Et urettferdig resultat

PTSD er en urettferdig sykdom. Det er et resultat av vonde ting man har opplevd, som man opplever om og om igjen. Du blir innhentet av fortiden gang på gang, hvorfor må man gjennomgå det hele tiden? Holder det ikke med en gang? Jeg skjønner ikke hvorfor man skal straffes med å måtte gjennomgå alt sammen i flashbacks, minner og mareritt, det er som om det aldri blekner!

Det er som du står konstant i en storm uten å miste balansen, du svømmer i et rasende hav uten å drukne. Du er konstant ombord i en berg- og dalbane. Og det eneste som driver deg videre er håpet om at når denne stormen har stilnet er du én storm mindre unna mål.

Det er som du er med i en brytekamp uten en eneste pause. Men alt er i ditt eget hode og du slåss med deg selv mot deg selv. Hele tiden, dag ut og dag inn, natten igjennom, hver eneste dag og natt. Hele tiden. Det er sånn det kjennes ut, kroppen kan ikke gjøre annet enn å se på fra sidelinje, se kampen som utspiller seg. Når man har PTSD forsvinner aldri tankene, de visner ikke, de formerer seg i et vilt tempo. Rett og slett som ugress som eskalerer og lever sitt eget liv. Ugresset har bare ett mål, det er å lage så mye kaos som overhodet mulig hos den det gjelder. Det skal skape forvirring og usikkerhet, skam og håpløshet. Ugresset gjør at du går i konstant alarmberedskap, er obs på alt og alle.

Sånn er det jeg føler det! Men jeg vil bli frisk! Jeg vil komme meg videre, bli sterk igjen, eller, jeg er allerede sterk som har klart å stå oppreist gjennom alt jeg har opplevd. Jeg vil uansett at jeg skal få det bra igjen, jeg har det ikke bra sånn jeg har det nå. OK, så må jeg kanskje leve med PTSD resten av livet, jeg har jo sannsynligvis gjort det over halve livet mitt allerede, så jeg er mer enn vant til det. Men jeg vil lære å takle dagene, takle de tunge og vanskelige dagene og kanskje klare å håndtere anfallene mine litt bedre enn jeg gjør nå. Så jeg fortsetter å kjempe meg gjennom dette, jeg slåss for å kanskje klare å føle meg som et helt menneske igjen. Jeg slåss for kontrollen over min egen kropp og hode.

Innimellom kan det faktisk komme øyeblikk med litt lette skyer, solen kan titte frem og håpet om at det kanskje er over nå blir litt synlig. Energien kommer sakte men sikkert tilbake og man sparer den til neste runde. Men før man vet ordet av det er man slått rett ned i kjelleren igjen, det er som om noen drar i beina dine og prøver å få deg ned på bunnen av sjøen. Man blir faktisk veldig sliten av å ha det sånn! Jeg kjemper for å få det bedre, kjemper for å være i live, kjemper for å holde hodet over vannet slik at jeg får puste. Hvor mye kan egentlig et menneske tåle? Det sies at de som har et tøft liv fikk det utdelt fordi de er sterke nok til å leve det. Men jeg lurer veldig på hvor mye jeg har fått utdelt?! Jeg ser ikke poenget i å gjenoppleve livets verste opplevelser gang på gang uten stopp? Hvorfor kan man ikke ha flashbacks fra de gode stundene i livet istedenfor? Det hadde jo vært SÅ mye bedre!! Jeg vil på ingen måte leve konstant i fortiden men det er det jeg gjør likevel, føles iallfall slik. Fortiden kommer og innhenter meg gang på gang, jeg går i veggen for annethvert skritt jeg tar, noen ganger for hvert skritt. I det jeg føler jeg har litt kontroll så er fortiden der og ler av meg, den vil ikke la meg glemme, den vil ikke la meg gå videre uten den, den henger på meg og sørger for at den vil bli husket. Den er som en sånn maskin som kjører over nyasfalterte veier vet du, veivalser heter det vel? Uansett så kommer den og kjører over deg, kliner deg ned i bakken, tilbake til fortiden, før du får sukk for deg, før du får sjans til å hoppe til siden.

PTSD er en urettferdig sykdom, det er et resultat av noe man har opplevd og som ikke lar en være i fred. Og det er urettferdig det! Bli syk av noe du ikke kan noe for?!

Til tross for alt jeg har opplevd vil jeg ikke kalle meg selv for et offer. For uansett hva jeg har vært igjennom, er jeg fremdeles her. Jeg har en historie med seier! Og det har du også!