Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

#Dusåmeg

Dagen har vært grådig kjedelig, men samtidig så har nok det også vært nødvendig på en måte. Pinnsvinet ringte aldri, så når klokken var litt over to slo jeg på tråden men hun hadde dratt til kjøpesenteret uten å gi en eneste lyd om det til meg hun... Jaja, egentlig var det helt greit for jeg ville innerst inne ikke dra dit, men der og da ble jeg grådig lei meg siden hun sa at hun skulle gi beskjed når hun var klar til å dra! Heldigvis har jeg en butikk like i nærheten og selv om humøret mitt ikke var særlig villig til å gå på butikken og tårene sitter løst, så tok jeg meg en tur ut. Det var innerst inne veldig godt med litt bevegelse og frisk luft på veien, men også fryktelig slitsomt for jeg kom tydeligvis på et veldig travelt tidspunkt og butikken var dermed stappa av folk... Heldigvis visste jeg noen lunde hva jeg skulle ha, det viktigste var lakrisbåtene og melkesjokoladen, moahahaha:p

NRK kom jo med en spesial-serie i dag, #dusåmeg, om lærere som så elever, det måtte jo jeg selvfølgelig få med meg og havne enda lengre ned mot bunnen i tankeelven, om det i det hele tatt er mulig da... Under filmene kan man sende en takk til en lærer og det har jeg gjort, faktisk til både Fru Smil, Fru Blid, Frøken My og Musikeren!

Nå skal jeg ikke gjøre så veldig mye resten av kvelden, har nettopp spist middag, gratinerte grønnsaker er faktisk veldig godt har jeg funnet ut!:p

Totalt forvirret med skrivesperre!

Det er fredag i dag men jeg er fullstendig forvirret, i mitt hode skal det liksom være onsdag siden jeg har vært hos Humlen!:p Meeen, det er veldig deilig at det er helg altså, så jeg er glad for det! Planen vår var jo å gå på tur i formiddag men det ble ikke noe av, jeg fikk nemlig tilbud om å komme til kontoret hennes istedenfor så det takket jeg ja til. Men jeg har fått ny turtime om noen uker da, jeg har nemlig veldig lyst til å se dette stedet hun snakket om:D

Humlen og jeg var innom mange temaer, blant annet skriving, det var litt morsomt for jeg trakk nettopp et englekort som heter "Kreativ skriving" og det gjør jo ikke min lyst på å skrive noe særlig mindre akkurat! Den har ligget og ulmet en god stund nå men problemet er bare at hodet mitt er fullstendig tomt, jeg aner ikke hva jeg skal skrive om, klarer ikke å begynne på noe heller for det kommer liksom ingenting. Så har du en ide om hva jeg kan skrive om, så kom gjerne med den altså? Ser på facebook at min gamle engelsklærer, Fru Smil, er pålogget, så jeg er nesten litt fristet til å spørre om hun har en ide til meg, nå dukket enda en lærer opp, nemlig Fru Blid opp, haha:p

Hva jeg skal bruke helgen på vet jeg ikke helt ennå, tar det litt som det kommer egentlig. Tror jeg må ta en tur på fretex i morgen, er lenge siden jeg har vært der nå:p

God helg alle sammen!

En god dag!

I dag har jeg hatt en veldig god dag, iallfall hvis vi ser bort fra de to stakkars vonde og kalde beina da. Hovedgrunnen til denne sjeldne dagen er ene og alene Bamse og Karamell!!! Jeg klarte endelig å komme meg ut dit en dag også de var der:p hatt noen bomturer nemlig... Karamell satt og jobbet når jeg kom så jeg satte meg ned og pratet med henne, Bamse og en annen som jobber der satt og spiste lunsj. Men når Bamse var tilbake på kontoret sitt hoppet jeg inn til han og da fikk jeg verdens beste klem, en sånn skikkelig skvisemosekoseklem som bare Bamse kan dele ut, en sånn klem som man kjenner at alt det psykiske vonde og triste bare renner ut av en og en sånn klem man virkelig kjenner at man blir ladet opp igjen! 

De hadde det travelt, som vanlig, men jeg ble sittende der i nesten to timer, kunne gjerne ha vært der enda lengre men de skulle avgårde og måtte gjøre seg ferdig og jeg måtte også avgårde for å rekke yogaen.

Yogaen var helt okey, jeg kjente at det var veldig godt å ha vært hos Bamse og Karamell på forhånd! Timen i dag var litt positivt lagt opp, vi skulle skrive om drømmer blant annet, vi skulle også kjenne på psykiske og fysiske vondter og sånt. Men utenom beina hadde jeg ingenting i kroppen som jeg kjente så mye på, og selv om instruktøren vår påstår veldig mye jeg ikke er enig i når det gjelder smerter og sykdommer og sånt, har jeg valgt å holde CMT-smertene for seg selv på en måte. Smertene som sykdommen medfører har jo ikke noe med det jeg har opplevd i oppveksten å gjøre, sykdommen har vært i kroppen min så lenge jeg har levd, sannsynligvis da, den brøt bare ikke skikkelig ut før i fjor. Mulig oppveksten gjorde at sykdommen brøt ut tidligere eller til og med senere enn hva den ellers ville ha gjort men det er ikke så godt å si, ikke å finne ut av heller.

Egentlig hadde jeg håpet at det skulle være en time som ikke var noe kjekk, sånn for noen uker siden, jeg tror jeg har litt behov for å bare kjenne på at jeg faktisk kan og klarer å gå derfra hvis jeg vil. Men de timene kommer nok de også og da får jeg forhåpentligvis til å gå derfra hvis jeg kjenner det behovet! Mulig alt ble litt bedre fordi jeg har lagt tingene mine inn i et skap med lås på ute i gangen? skal ikke se bortifra det tror jeg!

Nå er vaskemaskinen ferdig, vet bare ikke om jeg orker å tømme den helt ennå, jeg sitter så godt her i sofaen akkurat nå!:p Om jeg skal henge opp det som ligger nyvasket må jeg tømme tørkestativet for det som er tørt først og da går det plutselig mange ekstra minutter. Måtte gjøre det i går også når jeg hengte opp klær men da ble bare alle klærne stappet inn i skapet, det skjer vel det samme med det som henger der nå også, hahaha:p Er visst bedre på å vaske klær enn å brette og legge på plass, haha:p Eller, kanskje like greit å få gjort det med en gang, for klokken ni begynner Costa del Kongsvik og det vil jeg ha med meg! Og der har det allerede begynt så da får jeg bare poste dette og heller følge skikkelig med på tven:p

Ps. hurra for Fru Smil som har bursdag i dag!:D

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

Fillng my cup

Humlen lærte meg om Circel of Security, det er et eldgammelt prinsipp som man ser over alt i forhold til relasjoner mellom to personer. I denne sirkelen har vi to begrep, oppe på linjen og nede på linjen, dette er tatt fra hukommelsen min og ikke sikkert det stemmer 100% da. Men iallfall, den ene personen i relasjonen er den trygge havnen mens den andre personen er den som er ute og seiler (og omvendt egentlig). Enten det er et barn, ungdom eller en voksen som er ute og seiler i sirkelen så må den inn og lades opp hos den andre. Den trenger å få bekreftelse, støtte, trøst, ros, omsorg, bli sett og lignende før den seiler ut i verdenen igjen. Så går batteriene tomme, kanskje det har skjedd noe, kanskje triller tårene eller noe sånt, så da seiler personen inn igjen i havnen og får batteriene ladet opp igjen, før den på nytt seiler ut igjen. For min del var det sånn at når jeg kom inn i den trygge havnen som barn/tenåring og fortalte mamma om hva som hadde skjedd, klarte hun ikke alltid å holde følelsene tilbake. Mamma gikk på en måte ned på mitt plan og ble like lei seg som det jeg var, minst! Og som barn/tenåring ble jeg da redd for å komme til henne med det jeg følte, jeg ville inn og få støtte men turte ikke. Så jeg simulerte at jeg var innom den trygge havnen og fikk det jeg trengte før jeg seilte ut igjen. Det er ikke bra! Jeg fikk jo dermed ikke den hjelpen jeg så sårt burde ha fått til å regulere mine egne vanskelige følelser jeg hadde i situasjoner.

Jeg tror egentlig Humlen syns jeg bør snakke med mamma om alt dette her. Men hun sa også at enten må vi jobbe for at hun, altså mamma, kan støtte meg på en annen måte eller så lar vi det ligge mens vi vet at jeg har et avklart forhold til dette. Isåfall må vi da vite at jeg kan være sammen med henne på en måte jeg kan være sammen med henne. Hadde jeg var under atten år hadde Humlen pratet med mamma men siden jeg er mange år for gammel til det så gjør hun det ikke, iallfall ikke uten at jeg vil!

Opprinnelig begynte man å se på det med barn vs. foreldre, men det er sånn at det skjer i alle forhold, mellom par, venner osv. Humlen oppfordret meg til å studere det når jeg var ute og det gjorde jeg i går, hun har rett, det er veldig spennende å se på! (spesielt mellom de unge på aldershjemmet mitt!)

Det jeg egentlig skal frem til med alt dette er, er at jeg har ikke så mange jeg kan lades opp hos. Jeg tror nok Humlen syns jeg har litt for få, det er egentlig sant! Men jeg har heldigvis noen gode! En emosjonell ladestasjon er Bamse og Karamell, der kan jeg seile inn i en trygg havn, få noen klemmer og litt opplading og så seile ut igjen. Solstrålen er også en sånn stasjon, det samme er Humlen! Dermed klarer jeg å hente noe av det jeg trenger, og det er jo bedre enn ingenting iallfall.

Mamma og stefaren min er jo ladestasjoner de også, men de er ikke det på samme måte som f.eks. Humlen, Solstrålen, Bamse og Karamell, det kan jo vurderes hvor bra eller ei det er men sånn er det bare, iallfall nå! Humlen sa at siden jeg er så stor som jeg er kan jeg si til mamma at det er en del ting jeg egentlig vil prate med henne om men det er bare noe jeg kan gjøre om hun kan passe på reaksjonene sine selv. Da hjelper jeg jo henne fortsatt på en måte men jeg kan si det på forhånd slik at jeg forhåpentligvis kan være barnet som søker mors trygge havn og ikke barnet som også må trøste mor fordi hun reagerer slik hun gjorde som når jeg var liten.
Vel, om jeg vil det vet jeg ikke helt, mulig skipet har reist for lengst på akkurat dette. Men muligheten er iallfall der om jeg føler behov for det!

Jeg har vært igjennom traumatiske opplevelser, det er det ingen tvil om! Og den langvarige hakkingen og trakasseringen har satt veldig dype spor i meg. Humlen tenker her at det som gjorde det så mye verre var den manglende hjelpen til å regulere alle de vanskelige følelsene som kom. Mamma var der samtidig som hun ikke var der fordi hun falt ned på samme nivå som meg, så jeg ble på en måte ikke skikkelig ivaretatt i den havnen, iallfall ikke med disse følelsene. Så derfor tror Humlen at jeg må ha hatt en god del ressurser i meg, det samme sier Solstrålen, når jeg likevel har klart meg. Men hvor disse kommer fra aner jeg ikke da.

I 9.klasse kom jo Fru Klem inn i bildet, det hjalp! Da fikk jeg en trygg havn å seile inn i og denne havnen klarte å være den trygge havnen som jeg så sårt trengte! Hun klarte å være den voksne og støtte, trøste, klappe meg på skulderen, rose osv. osv. og jeg fikk ladet opp batteriene mine når jeg var hos henne. Fru Klem hjalp meg med den emosjonelle reguleringen og visste hva vi skulle gjøre med disse vanskelige følelsene jeg gikk og bar på helt mutters alene. Hun var en som hørte på meg uten å begynne og gråte slik mamma kunne ha en tendens til å gjøre, jeg fikk fortelle historien min uten at hun gikk i oppløsning foran meg.

I tillegg må vi ikke glemme Fru Blid, Fru Smil eller Tedamen! De var også trygge havner og gode ladestasjoner!

Humlen prøvde å kjenne litt på hvordan jeg har overlevd oppi alt dette, men det aner jeg virkelig ikke! Så spurte hun hva jeg tenker er bra med meg, jeg hater sånne spørsmål for å være helt ærlig, det er dritvanskelig å svare på rett og slett! Men jeg klarte nå å hoste opp noe da, sånn som å strikke og det er i følge Humlen en kjemperessurs! og det er jo faktisk det! Videre var hun veldig god og kom opp med flere ting til meg - blant annet at jeg er flink til å lese, finne informasjon, jeg er sterk og vant til å bevege meg. Så ville hun ha meg til å komme med mer og da sa jeg at jeg er omsorgsfull og bryr meg om andre, det er også en kjemperessurs sa hun! Så hennes konklusjon eller hva jeg skal kalle det er at det er ikke helt beksvart, jeg har ressurser og jeg har evner, det skal jeg ta med meg på veien sa hun!

Jeg prøvde å finne et lignende bilde av trygghetssirkelen sånn Humlen tegnet det for meg men jeg fant ingen som lignet, så om du er nysgjerrig kan du google etter bilder:)

et fryktelig langt døgn!

For et langt døgn dette har vært!
Koselig, ja, vanvittig koselig, men også fryktelig slitsomt!

Natten i natt var absolutt ikke greit i det hele tatt! Jeg kapret sengen til foreldrene mine, for hvorfor ligge i dårlige gjestesenger når husets beste seng står tom?:p Men det var ikke så veldig lurt, for på veggen hang det portrettbilder fra jeg gikk på skolen + noe jeg laget på barneskolen. Det så jeg dessverre og da druknet jeg i elven, tårene fosset på, hjertet gikk amok, klumpen i halsen vokste og vokste og jeg ønsket meg veldig hjem til min egen seng... Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde vært hos Humlen tidligere på dagen og hadde hennes ord i hodet! Etter langt og lenge sovnet jeg men dessverre ble natten veldig urolig og jeg sov absolutt ikke noe godt...

Men jeg kom meg opp når morgenen kom og fikk i meg litt frokost før turen gikk til kirken. Der havnet jeg nok en gang på bunnen av tankeelven fordi en av konfirmantene er i familie med en av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Hadde det vært en av de gode, sånn som Fru Blid, Fru Smil, Frøken My eller Musikeren hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg blitt veldig, veldig glad! Men dessverre var dette en lærer som bare vekket vonde minner i meg, fra et fag hvor jeg opplevde veldig mye mobbing uten at læreren tok grep, til tross for at det skjedde åpenbart... Det hjalp å få litt klemmer fra Tedamen og familien hennes men jeg var likevel langt nede under hele gudstjenesten... Men igjen kom Humlens ord meg til unnsetning og reddet meg noen lunde slik at jeg i det minste hadde nesen over vannflaten og fikk pustet litt.

Resten av dagen gikk heldigvis mye, mye bedre! Det var veldig koselig, masse flotte taler og den unge konfirmanten virket veldig fornøyd når vi gikk og det er jo det viktigste!

Nå har jeg slengt beina i sofaen og har ikke tenkt å røre meg så veldig mye før jeg skal legge meg, haha:p

En onsdag for 13år siden

Mai er en litt slitsom måned for meg i år kjenner jeg!Det er flere ting som har skjedd denne måneden opp igjennom årene og noe av det sitter veldig i meg fremdeles. Sånn som i dag, 14.mai, er det 13år siden jeg var hos Fru Klem for første gang og det husker jeg, jeg husker til med klokkeslettet for timen! Nå husker jeg ikke så mye detaljer fra akkurat den timen men noe sitter i fremdeles. Jeg var veldig helt uforberedt på det, jeg trodde nemlig at jeg skulle på en forsinket helseundersøkelse, for i sekken lå helseboken min men der ble den liggende helt til jeg kom hjem igjen. Men der tok jeg så grundig feil som det kan gå an! Der iblant at hun sa at Musikeren hadde nevnt navnet mitt med en tilfeldighet og sagt at jeg ikke hadde det så bra på skolen. For å være helt ærlig så verken trodde eller tror jeg et sekund på at det var tilfeldigheter! Men bra var det uansett da!

Musikeren kunne absolutt ikke ane at han sendte en normal elev avgårde og fikk tilbake en rasende en, haha!:p Jeg ble nemlig veldig sur på ham og var vel det i et par uker, han hadde jo gått bak ryggen på meg og det var i mine øyne å svikte meg... ikke ble jeg blidgjort av at jeg slapp matteprøven jeg egentlig skulle ha hatt den timen heller. Han prøvde å få meg i tale flere ganger men det gikk ikke, jeg nektet å svare han. Selv når han kom for å prate med meg i et annet fag nektet jeg, faglæreren sendte meg ut på gangen til han men jeg stod bare med armene i kors og nektet å høre... Heldigvis, både for han og meg, så skjønte jeg etterhvert at han gjorde det fordi han brydde seg og ville hjelpe meg! 

Egentlig håper jeg at jeg en dag kan finne ut av hva eller hvem som fikk Musikeren til å snakke med Fru Klem. Det er ikke sikkert han husker det lengre men jeg er veldig fristet til å spørre han, vi er jo venner på facebook så det er lett å få tak i ham. Sjansen for at Fru Smil hadde noe med dette å gjøre er egentlig stor, vi pratet nemlig litt om hva som foregikk på skolen noen måneder før jeg havnet hos Fru Klem. Heldigvis er jeg venn med henne også på facebook, så hvis trangen blir enda større kan jeg jo spørre. Verre svar enn at de ikke husker lengre kan jeg ikke få og det er jo helt greit om de ikke gjør det, det er jo tross alt fryktelig lenge siden og ikke minst har de hatt en haug elever siden den gang.

Lørdag kveld med tanker og tårer

Jeg er så sliten og lei! Denne uken har vært alt for lang og slitsom, det har skjedd alt for mye, jeg har grått alt for mye og sovet alt for lite (det føles iallfall slik)! En del av disse problemene kan godt komme av både medisnen jeg sluttet på og de nye medisinene jeg begynte på, tror iallfall at min nedsatte matlyst er et resultat av det. Attpåtil må jeg jo som sagt gå på enda en antibiotikakur, noe kroppen min helt sikkert reagerer på. Det positive med det siste er at det virker som om betennelsen er på vei tilbake, det er mindre vondt og mindre hovent! 

Det er visst Verdens Psykiske Helsedag i dag, det markeres for 23.gang, årets tema er "Se hverandre - kast maska!". Egentlig hadde jeg skrevet et langt innlegg om dette men det ble forkastet, jeg klarte ikke å skrive det ferdig, det ble for tøft og for masse tårer. Så istedet vil jeg heller rette en stor, stor takk til alle dere der ute som er der for oss som sliter, dere som står i ring rundt og backer oss opp, dere som kommer med råd, tips og trøst, dere som er der når en har det som verst! Det er så godt at det finnes mennesker slik som Solstrålen, Bamsen, Karamellen, Fru Smil, Fru Blid og Fru Klem, og mange, mange flere!<3 Tusen <3takk for at dere slukker det som tar fyr, trøster, sprer glede og varme, tusen <3takk for at dere er som Polarstjernen - urokkelig i godhet og omtanke!

Nå har jeg brukt så ekstremt lang tid på å prøve å skrive noe, så nå når jeg endelig har noe jeg syns er greit, tror jeg rett og slett at jeg skal gjøre det, uten å tenke for mye på det som står her:p

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

Tusen takk, kjære deg! del 3

Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre. 
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys! 
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag. 
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid

Tusen takk, kjære deg! del 2

Dette innlegget er rett og slett til Musikeren, min beste kontaktlærer noen sinne!

Tusen <3takk for at du ikke gav deg selv om jeg ikke slapp deg så langt inn i min trygge sirkel! Tusen takk for at du tok mamma på alvor når hun tok kontakt med deg og fortalte hvordan jeg hadde det på skolen! Du prøvde å hjelpe og jeg lot deg få lov, så vidt, og du gav deg heldigvis ikke. Du gjorde så godt du kunne, du klarte å få stopp på noe og du klarte å ordne opp mye i klassen min. Og når jeg ikke ville at du skulle blande deg så gjorde du det likevel, da var jeg sint, i dag er jeg glad for det! Jeg klikket fullstendig når du gikk til Fru Klem bak min rygg (hva fikk deg egentlig til å gjøre det? nevnte du meg virkelig bare ved en tilfeldighet? eller var Fru Smil eller noen andre inne i bildet?), og du prøvde å vinne tilbake tilliten min. Jeg var skikkelig sur på deg i rundt tre uker etter at Fru Klem kom på banen, jeg overså deg, nektet å høre hva du hadde og si og jeg nektet å svare når du spurte meg om ting... Jeg nektet til og med å bli med deg ut på gangen når du kom og prøvde å hente meg i et annet fag, faglæreren sendte meg ut men foran deg hadde du en rasende elev som nektet og høre og bare stod inntil veggen med armene i kors. 

Men til slutt skjønte jeg at du bare hadde gjort det for min egen del! Jeg så det også fordi du lot meg gå til Fru Klem i en time hvor vi egentlig skulle ha prøve, du sa til meg at prøven kunne jeg ta dagen derpå, den var ikke så viktig, timen hos Fru Klem var viktigere, det siste sa du ikke direkte men i ettertid så skjønte jeg hva du egentlig prøvde å si meg.

Tusen <3takk for at du viste meg at mannlige klasseforstandere/lærere også kunne bry seg og ta elevene sine på alvor! Tusen <3takk for at du var den kontaktlæreren som jeg trengte, til tross for min til tider veldig store motstand mot deg!

Tusen, tusen <3takk, kjære Musikeren!

Skriveglede og litt om Frøken My

Da jeg gikk på ungdomsskolen elsket jeg å skrive! Skrivingen var min form for terapi i de tre årene men også mange år videre! På ungdomsskolen var norsk favorittfaget mitt, spesielt i 9. og 10.klasse! Da hadde vi Frøken My (etter Lille My i Mummitrollet pga hårfargen hennes:)), hun var en av favorittene mine rett og slett fordi hun skjønte at jeg likte å skrive! Men også fordi hun så meg som den jeg var og ikke bare en elev. Jeg syntes egentlig ikke norskfaget var så interessant men når vi fikk skrive stiler så var det veldig interessant!:p Noen ganger skeiet Frøken My skikkelig ut og kunne fortelle fra hennes egen oppvekst (og hennes gale fransklærer blant annet) eller andre ting fra livet hennes. Det var timer jeg elsket! Hvorfor vet jeg ikke helt men det er noe med eldre mennesker og deres livshistorier som fasinerer meg.

Historiene mine handlet som regel om ensomhet, sorg, mobbing, tristhet, død, sykdom, familiekonflikter men også om vennskap, håp om en bedre hverdag og hverdagshelter. Det lå som regel veldig mye bak hvert eneste ord jeg skrev i stilene og oppgavene mine. Ofte endte historiene veldig tragisk...

I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!

Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.

Både Solstrålen og Sangerinnen har fått lese stilen, Solstrålen ble veldig stille, hun klarte ikke helt å fullføre det hun ville si og hun ble nok litt berørt. Sangerinnen leste den høyt for meg, det var sterkt fordi jeg har aldri fått den opplest, jeg har bare lest den selv... Jeg tror det traff noe inni henne også, det virket iallfall sånn, og det er veldig forståelig egentlig!

I dag er det langt ifra like mye skriving som det var før!

Etter mange år med pause fra dagbokskrivingen tok jeg det opp igjen i fjor, like før jeg begynte å prate med Solstrålen. Det er ikke 10-12sider hver eneste dag, i løpet av en uken blir det kanskje 8-10sider, og i tillegg blir den skrevet på mac`en istedenfor i en bok, men det er likevel en veldig god form for terapi! Den gangen skrev jeg til "Kjære E***" som er Fru Smil, eller til "Kjære A***" som er Fru Klem men i dag er det til "Kjære Dagbok". Det med å skrive til et navn kommer faktisk fra Anne Franks Dagbok, hun skrev jo til "Kitty".

Som regel pleier jeg å skrive fra samtalene som jeg har både med Solstrålen og Sangerinnen, men jeg prøver også å skrive andre ting, både gode og ikke fullt så gode. Det er rett og slett fordi jeg skal kunne ha noe å gå tilbake til og lese når dagene er tunge og da gjerne se at jeg har hatt det enda tyngre dager før.

Skriver du dagbok? Og har du i såfall et navn på dagboken din?:)

Hvor ville jeg ha vært uten traumene?

Det er nok et helt annet sted enn der jeg er i dag!
Vi reagerer jo forskjellig på det meste, også ting vi gjennomgår. Det finnes de som har klart seg uten noen særlige problemer etter mobbing, de har klart å legge det vekk og gå videre uten varige mèn. Mens noen har ikke klart å leve videre i livet og har dermed gått det drastiske skrittet ved å avslutte det. Og så har vi de som fortsatt kjemper for å komme ut av det, finne friheten og går en veldig lang vei for å finne den. Vi har også senskader etter traumene, det har iallfall jeg. Hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde gått igjennom alt jeg har gjort er ikke så godt å si. Men jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, det er sikkert! Jeg hadde nok hatt en skikkelig utdannelse, en god jobb og sannsynligvis eid min egen leilighet, kanskje hadde jeg hatt kjæreste/mann og muligens barn, men det er ikke godt å si!

Jeg hadde nok hatt flere venner enn det jeg har i dag. Jeg er ikke direkte ensom på grunn av det, jeg har stort sett alltid klart meg i eget selskap uten problem. Men jeg hadde nok klart å holde bedre på de vennene jeg har hatt opp igjennom årene enn det jeg har gjort i dag. Det er faktisk bare en eneste venninne igjen fra barndommen som fortsatt står ved min side i dag. Vi møtes fra tid til annen, det er ikke så ofte men det gjør ingenting. Det er nemlig slik at når vi treffes så tar vi bare opp igjen trådene fra det vi snakket om sist, og det til tross for at det kan gå både 3, 4, 5 og 6.måneder mellom hver gang! Når jeg gikk på høyskolen så klarte jeg ikke å slippe de jeg gikk i klasse med skikkelig inn på meg, jeg turte ikke rett og slett fordi jeg var redd! Jeg var redd for at de også skulle være slemme mot meg, jeg visste jo innerst inne at de ikke ville det men jeg hadde jo stort sett bare dårlig erfaring med venner! Medstudentene mine prøvde, de inviterte meg på alt som de fant på men jeg sa nei hver eneste gang, det var vel bare på en eneste fredagspils i løpet av to år som jeg turte å gå på og det var fordi en tok meg i armen og dro meg med andre veien når jeg var på vei mot bussen... Jeg dro heller hjem til hybelen min og satt der mutters alene, men for meg så var det det som var det trygge og dermed det enkleste og velge...

Utdannelsen min hadde nok også vært i boks. Jeg hadde nok taklet studielivet bedre enn det jeg gjorde når jeg studerte om jeg ikke hadde hatt så dårlig erfaring fra skolelivet. Karakterene mine hadde nok vært en god del bedre enn de jeg gikk ut med. Da jeg ofte fikk høre det dersom jeg svarte høyt i klassen ble jeg veldig stille, jeg turte ikke å svare på spørsmål til tross for at jeg visste det riktige svaret... Det gjorde meg veldig stille år etter år, på videregående klarte jeg knapt å snakke i klasserommet, det var det verste jeg visste! (det resulterte også i en del dårligere karakterer siden jeg ikke var aktiv muntlig) Et par ganger fikk jeg til og med ha privat fremføring for læreren dersom vi hadde prosjekt slik at jeg skulle få presentere det.

Helsen min hadde nok også vært bedre. Jeg hadde kanskje sluppet å slite med angst, depresjoner, søvnvansker og ikke minst alt som kommer med posttraumatisk stressyndrom. Mulig jeg hadde sluppet å møte alle spesialistene jeg har vært hos også, jeg hadde sluppet å få beskjed om at jeg var lat, at jeg måtte gå turer og ikke sove så mye. Kanskje hadde jeg hatt en normalfungerende kropp også, ikke en med smerter og vondter både her og der. Jeg hadde kanskje klart å fortsette i fritidsaktivitetene jeg gikk på, sånn som fotballen jeg gikk på noen få år (det var mest tvang fra min trenerfars side da...)

Men det positive med det jeg har opplevd er jo heldigvis en del! Jeg har fått masse erfaring jeg har kunnet bruke for å hjelpe andre! Det er vondt å måtte ha alt med seg men det er slik livet mitt er, det er ikke så mye annet jeg kan enn å se fremover og håpe at det vil bli bedre. At jeg en dag kan bruke det negative til noe positivt på en eller annen måte! Jeg kan kose meg i eget selskap uten problem, jeg elsker å fordype meg i håndarbeid og bøker, jeg kan fint sette meg på en buss og bare sitte der uten problem. Og jeg kan fint finne på å gjøre det koselig for meg selv en kveld, tenne lys, se en film, poppe popcorn og bare være i nuet. Andre ting er jo at jeg har fått blitt kjent med fantastiske mennesker som betyr veldig mye for meg, sånn som blant annet Fru Smil, Fru Klem (helsesøster på ung.skolen, hun måtte jo også ha et navn:p) og Solstrålen. I tillegg så er jeg på vei til å få det bedre, det sier iallfall Solstrålen, og jeg velger å stole på henne, hun har som regel rett i det hun sier! Dessuten så begynner jeg så smått og se det selv men jeg ser også at jeg har en ufattelig lang vei å gå før jeg er i mål.

Tusen takk, kjære deg! del 1

Dette innlegget er rett og slett til Fru Smil, en av verdens beste lærere!

Jeg vet ikke om du noen gang kommer til å lese dette her, men jeg må bare skrive til deg likevel! Jada, jeg har gjort det før men du fortjener å få høre det flere ganger, du er jo en skikkelig helt!

Du var den første på skolen som virkelig viste omsorg for meg! Det var jo forsøkt litt før men jeg åpnet meg ikke og ingen prøvde mer når jeg ikke var åpen for det. Men du, du så en jente som slet mer enn en 14åring skulle, du så at jeg hadde mer bagasje på skuldrene mine enn det jeg egentlig skulle kunne bære som tenåring. 

Du så at dette ikke bare var vanlige tenåringsproblemer men noe som var mye mer alvorlig og som satt veldig i meg. Du skjønte at jeg trengte en dame å prate med, at det ikke gikk så greit å prate med klasseforstanderen min fordi han var en mann og jeg klarte ikke å stole skikkelig på han, selv om jeg egentlig så gjerne ville. 

Det var deg jeg skrev om dette innlegget men jeg syns likevel at du burde få ditt helt eget innlegg! Dagene vi skulle ha deg var de beste dagene på skolen, uansett hvor mørk, trist og grå dagen min var så visste jeg at den ville bli bedre når du hadde oss, noen ganger gjaldt det bare der og da, i timen din, mens andre ganger ble også resten av dagen god. Du klarte å lyse opp dagene våre og vi fikk alltid et strålende smil fra deg! (du kunne være skikkelig irritert på oss og også sint men smilet var alltid der likevel!) Og jeg har forresten fremdeles loggboken min fra timene dine, det er ikke mye jeg har tatt vare på fra skoletiden, men den boken er rett og slett det aller kjæreste minnet jeg har fra hele grunnskolen! 

Du hjalp meg! Du hjalp meg mer enn du aner og jeg vil alltid være deg evig takknemlig!<3 
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Smil!