Dagen i dag skulle egentlig være en god dag, det er et slags jubileum, for hva kan være det samme, dagen ble iallfall ikke som den egentlig skulle bli...
Istedenfor ble det en dårlig dag med masse teite tanker og tristhet... Depresjonen har tatt et skikkelig grep om meg og dratt meg ned i fangehullet sitt, nok en gang. Jeg faller og triller rundt trinn for trinn nedover til kjelleren, det sorte mørket som føles uendelig langt og bunnløst. Et mentalt fangehull som gjør at verden rundt fargelegges grått og svart, alt blir til et tungt strev som jeg knapt orker å ta inn over meg, alt er slørete og støvete. Jeg lever ikke, jeg bare er. Jeg registrerer alle rundt meg men likevel så gjør jeg det ikke. Jeg lever i min egen boble hvor nesten ethvert smil, hei, nikk og blikk blir mistenkeliggjort, blikket registerer alt, spaner etter farer og værer alt som skjer. Kroppen er i helspenn og i full kriseberedskap, hva, hvis hvor, hvordan er ord som surrer rundt, alt må planlegges. Neste mål er planlagt før det første målet er nådd, gåruter planlegges ned i den minste detalj, fluktruter er på plass, planer legges hele tiden, reserveplaner også, sånn i tilfelle. Det må til, av erfaring vet jeg at det alltid er lurt å ha en plan i bakhånd. Som regel blir den bare liggende men noen ganger må den opp og frem og i full bruk.
Det er jo lys i tunnelen, men det er langt unna akkurat nå...
Bildet er lånt herfra
Jeg skjønner ikke helt hvorfor men det er nok det som har bygget seg oppover i det siste og nå har det nesten tatt helt kontroll over meg. Jeg vil det ikke, jeg prøver å skyve det vekk men det bare kommer tilbake uansett... Spesielt er det her om natten, det tar meg i drømmene, eller, marerittene er det vel mer riktig å si. Hvor alle marerittene kommer fra aner jeg virkelig ikke, jeg kjenner meg igjen så jeg er på kjente plasser men det som skjer er fryktelig merkelig og ekkelt. En natt jeg våknet måtte jeg til og med finne mobilen min og sjekke meldingene, jeg drømte nemlig om at jeg hadde sendt en veldig merkelig og rar melding til Fru Klem, heldigvis hadde jeg ikke gjort det! Men drømmen var så virkelig at jeg et lite øyeblikk var redd for at jeg hadde skrevet noe til henne! Jeg husker ikke helt hva jeg skrev i drømme men jeg tror ikke det hadde vært så farlig om det hadde skjedd, bortsett fra at jeg muligens hadde vekket henne midt på natten da:p
Heldigvis nærmer det seg timen hos Solstrålen, det trengs veldig nå! Hadde hun vært på jobb nå så hadde jeg bestilt hastetime uten tvil... Kollegaene hennes er jo der, iallfall et par av de, men jeg vet ikke om jeg klarer å be om hjelp, de har jo tilgang til journalen og kan lese seg opp men jeg vet ikke helt om jeg tørr... Solstrålen sa jo at jeg bare måtte ta kontakt ved behov men det er litt for vanskelig, det ukjente er for skummelt rett og slett!
Ikke får jeg dryppet det betente øyet mitt heller nå, tårene bare triller og triller og da vil jo ikke medisinen holde seg der...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar