For en dag! Jeg føler jeg har gått i konstant angstanfall i nesten hele dag.
Det startet i det jeg gikk ombord i bussen, den var full, full av folk og full av lukter. Spesielt to lukter prøvde å slå meg ut, røyk og alkohol, det er to lukter jeg takler dårlig...
Panikken kom snikende når vi kjørte over broen og jeg jobbet intenst med meg selv for å ikke gå av på første mulige stopp. Det klarte jeg, jeg ble sittende i ro når bussen stoppet, men i det den kjørte igjen angret jeg. Jeg angret noe hinsides for at jeg ikke gikk av og fokuserte alt jeg klarte på at snart kunne jeg gå av, vi måtte bare igjennom en tunnel og to lyskryss, selvfølgelig fikk vi rødt på det første...
På et vis gikk det og jeg trakk inn frisk luft i det jeg gikk av bussen, deilig! Men jeg klarte ikke å riste angsten og følelsen av panikk av meg, så jeg tok beina fatt. Masse folk i byen i dag også, jeg prøvde å finne et sted det ikke var fullt så mange men de var overalt. Til slutt bestemte jeg meg for å dra videre, satse på at alle menneskene var i byen og ikke dit jeg tenkte meg. Bussen hadde selvfølgelig gått og det var nesten ti minutter til neste kom. Jeg satte meg ned for solen skinte, krympet litt ned i benken, gjorde meg litt usynlig. Kom på at jeg hadde en bok i sekken og tok den opp, klarte å lese men ordene forsvant like fort som de kom og jeg fikk ikke så mye med meg. Så kom bussen, den kom nesten uten en eneste lyd, eller så var det bare jeg som var langt borte, heldigvis oppdaget jeg den og kom meg med. Denne bussen var ikke like full og det var godt! Jeg sank ned i setet og prøvde å slappe av, "forsvant" fort og bare satt og stirret rett frem.
Jeg nådde målet, heldigvis hadde jeg rett, det var ikke så mange folk der. Tok meg en tur rundt om i butikkene men fant ikke roen til å bli værende. Likevel hadde jeg ikke lyst/ork til å dra hjem igjen, måtte være ute litt mer enn bare en knapp time. Så jeg satte meg på en ny buss, tok den enda litt lengre, endte opp på butikken hvor jeg kjøpte cola og kvikklunsj:p Bussen kom og jeg dro tilbake mot sentrum, heldigvis var det ikke så mange folk som skulle være med nå heller!
Tilbake i byen kom angsten for fullt igjen, jeg ville og måtte hjem! Men jeg måtte også ha noe mat, peilet ut den nærmeste butikken og håpet at det ikke ville være for lange køer i kassen. Ikke visste jeg helt hva jeg ville ha/trengte heller, glemte visst hodet litt igjen hjemme. Endte opp med å kjøpe potetgull og juice, fant ut at jeg hadde nok mat i fryseren hjemme.
Vurderte faktisk å gå hjem, bussen fristet meg ikke for jeg visste at den sannsynligvis ville bli stappet. Men kroppen og hodet gav klar beskjed om at den ikke ville gå, ville hjem så fort som mulig og "krevde" at det ble buss. Og valget var enkelt, spesielt når jeg så de mørke skyene som truet i min retning siden jeg ikke hadde regnjakke på. Bussen kom og det var selvfølgelig mange andre enn meg som skulle med bussen... Heldigvis fikk jeg meg en sitteplass helt foran, fikk en gutt ved siden av meg men han var rolig og satt stille så det gikk bra. Endelig kom mitt stopp! Flere skulle av og en var påvirket av et eller annet og lagde litt støy, skrek og var nok litt sint. Men det var godt å komme seg av og ut i frisk luft!
Vel hjemme slengte jeg av meg klærene jeg hadde hatt på meg og hoppet inn i en deilig joggebukse, mye raggsokker, ulltrøye og en poncho, også i ull, for deretter å lande i sofaen. Og her har jeg sittet siden, ikke konstant da, har vært rundt om i leiligheten flere ganger, spist har jeg også gjort flere ganger. Burde ha ryddet men det får heller være, tok en liten shining i går kveld og det er ikke direkte rotete her heller. Er bare kjøkkenet som burde få litt omsorg, sette vekk alt det jeg har vasket opp og sånt.
I det ene vinduet har jeg tent et kubbelys, det står også et tent kubbelys på det lille sofabordet mitt. Hodet er superslitent men jeg må likevel prøve å gjøre det litt koselig. Kjenner at jeg ikke er så mottakelig for gleden av tente lys men kanskje jeg kan glede meg over det i morgen, over at jeg tente de to lysene og i det minste prøvde å ha det litt koselig? Hadde jo vært litt greit det!
Til uken skjer det noe jeg ikke ser så mye frem til, jeg gruer meg rett og slett en del til det... Heldigvis har jeg vært igjennom det en gang før og vet hva jeg går til men jeg kjenner det likevel litt i magen. Hva det er kan jeg skrive om når det er overstått. Heldigvis har jeg noe godt å se frem til også da, det er timen hos Solstrålen på mandag og så er det besøkstjeneste-jobben min på onsdag. Holder fast i de to tingene og legger gruetingen vekk for så lenge som overhodet mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar