Egentlig er det faktisk takket være gode Fru Blid at jeg innså dette selv. Vi gikk tilfeldigvis på hverandre en formiddag ca. en måned tidligere og selv om det var og er mange år siden jeg var eleven hennes kan hun fortsatt lese meg som en åpen bok, nesten iallfall. Hun så at jeg ikke hadde det noe bra, helt nøyaktig hva hun sa til meg husker jeg ikke men det var ord som jeg tok veldig til meg! Ordene hennes satte iallfall igang masse tanker i hodet mitt og ordene Solstrålen hadde sagt til meg når jeg var hos henne i mars, gjorde at jeg klarte å gjøre noe med det. Hun sa nemlig blant annet at jeg bare måtte ta kontakt igjen om jeg hadde behov for det.
Om fredagen den uken tok jeg mot til meg og ringte legesenteret. Dessverre for meg var Solstrålens timeliste fullbooket i flere uker fremover, ikke turte jeg å si noe om hva det gjaldt heller, så da fikk jeg ikke noe akuttime. Derfor måtte jeg vente i hele fire lange uker før jeg kunne komme til henne. Det var fire vanskelige uker, i tillegg var jeg i bisettelse til en tidligere lærer bare noen dager før timen hos henne. Der møtte jeg blant annet Frøken My og hun så også at jeg ikke hadde det noe godt. Vi pratet ikke så veldig mye sammen på ungdomsskolen men jeg visste likevel at hun var der for meg og at hun var klar over det som skjedde. I tillegg var det hun som måtte lese alle stilene jeg skrev, i de skrev jeg ut tanker og følelser, og de var nok ikke alltid så lette å lese... så det hun sa til meg den dagen var noe jeg også tok med meg videre.
Noe av det Solstrålen sa til meg denne timen var at jeg allerede hadde tatt det første store skrittet og det var å erkjenne at jeg sliter. Jeg hadde trådd over en høy terskel og innsett at jeg ikke kunne klare dette uten hjelp fra andre, og det var veldig bra at jeg hadde tatt kontakt med henne. Jeg satt hos henne i 35minutter, egentlig hadde vi bare 20minutter til rådighet men hun stresset meg ikke ut derfra selv om hun ble forsinket. Hun både så og skjønte at jeg trengte hjelp og det viktigste av alt var at hun tok meg skikkelig på alvor!
To år senere sitter jeg fortsatt ofte på kontoret hennes, et par gode steg videre har jeg kommet takket være henne. Hun har både hjulpet og lært meg så ekstremt mye! Hos henne kan jeg være meg selv, jeg kan gråte, le og slappe av, kontoret hennes er et av de tryggeste plassene jeg vet om rett og slett. Takket være henne gikk jeg en periode hos Sangerinnen, ikke sa hun så mye når jeg ikke klarte å gå til psykologen jeg fikk plass hos i fjor, hun bare sa at da fikk vi finne en annen! det gjorde at jeg begynte hos gode Humlen og glad er jeg for det! Jeg har fått en diagnose på smertene mine - hun skjønte at det var noe mer enn bare vondter når jeg fortalte om beina mine i høst. Hun har støttet meg i valg jeg har tatt, hun har kommet med råd, tips og forslag, hun har pushet meg, hun har utfordret meg, hun finner ut av ting og legger det ikke bare i skuffen for alt jeg har opplevd uten å være helt sikker på at det kan legges der, takket være henne spiser jeg frokost hver eneste dag samt mye, mye, mye, myyyyye mer.
Så den telefonen jeg tok den aprildagen for litt over to år siden var en av de lureste telefonene jeg noen sinne har tatt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar