På vei mot et veiskille

I dag har Humlen og jeg vært ute og nytt det herlige høstværet. Om noen uker skal vi faktisk avslutte samarbeidet vårt😱 Hun har fått seg ny jobb, en jobb jeg er ganske sikker på at hun vil passe helt utmerket i! Jeg måtte nemlig google litt når jeg fikk vite hvor hun skal starte, hihi! Og jeg, jeg er klar for å stå på egne bein! Den følelsen har jeg egentlig kjent på i noen uker, men jeg har ikke turt å tenke tanken høyt, før i dag da. Da sa jeg det høyt til Humlen, og selv om tårene flommet så kjentes det litt okay ut, og jeg er ganske sikker på at det etterhvert vil føles helt okay ut! Verktøykassen min er full av nyttige ting som jeg har lært og som hjelper meg! 

Yogaterapi på en mandag

Det er jo sånn at det innimellom dukker opp ting på yogamatten når jeg er på yoga hos Sommerfuglen. Dette vil Humlen også ha frem når jeg er på yogamatten hos henne, og vet du hva? vi klarte det! Det var ganske heavy for min del, men gode Humlen klarte å holde meg i nåtiden! Vi gjør dette for å komme dypere inn i beina, for selv om hodet ikke alltid husker så husker kroppen! Og for min del så sitter den største delen i beina! Og siden ikke hver kroppsdel kan prate så må vi jobbe oss inn til det som sitter der og gnager, derfor benytter vi oss av yogaterapi.

Det som var veldig interessant var at vi gjorde en øvelse jeg har gjort før, bare hos en annen yogalærer da. Hun skulle ha frem mest mulig reaksjoner av oss i klassen og det var om å gjøre å gråte mest mulig, det virket iallfall sånn for meg, men da klarte jeg ikke å få frem noe som helst! Nå derimot både ristet og skalv beina, akkurat sånn de skal gjøre, og tårene, ja, de sildret! Men det var helt greit altså! For hos Humlen så er jeg super trygg og jeg vet at hun er der og passer på meg!

I kveld var jeg på enda mer yoga! Jeg hadde en liten frykt for at det som dukket opp hos Humlen skulle dukke opp da også, så jeg var ikke helt fokusert! Men det gjorde heldigvis ikke så mye, for jeg fikk trent likevel!

Resten av påskeuken er uten avtaler, men planer har jeg likevel da! Jeg skal blant annet bli litt spillgal! Planen er nemlig å dra frem Nintendoen, koble den til TV-en og spille masse! Og så skal jeg selvfølgelig både bygge Lego og spise snop! Egentlig skulle jeg klare meg uten snop i tre dager, det var iallfall det jeg sa til Humlen før jeg gikk! Men så var det det da, det ble bare med ordene, for med meg hjem fra butikken i kveld hadde jeg en pose bamsemums, lalalala! Hihi!

Litt om året som har gått

På yogaen i går sa yogalæreren at vi skulle nevne, inni oss, en god ting vi har gjort for oss selv i 2018! Jeg HATER sånne ting, ikke fordi jeg ikke har noe å si, men fordi det alltid dukker opp en stemme som alltid skal kommentere ting jeg nevner... Det er jo bare min egen stemme, ikke kommer den så ofte heller, men når sånne ting kommer opp, ja, da syns jeg det er grådig vanskelig... Men jeg klarte faktisk å nevne flere ting da, til tross for at jeg på en måte motsa meg selv... Og en av tingene jeg har gjort for meg selv er å gå på yoga! jeg har vært på utallige timer hos Sommerfuglen og en del hos superkollegaen hennes! Og så er jeg jo flink til å gjøre hjemmeleksene mine da, bare spør Humlen! Hihihihi!

Ellers har jo egentlig 2018 vært et relativt greit år! Egentlig vil jeg vel kalle 2018 for det beste året etter Solstrålen-Humlen-tidsregningen i 2014 begynte! Joda, det har vært mange stunder jeg kunne ha vært foruten og om jeg hadde skrevet opp hver minste lille detalj på både det gode og det dårlige, så tror jeg fremdeles at det er flere dårlige dager enn gode! MEN jeg har en mye fullere verktøykasse nå enn når jeg begynte hos Sommerfuglen for snart fem år (oh my gosh, hvor blir årene av egentlig?), så jeg takler det på en mye bedre måtte enn før!

I tillegg har jeg jo vært på flere reiser i året som har gått! Okay, så har to av tre turer være helserelatert da, men det har likevel vært turer til steder jeg aldri har vært før! Ferieturen med familien var ufattelig slitsom men den var også fin! Tromsø var vel den beste turen av de to helserelaterte turene! Stavern var grei den altså, men jeg sitter på en måte igjen med mer utbytte av turen til Tromsø enn turen til Stavern rett og slett fordi jeg ble møtt på en veldig god måte av fysioterapeuten på NMK!

Fjellet Fløya i Tromsø

Min vidunderlig skuter må jo bare nevnes! Nå har jeg straks hatt den i et helt år og den har vært helt fantastisk å ha! Ja, det er ulemper med å ha en skuter, jeg beveger meg på en måte mindre, men samtidig så er det betraktelig enklere å slenge seg med på en yogatime nettopp fordi jeg kan kjøre dit og sparer dermed masse energi! Beina spares også, for å traske over fire kilometer til sammen i tillegg til yogaen, det er heavye greier det!

Humlen må også ha en stor takk, faktisk en veldig, veldig stor takk!! hun og Godis har vært to vidunderlige, trofaste og fantastiske hjelpere gjennom mye tøft og vanskelig! Jeg har lært så ufattelig mye av de og vi har vært igjennom ganske mye altså! Blant annet så har vi vært på langtur til området jeg vokste opp i, der gikk vi på et lite stykke av skoleveien fra barneskolen og så var vi ved ungdomsskolen min. Der gikk vi til og med over skolegården! Turen var på en måte vellykket, på den andre måten så var den ikke det, årsaken var at jeg fikk en skikkelig meltdown mens vi var der og jeg knakk ganske heftig sammen. Men Humlen og Godis visste råd og fikk meg tilbake til nåtiden! En del yoga har vi også gjort, når yogalæreren i Humlen kommer frem er det ganske interessant altså! Hun kan jo veldig mye om kroppen og har fortalt meg ting som har gjort at det har gått opp et lys for meg! Humlen er en dame med bein i nesa og er superdyktig på å hjelpe meg med å sette ned foten min når det trengs, og hun setter også ned sin fot når det trengs, sånn som når jeg var i AFT-tiltaket i september og jeg bare ble verre og verre av å være der! Og hun har vært min stemme på møter med NAV-damen og Langbein, det har vært veldig godt altså! Nå er hun klar til å brette opp ermene og gå gangen mot en ufør i lag med meg!

Min gode Rosen fortjener også å bli nevnt! Hun har løsnet opp utrolig mye i kroppen min! Det er fremdeles alt for mye igjen, men nå funker kroppen min litt bedre enn hva den gjorde før jeg startet hos henne! Sommerfuglen er heller intet unntak! hun har ledet meg og mange andre gjennom utallige timer med yoga! Kroppen min klarer ikke alle yogastillingene, men det gjør absolutt ingenting! Sommerfuglen er en kløpper i å kommentere når vi gjør det bra og når vi prøver! Når jeg "dundrer" inn i veggen eller ned på matten så får jeg som oftest en veldig oppmuntrende kommentar fra henne, og det setter jeg pris på! Så Sommerfuglen - you rock! 

Nå skal jeg strikke, det skal nemlig være det siste jeg gjør i år og det første jeg gjør til neste år!

Så kjære mine gode og trofaste lesere, 

tusen takk 

for det gamle og 

et riktig godt nyttår!

Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

I en sofa med fortiden

I dag skjedde det noe jeg syns var helt forferdelig ekkelt og ikke minst skikkelig ubehagelig! Jeg møtte nemlig en fra fortiden, en jeg hadde gått på ungdomsskole med, en fra det stedet, det skjer jo innimellom, men denne gangen skjedde det på en av mine trygge og gode plasser, nemlig i yogastudioet til Sommerfuglen...

Allerede i det hun kom inn visste jeg at det var noe med henne, hva kunne jeg ikke si men magefølelsen min sa at hun var fra fortiden, den vonde delen. Og den følelsen hadde jeg helt rett i! Vi fire som var kommet satt og pratet, en av de andre lurte på hvor denne damen var fra, hun sa stedet og jeg var så smart å si at jeg også var derfra... Hun lurte på hvor, jeg sa stedet og hun sa hvor hun var fra, og så kom det frem at vi hadde gått på samme ungdomsskole, bare på to forskjellige trinn da. Men det var likevel mer enn nok til å få meg langt over toleransevinduet mitt og det var ekstremt overveldende! Beina skrek, de ville løpe og det ville for så vidt resten av meg også - for her hadde jeg absolutt IKKE lyst til å bli værende! I tillegg følte jeg meg (psykisk) kjempe kvalm og det bare knøt seg i hele meg! Men matten var allerede rullet ut og i tillegg satt jeg litt innesperret siden en av de andre satt på puffen rett foran sofaen, så det ble fryktelig vanskelig å skulle komme seg fort nok vekk derfra! Heldigvis dukket Sommerfuglen opp sånn at timen kunne begynne!

På matten hadde jeg det fryktelig vanskelig! Jeg slet med å holde meg i 2018 og i tillegg dukket "Lille Live" opp... Tankene føk frem og tilbake - hvem er denne damen? var hun en av de slemme? har hun gjort meg noe? hvilken klasse gikk hun i? osv. osv. osv. Det var nesten som om hodet mitt skulle eksplodere! Tårene rant så fort de hadde sjansen, altså hver gang vi hadde hodet i nærheten av matten og jeg dermed kunne gjemme meg litt. Heldigvis klarte jeg og holde meg noen lunde til stede takket være Sommerfuglens stemme, den kunne jeg gripe fatt i mens jeg fløy frem og tilbake mellom fortid og nåtid. På toppen av det hele valgte Sommerfuglen sin alternative avslutning, avslutningen som gjør at jeg ikke klarer å lukke meg selv på mange timer, avslutningen som gjør at jeg går som et åpent sår og kan klappe sammen av en liten hump i veien...

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å sjekke skolekatalogen! Jeg måtte vite hvem denne damen er og sjekke om jeg klarte å huske henne som en av de slemme eller en av de som sannsynligvis ikke gjorde noe! Heldigvis tror jeg at hun går i den siste kategorien, noe jeg ble veldig lettet av! Likevel klarte jeg ikke å komme meg inn i toleransevinduet igjen før langt om lenge.

I tillegg til alt dette skulle jeg også på styremøte, da bør jeg være godt innenfor toleransevinduet og ikke langt ut på viddene, for de møtene kan virkelig være heavye! Og dette var intet unntak dessverre! Så jeg måtte gå dit med en kropp og et hode som ikke hadde det bra på noen som helst måte! Heldigvis hadde jeg en PC jeg kunne gjemme meg bak, late som om jeg fulgte med mens jeg egentlig var langt inni meg selv for å prøve og hale meg selv i land! Tulipanen kan være veldig effektiv når hun vil, og det var hun i kveld, så vi var relativt fort ferdige!

Når styremøtet var ferdig toppet jeg hele dagen med å dra på et kjøpesenter med Tulipanen, det var ikke særlig lurt, kroppen prøvde å protestere men hodet bare avfeide alt sammen... Hodet orket nemlig ikke tanken på å dra hjem og sitte der med tankene og drukne i tankeelven! Men til slutt var klokken så mye og både Tulipanen og jeg var slitne og vi dro hjem til hvert vårt. Når jeg kom hjem var jeg megalei meg og bare gråt og gråt og gråt enda mer. Jeg fikk også lakenskrekk og ble livredd for hva natten kunne bringe med seg av mareritt, men heldigvis har Solstrålen og Humlen fylt opp verktøykassen min og noen ganger, sånn som denne gangen, bare poppet den opp med verktøyet stikkende opp sånn at jeg kunne bruke det uten at jeg slapp og tenke alt for mye på den og innholdet! Det gjorde at natten utrolig nok inneholdt en GOD drøm hvor skjønne Godis dukket opp!<3

Alt dette er skrevet en uke senere enn dagen det er postet på, jeg begynte å skrive allerede dagen det skjedde men det ble for mye og jeg var bare nødt til å lagre det og gjøre på noe annet. Så har det blitt tilført litt mer for hver dag som har gått, for det har rett og slett vært for vanskelig å skrive alt på en gang. Sånn er det bare noen ganger!:)

Kjære deg!

Kjære Fru Klem!

I dag er det faktisk femten år siden vi traff hverandre for første gang! Det var en onsdag, jeg gikk i 9.klasse og hadde Musikeren i matematikk den formiddagen. Du hadde satt meg opp 10.35 eller noe sånt, den timen skulle klassen ha matteprøve men Musikeren insisterte på at jeg skulle gå til deg istedenfor! Jeg lurer veldig, veldig på om han hadde gjort det med vilje, bad han deg om å sette meg opp akkurat i den skoletimen eller var det helt tilfeldig? Jeg tror kanskje jeg fikk akkurat den timen med vilje jeg, Musikeren ville nok være litt ekstra snill mot meg! Men de andre i klassen protesterte høylytt på det! jeg skulle jo ikke få slippe matteprøven! det var jo fullstendig feil og det måtte jo både Musikeren og jeg skjønne! Likevel husjet han meg avgårde mot kontoret ditt når friminuttet var over!

Jeg trodde jeg skulle ha en helt alminnelig helsesjekk siden jeg hadde misset den i 8.klasse, så i sekken lå helseboken min. Men den kunne jeg bare ha droppet, for det var nemlig ingen helsesjekk jeg skulle på! Musikeren hadde gått bak ryggen min og snakket med deg om meg og min situasjon, han ville meg bare det beste men samtidig så ble det gjort på feil måte! Jeg trodde ikke akkurat på deg når du lovet bedring og sa at ting skulle bli så mye bedre, det hadde jeg hørt så mange ganger før at den gikk jeg ikke på flere ganger!

Iallfall, dette var starten på en veldig lang kontakt, du fulgte meg opp jevnt og trutt i ganske mange år. Mer enn hva som egentlig er vanlig, for de siste årene var jeg i utgangspunktet for gammel for å komme til deg på HFU. Men så gjorde du en feil, egentlig en ganske fatal feil! Du bare forsvant uten å ta skikkelig farvel med meg! Jeg skrev mail og ønsket deg en god jul, og så skrev jeg at jeg kom til å stikke innom like over nyttår før jeg dro over til Østlandet igjen. Svaret jeg fikk tilbake kom til å være det siste jeg hørte fra deg. Du skrev at du skulle ha permisjon i et halvt års tid og at det eneste du hadde planlagt var å reise rundt. Når høsten kom sendte jeg en håpefull mail til deg, men fikk bare et automatisk svar om at du var vekke fra januar til august, det til tross for at vi var i september. Et år senere sendte jeg en ny mail, just in case du var tilbake på jobb, men ingen respons, ikke engang mail om adressen var ute av drift... Men er det en ting man ikke gjør når man helsesøster eller annet helsepersonell, så er det å bare kutte kontakten med den man har kontakt med! Man avslutter på en skikkelig måte, man sørger for at dører lukkes og for at det taes et skikkelig farvel!

Jeg har prøvd å få tak i deg to ganger, en gang skrev jeg et langt brev til deg, to-tre år senere sendte jeg en sms og spurte om vi kunne prate. Jeg trengte det for å kunne lukke døren vår, og jeg trenger det litt fremdeles, iallfall en sjelden gang i blant! Døren er ikke så veldig ofte åpen lengre, ikke står den på vid gap heller for nå er det mer på gløtt. Det har heldigvis blitt enklere med årene! Og det at Solstrålen og jeg fikk en skikkelig avslutning har også hjulpet på den manglende avslutningen med deg! Men noen ganger når den åpner seg så er det litt som et åpent sår, det klarer liksom ikke helt å gro igjen for det er noe som mangler... I dag er en sånn dag... 

Kanskje går vi på hverandre en gang, isåfall håper jeg vi kan ta en prat!

Takk!

I dag er det fire år siden jeg kom til Solstrålen for første gang. Dette har jeg skrevet om hvert år men jeg gjør det i år også! Solstrålen, tusen millioner takk for at du møtte meg sånn du møtte meg den torsdagen i 2014!

Puuh!

Da er møtet vel overstått for mange timer siden!
Det var tøft og vanskelig men også greit! Det ender med at jeg skal både henvises til et rehab.senter, igjen, og prøve meg i arbeidstrening. Men denne gangen skal jeg henvises til et sted som har CMT som en av sine felt da, og det er nok mye bedre enn Hauglandssenteret som ikke har peiling på CMT i det hele tatt! Jeg skal også til fastlegen min om litt under to uker for å få resept på medisiner som jeg kan prøve.

Legen hadde bare en time og så måtte han gå, NAV-damen ble pittelitt lengre men når hun hadde gått begynte tårene mine å trille. Humlen spurte om jeg hadde ville protester på innsiden før hun gikk men jeg klarte ikke å si ja fordi jeg kjente at gråten var i halsen og at jeg ville begynne å gråte om jeg sa ja. Jeg har ville protester men det er også på grunn av redsel for å presse meg for mye både i arbeidsutprøving og på rehab.senteret. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at faren for at det skjer er fryktelig stor! Og jeg husker veldig godt hvordan opplegget jeg var på i fjor gikk - ikke særlig bra! Men heldigvis hadde ikke Humlen det travelt og hun er en kløpper i å roe meg! Og når jeg gikk derfra var jeg rolig, øynene tørre for rennende tårer og pusten sånn passe okay. Beina derimot, de hadde heavy reaksjoner og hylte som to stukne griser...

Neste stopp var Englene! siden jeg MÅ prøve ut medisiner for å blidgjøre NAV rett og slett, må jeg også ha en time hos fastlegen min. Han sa at han kunne sette meg opp på en time, men da sa jeg at det var mye bedre at jeg ordnet tid selv sånn at jeg får det når jeg kan, og ikke minst at jeg får det på dagtid og ikke grytidlig om morgenen!:p Heldigvis var selveste SjefsEngelen på jobb og hun fikset time på null komma niks, først kunne jeg få time klokken 9.20, da gren jeg på nesen og hun lo:p Men heldigvis kunne hun fikse en time midt på dagen til meg uten problem!

Nå sitter jeg i sofaen og holder på å sovne, tror jeg skal legge meg snart jeg!

To år!

I dag er det faktisk to år siden jeg hilste på Humlen for aller første gang!

Jeg husker det nesten som om det var i går altså, til og med hva både hun og jeg gikk i! Vi hadde faktisk på oss hjemmestrikkete klær begge to, hihi:p 

På disse to årene har jeg lært så uendelig mye av henne! verktøykassen min er blitt betraktelig tyngre og mer innholdsrik! vi har kommet et godt stykke på veien men vi har ennå et langt stykke igjen å gå! Terapi tar tid, det tar energi og det tar krefter! Men det er faktisk helt greit! det hjelper jo!

Så i dag sendes det et ekstra stort takk til Solstrålen fordi du så meg, lærte meg, for at du skjønte og forstod at jeg trengte psykolog-hjelp, fordi du sendte meg til Humlen og fordi du aldri gav meg opp! Et ekstra stort takk sendes også til Humlen for alt du har lært og lærer meg, for heiingen, for råd og ja, for alt sammen! Uten dere to hadde verktøykassen min fortsatt vært veldig tom!

Strikketøy funker alltid!

Å snakke om strikketøy hjelper alltid! det konkluderte Humlen og jeg med i dag nemlig! 

Forrige uke snakket vi at 2018-versjonen av meg kan klare å redde den lille versjonen av meg som bare løper i loop inne på barneskolen om natten. Natt til mandag hadde jeg et sånt mareritt men 2018-versjonen nådde ikke frem til den lille versjonen for hun ble jaget og prøvde å komme seg vekk. Så dette ble naturligvis et tema i dagens time! Det ble en veldig tøff time, iallfall store deler av den da! Vi pratet om barnet Live og hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne i marerittene. For det er nesten som om jeg hopper ut i det med hele meg og skal redde henne, det gjør at jeg blir slukt jeg også. Men Humlen hadde råd som vanlig, deriblant så kan jeg knyte et tau rundt livet og i tillegg så har jeg jo det magiske teppet, og det kan jeg alltid rulle sammen og ha under armen! 

Det var veldig ekkelt på en måte, det var som om jeg var både barnet Live og 2018-versjonen av henne! tårene rant og pusten forsvant nesten, men Humlen tok hånden min og holdt meg fast i nåtid og sa mye nyttig og bra som gjorde at jeg klarte å roe meg. Hun, og jeg egentlig, lurer på hva som ligger bak denne ekle følelsen vi såvidt tøtsjet borti i dag, men jeg klarer ikke å huske noen flere historier enn de jeg allerede har fortalt. Men jeg er ganske så sikker på at vi klarer å finne ut av det, sånn etterhvert iallfall! Og barnet Live, ja, hun skal det jobbes mer med!

Mens vi jobbet for å roe meg ned så snakket vi om strikking, jeg hadde nemlig med meg det jeg holder på med nå. Og når man har en psykolog som deler samme glede over et strikketøy er det fort gjort og veldig enkelt å begynne å skravle om det! Det er ganske effektivt altså! For mens vi snakket om det så ble både jeg og pusten min roligere og Humlen sa at hun kunne både se og høre det på meg, noe som også stemte veldig godt! Og så er det noe med å kunne småprate om hverdagslige ting selv om man er i terapi! Det er nok ikke alle som syns det er greit, men jeg liker det og ofte, sånn som i dag, så hjelper det også!

Før jeg kom til Humlen hadde jeg vært på handletur, måtte nemlig ha både fotopapir og litt mer garn, samt snop siden det er påske, hihi:p Og siden strikkebutikken stengte tidlig var det enklest å ta handleturen før timen siden den var litt senere enn vanlig. Og det var grådig deilig å være ute i solskinnet! Dessverre gikk jeg på meg en sabla vannblemme, overgang mellom vinter/vår og høst/vinter er ikke alltid så behagelig for beina! Dessverre sprakk blemmen når jeg gikk fra Humlen men heldigvis rakk jeg bussen hjem (lørdagsruter), for ellers hadde jeg vært ille ute om jeg måtte ha gått! Nå sitter jeg i sofaen og glor på TV, tror jeg skal fylle påskeegget litt sånn at jeg har noe å gomle litt på, hihi:p

Tøff overgang!

Herlighet, overgang til sommertid er helt forferdelig altså! Hvorfor må vi ha sommer- og vintertid egentlig? det er ikke nødvendig lengre!!

Natten min ble, på grunn av overgangen til sommertid natt til i går, helt forferdelig. Jeg var i seng allerede 23.25, men fikk jeg sove? nope, ikke i det hele tatt, jeg lå våken evig lenge, i hvert fall halvannen time, om ikke enda mer... I tillegg havnet jeg tilbake på barneskolen når jeg sovnet, både som 2018-versjonen og som den lille versjonen av meg... 2018-versjonen var på redningsaksjon for å redde den lille versjonen, men hun ble jaget og kom bare lengre og lengre unna 2018-versjonen. Om de fant hverandre er jeg ikke helt sikker på, jeg våknet nemlig... Men solen skinte og jeg var fast bestemt på dagen skulle bli bra uansett hvor mye eller lite søvn jeg hadde fått!

Siden det var sol fant jeg ut at jeg skulle spasere ned til strikkeguruen min, vi skulle på konditori nemlig:p Dessverre hadde de ikke den knallgode sjokoladekaken jeg syns er så fantastisk! Istedenfor ble det et stykke brownies, men det var rett og slett alt for søtt og nesten litt kvalmende, men kakaoen var god da:p Og så var vi på garnshopping, jeg kjøpte garn til en genser jeg ser for meg, men har ikke oppskrift, så jeg er litt spent på hvordan den kommer til å bli, hahaha:p Beina var utrolig nok villige til å gå hjem også, det var veldig overraskende, vanligvis holder det med en vei. På vei oppover hørte jeg plutselig litt tuting, jeg skjønte at det var bussen som kom kjørende og snudde meg, da var bussen på vei inn i en busslomme. Sjåføren hadde sett at det var meg og lurte på om jeg ville være med, jeg bare ristet på hodet og smilte. Det var snilt av han da! Litt senere på turen snakket jeg faktisk med en kollega av Solstrålen! ergoterapeuten min ringte nemlig, hun lurte på hvordan det gikk med skuteren min. Det endte opp med at vi avtalte et hjemmebesøk, jeg ønsker nemlig at noen kan hjelpe meg å tilpasse den meg litt. Det er ikke sikkert det trengs å gjøre noe men det er nå greit at en som har peiling kan se!

Resten av dagen har gått til å strikke, glo på TV og spise litt snop, moahahaha:p Men nå er klokken så mye at jeg må skru av Macen og starte veien mot sengen! I morgen skal jeg på yoga!:D

Midlertidig vinter

I dag har jeg vært hos Humlen, som vanlig på en onsdag:)
Praten startet med strikking som tema, hun hadde nemlig på seg en grådig kul jakke som hun hadde strikket selv! Det er morsomt å ha samme hobby som psykologen sin! jeg viste henne hva jeg holdt på med også, for jeg satt og strikket mens jeg ventet:p

Vi pratet også mye om turen vi var på forrige onsdag! Reaksjonene satte seg jo veldig tydelig i beina og der ble de værende ganske lenge og! Hun sa at hun hadde vært veldig overrasket om jeg ikke hadde hatt noen form for reaksjoner, og det hadde jeg også vært, uten tvil! Om kvelden, etter turen altså, kom tårene, men det var mer av lettelse over at jeg klarte det og at det endelig var over. Og egentlig var det en litt deilig reaksjon!

Søvn snakket vi også om, ingen bombe der altså, haha! Hun var litt streng, med full rett, og jeg har lovet å skjerpe meg litt! jeg vet jo at hun har rett i det hun sier, men av og til er det bare så innmari vanskelig! Så nå starter jeg turen mot sengen allerede rundt halv elleve, årsaken er at jeg så og si hver eneste kveld har en haug med "skal bare" og skal bare strikke en omgang til, skal bare se ferdig episoden, skal bare drikke litt, skal bare ta litt vitaminer, skal bare skru ned gradene på ovnen, skal bare slå av lyset osv. osv. kan fort ta litt tid altså!

Marerittene mine var også et tema, jeg havner tilbake på barneskolen i barneversjonen av meg. Så vi pratet om det og at jeg trenger litt verktøy for å komme meg ut av loopen jeg er i når jeg bare løper og løper. Hun sa at vi skal fokusere på at vi er i 2018 og at jeg er voksen, men at jeg samtidig kan se barnet Live og alt hun strevde med. Dette skal jeg huske på og tenke på før jeg legger meg sånn at en del av bevisstheten min kan ta det med seg når jeg drømmer og dermed hente det opp og bruke det som et verktøy. Og så må jeg også huske på at det er jeg, den voksne Live, som sitter i førersetet i 2018, det er ikke barnet Live som sitter der nå! Jeg tror det kan funke! det har jo funket med det magiske teppet!

Men nå, nå skal jeg bare strikke litt før jeg skal legge meg:p Ute har det forresten snødd helt ekstremt mye! dagen startet greit, så kom regnet og til slutt kom snøen, men nå hører jeg heldigvis at ting drypper og det er bra! Jeg skal nemlig til Sommerfuglen i morgen og har store planer om å kjøre dit, da er det greit med bare veier!

Fire år siden

I dag er det fire år siden jeg var hos Solstrålen og bad om hjelp første gang! Det betyr også at det allerede er et helt år siden foreldelsesfristen trådde i kraft med tanke på en eventuell erstatningssak mot kommunen... Det måtte jeg selvfølgelig komme på i natt, når jeg, alt for sent, stod og pusset tennene. Resultatet ble at jeg druknet og falt med et brak ned i tankeelven hvor elvemonsteret satt klar til å spise meg opp, spytte meg ut, kjøre over meg med en undervanns-dampveivals og så spise meg opp enda en gang... Det preget natten min og det har også preget dagen, mest fordi natten ble som den ble og jeg var rimelig trøtt og sliten allerede før jeg hadde fått frokost i magen...

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde skrevet noe fra timen hos Solstrålen den torsdagen for fire år siden! Dessverre startet jeg ikke å skrive dagbok før litt under to måneder senere, så jeg har ingen egne minner fra timen, bare hennes notater. Årsaken til at jeg kom til henne var NAV, de måtte ha legeerklæring på at jeg ikke kunne jobbe i skole og barnehage pga psyken. Heldigvis skjønte Solstrålen dette og skrev en erklæring uten problem. Hun sa også at jeg bare måtte gi beskjed om jeg trengte mer hjelp og hun var der hvis det skulle være noe! De ordene tok jeg veldig til meg! For det tok ikke så mange ukene før jeg satt der igjen, heldigvis for det vil jeg si i dag!

Hadde det ikke vært for Solstrålen hadde jeg nok neppe bodd her jeg bor i dag, jeg hadde nok heller ikke begynt hos Humlen i behandling (det er forresten straks to år siden jeg møtte henne for første gang!) eller på yoga hos Sommerfuglen! Jeg hadde nok heller ikke truffet Blomsterdamene og gjengen i strikkeklubben! Så selv om det er en litt sånn kjip dag med tanke på den teite foreldelsesfristen, så var det også mye bra som etterhvert ble satt i gang fordi jeg tok det megastore skrittet og gikk til henne!

Jeg klarte det!

I dag har jeg hatt fire timer med terapi! Humlen og jeg har nemlig vært på langtur til stedet jeg vokste opp! Målet med turen er å legge nye GODE minner oppå de gamle vonde minnene jeg har! 

Vi startet med barneskolen, siden den var full av barn kunne vi ikke bare gå over skolegården, så vi holdt oss på skoleveien. Det gikk bedre enn forventet faktisk! Men det var grådig tøft! Heldigvis hadde vi verdens beste hund med oss og jeg fikk holde båndet, noe som nok var ganske lurt! Humlen fant ut at vi tre rett og slett er dronninger av stedet! Tilbake i bilen fant vi ut at vi måtte ha litt sukker innabords, jeg slet blant annet med følelsen av å være kvalm og det er ikke så veldig godt akkurat! Men heldigvis kryr det både av bensinstasjoner og matbutikker!

På kiwi ble det påfyll av både mat, sjokolade - for det er jo antidepressiva! og cola, og det hjalp! jeg landet noen lunde innenfor toleransevinduet mitt igjen og når Humlen spurte om jeg var med på å dra til ungdomsskolen sa jeg ja til det. 

Ved ungdomsskolen hilste vi på litt diverse fugler, vofsen syns det var veldig gøyt og ville nok helst at hun skulle bli fri fra båndet sånn at hun kunne jage de litt:p Også her gikk vi litt på skoleveien min. Midt blant trærne fikk jeg en melt down, men takket være mitt stødige og sterke Fjell, bedre kjent som Humlen, kom jeg meg igjennom det! Hun var veldig opptatt av at jeg ikke skulle falle tilbake til fortiden men være her og nå i 2018, og snakket til meg hele tiden. En del av meg hadde mest lyst til å storme vekk derfra, akkurat sånn som i fortiden, men det gjorde jeg heldigvis ikke! Når jeg hadde roet meg og klarte å puste, om ikke helt, så iallfall litt mer ned i magen, gikk ting litt bedre. Når vi skulle tilbake til bilen hadde jeg utrolig nok lyst til å gå rundt skolen, tro det eller ei altså! Men jeg tror det var noe med at jeg hadde med meg Humlen og vofsen hennes, de passet innmari godt på meg! Så nå har jeg minner av oss tre flere steder, og det er godt med gode minner fra de stedene!

Når jeg hoppet ut av bilen for siste gang fire timer etter at jeg satte meg inn var jeg rimelig sliten og veldig trøtt! Jeg turet inn på butikken for jeg måtte ha havregryn og så gikk jeg rett hjem! Der fant jeg ut at jeg måtte ha middag i magen samtidig som beina fryktelig gjerne ville opp i været! Så de og jeg måtte samarbeide litt, for om jeg startet med middagen så kunne jeg ligge på yogamatten med beina i været mens den stod i ovnen, den planen var de heldigvis med på! Og selv om jeg fremdeles følte meg bittelitt kvalm var det veldig godt med middag! Når jeg hadde spist, krøllet jeg meg litt sammen i sofaen og kjente at det faktisk var veldig godt å puste, jeg kunne til og med puste skikkelig ned i magen! Dessverre, men ikke så veldig uventet, freaket beina ut, så nå er de grådig vonde... og det er egentlig helt greit, iallfall på en måte i dette tilfellet! Men de har fått det som de ville - ullteppe og fred, og jeg, jeg har te og strikketøy!:D 

Nå skal jeg ikke gjøre annet enn å puste ut og slappe av! Har bare to avtaler resten av uken og det er i utgangspunktet bare koselige ting, spesielt fredag!

Hurra!

Hipp hipp hurra for kjære Fru Blid som har bursdag i dag!

Dagen har stort sett gått til å strikke, vaske, stryke og henge opp vårlige gardiner og holde seg våken. Nå skal jeg snart legge meg og i morgen starter en ny uke! På onsdag er det tur som står på timeplanen til Humlen, det kan bli interessant det! vi skal nemlig tilbake til barneskolen min... men med henne ved min side så tror jeg det kan funke, iallfall delvis!

Ord for dagen

Kjære lille Live!

Kjære lille Live!

Jeg vil bare si at vi ser deg, både Humlen og jeg! vi ser din smerte og vi ser at du har det vondt! Ingen barn skal være så lei seg eller ha det så vondt og ikke få omsorg! Alle barn trenger å bli sett og hørt! Ingen barn skal oppleve og ha det så vondt som det du hadde! det er ikke greit! Vi ser all den uretten som ble gjort mot deg! Det var ikke bare ingenting det du gikk igjennom, det var ganske mye! helt enormt mye! Humlen sa at det er så mye at man faktisk må bruke grådig mye energi på å klare og sette seg inn i hvordan oppveksten din har vært! Det var så mange brudd på ting som ikke var greit hele veien - brudd på tillit, neglisjering av omsorg, trakassering og mobbing, både fysisk og psykisk! Dag etter dag og år etter år! Det gjør noe med et menneske, faktisk veldig mye!

Men et eller annet sted i bakgrunnen min, din, eeh, vår, har vi en ballast. En ballast fra årene før vi startet på skolen, vi fikk en god og trygg start på livet! Og heldigvis for den ballasten altså! For hadde vi ikke hatt den så hadde vi ikke hatt så mye styrke i oss som det vi har, lille Live!

Du har begynt å dukke opp innimellom etter at Humlen og jeg begynte å jobbe med deg. Noen ganger orker jeg ikke å forholde meg til deg og pakker deg ned i en koffert og sender deg langt avgårde. Dette er fordi jeg ikke orker å forholde meg til deg, jeg syns det er vanskelig og slitsomt, ja, jeg syns til og med at du er slitsom, jeg innrømmer det! Men du dukker nok opp av en grunn! Du vil bli sett, du vil bli hørt, du vil at noen skal se din smerte og din sorg! Så å pakke deg ned i kofferten og sende deg avgårde blir helt feil. For når jeg gjør det så gjør jeg på en måte det samme som de gjorde mot deg, sender deg vekk, vil ikke høre maset ditt. Og det er jo ikke greit! Så istedenfor skal jeg heller prøve å gi deg signaler om jeg ser deg, jeg ser at det du gikk igjennom var vanskelig, jeg ser din smerte og din sorg. Det er ikke greit det som skjedde men det er helt okay at du opplevde det som vanskelig! Det er greit at det var tøft!

Behovet for oppmerksomhet den gangen ble aldri fylt, derfor, sannsynligvis, har du begynt å dukke opp nå. Du har skjønt at du kan få oppmerksomhet av Humlen og den voksne utgaven av deg. Du higer etter det du aldri fikk den gangen! Og vi ser deg! vi ser den lille jenten som strevde og kjempet så inderlig tappert! Vi ser hvor flink og tapper du var! Vi ser kampene du måtte igjennom! Og du kan få lov å komme, du er hjertelig velkommen til å komme sånn at vi kan gi deg det du så sårt trengte den gangen! Okay, noen ganger er det veldig vanskelig, men jeg lover at jeg virkelig skal forsøke å la deg få være fremme når du dukker opp! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å prøve og forstå hva du vil si, fortelle eller kanskje spørre om! Vi har verdens beste Humle med oss og sammen skal vi klare det! 

Humlen sa så fint at jeg må huske på hvem som sitter i førersetet, hvem av oss som har førerkortet! Nå har jo ikke jeg førerkortet, ennå, men jeg er den voksne av oss, jeg er over atten år og jeg er den som er den voksne i kroppen. Det er jeg som voksen som sitter hos Humlen og prater om deg, det er jeg som er tilstede og det er jeg som kan ta gode beslutninger. Og vi skal få dette til! 

Klem fra den voksne Live

Innlegg nr. 1000!:D

Shit! dette er faktisk innlegg nummer 1000 på denne bloggen!

Det må feires på et eller annet vis syns jeg! Kanskje, men bare kanskje, lager jeg en give away men det skjer ikke i dag da. Istedenfor feirer jeg med en sur cola-godis, haha:p

Jeg har vært hos Humlen i dag og kunne ha skrevet om den timen, men jeg orker ikke å skrive om det allerede nå da det var en betraktelig tøff time. "Lille Live" var nemlig noe vi snakket veldig mye om og hun er det ikke alltid så lett å takle! Men nå har jeg lovet Humlen og ikke pakke henne vekk hver gang hun dukker opp, mulig hun kommer fordi hun prøver å fortelle meg noe og det må hun jo få lov til! Men det er ikke så enkelt å forstå hva hun vil fortelle da.

Skuteren var med meg i dag, den må jo få lufte seg litt, hihi:p Og så må jeg jo teste den ut, så siden jeg var litt ute av lage når jeg gikk fra Humlen fant jeg ut at jeg skulle kjøre en omvei for å komme hjem. Selv om det regnet så var det veldig deilig å få frisk luft i et litt forgrått ansikt. Men likevel ble jeg råtrøtt når jeg kom hjem, det er et eller annet med terapitimer hos Humlen og trøtthet, mon tro om hun bruker tryllestaven på meg, hahaha!:p Men jeg har heldigvis klart å holde meg våken altså!:p

En riktig så stor takk for at denne bloggen faktisk eksisterer går til min kjære Solstråle! Det var nemlig hennes forslag som gjorde at jeg opprettet en blogg! Den første laget jeg i desember 2014 tror jeg, men den eksisterer ikke lengre. Denne bloggen her ble til i mai 2015, til og begynne med skrev jeg fryktelig lite, bare et par innlegg i mai og juni. Men så tok Solstrålen ferie i flere uker og da hadde jeg ikke mine faste avtaler med henne på en stund, dermed ble bloggen aktiv sånn at jeg fikk ting litt ut. Og nå snart tre år senere er den fremdeles aktiv:p

Nå skal jeg sy litt mer på mitt lille hardangersøm-prosjekt! Det er grådig gøyt å sy nå når jeg har fått det litt i fingrene!

Oppsummering av 2017

2017 har vært et år på både godt og vondt vil jeg si! 

Mye har skjedd! Jeg har blant annet skrevet godt over 320sider i dagboken min, men jeg har ingen planer om å sitte og lese igjennom de sidene nå i kveld, så dette blir litt sånn tatt på husken rett og slett!:p

Året 2017 startet med et møte hos selveste NAV. Endelig skulle jeg få møte min nye saksbehandler, det tok et halvt år fra jeg havnet på kontoret og fikk henne til vi møttes:p Heldigvis hadde jeg med meg Humlen da, det var veldig bra siden jeg fikk fullstendig hjernteppe der vi satt og pratet, haha! Rullegardinen gikk rett og slett ned foran øynene mine som Humlen så fint sa når vi gikk derfra:p Jeg Møtet resulterte i at jeg havnet i et tiltak, som dessverre ikke funket så veldig bra. Etter det ikke skjedd så veldig mye fra den fronten da.

Sykdommen min har vel egentlig mer eller mindre holdt seg i sjakk, noe jeg syns er veldig, veldig bra! 2018 blir veldig spennende med tanke på CMT siden jeg skal til spesialister i Tromsø! vet ikke om de kan si noe annet enn nevro-nissen på Haukeland men forhåpentligvis er de litt mer medmenneskelige og lydhøre! I tillegg har jeg, takket være diagnosen, fått flere knallgode sko! 

Jeg har gått veldig mye på yoga, hele 38timer, hvor 8 av de var et grunnkurs, og resten var vanlige timer, de aller fleste med Sommerfuglen. Og så må vi ikke glemme yogaøktene Humlen og jeg har hatt sammen på kontoret hennes, hvor mange det er vet jeg ikke helt, men det er en del!

Takket være Humlen og vofsen hennes har jeg blitt veldig glad i å gå på det nærmeste fjellet som er her jeg bor! Første turen opp der sammen med de to ble ikke så vellykket, vi kom oss ikke til topps for jeg slet meg for mye ut. Men så foreslo Humlen at jeg skulle trene, det var lurt for jeg begynte å gå veldig mye og klarte å komme meg til topps på slutten av sommerferien! Og når vi tok turen igjen i midten av august kom vi oss til topps, noe jeg syns var ekstra kult!

Det ble til slutt til at jeg valgte å gi opp forsøket på erstatningssak mot kommunen. Takket være dårlige rutiner og garantert noen brudd på dokumentasjon har jeg ikke beviser på hva som foregikk. Hadde jeg gått videre hadde sjansen vært veldig stor for at jeg hadde tapt saken og i tillegg måtte ha betalt alt av egen lomme...

Humlen har fylt opp verktøykassen min og lært meg så vanvittig mye! hun har lært meg om toleransevinduer, Cirkel of Security, yoga, øvelser som kan roe og samle meg, +sider og -minussider, energisjefer, energiskåler, det å sette grenser og ja, mye, mye, myyyyyyyyyyye mer! I tillegg har hun hatt utallige redningsaksjoner når jeg bare har hoppet ut i tankeelven uten å tenke meg om og uten å ta på meg redningsvesten min først! Jeg har skrevet godt over 320sider i dagboken min i år og jeg har ingen planer om å lese igjennom alle de sidene nå i kveld, så det går litt på husk dette her!:p

Dessverre har jeg ikke vært flink til å ta med meg kameraet ut på tur! så jeg håper jeg klarer å bli flinkere til det i 2018! jeg syns jo det er veldig gøyt å ta bilder, det er bare ikke så enkelt å huske kameraet!:p Noen bilder er jo tatt med mobilen men det er liksom ikke helt det samme da kameraet har mange flere funksjoner.

Rosen har hjulpet meg utrolig masse med vonde, stramme muskler! hun har løsnet mye som har vært fastlåst i åresvis! Hun er også veldig genial å ha når Humlen og jeg undrer veldig på ting når det gjelder kroppen min:p

Solstrålen har jeg også vært så heldig og få møte! første gang mistet jeg fullstendig munn og mæle og klarte ikke å si så veldig mye, noe som igjen førte til at jeg ble fryktelig lei meg. Men heldigvis traff jeg henne nå i desember! og da klarte jeg å prate!:D det er litt rart å ikke ha henne fysisk tilstede i livet mitt, men hun er her likevel, det vet jeg og det syns jeg er helt fantastisk av henne!

Men nå klarer jeg ikke å komme på noe mer, så da får dette være en slags oppsummering av året som straks er omme! heldigvis er ikke dette et år jeg vil putte helt vekk i glemmeboken da, det skal få være litt fremme tross alt!

Bitte lille julaften

Kvelden i går preget dessverre natten min veldig mye... "lille Live" dukket opp og var tilbake på den skrekkelige barneskolen med en hel horde av mobbere etter henne, det virket iallfall sånn... Jeg vet ikke helt hvor jeg var, om jeg var henne eller om både den voksne Live og barnet Live var der. Men det jeg vet helt sikkert er at min hemmelige hjelper dukket opp og hun hjalp lille Live, tror de endte opp med å bli veldig gode venner, og det var jo godt da!

Det tok meg nesten halvannen time fra jeg våknet til jeg i det hele tatt klarte å komme meg opp av sengen. Årsaken var at jeg bare ble mer og mer sulten, og magen bare mer og mer utålmodig. Magen fikk frokost og jeg landet i sofaen, der fant jeg Olsenbanden på tv2 og var fanget, haha, blir vel egentlig aldri lei de filmene jeg!:p 

Etterhvert fant jeg ut at jeg var nødt til å gjøre noe, helst noe som innebar frisk luft og bevegelse. Så da fant jeg ut at jeg kunne gå til nærmeste rema 1000, det er et stykke. Det var veldig lurt! for det var innmari deilig ute og i tillegg var jeg veldig heldig og slapp nesten helt unna regnet på veien! På butikken fant jeg det jeg ville ha, nemlig billig julebrus:p helt greit når brusen koster 7.90 + pant, da gidder jeg ikke å bruke over tredve kroner på èn flaske på kiwi altså!

Litt på fem ringte plutselig telefonen, et nummer jeg syntes jeg hadde sett før men kunne ikke helt plassere det, så da tok jeg telefonen. I andre enden var det nevrologen min som presenterte seg, han ringte for å oppklare feilen i epikrisen min! Han mente han hadde misforstått men jeg tok ikke helt den forklaringen da. Men samme det, jeg har iallfall blitt hørt når det gjelder klagen min! Han bablet i vei om at jeg må bruke skinner for smertene er nok pga. overanstrengelse i leggmusklene mine, men jeg skjønner det likevel ikke, gir det konstante smerter? jeg sa at da burde det jo ha vært en forbedring når jeg fikk sko og såler som passer men det var han ikke enig i... han snakket også om dropfot men jeg har jo ikke det! det rettet han seg selv i like etterpå da. 

Dessverre har han ikke rettet epikrisen sånn jeg hadde håpet, han har bare laget et nytt notat, telefon-notat kalte han det, for jeg måtte jo selvfølgelig logge inn på helsenorge litt senere og sjekke! Der står det blant annet at Hun har påpekt at hun har kroniske smerter i leggene, ikke bare anstrengelsesrelaterte smerter. Sannsynlig er dette som følge av pareser i anklene. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i beskrivelsen av pareser, måtte nemlig google det. I store norske leksikon er en del av forklaringen dette Parese resulterer i redusert evne til å bruke den aktuelle armen eller benet. Okay, så har beina mine litt problemer, blant annet med at jeg ikke kan gå på hælene lengre, men så vidt jeg vet så går jeg jo helt normalt, så sånn sett har jeg jo ikke redusert evne til å bruke de. Forhåpentligvis kan de i Tromsø gi meg bedre forklaringer på ting og tang!

Vi avtalte, eller, rettere sagt så avtalte han at jeg skal snakke med ortoped-teknikeren min på nyåret om tilpassing av ankelartroser når jeg skal dit og få nye såler. Altså, det er helt greit, jeg kan ta det opp med de, men de kan neppe hjelpe meg noe mer. Jeg har nemlig to par forskjellige skinner og begge er like ubrukelige rett og slett fordi beina mine klikker om jeg går med de... og i tillegg så får jeg elendig balanse når jeg har de på meg, da er min nåværende balanse veldig god i forhold til den jeg får når jeg går med de! Men jeg tenker å vente litt lengre enn til nyåret, jeg tenker nemlig at de i Tromsø kan få si noe om dette her før jeg setter i gang enda mer arbeid for de på det ortopediske verkstedet mitt. For hva er poenget med å gå med skinner om beina ikke liker det og bare blir verre av det?

Nå er det bare førjulskos og strikketøy resten av kvelden, prøver å skyve alt som er i hodet mitt unna, jeg orker ikke å tenke på det og håper jeg slipper det også!