Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3