Hurra!

I dag roper jeg et høyt hurra for min kjære Frøken My! hun har nemlig bursdag i dag! Det er lenge siden jeg har sett henne nå, tror det er rundt to år siden sist vi traff på hverandre. Men vi bor et godt stykke fra hverandre, så at jeg ikke treffer på henne er ikke så veldig rart egentlig!

I formiddag var jeg hos Rosen! Hun gikk løs på nakken og skuldrene mine og jeg trodde nesten at jeg skulle besvime, så vondt gjorde det! Men det trengtes også, etter forrige helg med stiv og vond nakke! Det var mye å løse opp i og hun traff så det sang etter på hvert eneste punkt! Jeg spurte om jeg kom til å bli trøtt i helgen, hun nikket og sa at sjansen er stor siden det var så mye å jobbe med.

Etter å ha sagt god helg til Rosen dro jeg til byen. Planen var å handle garn til en genser eller vest eller jakke, eller noe sånt, men klarte jeg det? nope, ikke i det hele tatt! Å gå inn i en strikkebutikk uten mer konkrete planer enn hva jeg hadde er ikke så lurt! Jeg gav rett og slett opp, istedenfor kjøpte jeg tre knapper og en kul skål, og så gikk jeg. Men bare noen meter lengre bort i gaten bråstoppet jeg. For altså, jeg kan ikke gå inn i påskeuken UTEN STRIKKEPROSJEKT! det går absolutt ikke bra i det hele tatt! Så da måtte jeg bare gå tilbake, heldigvis tenkte jeg at jeg kunne strikke en hals, så jeg visste hva garn jeg trengte, problemet var bare hvilke farger! Men jeg klarte å kjøpe seks deilige nøster, da har jeg garn til to halser, og så har jeg jo masse garn liggende da:p Man kan uansett aldri få for mye garn!:p

Nå skal jeg skru av Macen, "skjerm av"-tiden begynte egentlig for et kvarter siden, så jeg er litt forsinket. Men så er det jo påskeferie, så litt utskeiing er tillatt!:p

#Dusåmeg

Dagen har vært grådig kjedelig, men samtidig så har nok det også vært nødvendig på en måte. Pinnsvinet ringte aldri, så når klokken var litt over to slo jeg på tråden men hun hadde dratt til kjøpesenteret uten å gi en eneste lyd om det til meg hun... Jaja, egentlig var det helt greit for jeg ville innerst inne ikke dra dit, men der og da ble jeg grådig lei meg siden hun sa at hun skulle gi beskjed når hun var klar til å dra! Heldigvis har jeg en butikk like i nærheten og selv om humøret mitt ikke var særlig villig til å gå på butikken og tårene sitter løst, så tok jeg meg en tur ut. Det var innerst inne veldig godt med litt bevegelse og frisk luft på veien, men også fryktelig slitsomt for jeg kom tydeligvis på et veldig travelt tidspunkt og butikken var dermed stappa av folk... Heldigvis visste jeg noen lunde hva jeg skulle ha, det viktigste var lakrisbåtene og melkesjokoladen, moahahaha:p

NRK kom jo med en spesial-serie i dag, #dusåmeg, om lærere som så elever, det måtte jo jeg selvfølgelig få med meg og havne enda lengre ned mot bunnen i tankeelven, om det i det hele tatt er mulig da... Under filmene kan man sende en takk til en lærer og det har jeg gjort, faktisk til både Fru Smil, Fru Blid, Frøken My og Musikeren!

Nå skal jeg ikke gjøre så veldig mye resten av kvelden, har nettopp spist middag, gratinerte grønnsaker er faktisk veldig godt har jeg funnet ut!:p

En Trøtt Tulling Tusler Til Sengs

Vel, Live er trøtt og hun begynner å tulle, da er det like greit å gå og legge seg! Jeg har bare sullet vekk kvelden og hva har jeg gjort? tja, si det! glodd på tv og eeh, ja, forsøk på å skrive. Jeg prøver å skrive, jeg har veldig lyst til å skrive en eller annen historie men det stopper veldig fort opp, om jeg i det hele tatt klarer å komme i gang! Å skrive er herlig og fantastisk, jeg elsker jo å skrive! Det har jeg gjort siden jeg gikk på barneskolen! 

Klasseforstanderen vår der var en sånn skriver, han satte oss i gang med en felles start og så fikk vi skrive videre hver for oss. Skrivebøkene våre var veldig tykke og fulle av historier, dessverre har jeg ingen av de lengre, det er kanskje like greit egentlig. Sånn fortsatte det dessverre ikke på ungdomsskolen, der ble det mindre skriving på en måte, samtidig som det ble mer. Der var det så mye annet som også skulle læres, der kunne ikke andre fagtimer byttes ut til fordel for en skrivetime. Det kunne det vel egentlig ikke på barneskolen heller, ikke husker jeg om det skjedde heller da. Frøken My fikk gjennomgå mine historier, jeg har noen av de fremdeles, men dessverre ikke selve oppgavene som kunne ha gitt meg noen ideer. Ideer har jeg ikke så mange av nemlig, iallfall ikke nå, er nok litt for sent på kvelden. Problemet er bare at det er gjerne da skrivekløen kommer... Kanskje jeg kan få Humlen til å gi meg en skriveoppgave? hun liker å skrive hun også nemlig:p Hmm, tror jeg må spørre henne til uken!

Og nå har tullingen Live tullet vekk enda mer på å skrive dette her samtidig som hun har glodd på tv... det er jo forresten nettopp dette her jeg ikke skal gjøre rett før jeg legger meg! Tv og mac og mobil og nettbrett og ja, alt som er sånne skjermduppedingser er jo en fy-ting når man har tenkt å legge seg innen kort tid, bare å spørre Solstrålen og Humlen det!:p Men de har jo forøvrig veldig rett i det da! Jaja, til mitt forsvar så tar det iallfall 30min før jeg er i seng fra jeg har klart å løsrive meg fra macen og tven!

Nei, nå er det nok for i kveld! God natt alle sammen!<3

Mars sin siste onsdag

Solen klarte ikke helt å komme seg igjennom skyene i dag, det var heller ikke like varmt som i går. Men jeg SKULLE gå med min fine nye vårjakke uansett rett og slett! Jeg bestemte meg for å gå ned til Humlen for å få litt frisk luft, energien var ikke helt tilstede men jeg gikk likevel. Så veldig langt kom jeg ikke før jeg måtte snu, det var nemlig alt for kaldt å gå slik jeg hadde kledd meg! Å bytte ytterjakke var ikke et alternativ engang, så da måtte jeg ha mer klær under den og fant en fleecejakke. Det var heldigvis varmt nok og jeg kom meg avgårde uten å fryse!

Timen hos Humlen hjalp masse, det var veldig godt å prate med henne om alt som har skjedd siden sist, spesielt om alle "spøkelsene" som har forfulgt meg, spesielt om nettene! Nå har vi laget en strategi som jeg skal prøve ut, det er jo det som er så greit med drømmer, at man kan gjøre hva man vil i de! kanskje det vil lette nettene mine litt, det hadde isåfall vært grådig greit! Ellers pratet vi om mye annet også, blant annet grensene mine, de skal vi fortsette å jobbe mer med og det er bra! jeg har nemlig merket det etter at vi kom inn på det temaet, at det er noe jeg har godt av å lære meg altså! Vi pratet også litt om strikking, min strikkelyst har forsvunnet men jeg håper jeg finner den igjen! På grunn av påsken og litt annet har jeg ikke time hos henne før om tre uker, så det blir en laaaang logg hun kommer til å få når vi sees igjen:p

I ettermiddag fant jeg ut at jeg måtte drikke et glass brus, det er nemlig mange flere gode mennesker som har hatt bursdag de siste dagene, og jeg elsker jo grunner jeg kan bruke til unnskyldninger for å spise snop eller drikke brus, moahaha!:p

I morgen skal jeg på møte med nav-damen, vi skal utarbeide innsøkningsskjema for avklaringstiltaket jeg skal ut i, så det kan bli litt spennende!

Nå skal jeg stupe i seng og forhåpentligvis vil jeg være rustet nok til å stå i mot spøkelsene i natt!

Fire fantastiske mennesker!

Mars er en måned som er full av bursdager til mange gode mennesker som jeg kjenner! Jeg har elefant-hukommelse, så jeg har som regel stålkontroll på når folk har bursdag dersom noen har fortalt det til meg:p Og nå har jeg lyst til å vie dette innlegget spesielt til fire fantasiske mennesker som har stilt opp for meg i tykt og tynt. Tre av de for mange år siden, nemlig Fru Blid, Frøken My og Musikeren, og en fra veldig nær fortid, nemlig herlige Solstråle! Nå er nok sjansen veldig liten for at de tre fra ungdomsskolen kommer til å lese dette innlegget da, de vet jo ikke at jeg skriver denne bloggen, og skulle de komme over den så vet de likevel ikke at det er de jeg skriver om:p Men Solstrålen har jo adressen så kanskje hun leser dette:p

Et ekstra stort hurra må forresten gies til 

Solstrålen og Frøken My, for de har runde dager!

Tenk det - innlegg nr. 500!

Kjære mine trofaste lesere, (vet egentlig bare om Solstrålen da:p) og alle dere stumme klikkere som tilfeldigvis kommer dumper innom her!:D
Det er ikke forresten ikke så veldig mange av dere stumme klikkere da men noen virker det som om det er. Beklageligvis kommer de fleste av dere fra sånne sider som dere egentlig burde holde dere langt, langt unna!!! Dette er innlegg nr. 500! i tillegg nådde jeg 9000 sidevisninger her for noen dager siden, ikke så veldig særlige store tall akkurat, sånn i forhold til bloggene som er mer populære men det er da noen. Har brukt litt over halvannet år på det, ikke så verst det da:p

Jeg startet bloggen litt tilfeldig, tror jeg da, og så glemte jeg den litt en stund. Men så kom sommeren og om sommeren så tar jo folk ferie, det gjorde også Solstrålen. Da hadde jeg plutselig ingen å prate med, derimot hadde jeg en blogg å skrive i, litt sånn egenterapi, det funker det også! Og så bare fortsatte jeg med skrivingen.

Hvorfor jeg skriver blogg nå er ikke så godt å si, jeg liker å skrive og Solstrålen sa at hun skulle fortsette å følge med her inne, det gjør at jeg fortsetter å skrive:) Men det er ikke bare derfor da, skriving har alltid vært terapi for meg, bare å spørre Frøken My det! hun hadde svare strevet med å lese alle stilene mine, den ene verre enn den andre... var mye som kom ut i de altså. Jeg har til og med skrevet en stil som hun nektet å gi karakter på, det var det nok mye som skulle til for at hun lot være å gjøre! Egentlig hadde det vært litt morsomt å prate med henne om det nå, over 12år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen! for jeg har vel egentlig alltid lurt på hva hun tenkte når hun leste det jeg skrev!

I dag snakket Humlen og jeg om det å skrive, det er nemlig noe vi begge er veldig glade i! vi har egentlig samme drøm når det kommer til skriving, hun har bare kommet betraktelig lengre enn meg da:p Men kanskje jeg også kommer dit en gang? det hadde jo vært gøyt!

Forhåpentligvis vil det bli minst 500 nye innlegg på denne bloggen!:p

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

et fryktelig langt døgn!

For et langt døgn dette har vært!
Koselig, ja, vanvittig koselig, men også fryktelig slitsomt!

Natten i natt var absolutt ikke greit i det hele tatt! Jeg kapret sengen til foreldrene mine, for hvorfor ligge i dårlige gjestesenger når husets beste seng står tom?:p Men det var ikke så veldig lurt, for på veggen hang det portrettbilder fra jeg gikk på skolen + noe jeg laget på barneskolen. Det så jeg dessverre og da druknet jeg i elven, tårene fosset på, hjertet gikk amok, klumpen i halsen vokste og vokste og jeg ønsket meg veldig hjem til min egen seng... Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde vært hos Humlen tidligere på dagen og hadde hennes ord i hodet! Etter langt og lenge sovnet jeg men dessverre ble natten veldig urolig og jeg sov absolutt ikke noe godt...

Men jeg kom meg opp når morgenen kom og fikk i meg litt frokost før turen gikk til kirken. Der havnet jeg nok en gang på bunnen av tankeelven fordi en av konfirmantene er i familie med en av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Hadde det vært en av de gode, sånn som Fru Blid, Fru Smil, Frøken My eller Musikeren hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg blitt veldig, veldig glad! Men dessverre var dette en lærer som bare vekket vonde minner i meg, fra et fag hvor jeg opplevde veldig mye mobbing uten at læreren tok grep, til tross for at det skjedde åpenbart... Det hjalp å få litt klemmer fra Tedamen og familien hennes men jeg var likevel langt nede under hele gudstjenesten... Men igjen kom Humlens ord meg til unnsetning og reddet meg noen lunde slik at jeg i det minste hadde nesen over vannflaten og fikk pustet litt.

Resten av dagen gikk heldigvis mye, mye bedre! Det var veldig koselig, masse flotte taler og den unge konfirmanten virket veldig fornøyd når vi gikk og det er jo det viktigste!

Nå har jeg slengt beina i sofaen og har ikke tenkt å røre meg så veldig mye før jeg skal legge meg, haha:p

For to år siden

I dag er det to år siden jeg var hos Solstrålen for første gang, eller, det er faktisk litt feil, det var faktisk tredje time hos henne. Men dette var timen hvor jeg kom og bad om hjelp fordi jeg klarte ikke å gå alene med alt sammen lengre.

Egentlig er det faktisk takket være gode Fru Blid at jeg innså dette selv. Vi gikk tilfeldigvis på hverandre en formiddag ca. en måned tidligere og selv om det var og er mange år siden jeg var eleven hennes kan hun fortsatt lese meg som en åpen bok, nesten iallfall. Hun så at jeg ikke hadde det noe bra, helt nøyaktig hva hun sa til meg husker jeg ikke men det var ord som jeg tok veldig til meg! Ordene hennes satte iallfall igang masse tanker i hodet mitt og ordene Solstrålen hadde sagt til meg når jeg var hos henne i mars, gjorde at jeg klarte å gjøre noe med det. Hun sa nemlig blant annet at jeg bare måtte ta kontakt igjen om jeg hadde behov for det.

Om fredagen den uken tok jeg mot til meg og ringte legesenteret. Dessverre for meg var Solstrålens timeliste fullbooket i flere uker fremover, ikke turte jeg å si noe om hva det gjaldt heller, så da fikk jeg ikke noe akuttime. Derfor måtte jeg vente i hele fire lange uker før jeg kunne komme til henne. Det var fire vanskelige uker, i tillegg var jeg i bisettelse til en tidligere lærer bare noen dager før timen hos henne. Der møtte jeg blant annet Frøken My og hun så også at jeg ikke hadde det noe godt. Vi pratet ikke så veldig mye sammen på ungdomsskolen men jeg visste likevel at hun var der for meg og at hun var klar over det som skjedde. I tillegg var det hun som måtte lese alle stilene jeg skrev, i de skrev jeg ut tanker og følelser, og de var nok ikke alltid så lette å lese... så det hun sa til meg den dagen var noe jeg også tok med meg videre.

Noe av det Solstrålen sa til meg denne timen var at jeg allerede hadde tatt det første store skrittet og det var å erkjenne at jeg sliter. Jeg hadde trådd over en høy terskel og innsett at jeg ikke kunne klare dette uten hjelp fra andre, og det var veldig bra at jeg hadde tatt kontakt med henne. Jeg satt hos henne i 35minutter, egentlig hadde vi bare 20minutter til rådighet men hun stresset meg ikke ut derfra selv om hun ble forsinket. Hun både så og skjønte at jeg trengte hjelp og det viktigste av alt var at hun tok meg skikkelig på alvor! 

To år senere sitter jeg fortsatt ofte på kontoret hennes, et par gode steg videre har jeg kommet takket være henne. Hun har både hjulpet og lært meg så ekstremt mye! Hos henne kan jeg være meg selv, jeg kan gråte, le og slappe av, kontoret hennes er et av de tryggeste plassene jeg vet om rett og slett. Takket være henne gikk jeg en periode hos Sangerinnen, ikke sa hun så mye når jeg ikke klarte å gå til psykologen jeg fikk plass hos i fjor, hun bare sa at da fikk vi finne en annen! det gjorde at jeg begynte hos gode Humlen og glad er jeg for det! Jeg har fått en diagnose på smertene mine - hun skjønte at det var noe mer enn bare vondter når jeg fortalte om beina mine i høst. Hun har støttet meg i valg jeg har tatt, hun har kommet med råd, tips og forslag, hun har pushet meg, hun har utfordret meg, hun finner ut av ting og legger det ikke bare i skuffen for alt jeg har opplevd uten å være helt sikker på at det kan legges der, takket være henne spiser jeg frokost hver eneste dag samt mye, mye, mye, myyyyye mer.
Så den telefonen jeg tok den aprildagen for litt over to år siden var en av de lureste telefonene jeg noen sinne har tatt!

Fullstendig utmattet og mortons nevrom på toppen av alt

Jeg er så hinsides lei! Utmattelsen har inntatt kroppen min fullstendig, hver eneste nerve, celle, muskel, ja, rett og slett alt i kroppen er utslitt! Ikke får jeg slappet skikkelig av og ikke får jeg hentet meg inn igjen. I tillegg har jeg frostrier som rir igjennom kroppen min, regner med at det er smertene og/eller utmattelsen som er årsaken, har hatt det før så det er ikke noe nytt egentlig. Ikke engang natten hjelper så veldig mye, ofte våkner jeg trettere om morgenen enn det jeg var når jeg la meg... I tillegg føles det ut som om hodet mitt eksploderer, det er så mye inni det som jeg ikke får ut, alt bare kræsjer på vei ut, eller så kommer det noe inn som stopper det som er på vei ut...

I tillegg har jeg sannsynligvis fått mortons nevrom i den ene foten min, yeeeh...! Sånn kort fortalt er det en nerveklump (eller noe sånt) mellom tåballene i foten, det er visst en ting man gjerne ser ved bruk av høyhælte og trange sko, på joggere og middelaldrene damer som går med sko som ikke passer skikkelig (det siste er hentet fra nettet:p). Sko som er trange og høyhælte er noe jeg knapt vet hva er, har bare tre par sko med høye hæler, bunadsskoene mine er ett av de:p (egentlig er de ikke noe høye om man sammenligner de med søsteren min sine sko f.eks:p) Solstrålen sa at det gikk an å gjøre noe med det men siden det bare har vært der i to uker ser vi det litt an, om det ikke går over skal hun sende meg til røntgen (eller mr eller noe sånt). Operasjon er mulig om nødvendig dersom det blir mer plagsomt og vondere, det håper jeg virkelig at jeg slipper!

Dagen i dag har ikke blitt brukt til så veldig mye fornuftig, bortsett fra å strikke da! Har kommet langt på arm nr.2 som jeg startet på i går, har økt opp til 72 av 90masker!:D Målet er som sagt å ha den ferdig til påske, satser på at det går men jeg har også iallfall èn bursdagsgave som må strikkes, så mulig genseren blir litt nedprioritert, om jeg får bestemt meg for hva jeg skal strikke da:p

Våren starter heldigvis offisielt på tirsdag da, mars er en måned med masse kjente bursdager, mange av mine gode hjelpere har bursdag denne måneden faktisk<3 Iallfall tre av lærerne mine fra ung.skolen har det, jada, jeg vet når alle har bursdag (vi fikk vite det av Musikeren på ung.skolen:p), + Solstrålen og flere i familien min, og siden jeg har elefanthukommelse er de blitt printet inn der for evig og alltid:p

Nå skal jeg spise det siste pizzastykket som ligger i kjøleskapet, hentet take-away på søndag nemlig:p

Møtte gode Frøken My

Jeg var så heldig å få møte selveste Frøken My i kveld! Hun kom hastende ut av en buss og når jeg forsiktig sa navnet hennes ut i luften bråstoppet hun og snudde seg rundt, så meg og kom bort med et stort smil. Frøken My hadde det supertravelt så hun hadde ikke tid til å prate så mye men det gjorde ingenting, hun gav meg nemlig en veldig god klem og den kan jeg leve lenge på! Har ikke sett henne på nesten halvannet år og det til tross for at vi bor kanskje ti minutter unna hverandre, iallfall med bil. Derfor var det ekstra koselig å treffe henne igjen og jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang!

Ellers var opplegget for feiringen av bybrannen veldig gøyt! Bergenserne trosset regnet, sluddet, snøen og hagelet som kom fra himmelen og var med! Ryktene går om at jeg visstnok har vært et bittelite glimt på tv, men jeg har ikke sett det selv da NRK selvfølgelig ikke har latt direktesendingen bli liggende på nettet... Menmen, jeg fant et bilde i avisen hvor jeg kan skimtes litt da:p

Nå sitter jeg innpakket i tepper og ull, som vanlig:p og glor på tv, sengen frister bittelitt men jeg må få i meg litt mat og medisiner først. Jada, litt sent å spise kvelds når klokken har passert halv elleve men det er jo fredag i dag jo!:p

Ser ikke så veldig frem til i morgen men jeg må bare tenke positivt og så går det nok bra! er jo bare gode folk jeg skal være med men det er overnatting og dermed ekstra mye styr. Har ikke noe valg heller, ingen som kommer til å ville kjøre meg hjem og det vil være alt for sent å ta bussen hjem etter middagen etc. og drar jeg kan jeg garantere at folk blir sure på meg, så da er det best å bare bli natten over! Tror jeg skal prøve å få tak i en sovemaske, får nemlig ikke soverom da de andre gjestene som kommer får det eneste som er. Selv om man er i et forhold kan man vel sove i stuen? den som er singel trenger vel ikke alltid å bli henvist til den kjipeste plassen å sove?

Jeg tror forresten jeg har senebetennelse i hælen, den er vond:( det begynte med to vannblemmer i forbindelse med nye sko, så begynte jeg å gå litt rart innimellom fordi de var litt vonde og så har jeg innimellom "kram snø" i hælen... Jaja, har skrevet det opp så jeg håper jeg husker det på mandag når jeg er hos Solstrålen, glemte det når jeg var hos henne på mandag.

God kveld og god natt til deg!<3

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

Ting som dukker opp under pakkingen

Vel, nå er jeg i full gang med å pakke ned leiligheten! Nesten 10 banankasser er fulle men jeg er fortsatt ikke ferdig med gangen som jeg holder på i nå, men så har jeg tatt litt ting fra stuen og soverommet også da. Jeg har også pakket nesten alle klærne og alt av yttertøy, bortsett fra en jakke da:p Depositumet er betalt og nøklene skal hentes mandag morgen før turen går til Solstrålen og Sangerinnen. De blir sikkert glade for å høre at jeg har fått meg et annet sted å bo, om de ikke allerede vet det ved å ha lest her inne da:p

Men tilbake til overskriften, det var jo egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om:p
Som det står så dukker det opp ting når man skal pakke, deriblant (og høyst dessverre) to gamle skrivebøker fra barneskolen, 2. og 4.klasse tror jeg de var fra... Jeg hadde helt glemt at jeg hadde lagt dem der de lå, så det var ikke akkurat så veldig gøyt å finne de... Ikke vet jeg helt hvorfor jeg har de fortsatt, alt annet derfra er kastet, eller, om jeg ikke husker feil så brente jeg en del av det i peisen for noen år tilbake. De deiste i gulvet og når jeg tok de opp bare grøsset jeg skikkelig og slapp de i gulvet igjen. Det var ikke akkurat et gledelig gjensyn! Klumpen i halsen kom med èn gang jeg så hva det var for noe... Sannsynligvis går de i bosset men det er et eller annet som har gjort at jeg har tatt vare på akkurat de to bøkene og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det skal være, det er irriterende! Mulig de rett og slett bare skal bli pakket ned i en av kassene som skal stå i boden slik at jeg slipper å ta et valg akkurat nå? Jeg har jo mer enn nok å tenke på egentlig!

Heldigvis fant jeg et godt minne også mens jeg holdt på å pakke isted! Det var faktisk noe vi fikk fra Frøken My en gang på ungdomsskolen, tror det var i 10.klasse! Hun er jo som jeg sikkert har nevnt før veldig glad i dikt, hun var iallfall det når hun hadde oss den gangen, og gav oss faktisk en liten lefse med dikt fra noe som heter Feline - en samling oppbyggende dikt. Det var litt koselig rett og slett! Tårene bare renner når jeg leser diktene, noen av de treffer meg veldig. Det er både vondt og litt godt på samme tid. I tillegg begynner jeg å bli trett, sov i en dårlig seng i et litt for varmt rom i natt, attpåtil hadde jeg en motorvei durende like i nærheten, god kombinasjon altså! (jeg er veldig lett påvirkelig når det gjelder nattlige rutiner og er det ukjente lyder og gjerne også ukjente steder (natterstid) så kan jeg henge meg veldig opp i sånt og dermed bruke lang tid på å sovne). Men heldigvis så var gårskvelden veldig koselig! Ungene jeg passet oppførte seg eksemplarisk og det samme gjorde de i dag! Det er godt å ha noen sånne små skjønne mennesker i livet mitt! Spesielt godt er det de gangene barnet kommer stormende av glede for å se deg og slenger seg rundt halsen din<3

Ikke skjønner jeg helt hvordan alt dette skal gå heller, jeg er utslitt etter bare noen timer med pakking, og fortsatt er det minst fire-fem dager igjen av styret. Nesten det eneste jeg skal gjøre de neste dagene er å pakke, pakke og pakke enda mer. Heldigvis og takk og lov så har jeg et veldig godt lyspunkt på mandag! Det beste med den dagen er timene hos Solstrålen og Sangerinnen og som en liten bonus er det som sagt henting av nøklene i tillegg:D Jaja, jeg har jo vært igjennom dette flere ganger de siste årene så det er jo en vane etterhvert:p Og så er jeg så innmari heldig at jeg har flere som stiller opp og hjelper til med flyttingen!<3

Nå må du ha en god kveld videre og 

en natt fylt av gode og vakre drømmer!<3

Tusen takk, kjære deg! del 3

Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre. 
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys! 
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag. 
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid

Våg og være

VÅG Å VÆRE 

Våg å være ærlig 

våg å være fri 

våg å føle det du gjør 

si det du vil si. 

Kanskje de som holder munn 

er reddere enn deg? 

Der hvor alt er gått i lås 

må noen åpne vei. 

Våg å være sårbar 

ingen er av stein. 

Våg å vise hvor du står, 

stå på egne bein. 

Sterk er den som ser seg om 

og velger veien selv. 

Kanskje de som gjør deg vondt 

er svakest likevel? 

Våg å være nykter 

Våg å leve nå. 

Syng, om det er det du vil - 

gråt litt om du må. 

Tiden er for kort til flukt, 

bruk den mens du kan. 

Noen trenger alt du er 

og at du er sann! 

~Hans Olav Mørk~

Når Frøken My var i det poetiske humøret sitt kunne hun finne på å dele ut dikt til oss, dette er et av de mange diktene vi fikk av henne. Det er også et at mine favorittdikt!

Ha en fin kveld 

og 

en god natt! <3

Skriveglede og litt om Frøken My

Da jeg gikk på ungdomsskolen elsket jeg å skrive! Skrivingen var min form for terapi i de tre årene men også mange år videre! På ungdomsskolen var norsk favorittfaget mitt, spesielt i 9. og 10.klasse! Da hadde vi Frøken My (etter Lille My i Mummitrollet pga hårfargen hennes:)), hun var en av favorittene mine rett og slett fordi hun skjønte at jeg likte å skrive! Men også fordi hun så meg som den jeg var og ikke bare en elev. Jeg syntes egentlig ikke norskfaget var så interessant men når vi fikk skrive stiler så var det veldig interessant!:p Noen ganger skeiet Frøken My skikkelig ut og kunne fortelle fra hennes egen oppvekst (og hennes gale fransklærer blant annet) eller andre ting fra livet hennes. Det var timer jeg elsket! Hvorfor vet jeg ikke helt men det er noe med eldre mennesker og deres livshistorier som fasinerer meg.

Historiene mine handlet som regel om ensomhet, sorg, mobbing, tristhet, død, sykdom, familiekonflikter men også om vennskap, håp om en bedre hverdag og hverdagshelter. Det lå som regel veldig mye bak hvert eneste ord jeg skrev i stilene og oppgavene mine. Ofte endte historiene veldig tragisk...

I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!

Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.

Både Solstrålen og Sangerinnen har fått lese stilen, Solstrålen ble veldig stille, hun klarte ikke helt å fullføre det hun ville si og hun ble nok litt berørt. Sangerinnen leste den høyt for meg, det var sterkt fordi jeg har aldri fått den opplest, jeg har bare lest den selv... Jeg tror det traff noe inni henne også, det virket iallfall sånn, og det er veldig forståelig egentlig!

I dag er det langt ifra like mye skriving som det var før!

Etter mange år med pause fra dagbokskrivingen tok jeg det opp igjen i fjor, like før jeg begynte å prate med Solstrålen. Det er ikke 10-12sider hver eneste dag, i løpet av en uken blir det kanskje 8-10sider, og i tillegg blir den skrevet på mac`en istedenfor i en bok, men det er likevel en veldig god form for terapi! Den gangen skrev jeg til "Kjære E***" som er Fru Smil, eller til "Kjære A***" som er Fru Klem men i dag er det til "Kjære Dagbok". Det med å skrive til et navn kommer faktisk fra Anne Franks Dagbok, hun skrev jo til "Kitty".

Som regel pleier jeg å skrive fra samtalene som jeg har både med Solstrålen og Sangerinnen, men jeg prøver også å skrive andre ting, både gode og ikke fullt så gode. Det er rett og slett fordi jeg skal kunne ha noe å gå tilbake til og lese når dagene er tunge og da gjerne se at jeg har hatt det enda tyngre dager før.

Skriver du dagbok? Og har du i såfall et navn på dagboken din?:)