Bak et munnbind

I dag har jeg vært på det lokale julemarkedet. På vei inn ser jeg en veldig kjent rygg og et hode med en veldig kjent lue ved et av salgsbordene, nemlig selveste Humlen! Jeg gikk til et annet bord for der satt det noen jeg kjenner, men jeg fulgte henne med øynene jeg har i nakken og plutselig stod hun rett ved siden av meg. Det var litt komisk for hun så ikke at det var meg til å begynne med siden jeg hadde munnbind på meg🙊 Jeg hadde allerede kjøpt et par sokker og nå stod hun og gjorde det samme, jeg måtte le for hun så på akkurat det samme paret som jeg hadde vurdert å kjøpe, men jeg endte opp med et par andre, det samme gjorde hun, og da lo jeg enda mer for når jeg så akkurat det paret hadde jeg tenkt på henne🤣 Etter over 5 1/2 år i terapi er det ikke så rart at jeg vet hvilken klesstil og farger hun liker😂 Vi ble stående og skravle litt, det var veldig koselig, og også litt rart siden jeg ikke går hos henne lengre, for det er nemlig første gang vi har truffet på hverandre sånn, utrolig nok. Jeg har sett henne utallige ganger i løpet av årene, men hun har som regel alltid vært i en bil mens jeg har vært ombord i en buss eller ute med skuteren.

Nå skal jeg strikke litt og forhåpentligvis gå og legge meg før halve natten har gått🙈

På vei mot et veiskille

I dag har Humlen og jeg vært ute og nytt det herlige høstværet. Om noen uker skal vi faktisk avslutte samarbeidet vårt😱 Hun har fått seg ny jobb, en jobb jeg er ganske sikker på at hun vil passe helt utmerket i! Jeg måtte nemlig google litt når jeg fikk vite hvor hun skal starte, hihi! Og jeg, jeg er klar for å stå på egne bein! Den følelsen har jeg egentlig kjent på i noen uker, men jeg har ikke turt å tenke tanken høyt, før i dag da. Da sa jeg det høyt til Humlen, og selv om tårene flommet så kjentes det litt okay ut, og jeg er ganske sikker på at det etterhvert vil føles helt okay ut! Verktøykassen min er full av nyttige ting som jeg har lært og som hjelper meg! 

Emosjonelle lærevansker

Jeg holder jo på å ta lappen for tiden og i den forbindelse må jeg jo lese til teoriprøven! Problemet er bare det at det er ikke så veldig lett! På mandag prøvde jeg å lese i teoriboken, jeg gav det et skikkelig forsøk og gikk inn i det med godt mot, meeen hva skjedde? jo, jeg ble hektet av en fiskekrok, dratt ned i et kaninhull og videre ned til det beryktede elvemonsteret som mer enn gjerne drar meg bakover i tid...

Men i dag hadde jeg heldigvis time med Humlen ute i det herlige snøværet, og er det noen som kan gi meg råd så er det henne! Så nå skal jeg teste appen til teoritentamen.no og drite i boken, iallfall for en liten stund! Om jeg kan klare det så skal boken brukes som et oppslagsverk, og ingenting annet enn det! I tillegg så skal jeg ikke se på dette som et skolefag/studie, for det er det som gjør at PTSD-en min blir trigget... For jeg fikk dessverre aldri bruke hukommelsen min skikkelig når jeg gikk på skolen... Selv om jeg kunne masse og egentlig ville svare når lærerne spurte om ting så turte jeg som regel ikke å svare! Svarte jeg så ble jeg som regel gjort til latter av de andre i klassen, og gjorde jeg det bra på en prøve og det kom ut, ja, da fikk jeg høre det også! Så Humlen fortalte meg om noe som heter emosjonelle lærevansker! Det var ganske interessant å høre om! og det gir i tillegg forklaringer på hvorfor ting var som det var for meg når jeg skulle lære ting! Det var veldig godt å få en forklaring på dette, for dette er noe jeg faktisk har grublet på i mange år! Og jeg er i tillegg ganske sikker på at om jeg hadde fått oppleve en normal skolegang hadde karakterene mine vært betraktelig bedre enn hva de var! Ikke alle karakterene var dårlige, men matte blant annet var relativt bånn i bøtta! jeg gikk nemlig fra en femmer i åttende klasse til tre i tiende klasse for deretter å få stryk til jul i 1. på videregående og heldigvis så vidt stå til sommeren samme skoleår! 

Og så sa hun at jeg må huske på at jeg er en sterk og intelligent kvinne med god hukommelse og at dette (altså teorien) kommer jeg til å klare! Humlen har troen på at jeg kommer til å bestå med glans, jeg er litt mer usikker men det er godt at noen har tro på meg da! Hun sa også at dette ikke skal stoppe meg i å ta lappen! det får bare ikke skje enkelt og greit! og hun har jo rett! jeg kan jo ikke la dette stoppe meg nå når jeg har kommet så langt!

Det var veldig godt å bli fylt opp litt av henne på dette! for når jeg først faller ned i elvemonsterets klør er det ikke alltid så veldig enkelt for meg å komme meg ut av de klørne! 

Ellers pratet vi som vanlig om hobbyene våre, hehe! det er det jeg syns er så innmari bra med henne, hun klarer alltid å dra inn sånne hverdagslige ting som gjerne får meg til å lette på smilebåndet selv om vi snakker om vanskelige temaer! ja, noen ganger ler vi ganske mye også! Sånne små pauser er så viktige og ikke minst ganske nyttige, iallfall syns jeg det da!

Neste time er om tre uker, vi skal nemlig forsøke at det skal gå en uke ekstra mellom hver time! Så vi får krysse fingrene for at det går bra!

Ut på tur

I dag har jeg hatt årets første time hos Humlen, vi tilbrakte den ute i skogen og det var innmari deilig altså!

Det var vått og det var gjørmete men det gjorde ingenting! Vi var godt kledde begge to, men når vi kom tilbake til bilen var vi litt gjørmete da, hehe! Jeg klarte å tråkke skikkelig ned i gjørmen, så mye at jeg et bitte lite øyeblikk faktisk trodde at skoen ville bli sittende fast! Men Humlen hjalp meg og dro meg opp derfra, hehe!

Nå skal jeg gjøre alt jeg kan for ikke sovne! det er vanskelig men forhåpentligvis klarer jeg det!

En vanskelig yogatime!

Å plutselig møte på en vikar på en yogatime er ikke alltid bare bare når man har traumer! For på fredag var det nemlig en vikar for Sommerfuglen, en dame jeg hørt mye bra om men aldri truffet før!

Og det gikk fint, okay, så var det litt for mye aktivitet for en rolig fredagsyoga da, men det gjorde for så vidt ikke så mye! Situasjonen kom først vi skulle ligge i shavasana, hun gikk nemlig rundt og tok på folk uten å informere om det på forhånd, og det er en skikkelig, skikkelig uting når man er yogainstruktør! For du vet aldri hva vi som ligger på mattene og puster har med oss i bagasjen! Og resultatet for min del var at jeg havnet rett i et panikkanfall og frøs fullstendig til is! Nå har jeg (u)heldigvis litt erfaring med panikkanfall og klarer som regel og holde det inni meg, iallfall når jeg ikke er hjemme, så det var nok ikke så mange som merket det, tror jeg da!

Humlen og jeg har snakket mye om dette, det er nemlig noe jeg har opplevd før i et annet yogastudio.  Og det handler blant annet om grenser og å respektere andres grenser! Og på et yogastudio vil jeg si at det er hinsides viktig! Sommerfuglen er fullstendig klar over mine problemer, for når jeg startet hos henne begynte jeg rett på et kurs hun holdt. Og i forkant av det kurset måtte vi svare på noen spørsmål og da skrev jeg som en åpen bok og påpekte at det var grådig viktig at hun ikke tok på meg uten å spørre/gi beskjed på forhånd! Nå er jeg jo blitt mye, mye, mye tryggere på henne og føler meg trygg i studioet, så dermed er det litt enklere om hun skulle gjøre noe uten å si noe først. Men det gjelder altså da bare henne og en til instruktør men ingen andre instruktører! For som regel så gir instruktøren beskjed om hva hun/han har tenkt og gjøre og så kan de som vil brette inn litt av matten, ha hendene liggende på magen eller noe annet og dermed tydeliggjøre for instruktøren at de ikke vil bli tatt på!

Jeg tror jeg kunne ha skrevet ekstremt mye om dette, men klokken er såpass mye at jeg må forberede meg litt til i morgen! Det går nemlig rykter om at strikkeguruen min er kommet tilbake fra hytten, så jeg må rett og slett på strikkeklubben da og dit kan jeg jo ikke dra uten strikketøy! hehe!

Finn frem sofatrynet ditt!

For en herlig dag dette egentlig har vært!

Den startet litt trått, var nemlig en smule vanskelig å komme seg opp av sengen:p Men til slutt gikk det og etter en hårvask, frokost og litt strikking, gikk turen til herlige Rosen for litt kniping av muskler.

Jeg har vært litt i tenkeboksen når det gjelder beina mine og behandling hos Rosen, men i dag bestemte jeg meg og spurte om hun kunne gi de litt behandling også. Det kunne hun selvfølgelig gjøre, og gav meg samtidig en liten advarsel om muligheter for kommende tretthet og litt utmattelse siden hun ikke har behandlet beina før. Fy flate, det var helt sykt vondt! men det gikk fortere over enn hva jeg hadde trodd og det var godt! Sånn alt i alt var det faktisk litt godt, spesielt siden beina ikke ble sinte på henne verken mens jeg var der eller etter at jeg hadde gått derfra. Så får vi bare se hvordan de er i morgen, det er godt mulig jeg kjenner det da! 

Rosen og jeg snakket om julegaver og alt stresset folk har nå litt over en uke før julaften. Både hun og jeg er ferdig med julegavene, eller, vi begge har noen sånne symbolske gaver igjen som må kjøpes, men de kommer jo på mail så det er liksom ikke noe stress. Hun foreslo at jeg kunne gå rundt og se på alle som stresset rundt etter julegaver og le litt for meg selv, det skulle nemlig hun gjøre etter jobb i dag, haha!:p Så når jeg gikk til bussen måtte jeg bare se litt ekstra rundt og det var lett å se hvem som var stresset og hvem som ikke var det altså:p 

Nå i ettermiddag har jeg faktisk vært på yoga, Sommerfuglen er på yogakurs langt avgårde men hun har skaffet vikarer, blant annet Humlen. Så da tenkte jeg, siden beina hadde det relativt greit og det er pent vær ute, at jeg kunne teste en fredagstime med henne. Rosen sa at de forrige uke bare hadde vært en fire-fem stykker som kom, så det var sikkert ikke noe problem å få plass i dag heller. Jeg reserverte plass bare halvannen time før timen startet for jeg måtte være helt sikker på at kroppen ville være med ut igjen. 

Jeg var som vanlig litt tidlig ute, men heldigvis så jeg bilen til Humlen og da visste jeg at det var åpent. Humlen hadde satt på musikk så det var koselig å komme inn, hun visste ikke at jeg hadde satt meg opp, så det var litt morsomt når hun så meg, hehe:p Det viste seg etter en stund at jeg var den eneste som hadde funnet tid til å gjøre yoga i dag, og det endte opp med at Humlen bestemte seg for at vi kunne ha en time med yoga likevel:D vanligvis blir timene avlyst om det er veldig få påmeldte.

Vi snakket litt om å "bytte hatter" og at det er enklere å gjøre når det også er andre i rommet. Nå var hun jo privatpersonen Humlen og jeg var privatpersonen Live, det var ikke noe behandler-pasient-møte. Vi pleier ikke å treffe på hverandre utenom kontoret hennes. Tror faktisk ikke det har skjedd før, eller, jeg har sett henne når hun har kjørt forbi meg mange ganger da, men ikke noe mer enn det. Men det gikk jo greit da, dessuten har vi gjort yoga i lag mange ganger før og dermed vet jeg at hun er en grådig god yogainstruktør!:D

Siden jeg var den eneste som kom var jeg ekstra heldig, Humlen tilpasset timen etter meg og også med tanke på at jeg hadde vært hos Rosen og fått behandling hos henne. Det var en helt fantastisk og deilig time på matten! Vi gjorde blant annet en twist på bolsteren med ansiktet litt skvist inn i den og da sa hun at jeg måtte finne frem sofatrynet, hihihi, det syns jeg var et genialt ord:p

Timen gikk fort, alt for fort, men den var helt fantastisk! Humlen skulle på butikken så derfor fikk jeg sitte på et lite stykke, egentlig skulle jeg gå hjem men siden hun tilbød meg skyss fant jeg ut at ventetiden på bussen ikke ville bli så veldig lang. Det var grådig greit siden det var både kaldt og glatt ute!

Vel hjemme igjen var det bare å finne frem koseklær og lande i sofaen. Egentlig skulle jeg lage pepperkakedeig men jeg kjente at jeg ikke hadde energi til det likevel, så det gjør jeg heller i morgen sånn at jeg kan bake på søndag. Nå går det i strikketøy og tv, det skal det gjøre frem til jeg legger meg.

God helg alle sammen!:D

Påfyll av D-vitaminer!

I dag har jeg vært på en herlig tur sammen med Humlen og vofsen hennes! Hun fant nemlig ut at jeg hadde behov for litt påfyll av D-vitaminer og spurte om jeg ville ha utetime, noe jeg definitivt ville være med på! Det var strålende sol, men det skyet mer og mer over, samtidig så gjorde det ingenting for det var ikke kaldt. Humlen fant ut at det var 19 grader ute og selv om vi er i slutten av september så er det ikke særlig kaldt! Vi dro til et fantastisk sted, gikk gjennom skogen og stod en lang stund ved sjøen og pratet. Det fristet å vasse men beina var litt så som så, derfor fant jeg ut at det lureste var å bare beholde både sko og ullsokker på! Men jeg kjente på vannet og det var faktisk ikke kaldt! 

Jeg tok dessverre ingen bilder på turen, tanken slo meg ikke engang, 

men dette bildet tok jeg i fjor når jeg var på samme sted.

Det var skikkelig oppladende og energigivende tur, rett og slett en energibombe! jeg digger at Humlen gjør sånt på sparket og spør! I tillegg fikk jeg kose litt med vofsen, hun er rett og slett den søteste og herligste hunden jeg vet om, og så har hun de mykeste ørene du bare kan tenke deg! Vi gjorde også litt skulderøvelser og der skal jeg fortsette med i håp om å hindre at de blir verre og stivere. Jeg skal også prate med naprapaten om ryggen min og høre med henne om det er noe hun kan hjelpe meg med!

Jeg er litt frem og tilbake om jeg skal på yoga i morgen eller ikke! Det frister å være ute siden det er meldt pent vær og spesielt siden regnet er meldt til helgen igjen. Det frister også å dra ut til Bamse og Karamell for nå er det lenge siden jeg har vært hos dem! Men samtidig så har jeg jo vært veldig flink og vært på hver eneste formiddagstime om torsdagene i mange, mange uker nå! Så det gjør at jeg ikke har så veldig lyst til å bryte den gode sirkelen, lar jeg være å gå så blir det ikke yoga hos Sommerfuglen denne uken. Heldigvis kan jeg bruke kvelden på å tenke da!

På lørdagstur!

Vet dere hva jeg startet dagen med i dag eller? jo, det var å gå på tur! Jeg tenkte litt på det i går kveld og fant ut at om jeg våknet tidlig så kunne jeg jo ta en tur oppover fjellet mitt. Og jeg våknet tidlig, allerede kvart over åtte eller noe sånt var det slutt på natten for min del. Sååå da kunne jeg jo ikke gjøre annet enn å komme meg opp og ut!:p Men det tok litt tid før jeg klarte å stå opp da, det var mer fristende å bli liggende i sengen enn å gå i oppoverbakker:p Til slutt klarte jeg å komme meg opp og få i meg litt frokost. Beina var litt sånn bob-bob og energinivået var ikke så veldig høyt, likevel bestemte jeg meg for å prøve.

Så 09.56 låste jeg døren og la ivei oppover mot fjelltoppen med lydbok i ørene og vannflasken og solbrillene i en liten rompetaske. Det tok ikke så veldig lang tid før jeg nådde toppen, plutselig stoppet jo veien og det var ikke noe særlig vei å spore videre, ikke engang en sti... med andre ord så kom jeg til topps men det var ikke toppen jeg ville til da. På vei oppover så jeg spor av en gammel sti, den var i bruk inntil nylig, nå var det meste av den rasert. Likevel ville jeg videre oppover, så da skled jeg nedover en steinrøys - ikke så veldig lurt for jeg lagde et lite ras, hehe, for å komme til stien jeg hadde sett. Stien førte videre innover i skogen og jeg trasket i vei men med veldig lite skilting og ingen andre turgåere å spørre var det ikke så veldig lett. Til slutt var jeg litt for sliten og fant ut at det var greiest å gi seg mens leken ennå var god, jeg skulle jo tross alt hjem også! 
Resultatet var en god time ute på tur samt en liten halvtime med yoga og strekking!:D

Resten av dagen var rolig, det gikk for det meste i strikking og jeg har endelig klart å knekke HÆLSTRIKKING!:D:D:D (at det tok iallfall to timer med stor irritasjon og frustrasjon trenger vi ikke å snakke om:p) Så jeg har kommet et godt stykke på min første sokk, og det beste av alt - det ser ut til at den vil passe meg:D Muligens det å strikke sokker faktisk kan bli gøyt!?

I kveld var jeg ute på tur med Pinnsvinet, vi var først innom butikken hvor hun fikk handlet og så dro vi til sjøen og spiste hver vår gode sjokoladeis:p

Løvetannbarna

Jeg er et løvetannbarn og jeg er langt ifra alene om å være det!

Vi som er det har kjempet en kamp, en lang, hard, tøff, vanskelig kamp i oppveksten! Vi har vokst igjennom asfalten eller trengt oss igjennom muren slik bare løvetann kan. 

Men alle har vi vært igjennom det samme - nemlig en eller annen form for overgrep! Det kan ha vært seksuelle, fysiske, psykiske, en blanding av alt. Men det kan også være tøffe oppvekstkår i form av sykdom i nær familie, kanskje med psykisk syke foreldre som gjør at løvetannbarnet må bli voksen så alt for fort fordi mor eller far, eller begge, er for syke. For min del har det gått i psykiske og fysiske overgrep i form av mobbing og til dels omsorgssvikt fra min far. 

Fellesnevneren er uansett at vi har kjempet oss igjennom tøffe og vanskelige år, vi har vært igjennom situasjoner som ingen andre kan se for seg eller klare å sette seg inn i. Ofte er det også sånn, iallfall slik jeg har opplevd det, at utad så eksisterer løvetannbarna gjerne som velfungerende barn. Noen ganger kan man se ting men ikke alltid, vi kan være ekstremt gode på å skjule oss bak maskene våre! Dette er jeg et godt bevis på, for jeg har nemlig pratet litt med tidligere naboer om dette og flere har ikke ant hva jeg gikk igjennom på skolen. En av nabodamene sa at hun visste at ting ikke var så lett på skolen men hun trodde ikke det var så ille som jeg fortalte om rett og slett fordi jeg alltid var så glad! Flere andre som vært nære på meg som barn kan heller ikke huske meg annet som et barn som var annet enn glad!

Vi har flere ting til felles, vi løvetannbarna! En ting er at vi har kommet oss seirende igjennom alt sammen! Noen av oss har vært nære på og sunket ned mot dypet, det har jeg selv gjort mange ganger! Men så har det dukket opp noe, nemlig en styrke som har gitt en kraft til å komme seg opp til overflaten igjen! Det har hele tiden vært noe i verktøykassen selv om den til tider har virket ufattelig tom! Noen ganger kan det være et smil som gjør at en kommer seg til overflaten igjen, om ikke for så lenge så iallfall for en ørliten stund, mens andre ganger er det en klem som skal til, et godt ord, litt omsorg eller bare litt sol i ansiktet. Mens andre ganger skal det så veldig mye mer til for å klare å holde hodet over vannet igjen.

Kanskje du har en lærer som sender deg et ekstra smil, som bryr seg og ser at du har en maske og at smilet ditt skjuler noe mørkt som helst ikke vil frem i dagslyset. Er du heldig så blir ting oppdaget og tiltak settes i gang slik at du får hjelp. Er du litt mer uheldig, sånn som meg, går det mange år før en Solstråle og en Humle dukker opp. Men så dukker det opp en Solstråle og en Humle som vil hjelpe, noen fagfolk som virkelig bryr seg, det er jo de beste fagfolkene!! For ja, det er jo gjerne sånn, igjen etter hva jeg har erfart, at man gjerne later som om alt er bra! Man vil ikke at ting skal bli verre, for det er jo sånn det kan føles ut som når noen prøver å hjelpe. Eller så prøver man å glemme for sin egen skyld, glemme slik at hverdagen kan fungere, iallfall foran andre, fortrenge så mye som mulig. 

Men når hjelpen kommer skal gjerne den berømmelige løken skrelles - det er noe inni der som ulmer, noe man egentlig vil jobbe med men som er så godt pakket inn at det er vanskelig. Men det er da det er så godt å ha noen som klarer å gjøre noe med det! Man gjør vel egentlig det meste av arbeidet selv men likevel er det jo så utrolig viktig å ha noen som kan hjelpe og støtte! Begynner man å skrelle denne berømmelige løken og titter litt forsiktig inn er sjansen stor for at ting kommer opp igjen. Ting man helst ikke vil se igjen og bare pakke godt inn igjen, men likevel er det så viktig! Følelsene man får er naturlig og som Humlen sa så må man tørre å våge og kjenne på det slik at man kan komme seg videre!

Det er mye som ligger og ulmer under alle lagene med skall men det er så vanskelig å få tak i det! Humlen sa at hun opplever at jeg grabber etter minner men uten å få tak i det og det er jo litt sånn, det bare sklir ut av fingrene på meg. Men det er jo sånn den fantasiske hjernen vår fungerer - av og til driver den å putter ting vekk og så tenker vi at dette orker vi ikke å forholde oss til, så derfor stapper vi det vekk, lukker døren og fortrenger det så godt vi bare kan! I mitt tilfelle er det veldig masse som er stappet vekket og sikkert blitt godt sikret med nøkler og hengelåser og diverse sperreutstyr. Men jeg er innstilt på å gjøre noe med det og takket være Solstrålen har jeg kommet et godt stykke på veien og med Humlen som videre hjelp kommer det nok til å gå bra! For som Solstrålen sier så er det jo viktig å ha håp!

Så husk å klappe deg selv på skulderen for du som er et løvetannbarn har ufattelig mye styrke i deg! Og en annen ting du må huske på er at alle de opplevelsene, tro det eller ei, gode og vonde, har vært med på å gjøre deg til akkurat den personen du er i dag! Innimellom alt det vonde har det også kommet kunnskap og forståelse som har bygget deg opp!

Tusen takk, kjære deg! Del 6

Planen for en liten stund siden var egentlig å legge seg, iallfall krype opp i sengen og lese. Meeeen, den gang ei, iallfall ikke helt ennå! Jeg fikk lyst til å skrive et takkeinnlegg til Humlen, akkurat sånn som Fru Klem, Fru Blid, Fru Smil, Musikeren og ikke minst Solstrålen har fått!

Kjære, kjære gode Humlen!
Jeg har ikke gått hos deg så veldig lenge men jeg syns allerede nå at du også må få et eget innlegg her på bloggen min!

Tusen, tusen <3lig takk for at du tok så godt i mot meg fra første stund av! Det er ikke så veldig lett for meg å slippe nye mennesker inn i livet mitt, i hvertfall ikke inn i den delen som har med alt det vonde å gjøre. Ikke er det så lett og stole på folk heller etter alt jeg har opplevd. Men med deg var det faktisk lettere enn jeg hadde håpet, trodd og regnet med, heldigvis! Tror Solstrålen skal ha en stor del av æren for det for hun har bare hatt gode ord å si om deg!

For å være helt ærlig så var jeg fryktelig skeptisk til å begynne hos enda en psykolog! Du er jo den syvende psykologen jeg har begynt hos og de forrige har ikke akkurat vært så veldig vellykkede. Nå er jeg er glad for at de to siste psykologene jeg var innom på veien ikke var så vellykket, for det var nok en mening at det skulle ta halvannet år fra Solstrålen først sendte en henvisning til jeg kom til deg!

Allerede i det jeg åpnet døren inn til kontorområdet ditt følte jeg meg velkommen og jeg kjente at jeg sannsynligvis kunne komme til å kjenne meg trygg hos deg! Du fikk meg til å føle meg velkommen når vi hilste på hverandre, du smilte og jeg fikk følelsen av at du virkelig mente det!
Ikke guffet du på og kjørte over meg for å skvise ut mest mulig informasjon på kortest mulig tid, du tok det veldig rolig og det var jeg veldig glad for! Du møtte meg med respekt og skjønte at dette ikke var det enkleste for meg å gjøre.

Når jeg skulle gå etter første time spurte du om det føltes greit å skulle komme tilbake til deg, du tok det ikke som noen selvfølge slik jeg har opplevd hos andre psykologer, og det var veldig bra syns jeg! Da fikk jeg følelsen av å bli sett som en person og ikke bare enda en pasient på listen din.

I løpet av ukene jeg har gått hos deg har du har lært meg ufattelig mye! Verktøykassen min har fått et betraktelig større innhold enn før! Du foreslo yogakurs, jeg prøvde og elsker det! endelig har jeg funnet en treningsform som ser ut til å funke skikkelig på meg! Du fortalte meg om favorittplassen din og det resulterte i at jeg også fikk en ny favorittplass, Humleplassen er jo helt fantastisk! Jeg har for lengst skjønt at jeg har kommet til en psykolog som kan så mye mer enn bare fagfeltet sitt, du klarer å tenke helhetlig og ser hele meg under ett og klarer ikke bare å hjelpe meg med det jeg har opplevd men også med smertene som sykdommen min medfører!

Hva veien videre vil bringe vet jeg ikke, det er det jo egentlig ingen som vet. Men det jeg vet er at jeg tror det kan bli veldig god vei å gå, litt steiner, humper og hull vil nok også komme men de får bare gjøre det og jeg er vanvittig glad for at Solstrålen sendte meg til deg sånn at du kan følge meg videre! rett og slett være krykken min som Solstrålen sa!

Igjen har jeg møtt enda en som både har lært og vist meg at det finnes gode mennesker som virkelig vil hjelpe og trøst! Som de andre gode har også du lært meg at det finnes mennesker som det går an å stole på og at det virkelig er folk som er gode. Hos deg kan jeg slappe av, hos deg kan jeg gråte, jeg kan le, jeg kan kaste masken og være meg selv og ikke minst så gjør du meg trygg! Akkurat som Solstrålen er en lege som som virkelig ser pasientene sine er du en psykolog som gjør det samme! Det er så godt at det finnes fagfolk som virkelig gjør det! Takk for at du er den du er! ❤️ ditt er virkelig av gull!

Nydiagnotisert og utslitt

Det var veldig godt med time hos Solstrålen i dag! Hun hadde allerede fått epikrise fra sykehuset, så legen jeg var hos var jo superrask! Vi pratet mye om det og hun lurte på om jeg hadde fått noe informasjon om sykdommen men det hadde jeg ikke. Da sa hun at hun hadde litt pasientinformasjon som hun kunne skrive ut til meg, men om hun kjente meg rett hadde jeg allerede lest masse, noe som stemte veldig bra, hehe:p (jeg dro nemlig frem mobilen og googlet sykdommen før jeg var ute av sykehuset etter timen)

Jeg var/er veldig lei meg, sikkert i litt sjokk etter i går + alt annet som foregår og dette pratet vi om. Samtidig så er jeg også veldig glad for at jeg fikk en diagnose! Nå har jeg jo endelig fått svar på ting jeg har lurt på i veldig mange år, helt siden ungdomsårene faktisk. Jeg har jo hele tiden hatt en liten mistanke om at det er et eller annet med meg, men ikke blitt tatt så veldig på alvor på i helsevesenet. Spesialistene jeg har vært hos har nesten bare avvist meg og bedt meg om å bli mer aktiv, med andre ord har de, noen iallfall, ment at jeg bare var lat og kastet bort tiden deres... Solstrålen sa at det er kjedelig men samtidig så er det veldig bra, det hadde nemlig vært enda verre om det ikke hadde blitt funnet noe. Da hadde jeg jo sittet der og hatt like mye plager men da vært helt uten noen rettigheter. Nå har jeg rettigheter og krav på behandling, jeg kan få sko, innleggssåler, fotseng (spesialsåle), gratis fysioterapi, kanskje ergoterapi og sikkert mer enn dette. Uten diagnose hadde jeg sittet der rådvill og ille til mote, plagene hadde jeg jo hatt uansett diagnose eller ei. I tillegg har vi jo mistenkt at det er en form for polynevropati siden smertene startet i høst, da er det jo litt godt å få konstantert at det er det vi har trodd.

Vi pratet også om at jeg er veldig sliten, hun sa at det er jo ikke noe rart i det hele tatt! Det er tøft å starte en slik behandling som jeg har, det kommer masse til overflaten som ikke har vært synlig på mange år. Og i tillegg har jo timen på sykehuset ligget og gnaget litt (eeh, mye!) siden jeg ble henvist i januar/februar en gang. Smertene og plagene har jo heller ikke hjulpet noe særlig! Men jeg er heldigvis innstilt på det og vi har snakket mye om at dette er en tøff prosess, både saken og behandlingen + sykdommen på toppen av det hele. Humlen snakket om den berømmelige løken på mandag og det er den vi skreller nå. 
At jeg kjenner det på kroppen er ikke noe rart i det hele tatt, men jeg må som jeg har gjort i alle år, stå i det og jobbe meg igjennom det. Det er tøft og blir sikkert enda tøffere men da må jeg tenke at det vil bli bedre! Forskjellen nå er at jeg får en helt annen hjelp enn hva jeg har fått før, Humlen er jo den 7.psykologen jeg er innom men den første som gir meg skikkelig behandling! Og nå er det også en utgang som ligger langt der fremme et sted og venter på meg!
Imens må jeg bare holde ut, selv om jeg tappes for energi og sover dårlig og ting kan føles skåla tungt ut (tror det var det uttrykket Solstrålen brukte). Derfor må jeg finne ut hvor jeg kan få påfyll og hvor jeg kan hente krefter og energi fra. Tur i skogen er jo en ting og det er en god ting! Jeg liker å være ute i skogen selv om det gjerne ender opp med smertefulle turer, likevel er det verdt det!

Det ble ikke noe tur etter timen hos henne, jeg dro hjem istedenfor. Tror jeg trengte å ta det litt med ro, la alt synke inn litt rett og slett. Vel hjemme hoppet jeg i koseklær og sjekket facebook, der kom jeg over en annonse fra favorittrestauranten min, de hadde ukestilbud på take-away og dermed var dagens middag ordnet i en fei. Trengte litt utskeiing rett og slett, hihi:D

Nå står sengen for tur! Jeg håper jeg får en like god natt i natt som jeg hadde natt til i dag! Da sov jeg nemlig fra rundt 22.40 til en gang mellom åtte og halv ni uten å våkne en eneste gang! Litt senere i dag men pyttpytt! Skriving er terapi!

Første time hos Humlen!

Ja, i dag var det endelig min tur hos Humlen og hun har absolutt vært veldig verd å vente på! Så nå er jeg innmari glad for at jeg takket nei til plass hos en annen psykolog i fjor høst siden jeg allerede da ventet på Humlen. Heldigvis var det ingen problem med å finne ut hvor kontoret hennes er, hun holder til i en stor gammel fabrikk men det var godt skiltet inne. I tilegg hadde hun et veldig koselig samtalerom! Det var lyst og trivilig med gode stoler og lekeområde for barna som kommer til henne. Hun var veldig lett og prate med og det er godt! Strikking snakket vi også litt om, haha! Solstrålen sa nemlig til meg forrige gang at Humlen strikker og det sa jeg at hun hadde sagt:p

Jeg gleder meg til fortsettelsen allerede, selv om det sikkert blir veldig tøft også da. Hun gav meg en bunke med skjemaer som jeg må fylle ut, flere av spørsmålene er også de samme, bare spurt på forskjellige måter, haha! Fylle ut dagen time for time, nesten iallfall, må jeg også gjøre, alt fra søvn, flashbacks, smerter og aktiviteter. Neste time skal vi ta noen screeningtester tror jeg hun kalte det, det er iallfall masse spørsmål som må svares på, uuææ, enda flere skjemaer som må fylles ut. Neste time blir om mandag om halvannen uke, før det skal jeg heldigvis innom Solstrålen en tur!:D

Hverdagen straks i gang

Da er ferien over for denne gangen og det er litt deilig! Jeg liker hverdagen best egentlig, selv om det er deilig med fridager fra den også innimellom. Fordelen er at regnet som har vært denne påsken, det har faktisk hjulpet litt på når jeg har ligget i sofaen full av feber og dårlig form. Sannsynligvis hadde alt vært litt verre om solen hadde skint fra skyfri himmel når jeg først skulle bli syk! Vi hadde jo fint vær på onsdag, da karret jeg meg jo ut og det var deilig men det var greit at det ble med den ene dagen.

Det ser ut som om jeg må starte hverdagen med en tur innom legekontoret i morgen, øyet verker og jeg mistenker øyebetennelse... Solstrålen har ferie så da får jeg sikkert time hos Raketten, om ikke hun også har ferie da, da blir det en av de andre legene. Håpet er jo at jeg ikke har vondt i morgen og dermed kan slippe å dra dit, hadde vært greit å slippe å bruke en hel dag på det nå når jeg endelig har blitt frisk igjen! (spesielt når en sånn legetime varer i knappe 90sekunder...)

På torsdag skal jeg til selveste Humlen, det blir fryktelig spennende! Jeg kjenner jeg gruer meg også veldig mye, nervene er litt i helspenn og jeg lurer veldig på hva jeg går til! Kan Humlen hjelpe meg? Hvordan vil det bli? Vil det bli bra? Jeg regner jo med det men jeg kjenner likevel veldig på det. Hun er jo den 7.psykologen jeg begynner hos og jeg håper virkelig at jeg kommer til å klare å prate med henne! Vil hun klare det de andre ikke har klart? Fordelen er at Solstrålen er med på dette og hun kjenner meg jo ganske godt etterhvert nå. Dessuten er det en stor trygghet for meg at de to kjenner hverandre! En ting er sikkert og det er at det iallfall blir veldig godt å komme i gang hos henne! Og føler jeg at første time ikke ble vellykket har jeg lovet Solstrålen å tenke "Shit happens, dette skal gå likevel selv om det ikke gikk så greit nå!" Bare 63timer og 40minutter igjen (sånn raskt og grovt regnet ut iallfall):p

I morgen skal jeg uansett gå i min nye flotte strikkegenser, dessverre må den dekkes av en regnjakke... og mitt nye strikketøy skal være med ut av huset for strikkelysten er endelig tilbake:D

Puuuh, møtet vel overstått

Da er endelig møtet med nav over, for denne gang! Det gikk veldig fint, heldigvis! Var så vidt borte i en time, inkludert gåturen bort og bussturen hjem. Saksbehandleren min var takk og lov en veldig ok fyr! Var ikke samme som forrige gang, så jeg var litt bekymret for hvem jeg skulle til men det var heldigvis ikke noe å bekymre seg så veldig over! Hovedmålet er fremdeles å komme i arbeid men per dags dato er jeg for syk til å gå ut i noe arbeidsavklaringstiltak. Så derfor er det ikke noe annet enn behandling hos Solstrålen og Humlen som står på aktivitetsplanen min og den varer i ett helt år, noe som er veldig greit! Oppfølging hver 3.måned, enten ved et møte eller en telefonsamtale med saksbehandler. At jeg ikke har startet hos Humlen ennå var helt greit, det hjalp nok at jeg kunne vise til at jeg har min første time hos henne om tre uker. Så nå kan jeg puste litt lettet ut, de gir meg den tiden det tar og det er veldig greit!

Det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å sette en bolledeig, tenkte å lage skillingsboller og gi til de jeg skal møte senere i dag:p når de først kommer helt til Bergen må de jo få det, og så skal de på togtur i morgen og da må de jo få med seg noen ekte bergenske hjemmebakte skillingsboller som de kan kose seg med! Hjemmelagede er jo sååååå mye bedre enn kjøpeboller!!!:p (og innholdet på kafèen på regionstoget er jo ikke akkurat noe å skryte av)
Lokket på bakebollen har poppet så nå er deigen klar til å bli tryllet til noe av det beste jeg vet!:p

Heldigvis skal jeg til Solstrålen i morgen! Det kjenner jeg at jeg virkelig trenger nå, litt lenge siden sist selv om det var på tirsdag for en uken siden... Da kan jeg også vise damene på kontoret hvor langt jeg har kommet på genseren min, jeg fikk nemlig veldig stor fart på pinnene på mandag og har strikket over 1 1/2nøste siden da, begge ermene er også ferdige, så det lover per nå bra med å få genseren ferdig på to uker, som er planen. Neste prosjekt er allerede på planleggningsstadiet, for jeg må jo ha et påskeprosjekt!:p Der er planen at jeg skal ha det ferdig innen første time hos Humlen slik at jeg kan gå med både det og genseren, men jeg vet ikke helt om det er en oppnåelig plan da, haha:p Om jeg blir ferdig med genseren før påske kan det faktisk gå da, det hadde iallfall vært kult!:p

Nå skal boller bakes ut, stekes og ikke minst spises, haha:p

Innkallingsbrev og et herlig møte!

Gikk meg en tur i skogen i dag, tok med meg kameraet så det ble tatt mer bilder enn det ble gått da men det gjør ingenting. Det viktigste er jo å være ute, få litt sol i ansiktet og lete litt etter fred og ro blandt skogens trær og dyr! Jeg kjente det var ufattelig deilig å kjenne vårsolen, høre fuglene kvitre og bare kjenne på den deilige vårluften! Det har vært veldig tunge dager i det siste så alle sånne små, små lysglimt er veldig godt å få!

Etter turen dro jeg til et annet sted, der gikk jeg på min herlige rådgiver fra ungdomsskolen, nemlig skjønne Fru Blid! Hun gikk i sine egne tanker og jeg var nesten litt usikker på om det var søsteren som kom gående (de er ekstremt like) men jeg sa hei likevel og det var bra for det var henne! Da strålte hun opp og gav meg verdens beste klem! Hun er en av de som gir sånne klemmer hvor jeg kjenner psykisk at all tristheten og alt det vonde renner ut av meg, de er det ikke så mange av, derfor er det ekstra godt å få slike klemmer! Å få en liten pause, for om det så bare gjelder en liten stund, er veldig godt! I tillegg leser hun meg fortsatt som en åpen bok, jeg klarer ikke å holde så mye skjult for henne når hun spør, da får hun fortsatt like ærlige svar som hun fikk for 12-13år siden. Vi hadde en lang prat og det var veldig godt! Jeg fortalte om nervetullet i beina mine, da syntes hun veldig synd på meg og håpet at det ville slutte å komme flere ting, jeg har jo nok allerede. Men hun syns det var bra og høre at Solstrålen passer på meg, for det er jo det hun gjør, og at jeg skal begynne hos Humlen snart.

I tillegg til det herlige møte med skjønne Fru Blid fikk jeg enda en overraskelse når jeg kom hjem!
For i dag kom nemlig det høyst etterlengtede brevet fra Humlen!:D Jeg trodde ikke at jeg kom til å få brev fra henne så fort, så jeg ble litt overrasket når jeg så navnet hennes bakpå konvolutten men jeg ble også veldig glad!:D Jeg klarte nesten ikke å åpne konvolutten for jeg var så spent på hva som ville stå der! Men det gikk til slutt, jeg fikk dratt arket ut og lest det! Hun holdt det hun skrev i meldingen til meg, jeg har fått min første time denne måneden! Timen er ikke før den siste dagen i mars, var det fire hele uker til i går. Da skal vi ha en inntakstime, jeg aner ikke hva det er men det er vel en bli-kjent-time vil jeg tro? Jeg gleder meg til å fortelle det til Solstrålen, om hun ikke vet det allerede da, hun får iallfall kopi av brevet jeg fikk neste gang hun kommer på jobb.
Det er nesten sånn at jeg har litt lyst til å ramme inn brevet!:p Ventetiden er iallfall endelig (nesten da) over!

Dette var en god inngang til helgen etter en lang og tøff uke! En klem fra gode Fru Blid og en time hos Humlen å se frem til!<3

Mars er (forhåpentligvis) måneden!

Jeg sendte jo en melding til Humlen i går og spurte om hva jeg kunne si til nav angående oppstart hos henne når jeg skal på møte med de neste uke. Solstrålen skulle også sende en vennlig påminnelse til henne, for nå er det som sagt veldig lenge siden jeg skulle ha startet. I dag fikk jeg svar fra henne! Jeg hoppet jo i taket hver gang mobilen min laget lyd både i går ettermiddag og i dag, men når akkurat den meldingen kom hadde jeg ikke ørene med meg, haha:p

Uansett, tilbake til svaret fra Humlen, hun skrev nemlig at hun skulle finne tid til meg i løpet av DENNE måneden! Og vet du hva det betyr? iallfall i teorien? Jo, nemlig at jeg skal ha min første time hos henne enten til uken eller uken etterpå, påsken er jo i uke 12 og nå er vi i uke 9. Men det er bare i teorien da, forhåpentligvis skjer det i praksis også da! Eller, det er jo noen marsdager i uke 13 faktisk, men da er det jo også vinterferie her på Vestlandet.

Heldigvis oppdaget jeg meldingen bare noen få minutter etter at den hadde kommet, jeg ble helt satt ut og visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg klarte ikke å tenke skikkelig for jeg satt på bussen og var redd for at jeg skulle begynne å gråte, både av lettelse men også av litt redsel for hvordan veien videre blir. Men det var litt godt å endelig få noe fast og vente på! Disse månedene har jo vært veldig usikre siden vi ikke har visst når jeg kom til å få komme til hos henne. Og så måtte selvfølgelig de teite tankene dukke opp, hva om jeg ikke klarer å prate med henne? Hva om ventetiden har vært bortkastet? Hva da liksom? Hvem kan hjelpe meg da? Jeg klarte å skyve de unna, iallfall delvis da! For jeg regner med at det kommer til å gå veldig, veldig bra hos henne, ser ikke noe grunn til at det ikke skal gå bra! Heldigvis har jeg tryggheten i at Solstrålen både kjenner henne og har jobbet med henne og jeg håper at det vil hjelpe meg! Det var nemlig det som hjalp meg når jeg pratet en del med min forrige fastlege, Fru Klem kjente nemlig henne og det gav meg trygghet nok til at jeg kunne prate med henne.

Akkurat nå ser det ut som om mars er måneden med stor M! Jeg kjente iallfall at det var noe som lettet litt fra skuldrene mine når jeg fikk svar fra Humlen og et lite håp dukket opp, jeg bare håper det kan vare!

En pessimistisk Live

Jeg er veldig pessimistisk for tiden kjenner jeg! Men det er kanskje ikke så rart når jeg er fullstendig utslitt? Det faller jo bare stein på stein på stein oppå alt som har falt ned på meg fra før av og det gjør jo ikke ting akkurat så veldig mye lettere!

Jeg leste om en mann godt inn i 60årene som hadde blitt mobbet på barneskolen, han sliter fremdeles med det han opplevde. Da lurer jeg veldig på hvor lenge jeg kommer til å måtte leve med det jeg har vært igjennom. Og kommer jeg noen gang til å klare å leve med det uten å bli fullstendig ødelagt? Joda, jeg har jo levd med dette i over 20år nå, så det er en del av meg. Det er en del av pakken min, det er greit nok det, jeg kan ikke gjøre noe med akkurat det, fortiden er slik den er og kan ikke forandres. Men det hadde vært veldig greit å klare å takle det jeg må leve med! Kommer det noen gang til å skje? I mai er det to år siden jeg startet å gå fast hos Solstrålen og hun har gjort så ekstremt mye godt for meg, uten henne hadde jeg nok vært enda lengre nede. Hun pusher meg, støtter meg, holder hodet mitt over vannet, drar meg i ørene når det trengs, roser meg, utfordrer meg og får meg til å roe meg litt ned. Hvor hadde jeg vært uten henne? ikke godt å si, hadde nok hatt det enda (mye) verre... Hvor lenge kommer jeg til å måtte gå hos Humlen? Kan hun hjelpe? Hvor lang tid vil jeg måtte få behandling for dette?

Og så surrer tankene rundt beina mine og hva nevrologen kommer til å si. Vil jeg få den diagnosen vi tror det er? hvilken variant har jeg? den midlertidige eller en annen variant? hva vil dette ha å si for fremtiden min egentlig? Vil det komme medisin som er direkte rettet mot sykdommen?

Og hva med saken min? vil den gå min vei? vil det at jeg gjør dette hjelpe meg på veien mot å få det bedre? Det er jo det som er håpet iallfall!

Jaja, dette var dagens tanker fra en sliten og litt pessimistisk Live... 

Hemmelige strikkerier og mislykket baking

Da er nok en lørdag snart omme, jeg har klart å holde hodet over vannet, iallfall delvis. En dag nærmere timen hos Solstrålen heldigvis:) Kanskje det til og med dukker opp en innkalling til Humlen denne uken? Det hadde isåfall vært veldig greit!! Nå har jeg jo ventet både sommer, høst og vinter på det... men sånn går det når det er mye hastesaker, da rykker vi "ikke-hastere" bakover i køen. Heldigvis hjalp det litt å treffe Bamse og Karamell på torsdag! Tror også sovemedisinen jeg kjøpte i går kan funke, ble jo ikke særlig trett, noe jeg hadde håpet på da. Men jeg sov i det minste uten å våkne for mange ganger og det er jo veldig greit! På pakken står det at man skal ta den en halvtime før sengetid, men i går gikk det over en time før jeg fant sengen. Tror også, uten å vite det helt sikkert, at jeg sovnet litt fortere enn vanlig, men siden jeg sjelden ser på klokken etter at lyset er slått av er det ikke så godt å si:p har allerede tatt kveldens pille så jeg burde legge meg nå istedenfor å skrive blogginnlegg:p

Fikk så lyst på brownies i dag så jeg kjøpte en sånn ferdigpose som bare skal blandes med egg, vann og smør. Men den var ikke noe vellykket i det hele tatt, havnet i bosset før den var kald til og med... mistenker at årsaken er egget, gått ut på dato for litt lenge siden, det gjør jo egentlig ingenting men dette egget var nok i overkant gammelt. Jaja, kjøpte en pakke gjær så jeg kan jo bake boller eller noe sånt i morgen istedenfor! Eller kanskje jeg rett og slett skal bake sjokoladekake? Det er det veldig lenge siden jeg har bakt! 

Utenom å bake har jeg strikket! Det får meg som regel til å slappe av, iallfall litt! Strikker på en hemmelighet som jeg nesten er ferdig med, fort og lite går kjapt, thihi! og på genseren min, der er arm nr.2 nesten ferdig, bolen går det litt sakte med da. Men satser på at genseren vil være ferdig til påske likevel:p

En livlig drøm!

Herlighet for en drøm jeg hadde her en eller annen natt denne uken! Den var så realistisk at jeg virkelig trodde at det hadde skjedd! Jeg drømte at Humlen, psykologen jeg skal begynne hos, ringte meg for å spørre om jeg ville ha en avbestillingstime litt senere på dagen. 
Min første tanke når jeg våknet var at jeg endelig hadde fått time hos Humlen og var veldig glad! Men gleden varte ikke så veldig lenge, jeg skjønte at det var en drøm og at jeg ikke hadde pratet med Humlen, annet enn i drømmen da. Likevel sjekket jeg telefonen min, det var jo en ørliten mulighet for at jeg hadde pratet med henne men at jeg var så trett at jeg ikke fikk det skikkelig med meg... men det var ingen innkommende, eller utgående, samtaler å finne...

I dag skjedde det noe!

I dag skjedde det noe som ikke har skjedd på lenge! jeg smilte uten noen spesiell grunn, eller, det var solen som gjorde det så det var jo en god grunn. Solen var nemlig på plass på en nesten skyfri himmel etter noen regntunge uker. Smilet kommer ikke så ofte frem, det er stort sett Solstrålen som lurer smilet mitt frem, og Bamse når jeg møter han. Jo, forresten, jeg smiler men det er ikke ekte smil, ikke så ofte iallfall. Jeg kan smile tilbake til folk som smiler til meg men som oftest har jeg lyst til å gråte. Men ikke i dag!

Jeg hadde vært på aldershjemmet (hurra! jeg klarte å gå denne gangen!) og ute skinte solen. Jeg tuslet avgårde derfra uten noen mål, visste ikke hva jeg orket eller hadde lyst til. Etter litt måtte jeg ha en pause, beina verket, så jeg lente meg inntil en mur og da kom smilet frem. Solen varmet meg i ansiktet og fuglene sang, jeg tenkte på at våren bare er noen uker unna! Snart er vårens første måned her og det betyr enda lysere dager, mer fuglesang, blomster som titter opp av jorden og forhåpentligvis betyr våren at jeg kommer i gang med behandling hos Humlen! (enda bedre hadde det vært om jeg fikk komme til henne før vinteren er omme, tiden er nok litt knapp der men det er fortsatt en mulighet)