Historiene mine handlet som regel om ensomhet, sorg, mobbing, tristhet, død, sykdom, familiekonflikter men også om vennskap, håp om en bedre hverdag og hverdagshelter. Det lå som regel veldig mye bak hvert eneste ord jeg skrev i stilene og oppgavene mine. Ofte endte historiene veldig tragisk...
I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!
Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.
I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!
Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.
Både Solstrålen og Sangerinnen har fått lese stilen, Solstrålen ble veldig stille, hun klarte ikke helt å fullføre det hun ville si og hun ble nok litt berørt. Sangerinnen leste den høyt for meg, det var sterkt fordi jeg har aldri fått den opplest, jeg har bare lest den selv... Jeg tror det traff noe inni henne også, det virket iallfall sånn, og det er veldig forståelig egentlig!
I dag er det langt ifra like mye skriving som det var før!
Etter mange år med pause fra dagbokskrivingen tok jeg det opp igjen i fjor, like før jeg begynte å prate med Solstrålen. Det er ikke 10-12sider hver eneste dag, i løpet av en uken blir det kanskje 8-10sider, og i tillegg blir den skrevet på mac`en istedenfor i en bok, men det er likevel en veldig god form for terapi! Den gangen skrev jeg til "Kjære E***" som er Fru Smil, eller til "Kjære A***" som er Fru Klem men i dag er det til "Kjære Dagbok". Det med å skrive til et navn kommer faktisk fra Anne Franks Dagbok, hun skrev jo til "Kitty".
Som regel pleier jeg å skrive fra samtalene som jeg har både med Solstrålen og Sangerinnen, men jeg prøver også å skrive andre ting, både gode og ikke fullt så gode. Det er rett og slett fordi jeg skal kunne ha noe å gå tilbake til og lese når dagene er tunge og da gjerne se at jeg har hatt det enda tyngre dager før.
Skriver du dagbok? Og har du i såfall et navn på dagboken din?:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar