Ti år siden!

I dag er det faktisk hele ti år siden jeg endelig fikk en diagnose! Jeg skjønner ikke helt hvor de årene har blitt av! I tillegg til at det er ti år siden det var det i påsken også ti år siden jeg møtte Humlen for første gang! Og til høsten er det faktisk fem år siden vi avsluttet terapiløpet vårt! 

Så jeg er evig takknemlig for at Solstrålen tok symptomene mine alvorlig og henviste meg til nevrolog! Hadde hun ikke gjort det er det ikke sikkert jeg hadde hatt noen diagnose i dag!

Jeg feiret dagen med å gå på fjellet «mitt» for første gang på nesten seks år, og det var en veldig fin tur! Hvorfor så lang tid tenker du kanskje? Vel, jeg flyttet litt lengre unna og det ble mer tiltak å skulle dra dit, så derfor har det tatt så mange år😅 Men jeg har allerede store planer om å gå opp dit igjen neste uke, da med litt mer mer mat og klær i sekken slik at jeg kan sitte lenge på toppen slik jeg pleide å gjøre. På vei ned klarte jeg å snuble i en løs grein som fanget foten min, heldigvis gikk det fint og jeg slapp unna både hull i bukser og på knær! 

Nå er det sofa, tv og ullpledd resten av kvelden.

Endelig påskeferie

Påskeferie med null planer, det er digg det!

Eller, jeg hadde planer i dag, jeg var på sykehjemmet mitt og det var veldig koselig, som vanlig! Så var jeg og handlet, deretter var jeg innom en superkoselig dame som jeg har vært så heldig å få bli kjent med, så var jeg innom naboen før jeg dro på butikken nok en gang. Deretter dro jeg til en grav for å plante blomster, uten spade, men poser man kan grave med fungerer like greit det😂 Så dro jeg hjem, ble sur fordi jeg var sulten og dro på butikken nok en gang, å handle når man er hangry fungerer dårlig, så det ble veldig mye påskesnop, en cola og en pizza🤪 I morgen skal jeg ned igjen til graven, for det var litt lite jord, så jeg må fylle på litt. Og så er det jo meldt sol, så den skal nytes! Egentlig burde jeg gå på tur, men jeg tenker at jeg legger listen såpass lavt at det viktigste er at jeg er ute, ergo bruker jeg den elektriske rullestolen min fremfor beina.

For en uke siden var jeg hos Solstrålen, det var veldig godt å prate med henne! Hun syns jeg virker litt lettere enn forrige gang, og jeg tror det er noe i det hun sier, selvom det er litt vanskelig å se det selv! For dagene er fremdeles lange og tildels slitsomme og triste, men jeg har noen gode perioder i løpet av dagen og det er de jeg må holde fast med. På mandag var jeg tilbake på legekontoret for å få påfyll av en vaksine, nemlig stivkrampen pluss et par sykdommer til, for jeg driver jo med hest og da er det greit å ha oppdatert vaksinen😅

Nå er det straks sengen, for klokken er mer enn jeg trodde🫣