Ååh, det var så deilig å være hos frisøren min i dag! Det var noe jeg virkelig trengte! Å få en skikkelig hårvask, bli dullet med, stusset tuppene og få litt friskere hår!
Det var ikke så veldig fristende å stå opp og komme meg avgårde, det satt langt inne men jeg klarte det likevel! I tillegg så dro jeg på besøk til søsteren min når jeg var ferdig. Akkurat det var litt slitsomt, jeg hadde egentlig gjort nok ved å ha time hos frisøren min men jeg trosset kroppens signaler og den berømmelige angstklumpen i halsen og dro. Det er jeg glad for! Nå er jeg utslitt, tårene triller i tide og utide, kroppen verker og hodet henger knapt på... Kommer sikkert til å bli litt straffet for det i morgen men det får heller være..
Men jeg kan klappe meg selv på skulderen for vel gjennomført plan. Jeg kan også si til Solstrålen at jeg har gjort noe kun for meg selv, noe jeg har lovet og prøve litt oftere men som jeg hittil i sommer ikke har vært så flink til. Men èn ting er bedre enn ingenting!:D
Jeg kjenner at dette egentlig bare var en dråpe i havet, for ting er fortsatt mørkt og trist... Egentlig hjalp det bare der og da men jeg håper likevel at dråpen kan bli litt større enn det den føles ut som nå.
fredag 31. juli 2015
torsdag 30. juli 2015
Mørke dager...
Dagen i dag har vært nesten like mørk som i går. Natten var tung og urolig, rare og merkelige drømmer/mareritt og mye oppvåkning. Når vekkerklokken ringte hadde jeg mest lyst til å dra dynen langt over hodet og sove videre. Men magen skrek etter litt frokost og øyet trengte medisin. Etter litt kom jeg meg opp, endte opp i sofaen og satt der en god stund. Men jeg trengte luft og hadde lyst på potetgull, så da var det å planlegge en tur ut. Det var ufattelig, ufattelig tungt å komme seg ut døren! Den derre dørstokkmilen var mye, mye lengre enn normalt... Hvert eneste skritt jeg tok kjentes ut som om det veide 100kg. Flere ganger var jeg på vei til å snu, gå hjem igjen, bytte til koseklær, pakke meg inn i ullteppet, sitte i sofaen og spise sjokolade. Etter mange tunge skritt kom jeg meg endelig til busstoppet, bare tre minutter før bussen skulle gå, så jeg var litt heldig der! Bussturen var like lang og tung som skrittene mine, men jeg kom meg inn til sentrum. Jeg ruslet litt rundt, det var veldig masse folk der i dag og jeg følte meg litt tråkket på. Så kom panikken og angsten krypende, det var jo ikke så uventet egentlig med tanke på gårsdagen. Heldigvis hadde jeg klart å handle det lille jeg trengte, så da var det bare å komme seg til bussen så fort som mulig! Den måtte selvfølgelig være forsinket og det kom jo bare flere og flere mennesker til som også ville ta bussen... Til slutt dukket den opp!
Det som hjalp meg denne gangen var blikket til en liten prinsesse som hadde vært på bytur med farmoren sin. Hun var vel ikke mer enn året vil jeg tippe. Hun slapp iallfall ikke blikket mitt så jeg satt og underholdt/ble underholdt nesten hele veien, vi blinket, vinket og lagde grimaser til hverandre, når prinsessen og farmoren gikk av fikk jeg et veldig hjertevarmt smil fra den lille vennen, det varmet meg veldig<3
I morgen skal jeg skjemme meg bort litt! Jeg har endelig tatt steget og bestilt time hos frisøren min, er over et halvt år siden sist så det er virkelig på tide! Det kommer jeg helt sikkert til å høre, hehe:p Det skal bli litt deilig! Jeg er ikke noe flink til å gjøre noe for meg selv, det sees jo blant annet med at jeg knapt går til frisøren... Kanskje dette vil hjelpe litt!?
Det som hjalp meg denne gangen var blikket til en liten prinsesse som hadde vært på bytur med farmoren sin. Hun var vel ikke mer enn året vil jeg tippe. Hun slapp iallfall ikke blikket mitt så jeg satt og underholdt/ble underholdt nesten hele veien, vi blinket, vinket og lagde grimaser til hverandre, når prinsessen og farmoren gikk av fikk jeg et veldig hjertevarmt smil fra den lille vennen, det varmet meg veldig<3
I morgen skal jeg skjemme meg bort litt! Jeg har endelig tatt steget og bestilt time hos frisøren min, er over et halvt år siden sist så det er virkelig på tide! Det kommer jeg helt sikkert til å høre, hehe:p Det skal bli litt deilig! Jeg er ikke noe flink til å gjøre noe for meg selv, det sees jo blant annet med at jeg knapt går til frisøren... Kanskje dette vil hjelpe litt!?
onsdag 29. juli 2015
I depresjonens fangehull
Obs, obs, kan være triggende å lese for noen!
Dagen i dag skulle egentlig være en god dag, det er et slags jubileum, for hva kan være det samme, dagen ble iallfall ikke som den egentlig skulle bli...
Istedenfor ble det en dårlig dag med masse teite tanker og tristhet... Depresjonen har tatt et skikkelig grep om meg og dratt meg ned i fangehullet sitt, nok en gang. Jeg faller og triller rundt trinn for trinn nedover til kjelleren, det sorte mørket som føles uendelig langt og bunnløst. Et mentalt fangehull som gjør at verden rundt fargelegges grått og svart, alt blir til et tungt strev som jeg knapt orker å ta inn over meg, alt er slørete og støvete. Jeg lever ikke, jeg bare er. Jeg registrerer alle rundt meg men likevel så gjør jeg det ikke. Jeg lever i min egen boble hvor nesten ethvert smil, hei, nikk og blikk blir mistenkeliggjort, blikket registerer alt, spaner etter farer og værer alt som skjer. Kroppen er i helspenn og i full kriseberedskap, hva, hvis hvor, hvordan er ord som surrer rundt, alt må planlegges. Neste mål er planlagt før det første målet er nådd, gåruter planlegges ned i den minste detalj, fluktruter er på plass, planer legges hele tiden, reserveplaner også, sånn i tilfelle. Det må til, av erfaring vet jeg at det alltid er lurt å ha en plan i bakhånd. Som regel blir den bare liggende men noen ganger må den opp og frem og i full bruk.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor men det er nok det som har bygget seg oppover i det siste og nå har det nesten tatt helt kontroll over meg. Jeg vil det ikke, jeg prøver å skyve det vekk men det bare kommer tilbake uansett... Spesielt er det her om natten, det tar meg i drømmene, eller, marerittene er det vel mer riktig å si. Hvor alle marerittene kommer fra aner jeg virkelig ikke, jeg kjenner meg igjen så jeg er på kjente plasser men det som skjer er fryktelig merkelig og ekkelt. En natt jeg våknet måtte jeg til og med finne mobilen min og sjekke meldingene, jeg drømte nemlig om at jeg hadde sendt en veldig merkelig og rar melding til Fru Klem, heldigvis hadde jeg ikke gjort det! Men drømmen var så virkelig at jeg et lite øyeblikk var redd for at jeg hadde skrevet noe til henne! Jeg husker ikke helt hva jeg skrev i drømme men jeg tror ikke det hadde vært så farlig om det hadde skjedd, bortsett fra at jeg muligens hadde vekket henne midt på natten da:p
Heldigvis nærmer det seg timen hos Solstrålen, det trengs veldig nå! Hadde hun vært på jobb nå så hadde jeg bestilt hastetime uten tvil... Kollegaene hennes er jo der, iallfall et par av de, men jeg vet ikke om jeg klarer å be om hjelp, de har jo tilgang til journalen og kan lese seg opp men jeg vet ikke helt om jeg tørr... Solstrålen sa jo at jeg bare måtte ta kontakt ved behov men det er litt for vanskelig, det ukjente er for skummelt rett og slett!
Ikke får jeg dryppet det betente øyet mitt heller nå, tårene bare triller og triller og da vil jo ikke medisinen holde seg der...
Dagen i dag skulle egentlig være en god dag, det er et slags jubileum, for hva kan være det samme, dagen ble iallfall ikke som den egentlig skulle bli...
Istedenfor ble det en dårlig dag med masse teite tanker og tristhet... Depresjonen har tatt et skikkelig grep om meg og dratt meg ned i fangehullet sitt, nok en gang. Jeg faller og triller rundt trinn for trinn nedover til kjelleren, det sorte mørket som føles uendelig langt og bunnløst. Et mentalt fangehull som gjør at verden rundt fargelegges grått og svart, alt blir til et tungt strev som jeg knapt orker å ta inn over meg, alt er slørete og støvete. Jeg lever ikke, jeg bare er. Jeg registrerer alle rundt meg men likevel så gjør jeg det ikke. Jeg lever i min egen boble hvor nesten ethvert smil, hei, nikk og blikk blir mistenkeliggjort, blikket registerer alt, spaner etter farer og værer alt som skjer. Kroppen er i helspenn og i full kriseberedskap, hva, hvis hvor, hvordan er ord som surrer rundt, alt må planlegges. Neste mål er planlagt før det første målet er nådd, gåruter planlegges ned i den minste detalj, fluktruter er på plass, planer legges hele tiden, reserveplaner også, sånn i tilfelle. Det må til, av erfaring vet jeg at det alltid er lurt å ha en plan i bakhånd. Som regel blir den bare liggende men noen ganger må den opp og frem og i full bruk.
Det er jo lys i tunnelen, men det er langt unna akkurat nå...
Bildet er lånt herfra
Jeg skjønner ikke helt hvorfor men det er nok det som har bygget seg oppover i det siste og nå har det nesten tatt helt kontroll over meg. Jeg vil det ikke, jeg prøver å skyve det vekk men det bare kommer tilbake uansett... Spesielt er det her om natten, det tar meg i drømmene, eller, marerittene er det vel mer riktig å si. Hvor alle marerittene kommer fra aner jeg virkelig ikke, jeg kjenner meg igjen så jeg er på kjente plasser men det som skjer er fryktelig merkelig og ekkelt. En natt jeg våknet måtte jeg til og med finne mobilen min og sjekke meldingene, jeg drømte nemlig om at jeg hadde sendt en veldig merkelig og rar melding til Fru Klem, heldigvis hadde jeg ikke gjort det! Men drømmen var så virkelig at jeg et lite øyeblikk var redd for at jeg hadde skrevet noe til henne! Jeg husker ikke helt hva jeg skrev i drømme men jeg tror ikke det hadde vært så farlig om det hadde skjedd, bortsett fra at jeg muligens hadde vekket henne midt på natten da:p
Heldigvis nærmer det seg timen hos Solstrålen, det trengs veldig nå! Hadde hun vært på jobb nå så hadde jeg bestilt hastetime uten tvil... Kollegaene hennes er jo der, iallfall et par av de, men jeg vet ikke om jeg klarer å be om hjelp, de har jo tilgang til journalen og kan lese seg opp men jeg vet ikke helt om jeg tørr... Solstrålen sa jo at jeg bare måtte ta kontakt ved behov men det er litt for vanskelig, det ukjente er for skummelt rett og slett!
Ikke får jeg dryppet det betente øyet mitt heller nå, tårene bare triller og triller og da vil jo ikke medisinen holde seg der...
tirsdag 28. juli 2015
En lettskremt kveld
Kvelden i kveld er en sånn kveld du helst ikke vil ha! Det er en sånn kveld hvor du reagerer på nesten alle lyder du hører, det er en sånn kveld du helst bare vil ligge langt under dynen i din egen stillhet, det er en sånn kveld hvor tankene dine er bedre å høre enn lydene som kommer utenifra. Ikke blir det bedre av at huseieren og kjæresten driver med snekkerarbeid en knapp meter unna husdøren din! Snekring, hamring og enda mer hamring og snekring! I tillegg så må de skravle og le HØYT! Da hjelper det ikke så veldig at du har en kveld hvor du hopper i taket av alle plutselige og uventede lyder... Og siden de holder på rett utenfor er det jo ikke så kjekt å ha ytterdøren åpen for å få inn litt frisk luft, så derfor setter du varmepumpen på kaldluft for få gradene i stuen litt ned, noe som gjør at det bråker litt ekstra i tillegg til alt annet... Og på en sånn kveld er det som om du har ekstra god hørsel, så alt blir liksom litt høyere enn normalt...
Jeg vet ikke helt hvorfor det er en sånn kveld i kveld. Dagen har egentlig vært ok, solen har skint og ikke minst har jeg endelig fått en høyst etterlengtet sommerklem av både onkel Bamse og tante Karamell! De har vært på ferie i flere uker og skulle på ny tur i dag, så det var ikke mye tid de hadde. Men det er ikke antall minutter jeg tilbringer med de som teller, det som teller er at de tar seg tid til å si hei og gi meg en klem. Jeg vet jo at om jeg kommer til dem på jobb så har de det som oftest veldig travelt, men det viktigste er smilene, heiene og ikke minst klemmene vi gir til hverandre, da gjør det ikke så mye om besøket bare varer i 5-10min!
***
Øyebetennelsen går så som så, det er litt styr å skulle dryppe øyet selv, men det er vel en vanesak, håper jeg! "Fordelen" er at den dagen jeg (forhåpentligvis) er ferdig med drypping og smøring er dagen jeg skal til Sangerinnen, greit å ha noe annet å tenke på enn nedtellingen jeg har holdt på med i sommer, nå er det nedtelling til jeg er ferdig med medisin istedet:p Det blir iallfall godt å komme tilbake i normale rutiner igjen! Sommeren har vært mer enn lang nok syns jeg...
Jaja, nå er det tv resten av kvelden og så blir det nok litt sovemedisin, trenger en rolig natt! Skjønner ikke helt hva jeg holder på med i søvne for tiden, ligger skrått i sengen eller så våkner jeg i de rareste stillinger, drømmer/har mareritt om mye rart så det er nok det som er årsaken...
Ha en god og fin kveld<3
mandag 27. juli 2015
Og sånn gikk mandagen
Det endte opp med at jeg måtte få hastetime hos en av kollegaene til Solstrålen i dag, diagnosen var klar! "Du har fått øyebetennelse du!" sa Solstrålens kollega. Nå blir det behandling i et par uker, dersom det ikke hjelper må jeg tilbake og få antibiotika i pilleform. DET håper jeg virkelig at jeg slipper!
Jeg håpet alt jeg kunne til siste sekund om at jeg skulle få komme til en av de andre kvinnelige legene på senteret, det selv om jeg skjønte fort at det kun var de to mannelige legene på jobb mens jeg satt og ventet og pasient etter pasient ble hentet inn. Til slutt ble det min tur, etter nesten tre kvarter forsinkelse, men med tanke på at det er ferieavvikling der så er det jo ikke så rart egentlig. Når jeg satt på kontoret kjente jeg klumpen i halsen og det sterke behovet for å prate med noen men jeg klarte ikke å si noe som ikke handlet om øyet... Selv når han spurte om det var noe annet jeg lurte på bare smilte jeg og sa nei... Jeg klarte ikke å si noe selv om det helt sikkert hadde gått greit å prate med ham også! Alt bare strittet i mot selv om ordene lå der, de lå på tungen og var klare til å bli sagt, men istedenfor å komme ut som ord ble de bare til ingenting... For øvrig er det ikke sikkert at jeg hadde klart å si noe til en av de andre damene om jeg hadde kommet til en av dem. Men for meg så er det mye enklere å prate med damer enn med menn. Jeg har blitt sviktet så mye av blant annet min biologiske far at jeg klarer ikke å stole på menn dersom jeg ikke kjenner de veldig, veldig godt... Derfor er det bare et fåtall av dem jeg har i min nærmeste omkrets, det er bare noen ytterst få av dem igjen som virkelig kjenner meg...
Menmen, det er bare 21dager igjen til Solstrålen er tilbake, en liten mager trøst er at det bare er 14dager til jeg treffer Sangerinnen igjen. Uansett så blir det godt å treffe dem begge to igjen! De siste ukene skal jeg klare å holde ut, det blir tøft men jeg har jo klart meg hittil og det er jo langt over halvveis!
Bildet er lånt herfra
Jeg håpet alt jeg kunne til siste sekund om at jeg skulle få komme til en av de andre kvinnelige legene på senteret, det selv om jeg skjønte fort at det kun var de to mannelige legene på jobb mens jeg satt og ventet og pasient etter pasient ble hentet inn. Til slutt ble det min tur, etter nesten tre kvarter forsinkelse, men med tanke på at det er ferieavvikling der så er det jo ikke så rart egentlig. Når jeg satt på kontoret kjente jeg klumpen i halsen og det sterke behovet for å prate med noen men jeg klarte ikke å si noe som ikke handlet om øyet... Selv når han spurte om det var noe annet jeg lurte på bare smilte jeg og sa nei... Jeg klarte ikke å si noe selv om det helt sikkert hadde gått greit å prate med ham også! Alt bare strittet i mot selv om ordene lå der, de lå på tungen og var klare til å bli sagt, men istedenfor å komme ut som ord ble de bare til ingenting... For øvrig er det ikke sikkert at jeg hadde klart å si noe til en av de andre damene om jeg hadde kommet til en av dem. Men for meg så er det mye enklere å prate med damer enn med menn. Jeg har blitt sviktet så mye av blant annet min biologiske far at jeg klarer ikke å stole på menn dersom jeg ikke kjenner de veldig, veldig godt... Derfor er det bare et fåtall av dem jeg har i min nærmeste omkrets, det er bare noen ytterst få av dem igjen som virkelig kjenner meg...
Menmen, det er bare 21dager igjen til Solstrålen er tilbake, en liten mager trøst er at det bare er 14dager til jeg treffer Sangerinnen igjen. Uansett så blir det godt å treffe dem begge to igjen! De siste ukene skal jeg klare å holde ut, det blir tøft men jeg har jo klart meg hittil og det er jo langt over halvveis!
Ha en strålende kveld
og
en god natt med vakre drømmer! <3
søndag 26. juli 2015
En søvnig søndag
Dagen i dag har nesten bare gått bort til å sove, sove og sove litt til. Jeg sovnet veldig sent i natt og våknet før klokken var ti, lite søvn med andre ord! Bare noen timer senere sovnet jeg på sofaen, da klarte jeg ikke å holde øynene oppe mer og de bare lukket seg og jeg forsvant langt bort. Jeg våknet et par timer senere og oppdaget at klokken var mye, men så sovnet jeg litt til. Trengte tydeligvis masse søvn i dag, men det spørs hvordan natten da blir... Jeg fikk iallfall spist middag i det minste, det ble hjemmelagede kjøttboller med chilli og ost i, namnam!
Dagens opprinnelige plan var å bake boller, det har vært planen i flere dager men det har bare blitt utsatt og utsatt, det blir tydeligvis utsatt minst enda en dag... Jeg har veldig lyst på boller! Det er nemlig tomt i fryseren og jeg er egentlig avhengig av det, hehe:p Jaja, kanskje jeg har ork til å bake i morgen istedenfor!
I morgen er det bare to uker til jeg skal til Sangerinnen igjen og bare tre uker til timen hos Solstrålen! Det blir godt å komme tilbake i min faste rutine! Jeg har virkelig savnet og ha noen å prate med i sommer! Alle de gode hjelperne mine har jo ferie og jeg har ingen reservehjelpere, da blir det litt vel mye... Hodet mitt føles ut som om det skal eksplodere! Det inneholder så masse tanker som ikke finner en vei ut og det blir bare fullere og fullere! Kan hoder egentlig eksplodere av for mange tanker? Ikke har jeg klart å skrive så mye dagbok heller, jeg får ikke tankene ut, det er som om alle tankene vil ut samtidig og da blir det helt stopp med å få ordene ned på papiret... Det blir veldig slitsomt i lengden!
Det er jo som jeg skrev i går, at uansett hvor mørkt det blir, kommer sola til å stå opp igjen, men akkurat nå syns jeg det er veldig vanskelig å se... Sommeren ble ikke som jeg hadde planlagt, jeg hadde flere planer med ting jeg skulle gjøre men jeg har ikke gjort så veldig mye akkurat... Jeg kan bare krysse av en eneste ting på listen jeg skrev før ferien, de resterende tingene har ikke blitt noe av. Èn ting er jo bedre enn ingenting men likevel så hadde jeg planlagt å gjøre flere av tingene... Jeg hadde lyst men det stopper i det jeg skal utføre planen gjerne... I tillegg så blir det ekstra merkbart når de fleste rundt meg reiser bort og koser seg! Jada, jeg vet, jeg er langt ifra den eneste som har bysommer men det bare kjennes litt ekstra når jeg ikke klarer eller orker å gjøre litt ekstra som jeg ikke pleier å gjøre til hverdags...
Dagens opprinnelige plan var å bake boller, det har vært planen i flere dager men det har bare blitt utsatt og utsatt, det blir tydeligvis utsatt minst enda en dag... Jeg har veldig lyst på boller! Det er nemlig tomt i fryseren og jeg er egentlig avhengig av det, hehe:p Jaja, kanskje jeg har ork til å bake i morgen istedenfor!
I morgen er det bare to uker til jeg skal til Sangerinnen igjen og bare tre uker til timen hos Solstrålen! Det blir godt å komme tilbake i min faste rutine! Jeg har virkelig savnet og ha noen å prate med i sommer! Alle de gode hjelperne mine har jo ferie og jeg har ingen reservehjelpere, da blir det litt vel mye... Hodet mitt føles ut som om det skal eksplodere! Det inneholder så masse tanker som ikke finner en vei ut og det blir bare fullere og fullere! Kan hoder egentlig eksplodere av for mange tanker? Ikke har jeg klart å skrive så mye dagbok heller, jeg får ikke tankene ut, det er som om alle tankene vil ut samtidig og da blir det helt stopp med å få ordene ned på papiret... Det blir veldig slitsomt i lengden!
Det er jo som jeg skrev i går, at uansett hvor mørkt det blir, kommer sola til å stå opp igjen, men akkurat nå syns jeg det er veldig vanskelig å se... Sommeren ble ikke som jeg hadde planlagt, jeg hadde flere planer med ting jeg skulle gjøre men jeg har ikke gjort så veldig mye akkurat... Jeg kan bare krysse av en eneste ting på listen jeg skrev før ferien, de resterende tingene har ikke blitt noe av. Èn ting er jo bedre enn ingenting men likevel så hadde jeg planlagt å gjøre flere av tingene... Jeg hadde lyst men det stopper i det jeg skal utføre planen gjerne... I tillegg så blir det ekstra merkbart når de fleste rundt meg reiser bort og koser seg! Jada, jeg vet, jeg er langt ifra den eneste som har bysommer men det bare kjennes litt ekstra når jeg ikke klarer eller orker å gjøre litt ekstra som jeg ikke pleier å gjøre til hverdags...
lørdag 25. juli 2015
Håp i mørket
Uansett hvor mørkt det blir,
kommer sola til å stå opp igjen!
I mangel på et bilde av en sol ble det en gul rose<3
fredag 24. juli 2015
Sukk, sukk og atter sukk!
En ulykke kommer sjelden alene sies det! Akkurat nå er det sant, eller, det gjelder mer sykdom og skader enn ulykker da!
Jeg har fått en megastor sti inni det ene øyet mitt, det ser ut som en skikkelig betent kvise og det er vondt... Så har jeg en visdomstann som er betent, eller, tannkjøttet rundt er betent så det verker skikkelig, heldigvis skal den ut om et par måneder, har nemlig ikke plass i munnen til å ha de... Har allerede fjernet én og det gikk veldig greit, så da går det greit med den neste også! I tillegg har jeg en vridningsskade i foten (midlertidig forhåpentligvis), smertene kommer og går, akkurat nå er den her, da er hvert eneste skritt smertefullt...
Dersom stien ikke er blitt bedre innen mandag må jeg nok ta en telefon til legekontoret og høre om jeg kan få komme til hos en av kollegaene til Solstrålen, ved langvarig sti må det eventuelt litt medisin til.
Jaja, nå er jeg så hinsides trøtt at jeg holder på å sovne, skal ta litt sovemedisin, trenger nemlig en litt mindre hektisk natt enn det jeg har hatt i det siste... Pleier å sove litt roligere når jeg har tatt sovemedisin, det virker iallfall sånn når jeg våkner dagen etterpå:p
Jeg har fått en megastor sti inni det ene øyet mitt, det ser ut som en skikkelig betent kvise og det er vondt... Så har jeg en visdomstann som er betent, eller, tannkjøttet rundt er betent så det verker skikkelig, heldigvis skal den ut om et par måneder, har nemlig ikke plass i munnen til å ha de... Har allerede fjernet én og det gikk veldig greit, så da går det greit med den neste også! I tillegg har jeg en vridningsskade i foten (midlertidig forhåpentligvis), smertene kommer og går, akkurat nå er den her, da er hvert eneste skritt smertefullt...
Dersom stien ikke er blitt bedre innen mandag må jeg nok ta en telefon til legekontoret og høre om jeg kan få komme til hos en av kollegaene til Solstrålen, ved langvarig sti må det eventuelt litt medisin til.
Jaja, nå er jeg så hinsides trøtt at jeg holder på å sovne, skal ta litt sovemedisin, trenger nemlig en litt mindre hektisk natt enn det jeg har hatt i det siste... Pleier å sove litt roligere når jeg har tatt sovemedisin, det virker iallfall sånn når jeg våkner dagen etterpå:p
Ha en fantastisk kveld
og en koselig helg<3
Tusen takk, kjære deg! del 3
Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre.
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys!
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag.
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre.
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys!
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag.
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid
torsdag 23. juli 2015
Kveldens påbegynte prosjekt
Dagene bare fyker avgårde, ikke vet jeg helt hvor de blir av heller.
Humøret er så som så, går opp og ned, mest ned, men jeg er i en liten utmattelsesperiode, igjen, da går ting litt ekstra treigt. Problemet mitt er nemlig at jeg guffer alt for mye på når jeg en sjelden gang får litt ekstra energi, det straffer seg når energien brukes opp for fort. Jeg er ikke noe flink til å fordele den, det er nemlig sånn at jeg får masse ideer på hva jeg vil gjøre når energien kommer og så fullfører jeg de fleste planene, noen ganger litt for mange i løpet av en dag for å så gjøre enda flere dagen etterpå...
Men i dag skinte solen, det gikk an å gå uten ytterjakke og jeg satt til og med i solen og leste, det skjer ikke så ofte her på Vestlandet:p Lunsjen ble inntatt på Dolly Dimple`s, må jo kose meg litt ekstra i ferie! Og så har jeg fått streng beskjed av Solstrålen om å være litt snillere mot meg selv, tenke litt mer på meg selv og ikke alle andre, og bruke litt mer penger på meg selv, er litt i overkant gniten med pengene mine... Men det er jo for såvidt bedre det enn å bare bruke, bruke og bruke!
Nå sitter jeg henslengt i sofaen med macen i fanget, rundt meg ligger det masse, masse bilder. Planen er nemlig å lime noen av de inn i album, jeg har nemlig alt for mange bilder som bare ligger og slenger. En stor bunke kommer fra besteforeldrene mine sine album, jeg robbet nemlig "litt" bilder ut fra albumene når innboet fra leiligheten deres ble delt mellom de to barna deres, deriblant mamman min, fikk lov altså:p Men det er altså en blanding mellom de bildene og mine egne (som også egentlig er robbet ut fra mammas album, med lov der og) som skal inn i mine to album. En periode drev jeg veldig aktivt med det og det sees i det ene albumet. For i det er det nemlig delt opp etter steder, alder og/eller hendelser. Men da jeg ikke lengre helt husker hva den opprinnelige planen min var vil bildene bare bli limt inn etter steder, prøver å sortere alder på de som er avbildet men jeg kommer ikke til å være såå nøye på det, det er nemlig ikke alltid like enkelt å se alder på bilder:p
En annen grunn til dette prosjektet mitt er at jeg har ødelagt det ene albumet med å rive ut veldig masse bilder, noe som har gjort flere sider veldig stygge og det er jo ikke så kjekt...
Humøret er så som så, går opp og ned, mest ned, men jeg er i en liten utmattelsesperiode, igjen, da går ting litt ekstra treigt. Problemet mitt er nemlig at jeg guffer alt for mye på når jeg en sjelden gang får litt ekstra energi, det straffer seg når energien brukes opp for fort. Jeg er ikke noe flink til å fordele den, det er nemlig sånn at jeg får masse ideer på hva jeg vil gjøre når energien kommer og så fullfører jeg de fleste planene, noen ganger litt for mange i løpet av en dag for å så gjøre enda flere dagen etterpå...
Men i dag skinte solen, det gikk an å gå uten ytterjakke og jeg satt til og med i solen og leste, det skjer ikke så ofte her på Vestlandet:p Lunsjen ble inntatt på Dolly Dimple`s, må jo kose meg litt ekstra i ferie! Og så har jeg fått streng beskjed av Solstrålen om å være litt snillere mot meg selv, tenke litt mer på meg selv og ikke alle andre, og bruke litt mer penger på meg selv, er litt i overkant gniten med pengene mine... Men det er jo for såvidt bedre det enn å bare bruke, bruke og bruke!
Nå sitter jeg henslengt i sofaen med macen i fanget, rundt meg ligger det masse, masse bilder. Planen er nemlig å lime noen av de inn i album, jeg har nemlig alt for mange bilder som bare ligger og slenger. En stor bunke kommer fra besteforeldrene mine sine album, jeg robbet nemlig "litt" bilder ut fra albumene når innboet fra leiligheten deres ble delt mellom de to barna deres, deriblant mamman min, fikk lov altså:p Men det er altså en blanding mellom de bildene og mine egne (som også egentlig er robbet ut fra mammas album, med lov der og) som skal inn i mine to album. En periode drev jeg veldig aktivt med det og det sees i det ene albumet. For i det er det nemlig delt opp etter steder, alder og/eller hendelser. Men da jeg ikke lengre helt husker hva den opprinnelige planen min var vil bildene bare bli limt inn etter steder, prøver å sortere alder på de som er avbildet men jeg kommer ikke til å være såå nøye på det, det er nemlig ikke alltid like enkelt å se alder på bilder:p
En annen grunn til dette prosjektet mitt er at jeg har ødelagt det ene albumet med å rive ut veldig masse bilder, noe som har gjort flere sider veldig stygge og det er jo ikke så kjekt...
Dagens bilde er av snegle på tur:)
Ha en fortreffelig kveld
og god natt!<3
tirsdag 21. juli 2015
Bare noen ord
Bare noen ord
Du sier alltid
at det bare er noen ord.
Men ord kan ikke kutte meg.
Ord kan ikke gi meg blåmerker.
Ord kan ikke kaste den fine og nye jakken min i sølen.
Ord kan ikke gjemme vekk skoene mine
eller ødelegge skoletingene mine
MEN ord skader meg innvendig!
Et eller annet sted må du ha misforstått.
Det er ikke blåmerkene,
kuttene, den skitne jakken.
eller de ødelagte tingene
som er verst
Men det ORDENE du sier til meg.
Det er ordene dine
som gjør at jeg aldri
får sove om kveldene.
Det er ordene dine
som gjør at jeg aldri
klarer å konsentrere meg.
Det er ordene dine
som lager de dypeste kuttene
i hjertet mitt.
Det er de som aldri vil gro skikkelig igjen.
Det er ordene dine som du sier til meg
som får meg
til å tvile på meg selv.
Jeg ønsker å inderlig at du en dag
vil skjønne
at selv dine ord
kan gjøre stor skade.
Og at ord kan være
noe mer enn
bare noen ord.
~Live Dahl~
Jeg var/er veldig glad i å skrive historier, dikt har det ikke blitt så veldig mange av men noen. De fleste jeg har skrevet har faktisk blitt gitt til Fru Smil, kanskje jeg en dag legger de ut. Dette diktet skrev jeg iallfall for ca. 10år siden, tror jeg. Er ikke helt sikker når jeg tenker meg om, men mener det ble skrevet når jeg gikk i 1.klasse (muligens 2.) på videregående.
Å være sterk
Å være sterk er ikke
å løpe raskt
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst
Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å være best
Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard
~Naja E. Jensen~
mandag 20. juli 2015
Våg og være
VÅG Å VÆRE
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
~Hans Olav Mørk~
Når Frøken My var i det poetiske humøret sitt kunne hun finne på å dele ut dikt til oss, dette er et av de mange diktene vi fikk av henne. Det er også et at mine favorittdikt!
Ha en fin kveld
og
en god natt! <3
søndag 19. juli 2015
Er så LEI!
Jeg er så sliten og lei! Jeg vil ha det bra igjen og jeg vil at det skal skje nå! Om bare en måned er det 20år siden jeg begynte på skolen, det er 20år siden starten på ødeleggelsen av meg startet! Og her sitter jeg 20år etter og har det fremdeles ikke så bra som jeg virkelig burde ha det! Jeg skulle ha vært ferdig utdannet, hatt en fast jobb, muligens eid min egen leilighet, kanskje hatt familie, tatt skikkelige ferier og vært flere steder rundt i verden enn det jeg har vært. Men isteden er jeg midlertidig uføretrygdet og går på arbeidsavklaringspenger, er under NAVs "vinger" med hva jeg har lov til, skal jeg reise utenlands, ja, da må de godkjenne reisen på forhånd, hver 14.dag må jeg rapportere til dem hva jeg har gjort siden forrige rapportering for å få penger. Ikke misforstå meg her altså! Jeg er evig takknemlig for at jeg får hjelp fra de men akkurat nå er det litt vanskelig å se det gode i det, jeg er jo bare 27år men likevel er jeg fullstendig avhengig av NAV for å få penger slik at jeg kan leve, betale regninger, ha et sted å bo osv. osv.
Denne uken har jeg hatt fire gode dager og det til og med på rad! Det er jo sånn jeg SKAL ha det, men det skal også være hver eneste uke og gjerne flere dager enn fire! Ja, selvfølgelig så har jo alle dårlige dager innimellom men det tallet skal ikke være høyere enn tallet på de gode dagene! Jeg kjenner det veldig nå når jeg sitter her at jeg savner det veldig... Jeg vil så gjerne ha mange gode dager, jeg vil så gjerne fungere flere dager på rad uten å knekke sammen, jeg vil sove gjennom natten uten å våkne gjennomvåt av svette pga mareritt, jeg vil våkne opp og være GLAD, kjenne gleden av en ny dag og kjenne gleden av dagen som er over når jeg legger hodet på puten om kvelden... Men sånn er det ikke akkurat nå, dessverre! Gleden er ikke alltid der, den kommer og går som den selv vil, smilet rundt munnen er ikke alltid der når jeg våkner, eller når jeg legger meg... Forhåpentligvis fortsetter den gode trenden i morgen og videre ut i uken!
Det er nok depresjonen som har tatt overtaket nå, sammen med litt angst og utmattelse! Jeg kjenner at jeg savner veldig og ha noen å prate med, jeg savner rett og slett både Solstrålen, Sangerinnen, onkel Bamse og tante Karamell. Det savnet ble nok vekket litt ekstra da jeg møtte Fru Blid i går... Men alle har/er på ferie... Jeg har nedtelling til både Sangerinnen og Solstrålen er tilbake og i morgen er det tre og fire uker til de er på jobb igjen. Forhåpentligvis er det ikke like lenge til Bamse og Karamell er tilbake, har jeg flaks er de kanskje tilbake om en uke eller to.
Jaja, jeg tar en tidlig kveld, tror jeg, må bare rydde litt etter middagslagingen og kanskje se litt mer på tv, det beste er nemlig å være veldig trett når jeg legger meg!
Denne uken har jeg hatt fire gode dager og det til og med på rad! Det er jo sånn jeg SKAL ha det, men det skal også være hver eneste uke og gjerne flere dager enn fire! Ja, selvfølgelig så har jo alle dårlige dager innimellom men det tallet skal ikke være høyere enn tallet på de gode dagene! Jeg kjenner det veldig nå når jeg sitter her at jeg savner det veldig... Jeg vil så gjerne ha mange gode dager, jeg vil så gjerne fungere flere dager på rad uten å knekke sammen, jeg vil sove gjennom natten uten å våkne gjennomvåt av svette pga mareritt, jeg vil våkne opp og være GLAD, kjenne gleden av en ny dag og kjenne gleden av dagen som er over når jeg legger hodet på puten om kvelden... Men sånn er det ikke akkurat nå, dessverre! Gleden er ikke alltid der, den kommer og går som den selv vil, smilet rundt munnen er ikke alltid der når jeg våkner, eller når jeg legger meg... Forhåpentligvis fortsetter den gode trenden i morgen og videre ut i uken!
Det er nok depresjonen som har tatt overtaket nå, sammen med litt angst og utmattelse! Jeg kjenner at jeg savner veldig og ha noen å prate med, jeg savner rett og slett både Solstrålen, Sangerinnen, onkel Bamse og tante Karamell. Det savnet ble nok vekket litt ekstra da jeg møtte Fru Blid i går... Men alle har/er på ferie... Jeg har nedtelling til både Sangerinnen og Solstrålen er tilbake og i morgen er det tre og fire uker til de er på jobb igjen. Forhåpentligvis er det ikke like lenge til Bamse og Karamell er tilbake, har jeg flaks er de kanskje tilbake om en uke eller to.
Jaja, jeg tar en tidlig kveld, tror jeg, må bare rydde litt etter middagslagingen og kanskje se litt mer på tv, det beste er nemlig å være veldig trett når jeg legger meg!
lørdag 18. juli 2015
I dag møtte jeg en engel fra fortiden!
I dag var jeg så innmari heldig å møte en veldig, veldig god dame fra tiden på ungdomsskolen! Det var Fru Blid, min tidligere rådgiver og en av mine gode hjelpere. Vi treffes nå og da og det er alltid like koselig å få en klem og et smil fra henne, hun betyr like mye for meg nå som hun gjorde den gangen for 11-12år siden! Både den gangen og nå så kan hun lese meg nesten som en åpen bok, det er litt godt at det finnes sånne gode mennesker som har den evnen! Fru Blid lurte selvfølgelig på hvordan det gikk med meg, jobb osv., jeg fortalte at jeg har fått diagnosen PTSD, da sa hun at da er det ikke alltid så lett og klare forskjellige ting, noe hun har veldig rett i, det overrasket henne ikke så veldig at jeg har fått den diagnosen men hun var veldig glad for at jeg får god hjelp fra Solstrålen!
Vi er venner på facebook så hun hadde fått med seg det uheldige møtet mitt med sjøen på torsdag, jeg ble litt glad for at hun sa det, for det betyr jo at hun fremdeles følger litt med <3
Resten av dagen gikk til shopping, trengte å fornye garderoben min så det ble svidd av litt penger, hehe:p Er ikke så veldig flink til å bruke penger på meg selv, så det er sjelden jeg trekker kortet så mange ganger som jeg gjorde i dag, men det trengtes så da går det greit.
Nå sitter/ligger jeg halvveis i sofaen, innpakket i ullteppet og med masse puter i ryggen, og her skal jeg være en stund til, hihi:p
Vi er venner på facebook så hun hadde fått med seg det uheldige møtet mitt med sjøen på torsdag, jeg ble litt glad for at hun sa det, for det betyr jo at hun fremdeles følger litt med <3
Resten av dagen gikk til shopping, trengte å fornye garderoben min så det ble svidd av litt penger, hehe:p Er ikke så veldig flink til å bruke penger på meg selv, så det er sjelden jeg trekker kortet så mange ganger som jeg gjorde i dag, men det trengtes så da går det greit.
Nå sitter/ligger jeg halvveis i sofaen, innpakket i ullteppet og med masse puter i ryggen, og her skal jeg være en stund til, hihi:p
Ha en fantastisk lørdagskveld
og gjør noe kjekt!:D
torsdag 16. juli 2015
En sjelden dag
Dagen i dag har vært en av de sjeldne, dagen var nemlig god fra jeg våknet til nå, og forhåpentligvis også den siste stunden frem til jeg sovner, det skjer veldig sjelden, dessverre...
Kameraet mitt ble med ut, det regnet litt men jeg valgte å være positiv og ta det med likevel, det var jo tross alt meldt pent vær, det lønnet seg!:D Jeg dro et stykke med buss til et lite sted, eller, det er en liten by faktisk, iallfall med status som by:p Jeg fikk tatt en del bilder men akkurat nå ligger kameraet for langt unna til at jeg gidder å få tak i det (litt lat, haha!) Dessverre endte jeg opp i vannet... Jeg tråkket uti med den ene foten da jeg skulle ta et bilde, takk og lov så ble det bare med den ene foten og ikke noe annet, sånn som kameraet, fjuu!
Ellers rusler dagene sakte men sikkert, jeg lengter etter normale dager og mine faste og gode rutiner... Jeg må nesten innrømme at jeg gleder meg litt til at høsten er her, iallfall til august (som faktisk er sommer). I august begynner rutinene mine igjen, da er det tilbake til behandlinger hos Solstrålen og Sangerinnen, trening, normale bussruter og mindre folk ute i gatene, dermed mer pusterom. Høsten betyr også tid for oppstart hos min nye psykolog, det blir spennende! Jeg håper hun er god, jeg har nesten bare dårlige erfaringer med psykologer så jeg håper virkelig at hun kan være den rette! (kanskje jeg rett og slett skal kalle henne for "Fru Håp"?)
Men nå skal jeg snart finne sengen, la meg før klokken elleve i går så jeg får prøve å holde på den gode trenden:p
Kameraet mitt ble med ut, det regnet litt men jeg valgte å være positiv og ta det med likevel, det var jo tross alt meldt pent vær, det lønnet seg!:D Jeg dro et stykke med buss til et lite sted, eller, det er en liten by faktisk, iallfall med status som by:p Jeg fikk tatt en del bilder men akkurat nå ligger kameraet for langt unna til at jeg gidder å få tak i det (litt lat, haha!) Dessverre endte jeg opp i vannet... Jeg tråkket uti med den ene foten da jeg skulle ta et bilde, takk og lov så ble det bare med den ene foten og ikke noe annet, sånn som kameraet, fjuu!
Ellers rusler dagene sakte men sikkert, jeg lengter etter normale dager og mine faste og gode rutiner... Jeg må nesten innrømme at jeg gleder meg litt til at høsten er her, iallfall til august (som faktisk er sommer). I august begynner rutinene mine igjen, da er det tilbake til behandlinger hos Solstrålen og Sangerinnen, trening, normale bussruter og mindre folk ute i gatene, dermed mer pusterom. Høsten betyr også tid for oppstart hos min nye psykolog, det blir spennende! Jeg håper hun er god, jeg har nesten bare dårlige erfaringer med psykologer så jeg håper virkelig at hun kan være den rette! (kanskje jeg rett og slett skal kalle henne for "Fru Håp"?)
Men nå skal jeg snart finne sengen, la meg før klokken elleve i går så jeg får prøve å holde på den gode trenden:p
Nyt resten av kvelden
og
ha en riktig god natt!<3
tirsdag 14. juli 2015
Tusen takk, kjære deg! del 2
Dette innlegget er rett og slett til Musikeren, min beste kontaktlærer noen sinne!
Tusen <3takk for at du ikke gav deg selv om jeg ikke slapp deg så langt inn i min trygge sirkel! Tusen takk for at du tok mamma på alvor når hun tok kontakt med deg og fortalte hvordan jeg hadde det på skolen! Du prøvde å hjelpe og jeg lot deg få lov, så vidt, og du gav deg heldigvis ikke. Du gjorde så godt du kunne, du klarte å få stopp på noe og du klarte å ordne opp mye i klassen min. Og når jeg ikke ville at du skulle blande deg så gjorde du det likevel, da var jeg sint, i dag er jeg glad for det! Jeg klikket fullstendig når du gikk til Fru Klem bak min rygg (hva fikk deg egentlig til å gjøre det? nevnte du meg virkelig bare ved en tilfeldighet? eller var Fru Smil eller noen andre inne i bildet?), og du prøvde å vinne tilbake tilliten min. Jeg var skikkelig sur på deg i rundt tre uker etter at Fru Klem kom på banen, jeg overså deg, nektet å høre hva du hadde og si og jeg nektet å svare når du spurte meg om ting... Jeg nektet til og med å bli med deg ut på gangen når du kom og prøvde å hente meg i et annet fag, faglæreren sendte meg ut men foran deg hadde du en rasende elev som nektet og høre og bare stod inntil veggen med armene i kors.
Men til slutt skjønte jeg at du bare hadde gjort det for min egen del! Jeg så det også fordi du lot meg gå til Fru Klem i en time hvor vi egentlig skulle ha prøve, du sa til meg at prøven kunne jeg ta dagen derpå, den var ikke så viktig, timen hos Fru Klem var viktigere, det siste sa du ikke direkte men i ettertid så skjønte jeg hva du egentlig prøvde å si meg.
Tusen <3takk for at du viste meg at mannlige klasseforstandere/lærere også kunne bry seg og ta elevene sine på alvor! Tusen <3takk for at du var den kontaktlæreren som jeg trengte, til tross for min til tider veldig store motstand mot deg!
Tusen, tusen <3takk, kjære Musikeren!
mandag 13. juli 2015
Skriveglede og litt om Frøken My
Da jeg gikk på ungdomsskolen elsket jeg å skrive! Skrivingen var min form for terapi i de tre årene men også mange år videre! På ungdomsskolen var norsk favorittfaget mitt, spesielt i 9. og 10.klasse! Da hadde vi Frøken My (etter Lille My i Mummitrollet pga hårfargen hennes:)), hun var en av favorittene mine rett og slett fordi hun skjønte at jeg likte å skrive! Men også fordi hun så meg som den jeg var og ikke bare en elev. Jeg syntes egentlig ikke norskfaget var så interessant men når vi fikk skrive stiler så var det veldig interessant!:p Noen ganger skeiet Frøken My skikkelig ut og kunne fortelle fra hennes egen oppvekst (og hennes gale fransklærer blant annet) eller andre ting fra livet hennes. Det var timer jeg elsket! Hvorfor vet jeg ikke helt men det er noe med eldre mennesker og deres livshistorier som fasinerer meg.
Historiene mine handlet som regel om ensomhet, sorg, mobbing, tristhet, død, sykdom, familiekonflikter men også om vennskap, håp om en bedre hverdag og hverdagshelter. Det lå som regel veldig mye bak hvert eneste ord jeg skrev i stilene og oppgavene mine. Ofte endte historiene veldig tragisk...
I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!
Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.
I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!
Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.
Både Solstrålen og Sangerinnen har fått lese stilen, Solstrålen ble veldig stille, hun klarte ikke helt å fullføre det hun ville si og hun ble nok litt berørt. Sangerinnen leste den høyt for meg, det var sterkt fordi jeg har aldri fått den opplest, jeg har bare lest den selv... Jeg tror det traff noe inni henne også, det virket iallfall sånn, og det er veldig forståelig egentlig!
I dag er det langt ifra like mye skriving som det var før!
Etter mange år med pause fra dagbokskrivingen tok jeg det opp igjen i fjor, like før jeg begynte å prate med Solstrålen. Det er ikke 10-12sider hver eneste dag, i løpet av en uken blir det kanskje 8-10sider, og i tillegg blir den skrevet på mac`en istedenfor i en bok, men det er likevel en veldig god form for terapi! Den gangen skrev jeg til "Kjære E***" som er Fru Smil, eller til "Kjære A***" som er Fru Klem men i dag er det til "Kjære Dagbok". Det med å skrive til et navn kommer faktisk fra Anne Franks Dagbok, hun skrev jo til "Kitty".
Som regel pleier jeg å skrive fra samtalene som jeg har både med Solstrålen og Sangerinnen, men jeg prøver også å skrive andre ting, både gode og ikke fullt så gode. Det er rett og slett fordi jeg skal kunne ha noe å gå tilbake til og lese når dagene er tunge og da gjerne se at jeg har hatt det enda tyngre dager før.
Skriver du dagbok? Og har du i såfall et navn på dagboken din?:)
søndag 12. juli 2015
Helgen på hell
Ja, da er nok en helg straks over!
Dagen i dag har blitt tilbragt halvveis liggende i sofaen med en pose med frosne erter inntil det venstre skulderbladet. Innimellom har jeg vondt i skulderbladene, helt nøyaktig hvorfor er ikke helt godt å si. Mulig det har noe med tegneboken jeg kjøpte i går, "Den magiske skogen", jeg satt og tegnet en god stund. Men jeg har også skoliose (skjev rygg, som regel er ryggraden s-formet) så det er godt mulig det er den som er årsaken, eller så er det en eller annen form for betennelse, kanskje. Jeg er iallfall veldig vant til det for det har vært av og på i mange år, men noen dager, sånn som denne, er litt ekstra ille, spesielt når øvelsene Sangerinnen har lært meg ikke hjelper...
Heldigvis er det hverdag i morgen, da går det an å komme seg ut, jeg liker nemlig ikke søndagene så godt... Søndagene er dager jeg isolerer meg nesten fullstendig, jeg liker ikke å være ute da, det er ekstra masse folk og alle (veldig mange iallfall) er så himla glade og fornøyde...
Jeg ble forresten veldig inspirert av Lillys innlegg om nytt kamera på onsdag! Det resulterte i at jeg tok med meg kameraet mitt ut på torsdag, det var nemlig opplett og til og med litt sol her! Her er et par av bildene:)
Dagen i dag har blitt tilbragt halvveis liggende i sofaen med en pose med frosne erter inntil det venstre skulderbladet. Innimellom har jeg vondt i skulderbladene, helt nøyaktig hvorfor er ikke helt godt å si. Mulig det har noe med tegneboken jeg kjøpte i går, "Den magiske skogen", jeg satt og tegnet en god stund. Men jeg har også skoliose (skjev rygg, som regel er ryggraden s-formet) så det er godt mulig det er den som er årsaken, eller så er det en eller annen form for betennelse, kanskje. Jeg er iallfall veldig vant til det for det har vært av og på i mange år, men noen dager, sånn som denne, er litt ekstra ille, spesielt når øvelsene Sangerinnen har lært meg ikke hjelper...
***
Heldigvis er det hverdag i morgen, da går det an å komme seg ut, jeg liker nemlig ikke søndagene så godt... Søndagene er dager jeg isolerer meg nesten fullstendig, jeg liker ikke å være ute da, det er ekstra masse folk og alle (veldig mange iallfall) er så himla glade og fornøyde...
***
Jeg ble forresten veldig inspirert av Lillys innlegg om nytt kamera på onsdag! Det resulterte i at jeg tok med meg kameraet mitt ut på torsdag, det var nemlig opplett og til og med litt sol her! Her er et par av bildene:)
Ha
en strålende
kveld videre<3
lørdag 11. juli 2015
Litt om hvordan jeg har det med PTSD
Hoveddiagnosen min er (kompleks) PTSD, det står for posttraumatisk stressyndrom.
Sannsynligvis har jeg hatt dette siden en eller annen gang siden tenårene, men symptomene startet nok allerede i 9-10års alderen. Jeg var hos en haug med spesialister uten at de kunne gi meg en diagnose, ingen spurte meg heller om hvordan oppveksten min hadde vært, hadde de gjort det hadde ting kanskje vært annerledes i dag. Da hadde jeg kanskje blitt fanget opp av fagfolk tidligere og dermed fått hjelp før.
PTSD fører med seg en god del ting, hos meg er dette blant annet flashbacks, søvnvansker, nervøsitet, minner, til tider overdrevent skvettenhet, redsel, angst, kroppslig uro og depresjon.
For min del gjør PTSD`en at jeg sliter mye i hverdagen, det verste er vel egentlig flashbacksene og marerittene.
Flashbacksene slår meg ut, det kan jeg få hvor som helst, og når som helst. Det kommer plutselig over meg, uten forvarsel. Aller verst er det når det kommer mens jeg er ute blant folk, spesielt på bussen hvor jeg ikke har mulighet for å gjemme meg, ekstra ille er det når jeg sitter ytterst for da kan jeg ikke synke langt ned i setet og late som om jeg forsvinner... De kan komme av lyder, lukter, kjente/ukjente ansikt, hendelser, minner eller bare av seg selv.
Mens marerittene sliter meg ut, noen netter er så ille at jeg kan våkne opptil 7-8ganger og da sier det seg jo selv at jeg er veldig utslitt når morgenen kommer. Jeg klarer sjelden å sette ord på marerittene, jeg klarer ikke å huske de når jeg våkner, eller, jeg husker men jeg klarer ikke å forklare, jeg kan gjerne bare si en ørliten detalj selv om det ligger mer framme...
Ellers har jeg dager hvor jeg hopper i taket av hver minste lille lyd eller bevegelse fordi jeg er så skvetten. Men her spiller også redselen og uroen inn, jo mer redd og urolig jeg er, jo mer skvetten blir jeg også.
Panikkanfallene mine kommer vel også inn under PTSD´en, de er heldigvis ikke så ofte, eller, det varierer litt. Men som regel klarer jeg å takle de, ut ifra det jeg har lest om andres anfall har jeg ikke de aller verste, det er jo en liten mager tørst. Og jeg vet jo at det går over, at det ikke er noe farlig selv om det er ekkelt og ubehagelig når det står på som verst. Solstrålen har lært meg en teknikk som jeg prøver å bruke når jeg får det, men det varierer litt om jeg klarer det etter hvor sterkt anfallet er. Jeg har også noen andre teknikker jeg kan bruke dersom jeg klarer det. I tillegg hjelper det veldig å ha radioen på, da har jeg nemlig noe jeg kan konsentrere meg om, selv om det er langt vekke så er det likevel der.
I tillegg til PTSD har jeg også angst og depresjon, men alt går jo på en måte sammen da. Depresjonen har vært med meg lenge, til og begynne med var det stort sett om høsten og vinteren den spilte sterkest men de to siste årene har den blitt sterkere hele året og ikke bare når det er mørkt ute. Angsten har vel også vært der lenge, angst for å treffe på noen fra fortiden, angst for mye egentlig. Her spiller også klumpen i halsen inn, den har vært med meg i flere år. Heldigvis er den der ikke 24/7 men nesten hele tiden, dersom dager er ekstra ille er den der veldig tydelig. Men det er bare jeg som kjenner den, den er egentlig ikke der, det er bare følelsen av den som er der..
Alt dette kalles visst for komorbiditet, jamfør Store medisinske leksikon. Komorbiditet betyr at det er forekomst av flere ulike sykdommer og/eller lidelser hos samme person. Dagens fakta:p
Sannsynligvis har jeg hatt dette siden en eller annen gang siden tenårene, men symptomene startet nok allerede i 9-10års alderen. Jeg var hos en haug med spesialister uten at de kunne gi meg en diagnose, ingen spurte meg heller om hvordan oppveksten min hadde vært, hadde de gjort det hadde ting kanskje vært annerledes i dag. Da hadde jeg kanskje blitt fanget opp av fagfolk tidligere og dermed fått hjelp før.
PTSD fører med seg en god del ting, hos meg er dette blant annet flashbacks, søvnvansker, nervøsitet, minner, til tider overdrevent skvettenhet, redsel, angst, kroppslig uro og depresjon.
For min del gjør PTSD`en at jeg sliter mye i hverdagen, det verste er vel egentlig flashbacksene og marerittene.
Flashbacksene slår meg ut, det kan jeg få hvor som helst, og når som helst. Det kommer plutselig over meg, uten forvarsel. Aller verst er det når det kommer mens jeg er ute blant folk, spesielt på bussen hvor jeg ikke har mulighet for å gjemme meg, ekstra ille er det når jeg sitter ytterst for da kan jeg ikke synke langt ned i setet og late som om jeg forsvinner... De kan komme av lyder, lukter, kjente/ukjente ansikt, hendelser, minner eller bare av seg selv.
Mens marerittene sliter meg ut, noen netter er så ille at jeg kan våkne opptil 7-8ganger og da sier det seg jo selv at jeg er veldig utslitt når morgenen kommer. Jeg klarer sjelden å sette ord på marerittene, jeg klarer ikke å huske de når jeg våkner, eller, jeg husker men jeg klarer ikke å forklare, jeg kan gjerne bare si en ørliten detalj selv om det ligger mer framme...
Ellers har jeg dager hvor jeg hopper i taket av hver minste lille lyd eller bevegelse fordi jeg er så skvetten. Men her spiller også redselen og uroen inn, jo mer redd og urolig jeg er, jo mer skvetten blir jeg også.
Panikkanfallene mine kommer vel også inn under PTSD´en, de er heldigvis ikke så ofte, eller, det varierer litt. Men som regel klarer jeg å takle de, ut ifra det jeg har lest om andres anfall har jeg ikke de aller verste, det er jo en liten mager tørst. Og jeg vet jo at det går over, at det ikke er noe farlig selv om det er ekkelt og ubehagelig når det står på som verst. Solstrålen har lært meg en teknikk som jeg prøver å bruke når jeg får det, men det varierer litt om jeg klarer det etter hvor sterkt anfallet er. Jeg har også noen andre teknikker jeg kan bruke dersom jeg klarer det. I tillegg hjelper det veldig å ha radioen på, da har jeg nemlig noe jeg kan konsentrere meg om, selv om det er langt vekke så er det likevel der.
I tillegg til PTSD har jeg også angst og depresjon, men alt går jo på en måte sammen da. Depresjonen har vært med meg lenge, til og begynne med var det stort sett om høsten og vinteren den spilte sterkest men de to siste årene har den blitt sterkere hele året og ikke bare når det er mørkt ute. Angsten har vel også vært der lenge, angst for å treffe på noen fra fortiden, angst for mye egentlig. Her spiller også klumpen i halsen inn, den har vært med meg i flere år. Heldigvis er den der ikke 24/7 men nesten hele tiden, dersom dager er ekstra ille er den der veldig tydelig. Men det er bare jeg som kjenner den, den er egentlig ikke der, det er bare følelsen av den som er der..
Alt dette kalles visst for komorbiditet, jamfør Store medisinske leksikon. Komorbiditet betyr at det er forekomst av flere ulike sykdommer og/eller lidelser hos samme person. Dagens fakta:p
fredag 10. juli 2015
En dårlig dag!
Jeg kjente følelsen allerede på bussen inn til byen men jeg overså den. Jeg orket ikke. Ville ikke. Hadde på ingen måte lyst. Men likevel vet jeg at det kommer. Bare ikke når. I byen var det masse folk, jeg "rømte" videre til et kjøpesenter et stykke utenfor byen. Ikke like mange folk, men nesten. Ville bort herfra, hjem til min trygge sofa og myke ullteppe. Klarte likevel å gå innom butikken som var målet. Skyndte meg så tilbake til bussterminalen, men der var det masse folk som skulle inn på bussen som stod der. Ventet på neste buss, like mange der, ventet på den tredje. Følelsen kom sterkere, frostriene red gjennom kroppen. Klarte ikke mer enn noen få sider i boken jeg leser, den ble bare liggende i fanget. Endelig en buss! For mange folk men jeg ble bare mer og mer urolig så jeg måtte ta den slik at jeg kunne komme meg hjem. Prøvde å distrahere meg med boken, det gikk ikke så jeg satt og så ut av vinduet på verden bussen suste igjennom. Hadde et dobbeltsete for meg selv, satt ytterst for å slippe å få noen ved siden av meg. Orket ikke en fremmed. Men bussen ble fullere, ingen flere ledige seter, bortsatt fra det sekken min okkuperte. Bussen stoppet nok en gang, en dame kom løpende og ville være med, jeg satte meg inn for å slippe å bli spurt.
Damen som kom løpende tok setet ved siden av meg. Ble sittende innerst, hun som satt ytterst tok mye plass, hadde med seg både veske og handlenett. Når jeg begynte å bevege på meg spurte hun på engelsk om jeg skulle av, jeg stammet fram et "yes" og et forsiktig "thank you" når hun endelig klarte å smette foran mellom alle som skulle av. I det jeg kavet meg ut av bussen slod det meg at det er jo fredag, da må jeg jo ha brus! Egentlig litt mat også men det får vente til i morgen, kanskje. Jeg visste at det ville være masse folk på butikken da men jeg trosset angsten som lå å lurte. Var rask, visste hva jeg ville ha og hvor det stod. Kom meg ut igjen, da var det enda flere mennesker der, tydelig at arbeidstiden var over! Kom meg til busstoppet mitt, heldigvis bare to minutter igjen til bussen skulle komme. Men det var flere høylytte damer der og andre. Tok jeg ikke denne bussen som kom måtte jeg vente 20min men hvem kan dukke opp da? Jeg tok sjansen for jeg orket ikke å vente. Bussen ble ikke så full men de høylytte damene skravlet, både mye og som navnet tilsier - høyt! Heldigvis skulle de av halvveis på ruten, da ble det litt stillere, jeg skal ikke av før på nest siste stopp.
Det hjelper å sitte å skrive dette, jeg "glemmer" alle andre rundt meg, alt bråket og alle som skravler så mye! Nå er vi halvveis på ruten og skravledamene går av, heldige er de som straks er hjemme! Jeg har rundt 10-12min igjen på bussen før jeg må gå i nærmere ett kvarter, langt!
Jeg vil hjem, helst nå med en gang, men det er fortsatt et stykke igjen. Men hjemmet mitt er ikke så trygt men det er litt tryggere enn ute, jeg slapper ikke skikkelig av, finner sjelden roen helt. Men sånn er det bare! Området jeg bor i byr ikke på trygghet, egentlig er det trygt og greit å bo her, iallfall for alle andre enn meg. Men jeg liker meg ikke her, har for mange vonde minner fra områdene rundt, vil lengre unna, slippe å daglig måtte møte på folk fra fortiden... Solstrålen er enig i at jeg må vekk, jeg prøver, leter hver eneste dag men når en kun lever på arbeidsavklaringspenger er det ikke så lett, er ikke så mye penger man får da... Men som hun sier så vil det dukke opp noe en dag som passer for meg! Jeg må bare ha litt tålmodighet!
Vel, nå er det bare to stopp igjen og så skal jeg av. Hodet er slitent, kroppen verker og frostriene kommer i rykk og napp, så det skal bli deilig å komme seg ut og ikke minst hjem og under ullteppet! Men jeg går likevel bare å venter på at jeg skal få et angst/panikkanfall, jeg vet at det høyst sannsynlig vil komme, jeg kjenner igjen signalene nå etterhvert...
Dette skrev jeg når jeg satt på bussen på vei hjem isted, nå er jeg hjemme, har tullet meg inn i ullteppet og krøpet opp i sofaen. Kroppen er fortsatt i beredskap men jeg håper at angstanfallet ikke vil komme... Magen har fått litt påfyll med mat, på bordet står det en skål med snop og et glass med brus, tven ruller, der er det krim som vanlig, senere blir det også enda mer krim og mysterier.
Kanskje alt bare vil gå over av seg selv? Det er lov å håpe!
Det hjelper å sitte å skrive dette, jeg "glemmer" alle andre rundt meg, alt bråket og alle som skravler så mye! Nå er vi halvveis på ruten og skravledamene går av, heldige er de som straks er hjemme! Jeg har rundt 10-12min igjen på bussen før jeg må gå i nærmere ett kvarter, langt!
Jeg vil hjem, helst nå med en gang, men det er fortsatt et stykke igjen. Men hjemmet mitt er ikke så trygt men det er litt tryggere enn ute, jeg slapper ikke skikkelig av, finner sjelden roen helt. Men sånn er det bare! Området jeg bor i byr ikke på trygghet, egentlig er det trygt og greit å bo her, iallfall for alle andre enn meg. Men jeg liker meg ikke her, har for mange vonde minner fra områdene rundt, vil lengre unna, slippe å daglig måtte møte på folk fra fortiden... Solstrålen er enig i at jeg må vekk, jeg prøver, leter hver eneste dag men når en kun lever på arbeidsavklaringspenger er det ikke så lett, er ikke så mye penger man får da... Men som hun sier så vil det dukke opp noe en dag som passer for meg! Jeg må bare ha litt tålmodighet!
Vel, nå er det bare to stopp igjen og så skal jeg av. Hodet er slitent, kroppen verker og frostriene kommer i rykk og napp, så det skal bli deilig å komme seg ut og ikke minst hjem og under ullteppet! Men jeg går likevel bare å venter på at jeg skal få et angst/panikkanfall, jeg vet at det høyst sannsynlig vil komme, jeg kjenner igjen signalene nå etterhvert...
Dette skrev jeg når jeg satt på bussen på vei hjem isted, nå er jeg hjemme, har tullet meg inn i ullteppet og krøpet opp i sofaen. Kroppen er fortsatt i beredskap men jeg håper at angstanfallet ikke vil komme... Magen har fått litt påfyll med mat, på bordet står det en skål med snop og et glass med brus, tven ruller, der er det krim som vanlig, senere blir det også enda mer krim og mysterier.
Kanskje alt bare vil gå over av seg selv? Det er lov å håpe!
Ønsker deg en strålende fredag
og
en god helg!<3
torsdag 9. juli 2015
Hvor ville jeg ha vært uten traumene?
Det er nok et helt annet sted enn der jeg er i dag!
Vi reagerer jo forskjellig på det meste, også ting vi gjennomgår. Det finnes de som har klart seg uten noen særlige problemer etter mobbing, de har klart å legge det vekk og gå videre uten varige mèn. Mens noen har ikke klart å leve videre i livet og har dermed gått det drastiske skrittet ved å avslutte det. Og så har vi de som fortsatt kjemper for å komme ut av det, finne friheten og går en veldig lang vei for å finne den. Vi har også senskader etter traumene, det har iallfall jeg. Hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde gått igjennom alt jeg har gjort er ikke så godt å si. Men jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, det er sikkert! Jeg hadde nok hatt en skikkelig utdannelse, en god jobb og sannsynligvis eid min egen leilighet, kanskje hadde jeg hatt kjæreste/mann og muligens barn, men det er ikke godt å si!
Jeg hadde nok hatt flere venner enn det jeg har i dag. Jeg er ikke direkte ensom på grunn av det, jeg har stort sett alltid klart meg i eget selskap uten problem. Men jeg hadde nok klart å holde bedre på de vennene jeg har hatt opp igjennom årene enn det jeg har gjort i dag. Det er faktisk bare en eneste venninne igjen fra barndommen som fortsatt står ved min side i dag. Vi møtes fra tid til annen, det er ikke så ofte men det gjør ingenting. Det er nemlig slik at når vi treffes så tar vi bare opp igjen trådene fra det vi snakket om sist, og det til tross for at det kan gå både 3, 4, 5 og 6.måneder mellom hver gang! Når jeg gikk på høyskolen så klarte jeg ikke å slippe de jeg gikk i klasse med skikkelig inn på meg, jeg turte ikke rett og slett fordi jeg var redd! Jeg var redd for at de også skulle være slemme mot meg, jeg visste jo innerst inne at de ikke ville det men jeg hadde jo stort sett bare dårlig erfaring med venner! Medstudentene mine prøvde, de inviterte meg på alt som de fant på men jeg sa nei hver eneste gang, det var vel bare på en eneste fredagspils i løpet av to år som jeg turte å gå på og det var fordi en tok meg i armen og dro meg med andre veien når jeg var på vei mot bussen... Jeg dro heller hjem til hybelen min og satt der mutters alene, men for meg så var det det som var det trygge og dermed det enkleste og velge...
Utdannelsen min hadde nok også vært i boks. Jeg hadde nok taklet studielivet bedre enn det jeg gjorde når jeg studerte om jeg ikke hadde hatt så dårlig erfaring fra skolelivet. Karakterene mine hadde nok vært en god del bedre enn de jeg gikk ut med. Da jeg ofte fikk høre det dersom jeg svarte høyt i klassen ble jeg veldig stille, jeg turte ikke å svare på spørsmål til tross for at jeg visste det riktige svaret... Det gjorde meg veldig stille år etter år, på videregående klarte jeg knapt å snakke i klasserommet, det var det verste jeg visste! (det resulterte også i en del dårligere karakterer siden jeg ikke var aktiv muntlig) Et par ganger fikk jeg til og med ha privat fremføring for læreren dersom vi hadde prosjekt slik at jeg skulle få presentere det.
Helsen min hadde nok også vært bedre. Jeg hadde kanskje sluppet å slite med angst, depresjoner, søvnvansker og ikke minst alt som kommer med posttraumatisk stressyndrom. Mulig jeg hadde sluppet å møte alle spesialistene jeg har vært hos også, jeg hadde sluppet å få beskjed om at jeg var lat, at jeg måtte gå turer og ikke sove så mye. Kanskje hadde jeg hatt en normalfungerende kropp også, ikke en med smerter og vondter både her og der. Jeg hadde kanskje klart å fortsette i fritidsaktivitetene jeg gikk på, sånn som fotballen jeg gikk på noen få år (det var mest tvang fra min trenerfars side da...)
Men det positive med det jeg har opplevd er jo heldigvis en del! Jeg har fått masse erfaring jeg har kunnet bruke for å hjelpe andre! Det er vondt å måtte ha alt med seg men det er slik livet mitt er, det er ikke så mye annet jeg kan enn å se fremover og håpe at det vil bli bedre. At jeg en dag kan bruke det negative til noe positivt på en eller annen måte! Jeg kan kose meg i eget selskap uten problem, jeg elsker å fordype meg i håndarbeid og bøker, jeg kan fint sette meg på en buss og bare sitte der uten problem. Og jeg kan fint finne på å gjøre det koselig for meg selv en kveld, tenne lys, se en film, poppe popcorn og bare være i nuet. Andre ting er jo at jeg har fått blitt kjent med fantastiske mennesker som betyr veldig mye for meg, sånn som blant annet Fru Smil, Fru Klem (helsesøster på ung.skolen, hun måtte jo også ha et navn:p) og Solstrålen. I tillegg så er jeg på vei til å få det bedre, det sier iallfall Solstrålen, og jeg velger å stole på henne, hun har som regel rett i det hun sier! Dessuten så begynner jeg så smått og se det selv men jeg ser også at jeg har en ufattelig lang vei å gå før jeg er i mål.
Vi reagerer jo forskjellig på det meste, også ting vi gjennomgår. Det finnes de som har klart seg uten noen særlige problemer etter mobbing, de har klart å legge det vekk og gå videre uten varige mèn. Mens noen har ikke klart å leve videre i livet og har dermed gått det drastiske skrittet ved å avslutte det. Og så har vi de som fortsatt kjemper for å komme ut av det, finne friheten og går en veldig lang vei for å finne den. Vi har også senskader etter traumene, det har iallfall jeg. Hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde gått igjennom alt jeg har gjort er ikke så godt å si. Men jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, det er sikkert! Jeg hadde nok hatt en skikkelig utdannelse, en god jobb og sannsynligvis eid min egen leilighet, kanskje hadde jeg hatt kjæreste/mann og muligens barn, men det er ikke godt å si!
Jeg hadde nok hatt flere venner enn det jeg har i dag. Jeg er ikke direkte ensom på grunn av det, jeg har stort sett alltid klart meg i eget selskap uten problem. Men jeg hadde nok klart å holde bedre på de vennene jeg har hatt opp igjennom årene enn det jeg har gjort i dag. Det er faktisk bare en eneste venninne igjen fra barndommen som fortsatt står ved min side i dag. Vi møtes fra tid til annen, det er ikke så ofte men det gjør ingenting. Det er nemlig slik at når vi treffes så tar vi bare opp igjen trådene fra det vi snakket om sist, og det til tross for at det kan gå både 3, 4, 5 og 6.måneder mellom hver gang! Når jeg gikk på høyskolen så klarte jeg ikke å slippe de jeg gikk i klasse med skikkelig inn på meg, jeg turte ikke rett og slett fordi jeg var redd! Jeg var redd for at de også skulle være slemme mot meg, jeg visste jo innerst inne at de ikke ville det men jeg hadde jo stort sett bare dårlig erfaring med venner! Medstudentene mine prøvde, de inviterte meg på alt som de fant på men jeg sa nei hver eneste gang, det var vel bare på en eneste fredagspils i løpet av to år som jeg turte å gå på og det var fordi en tok meg i armen og dro meg med andre veien når jeg var på vei mot bussen... Jeg dro heller hjem til hybelen min og satt der mutters alene, men for meg så var det det som var det trygge og dermed det enkleste og velge...
Utdannelsen min hadde nok også vært i boks. Jeg hadde nok taklet studielivet bedre enn det jeg gjorde når jeg studerte om jeg ikke hadde hatt så dårlig erfaring fra skolelivet. Karakterene mine hadde nok vært en god del bedre enn de jeg gikk ut med. Da jeg ofte fikk høre det dersom jeg svarte høyt i klassen ble jeg veldig stille, jeg turte ikke å svare på spørsmål til tross for at jeg visste det riktige svaret... Det gjorde meg veldig stille år etter år, på videregående klarte jeg knapt å snakke i klasserommet, det var det verste jeg visste! (det resulterte også i en del dårligere karakterer siden jeg ikke var aktiv muntlig) Et par ganger fikk jeg til og med ha privat fremføring for læreren dersom vi hadde prosjekt slik at jeg skulle få presentere det.
Helsen min hadde nok også vært bedre. Jeg hadde kanskje sluppet å slite med angst, depresjoner, søvnvansker og ikke minst alt som kommer med posttraumatisk stressyndrom. Mulig jeg hadde sluppet å møte alle spesialistene jeg har vært hos også, jeg hadde sluppet å få beskjed om at jeg var lat, at jeg måtte gå turer og ikke sove så mye. Kanskje hadde jeg hatt en normalfungerende kropp også, ikke en med smerter og vondter både her og der. Jeg hadde kanskje klart å fortsette i fritidsaktivitetene jeg gikk på, sånn som fotballen jeg gikk på noen få år (det var mest tvang fra min trenerfars side da...)
Men det positive med det jeg har opplevd er jo heldigvis en del! Jeg har fått masse erfaring jeg har kunnet bruke for å hjelpe andre! Det er vondt å måtte ha alt med seg men det er slik livet mitt er, det er ikke så mye annet jeg kan enn å se fremover og håpe at det vil bli bedre. At jeg en dag kan bruke det negative til noe positivt på en eller annen måte! Jeg kan kose meg i eget selskap uten problem, jeg elsker å fordype meg i håndarbeid og bøker, jeg kan fint sette meg på en buss og bare sitte der uten problem. Og jeg kan fint finne på å gjøre det koselig for meg selv en kveld, tenne lys, se en film, poppe popcorn og bare være i nuet. Andre ting er jo at jeg har fått blitt kjent med fantastiske mennesker som betyr veldig mye for meg, sånn som blant annet Fru Smil, Fru Klem (helsesøster på ung.skolen, hun måtte jo også ha et navn:p) og Solstrålen. I tillegg så er jeg på vei til å få det bedre, det sier iallfall Solstrålen, og jeg velger å stole på henne, hun har som regel rett i det hun sier! Dessuten så begynner jeg så smått og se det selv men jeg ser også at jeg har en ufattelig lang vei å gå før jeg er i mål.
onsdag 8. juli 2015
Tusen takk, kjære deg! del 1
Dette innlegget er rett og slett til Fru Smil, en av verdens beste lærere!
Jeg vet ikke om du noen gang kommer til å lese dette her, men jeg må bare skrive til deg likevel! Jada, jeg har gjort det før men du fortjener å få høre det flere ganger, du er jo en skikkelig helt!
Du var den første på skolen som virkelig viste omsorg for meg! Det var jo forsøkt litt før men jeg åpnet meg ikke og ingen prøvde mer når jeg ikke var åpen for det. Men du, du så en jente som slet mer enn en 14åring skulle, du så at jeg hadde mer bagasje på skuldrene mine enn det jeg egentlig skulle kunne bære som tenåring.
Du hjalp meg! Du hjalp meg mer enn du aner og jeg vil alltid være deg evig takknemlig!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Smil!
Jeg vet ikke om du noen gang kommer til å lese dette her, men jeg må bare skrive til deg likevel! Jada, jeg har gjort det før men du fortjener å få høre det flere ganger, du er jo en skikkelig helt!
Du var den første på skolen som virkelig viste omsorg for meg! Det var jo forsøkt litt før men jeg åpnet meg ikke og ingen prøvde mer når jeg ikke var åpen for det. Men du, du så en jente som slet mer enn en 14åring skulle, du så at jeg hadde mer bagasje på skuldrene mine enn det jeg egentlig skulle kunne bære som tenåring.
Du så at dette ikke bare var vanlige tenåringsproblemer men noe som var mye mer alvorlig og som satt veldig i meg. Du skjønte at jeg trengte en dame å prate med, at det ikke gikk så greit å prate med klasseforstanderen min fordi han var en mann og jeg klarte ikke å stole skikkelig på han, selv om jeg egentlig så gjerne ville.
Det var deg jeg skrev om dette innlegget men jeg syns likevel at du burde få ditt helt eget innlegg! Dagene vi skulle ha deg var de beste dagene på skolen, uansett hvor mørk, trist og grå dagen min var så visste jeg at den ville bli bedre når du hadde oss, noen ganger gjaldt det bare der og da, i timen din, mens andre ganger ble også resten av dagen god. Du klarte å lyse opp dagene våre og vi fikk alltid et strålende smil fra deg! (du kunne være skikkelig irritert på oss og også sint men smilet var alltid der likevel!) Og jeg har forresten fremdeles loggboken min fra timene dine, det er ikke mye jeg har tatt vare på fra skoletiden, men den boken er rett og slett det aller kjæreste minnet jeg har fra hele grunnskolen!
Du hjalp meg! Du hjalp meg mer enn du aner og jeg vil alltid være deg evig takknemlig!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Smil!
tirsdag 7. juli 2015
Rutinemenneske...
...Live har skeiet fullstendig ut!
Det er tydelig at det er sommerferie nå ja, fra å ha vært relativ flink til å både komme meg opp og i seng til noen lunde ok tid, har jeg nå blitt veldig flink til å stå opp langt ut på formiddagen og legge meg, som regel lenge etter midnatt... Jaja, det er jo bare sommer en gang i året😜🙈
Men jeg vet at jeg ikke kan fortsette sånn som dette i fem-seks uker til, da kommer jeg til å bruke hele høsten på å komme meg tilbake til gode rutiner...
Det startet vel egentlig nå i helgen, siden jeg ikke hadde min faste behandlingsdag i går så så jeg muligheten for å skeie litt ut på fredag og så bare ballet det på seg videre...
Jaja, kanskje jeg bare skal gå og legge meg med en gang? Da er jeg jo i seng en liten stund før midnatt, så da kommer jeg meg kanskje opp til en grei tid i morgen? "Problemet" er at jeg ikke klarer å våkne av vekkerklokker, spesielt når jeg ikke har noe jeg må stå opp for, uansett hvor mange som ringer og uansett hvor de står gjemt rundt omkring i leiligheten🙈😂
Det er tydelig at det er sommerferie nå ja, fra å ha vært relativ flink til å både komme meg opp og i seng til noen lunde ok tid, har jeg nå blitt veldig flink til å stå opp langt ut på formiddagen og legge meg, som regel lenge etter midnatt... Jaja, det er jo bare sommer en gang i året😜🙈
Men jeg vet at jeg ikke kan fortsette sånn som dette i fem-seks uker til, da kommer jeg til å bruke hele høsten på å komme meg tilbake til gode rutiner...
Det startet vel egentlig nå i helgen, siden jeg ikke hadde min faste behandlingsdag i går så så jeg muligheten for å skeie litt ut på fredag og så bare ballet det på seg videre...
Jaja, kanskje jeg bare skal gå og legge meg med en gang? Da er jeg jo i seng en liten stund før midnatt, så da kommer jeg meg kanskje opp til en grei tid i morgen? "Problemet" er at jeg ikke klarer å våkne av vekkerklokker, spesielt når jeg ikke har noe jeg må stå opp for, uansett hvor mange som ringer og uansett hvor de står gjemt rundt omkring i leiligheten🙈😂
Ha en fabelaktig natt
med
gode og deilige drømmer!❤️
Studier, mine knuste...
...drømmer?
Vel, jeg hadde et vanvittig sterkt ønske og en stor drøm fra jeg var ca. 14år, det var å bli lærer! Drømmen kom fordi min klasse var så heldig og få en vanvittig klok og omsorgsfull faglærer! Hun var den første som virkelig så eleven som slet! Hun så den stille eleven som satt bakerst i klasserommet og som helst ikke ville prate høyt i timene. Hun så at eleven hadde en maske på seg men hun klarte også å se jenten bak masken. Hun så jenten som ikke hadde det noe greit, verken på skolen eller hjemme. Denne læreren tok tak i jenten som skjulte seg bak masken sin, hun la en omsorgsfulle vinge rundt henne og sa at veien videre skulle de gå sammen, ting skulle bli annerledes og jenten skulle slippe å gå alene, hun skulle få det bedre!
Og det stemte! Denne fantastiske læreren holdt faktisk det hun lovet meg! Ting ble ikke sånn innmari bedre men de ble litt bedre. Jeg hadde fått en lærer som virkelig klarte å komme innunder huden på meg og så meg sånn jeg virkelig var, det var det ikke så mange lærere som klarte nemlig, men hun gjorde det! Hun tok grep og hun åpnet øynene på flere! Jeg tror også at det er hun som er den opprinnelige grunnen til at helsesøster ble koblet inn på meg, det ble sagt at det var klasseforstanderen min men magefølelsen min sa at det var nok hun som var "skyld" i det, om det ikke var hun som gikk direkte til helsesøster, så var det nok hun som fikk klasseforstanderen min til å gjøre det.
Iallfall, drømmen om å bli lærer dukket som sagt opp i meg pga henne! Jeg så en som hadde klart seg etter mobbing på skolen (faglæreren min fortalte meg nemlig at hun selv hadde hatt litt mobbeproblemer på barneskolen) og dermed fikk jeg også lyst til å bli lærer. Det var nok også for å bevise for meg selv, og andre, at det fantes lærere som virkelig brydde seg om elevene og hvordan de hadde det. Læreren min på barneskolen brydde seg nemlig ikke om sånt...
Og drømmen fulgte meg videre inn på videregående, jeg tok allmennfag for kunne komme videre inn på lærerstudiet! Jeg var så innmari bestemt på at jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen, jeg skulle bli lærer for å vise at det ikke bare var dårlige lærere men også gode. Jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen. Jeg skulle bli lærer slik at ingen andre barn måtte igjennom det samme h*@"#$% som jeg vokste opp i. Tre år senere stod jeg med vitnemål i hånden, jeg hadde karret meg igjennom tre tøffe men greie og tildels gode år på videregående og var klar for voksenlivet!
Det gikk ikke helt etter planen. Men jeg kom meg inn på lærerstudiet i en annen kant av landet, rett og slett for å komme meg vekk fra byen jeg vokste opp i, få en pause fra byen og alle som bodde der. Jeg startet studiet med fullt trøkk, jeg fulgte skikkelig med i timene, var den som aldri hadde fravær, møtte opp på hver eneste forelesning, leverte inn alle oppgaver på tiden, jeg gjorde rett og slett alt som var forventet av meg!
Dagene gikk, de første månedene gikk veldig greit, men så ble det tøffere og tøffere. Jeg ble syk pga mugg og det gikk utover alt, min andre praksis stod for døren og jeg knakk sammen hos legen min, jeg klarte det rett og slett ikke! Da hadde jeg ikke sovet skikkelig på flere uker, muggen hadde nemlig satt seg i lungene mine og jeg hostet stort sett hver gang jeg åpnet munnen, og jeg endte opp med min første sykemelding.
Så kom sommeren og jeg var overlykkelig! Jeg hadde klart meg et helt år på høyskolen og nå hadde jeg bare to år igjen! Høsten kom og jeg startet med friskt mot, sommeren hadde gjort meg godt og jeg hadde flyttet til en koseligere studentby hvor jeg delte en leilighet med en studievenninne. Men så kom mørket, mindre lys og kulden, jeg ble mer og mer deprimert og nedfor. Et nært familiemedlem døde og jeg prioriterte den personen fremfor skolen, fraværet begynte å vokse og jeg måtte be om utsettelse på flere innleveringer. En annen ting som også skjedde var at jeg ble så vanvittig skolelei, jeg var så lei av å gå på skolen dag ut og dag inn og bruke masse fritid på å lese gørrkjedelige bøker! Det at jeg bodde med en studievenninne hjalp ikke så mye, hun gikk nemlig en annen linje og i tillegg var hun på sisteåret sitt...
Julen kom og med den kom også juleferien. Jeg dro hjem til Vestlandet for å feire jul med familien min men jeg bestemte meg også for å droppe ut av studiene, eller, iallfall kutte ned på de. Det var et veldig vanskelig valg og på den tiden ville jeg ikke innse hva som egentlig var problemet mitt, nemlig at jeg slet mer enn jeg ville innrømme pga det jeg hadde vært igjennom. Så unnskyldningen min utad var at jeg var skolelei, jeg skyldte på at jeg ikke hadde hatt noe friår mellom videregående og høyskolen og at jeg så sårt trengte det nå. Derfor trappet jeg kraftig ned på studiet, jeg valgte å bare ha de fagene jeg syns var gøye og hvor lærerne var hyggelige.
Sommeren kom og jeg var ferdig student, iallfall for øyeblikket!
Jeg fikk meg jobb i et vikarbyrå, dro rundt fra barnehage til barnehage og hadde det egentlig veldig greit. Etterhvert fant sjefene mine ut at siden jeg hadde litt pedagogisk bakgrunn så kunne jeg jo også vikariere som lærer, noe jeg sa ja til umiddelbart! Jeg havnet i de verste klassene hvor elevene hatet alle vikarene som satte beina sine innenfor klasserommets fire vegger, men det stoppet ikke meg!
Etter noen måneder som vikar i barneskolen kom drømmeoppdraget mitt! Nå skulle jeg endelig få vite om læreryrket var noe for meg eller ikke! Jeg ble nemlig ansatt som vikar i en 1.klasse, det var bare for tre måneder men det gjorde ingenting! Nå hadde jeg endelig ansvar for en hel klasse og alt det ville si med både elevsamtaler, foreldresamtaler og ja, alt en lærer har ansvar for! Jeg gav alt jeg hadde og elsket jobben, elevene og kollegaene mine! Så kom dagen hvor en elev kom og sa at h*n ble mobbet, da datt jeg rett ned i kjelleren igjen. Men jeg bestemte meg for at h*n skulle få det godt, ingen skulle være slemme, verken mot eleven eller andre! Og jeg slo hardt ned på problemene, foreløpig var det bare internt i klassen så det hadde ikke utviklet seg, takk og lov for det! Elevene fikk se meg så sint som jeg aldri har vært, verken før eller etter. Jeg tok en skikkelig alvorsprat med de og jeg skjønte at de tok det til seg, 6-7åringene forstår veldig mye om de bare får det inn på rette måten fant jeg ut da:p
Problemene løste seg etterhvert, det måtte mye alvorsprat til men det hjalp!
Så kom sommeren, oppdraget mitt var ferdig og jeg skulle videre, da trappet jeg opp på kontoret til rektor, smelte hånden i bordet og sa klart ifra om at han skulle og måtte følge dette videre opp til høsten! han ble ganske paff for jeg plumpet ut med mye av min egen skolehistorie, men jeg visste at han ville ta det på alvor og følge det opp videre!
Høsten kom og jeg var tilbake med ujevne mellomrom som vikar, både for "mine" elever men også for andre klasser. Eleven som ikke hadde det greit om våren kom en dag løpende mot meg og kastet seg i armene mine, det jeg fikk vite da var at alt hadde blitt bedre! Det var ingen som var slemme mot h*n lengre og skolen var noe av det beste h*n visste! Det gledet meg veldig og jeg følte at jeg endelig hadde fått brukt min erfaring til noe godt!
Så hopper vi frem noen år.
Etter at jeg ble tante fant jeg ut at tiden var inne for å finne tilbake til hjembyen min. Jeg sa opp jobben og leiligheten, fant meg nytt sted å bo og et nytt sted å jobbe og flyttet hjem igjen. Men her innhentet fortiden min meg veldig, jeg som lærer møtte plutselig på foreldre til elevene jeg var vikar hos, det var foreldre som for mange år siden var slemme og stygge mot både meg og andre. Jeg kjente jo flere igjen, noen kjente også meg igjen men husket ikke helt hvem jeg var og kunne ikke plassere meg på noe vis, heldigvis! Det ble for tøft, jeg fikk panikk hver gang jeg gjenkjente noen som foreldre til elevene, assistenter eller lærere ved den aktuelle skolen. Jeg ønsket meg langt vekk fra skolen og slet meg igjennom dagen, da jeg var ferdig dro jeg hjem og gråt i timesvis, det gjaldt jo bare når jeg møtte på noen da. Men det var mer enn nok!
Fortiden innhentet meg bare mer og mer og jeg skjønte at læreryrket ikke var det rette for meg. Jeg kunne endelig kjenne på at valget om å slutte på studiet var riktig! Alle (familie, venner) mente jeg burde gå tilbake men magefølelsen min sa noe helt annet og jeg var veldig glad for at jeg kjente på den og ikke hørte på alle andre.
Det var et nederlag å skjønne at drømmen min ikke ble virkelig! Men jeg har jo gjort mye som lærervikar! Jeg gjorde slik at en elev fikk en bedre hverdag og med bare å ha hjulpet èn har jeg jo på en måte bevist både for meg selv og for andre at det finnes gode lærere der ute! Jeg utførte jo drømmen min, til tross for at det ble med den ene eleven, jeg sørget jo for at noen fikk en bedre hverdag på skolen og ikke måtte gå igjennom det samme som meg!
Og man må jo ikke være lærer for å hjelpe barn og unge som sliter! Det finnes jo mye annet som jeg kan gjøre, om jeg en dag er frisk nok til å begynne å jobbe igjen!
Dette ble myyyye lengre enn jeg hadde tenkt! Jeg har sittet og skrevet i nesten to timer og klokken nærmer seg faretruende 00.40! Men det var godt å sette litt ord på dette!
Vel, jeg hadde et vanvittig sterkt ønske og en stor drøm fra jeg var ca. 14år, det var å bli lærer! Drømmen kom fordi min klasse var så heldig og få en vanvittig klok og omsorgsfull faglærer! Hun var den første som virkelig så eleven som slet! Hun så den stille eleven som satt bakerst i klasserommet og som helst ikke ville prate høyt i timene. Hun så at eleven hadde en maske på seg men hun klarte også å se jenten bak masken. Hun så jenten som ikke hadde det noe greit, verken på skolen eller hjemme. Denne læreren tok tak i jenten som skjulte seg bak masken sin, hun la en omsorgsfulle vinge rundt henne og sa at veien videre skulle de gå sammen, ting skulle bli annerledes og jenten skulle slippe å gå alene, hun skulle få det bedre!
Og det stemte! Denne fantastiske læreren holdt faktisk det hun lovet meg! Ting ble ikke sånn innmari bedre men de ble litt bedre. Jeg hadde fått en lærer som virkelig klarte å komme innunder huden på meg og så meg sånn jeg virkelig var, det var det ikke så mange lærere som klarte nemlig, men hun gjorde det! Hun tok grep og hun åpnet øynene på flere! Jeg tror også at det er hun som er den opprinnelige grunnen til at helsesøster ble koblet inn på meg, det ble sagt at det var klasseforstanderen min men magefølelsen min sa at det var nok hun som var "skyld" i det, om det ikke var hun som gikk direkte til helsesøster, så var det nok hun som fikk klasseforstanderen min til å gjøre det.
Iallfall, drømmen om å bli lærer dukket som sagt opp i meg pga henne! Jeg så en som hadde klart seg etter mobbing på skolen (faglæreren min fortalte meg nemlig at hun selv hadde hatt litt mobbeproblemer på barneskolen) og dermed fikk jeg også lyst til å bli lærer. Det var nok også for å bevise for meg selv, og andre, at det fantes lærere som virkelig brydde seg om elevene og hvordan de hadde det. Læreren min på barneskolen brydde seg nemlig ikke om sånt...
Og drømmen fulgte meg videre inn på videregående, jeg tok allmennfag for kunne komme videre inn på lærerstudiet! Jeg var så innmari bestemt på at jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen, jeg skulle bli lærer for å vise at det ikke bare var dårlige lærere men også gode. Jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen. Jeg skulle bli lærer slik at ingen andre barn måtte igjennom det samme h*@"#$% som jeg vokste opp i. Tre år senere stod jeg med vitnemål i hånden, jeg hadde karret meg igjennom tre tøffe men greie og tildels gode år på videregående og var klar for voksenlivet!
Det gikk ikke helt etter planen. Men jeg kom meg inn på lærerstudiet i en annen kant av landet, rett og slett for å komme meg vekk fra byen jeg vokste opp i, få en pause fra byen og alle som bodde der. Jeg startet studiet med fullt trøkk, jeg fulgte skikkelig med i timene, var den som aldri hadde fravær, møtte opp på hver eneste forelesning, leverte inn alle oppgaver på tiden, jeg gjorde rett og slett alt som var forventet av meg!
Dagene gikk, de første månedene gikk veldig greit, men så ble det tøffere og tøffere. Jeg ble syk pga mugg og det gikk utover alt, min andre praksis stod for døren og jeg knakk sammen hos legen min, jeg klarte det rett og slett ikke! Da hadde jeg ikke sovet skikkelig på flere uker, muggen hadde nemlig satt seg i lungene mine og jeg hostet stort sett hver gang jeg åpnet munnen, og jeg endte opp med min første sykemelding.
Så kom sommeren og jeg var overlykkelig! Jeg hadde klart meg et helt år på høyskolen og nå hadde jeg bare to år igjen! Høsten kom og jeg startet med friskt mot, sommeren hadde gjort meg godt og jeg hadde flyttet til en koseligere studentby hvor jeg delte en leilighet med en studievenninne. Men så kom mørket, mindre lys og kulden, jeg ble mer og mer deprimert og nedfor. Et nært familiemedlem døde og jeg prioriterte den personen fremfor skolen, fraværet begynte å vokse og jeg måtte be om utsettelse på flere innleveringer. En annen ting som også skjedde var at jeg ble så vanvittig skolelei, jeg var så lei av å gå på skolen dag ut og dag inn og bruke masse fritid på å lese gørrkjedelige bøker! Det at jeg bodde med en studievenninne hjalp ikke så mye, hun gikk nemlig en annen linje og i tillegg var hun på sisteåret sitt...
Julen kom og med den kom også juleferien. Jeg dro hjem til Vestlandet for å feire jul med familien min men jeg bestemte meg også for å droppe ut av studiene, eller, iallfall kutte ned på de. Det var et veldig vanskelig valg og på den tiden ville jeg ikke innse hva som egentlig var problemet mitt, nemlig at jeg slet mer enn jeg ville innrømme pga det jeg hadde vært igjennom. Så unnskyldningen min utad var at jeg var skolelei, jeg skyldte på at jeg ikke hadde hatt noe friår mellom videregående og høyskolen og at jeg så sårt trengte det nå. Derfor trappet jeg kraftig ned på studiet, jeg valgte å bare ha de fagene jeg syns var gøye og hvor lærerne var hyggelige.
Sommeren kom og jeg var ferdig student, iallfall for øyeblikket!
Jeg fikk meg jobb i et vikarbyrå, dro rundt fra barnehage til barnehage og hadde det egentlig veldig greit. Etterhvert fant sjefene mine ut at siden jeg hadde litt pedagogisk bakgrunn så kunne jeg jo også vikariere som lærer, noe jeg sa ja til umiddelbart! Jeg havnet i de verste klassene hvor elevene hatet alle vikarene som satte beina sine innenfor klasserommets fire vegger, men det stoppet ikke meg!
Etter noen måneder som vikar i barneskolen kom drømmeoppdraget mitt! Nå skulle jeg endelig få vite om læreryrket var noe for meg eller ikke! Jeg ble nemlig ansatt som vikar i en 1.klasse, det var bare for tre måneder men det gjorde ingenting! Nå hadde jeg endelig ansvar for en hel klasse og alt det ville si med både elevsamtaler, foreldresamtaler og ja, alt en lærer har ansvar for! Jeg gav alt jeg hadde og elsket jobben, elevene og kollegaene mine! Så kom dagen hvor en elev kom og sa at h*n ble mobbet, da datt jeg rett ned i kjelleren igjen. Men jeg bestemte meg for at h*n skulle få det godt, ingen skulle være slemme, verken mot eleven eller andre! Og jeg slo hardt ned på problemene, foreløpig var det bare internt i klassen så det hadde ikke utviklet seg, takk og lov for det! Elevene fikk se meg så sint som jeg aldri har vært, verken før eller etter. Jeg tok en skikkelig alvorsprat med de og jeg skjønte at de tok det til seg, 6-7åringene forstår veldig mye om de bare får det inn på rette måten fant jeg ut da:p
Problemene løste seg etterhvert, det måtte mye alvorsprat til men det hjalp!
Så kom sommeren, oppdraget mitt var ferdig og jeg skulle videre, da trappet jeg opp på kontoret til rektor, smelte hånden i bordet og sa klart ifra om at han skulle og måtte følge dette videre opp til høsten! han ble ganske paff for jeg plumpet ut med mye av min egen skolehistorie, men jeg visste at han ville ta det på alvor og følge det opp videre!
Høsten kom og jeg var tilbake med ujevne mellomrom som vikar, både for "mine" elever men også for andre klasser. Eleven som ikke hadde det greit om våren kom en dag løpende mot meg og kastet seg i armene mine, det jeg fikk vite da var at alt hadde blitt bedre! Det var ingen som var slemme mot h*n lengre og skolen var noe av det beste h*n visste! Det gledet meg veldig og jeg følte at jeg endelig hadde fått brukt min erfaring til noe godt!
***
Så hopper vi frem noen år.
Etter at jeg ble tante fant jeg ut at tiden var inne for å finne tilbake til hjembyen min. Jeg sa opp jobben og leiligheten, fant meg nytt sted å bo og et nytt sted å jobbe og flyttet hjem igjen. Men her innhentet fortiden min meg veldig, jeg som lærer møtte plutselig på foreldre til elevene jeg var vikar hos, det var foreldre som for mange år siden var slemme og stygge mot både meg og andre. Jeg kjente jo flere igjen, noen kjente også meg igjen men husket ikke helt hvem jeg var og kunne ikke plassere meg på noe vis, heldigvis! Det ble for tøft, jeg fikk panikk hver gang jeg gjenkjente noen som foreldre til elevene, assistenter eller lærere ved den aktuelle skolen. Jeg ønsket meg langt vekk fra skolen og slet meg igjennom dagen, da jeg var ferdig dro jeg hjem og gråt i timesvis, det gjaldt jo bare når jeg møtte på noen da. Men det var mer enn nok!
Fortiden innhentet meg bare mer og mer og jeg skjønte at læreryrket ikke var det rette for meg. Jeg kunne endelig kjenne på at valget om å slutte på studiet var riktig! Alle (familie, venner) mente jeg burde gå tilbake men magefølelsen min sa noe helt annet og jeg var veldig glad for at jeg kjente på den og ikke hørte på alle andre.
***
Det var et nederlag å skjønne at drømmen min ikke ble virkelig! Men jeg har jo gjort mye som lærervikar! Jeg gjorde slik at en elev fikk en bedre hverdag og med bare å ha hjulpet èn har jeg jo på en måte bevist både for meg selv og for andre at det finnes gode lærere der ute! Jeg utførte jo drømmen min, til tross for at det ble med den ene eleven, jeg sørget jo for at noen fikk en bedre hverdag på skolen og ikke måtte gå igjennom det samme som meg!
***
Og man må jo ikke være lærer for å hjelpe barn og unge som sliter! Det finnes jo mye annet som jeg kan gjøre, om jeg en dag er frisk nok til å begynne å jobbe igjen!
***
Dette ble myyyye lengre enn jeg hadde tenkt! Jeg har sittet og skrevet i nesten to timer og klokken nærmer seg faretruende 00.40! Men det var godt å sette litt ord på dette!
***
Ha en GOD natt
og
GODE drømmer søte deg!<3
mandag 6. juli 2015
Blogglisten
hmm, prøver å melde meg på blogglisten så dette innlegget er bare for å verifisere det:)
FAF18D7B-5BAD-425F-A747AC0113A7E07F-FDFD9FE3-FB86-4877-B2AB37BDED00DCB7
FAF18D7B-5BAD-425F-A747AC0113A7E07F-FDFD9FE3-FB86-4877-B2AB37BDED00DCB7
lørdag 4. juli 2015
Mine gode...
...hjelpere!
Jeg tenkte rett og slett at mine gode hjelpere burde få et eget innlegg, jeg har ikke så mange men de jeg har er veldig gode! <3
Bamse og Karamell - Bamse er onkelen min og Karamell, som han er gift med, er tanten min. De er rett og slett verdens beste! Vi har ikke så veldig mye kontakt, det går i rykk og napp, mest på grunn av at de har en veldig travel jobb! Men når jeg møter onkel Bamse og tante Karamell er det som om det ikke er flere uker siden sist. De er der alltid for meg! Selv om de har det travelt så har de ALLTID tid til å gi meg en klem eller tre, er ikke alltid jeg trenger så mye mer enn det, for med klemmene så sier de at de alltid er der for meg! Det er veldig deilig å bare kunne dra ut til dem en formiddag, sette seg ned på kontoret og bare være der, det er ikke alltid det blir så mye prat men det gjør ingenting. Det viktigste er som sagt bare å få sagt hei og få en klem!
Solstrålen med en stor S - det er fastlegen min! Hun er ufattelig god og omsorgsfull! Jeg kom til henne for første gang i fjor vinter og var veldig redd for hvordan jeg ville bli tatt i mot! Det hadde jeg ikke noen grunn til i det hele tatt, for Solstrålen tok meg på alvor fra første minutt! Hun så at jeg hadde behov for hjelp og selv om vi egentlig bare hadde en enkelt konsultasjonstime stresset hun meg ikke ut av kontoret. Hun tok den tiden det trengte og sa at jeg allerede hadde tatt det største skrittet ved å innse at jeg ikke klarte ting alene og kom for å få hjelp. Siden den gangen har vi hatt veldig jevnlig kontakt og hun har hjulpet meg vanvittig mye! Hun er flink til å pushe og utfordre meg og ofte vet hun hva jeg trenger å høre! (men dersom det er noe jeg ikke vil overhodet så er det ingen tvang) Et av de få stedene jeg føler meg veldig trygg er på kontoret hennes! Og som navnet tilsier, så er hun virkelig en Solstråle!
Sangerinnen - Sangerinnen er min psykomotoriske fysioterapeut, og som navnet kanskje tilsier så er hun glad i å synge og synger blant annet i kor. Hun har til og med sunget en sang for meg en gang jeg kom gående inn på kontoret hennes med strikketøy i hendene. Hos henne så trener jeg og så har jeg samtaler med henne. Vi begynte først med masse øvelser og sånt men siden jeg ikke fikk psykolog så fort som vi hadde håpet så fant vi ut at vi skulle prate. Sangerinnen har jo opplæring i sånt og hun kommer med veldig gode råd og sånt!
Det var litt om de fire gode! Til høsten får jeg jo en psykolog også, hva kallenavn hun vil få vet jeg ikke helt enda, jeg må treffe henne først før jeg vet hva jeg skal kalle henne for:p
Jeg må jo nesten nevne familien min også, men det er sånn at de ikke vet så mye om hvordan situasjonen min egentlig er! Jeg vet det kanskje ikke er det lureste og alt det der men jeg klarer ikke å ha den belastningen det vil bli med at de aller nærmeste vet om dette. Solstrålen sa at dersom belastningen blir større ved å fortelle noen det så skal jeg la være, og derfor er det bare noen få utvalgte som er klar over dette! Men familien er gode å ha på andre måter og jeg vet at de alltid er der for meg de også!<3
Jeg tenkte rett og slett at mine gode hjelpere burde få et eget innlegg, jeg har ikke så mange men de jeg har er veldig gode! <3
Bamse og Karamell - Bamse er onkelen min og Karamell, som han er gift med, er tanten min. De er rett og slett verdens beste! Vi har ikke så veldig mye kontakt, det går i rykk og napp, mest på grunn av at de har en veldig travel jobb! Men når jeg møter onkel Bamse og tante Karamell er det som om det ikke er flere uker siden sist. De er der alltid for meg! Selv om de har det travelt så har de ALLTID tid til å gi meg en klem eller tre, er ikke alltid jeg trenger så mye mer enn det, for med klemmene så sier de at de alltid er der for meg! Det er veldig deilig å bare kunne dra ut til dem en formiddag, sette seg ned på kontoret og bare være der, det er ikke alltid det blir så mye prat men det gjør ingenting. Det viktigste er som sagt bare å få sagt hei og få en klem!
Solstrålen med en stor S - det er fastlegen min! Hun er ufattelig god og omsorgsfull! Jeg kom til henne for første gang i fjor vinter og var veldig redd for hvordan jeg ville bli tatt i mot! Det hadde jeg ikke noen grunn til i det hele tatt, for Solstrålen tok meg på alvor fra første minutt! Hun så at jeg hadde behov for hjelp og selv om vi egentlig bare hadde en enkelt konsultasjonstime stresset hun meg ikke ut av kontoret. Hun tok den tiden det trengte og sa at jeg allerede hadde tatt det største skrittet ved å innse at jeg ikke klarte ting alene og kom for å få hjelp. Siden den gangen har vi hatt veldig jevnlig kontakt og hun har hjulpet meg vanvittig mye! Hun er flink til å pushe og utfordre meg og ofte vet hun hva jeg trenger å høre! (men dersom det er noe jeg ikke vil overhodet så er det ingen tvang) Et av de få stedene jeg føler meg veldig trygg er på kontoret hennes! Og som navnet tilsier, så er hun virkelig en Solstråle!
Sangerinnen - Sangerinnen er min psykomotoriske fysioterapeut, og som navnet kanskje tilsier så er hun glad i å synge og synger blant annet i kor. Hun har til og med sunget en sang for meg en gang jeg kom gående inn på kontoret hennes med strikketøy i hendene. Hos henne så trener jeg og så har jeg samtaler med henne. Vi begynte først med masse øvelser og sånt men siden jeg ikke fikk psykolog så fort som vi hadde håpet så fant vi ut at vi skulle prate. Sangerinnen har jo opplæring i sånt og hun kommer med veldig gode råd og sånt!
Det var litt om de fire gode! Til høsten får jeg jo en psykolog også, hva kallenavn hun vil få vet jeg ikke helt enda, jeg må treffe henne først før jeg vet hva jeg skal kalle henne for:p
Jeg må jo nesten nevne familien min også, men det er sånn at de ikke vet så mye om hvordan situasjonen min egentlig er! Jeg vet det kanskje ikke er det lureste og alt det der men jeg klarer ikke å ha den belastningen det vil bli med at de aller nærmeste vet om dette. Solstrålen sa at dersom belastningen blir større ved å fortelle noen det så skal jeg la være, og derfor er det bare noen få utvalgte som er klar over dette! Men familien er gode å ha på andre måter og jeg vet at de alltid er der for meg de også!<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)