Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

Hurra!

Mars er en måned hvor mange gode mennesker har bursdag, dagen i dag er en sånn dag.

Så derfor roper jeg hipp, hipp hurra for Musikeren!:D

Panikk i nattens mulm og mørke!

I natt våknet jeg og trodde virkelig at jeg hadde forsovet meg ikke ville rekke timen hos Humlen! jeg var kjempestressa og hadde nok også litt panikk, heldigvis sjekket jeg klokken før jeg foretok meg noe som helst annet! At det var mørkt ute verken reagerte eller tenkte jeg noe særlig over, haha:p Det hadde vært ille om jeg hadde hevet på meg klær og stormet ut av huset og løpt avgårde! Heldigvis er det et stykke og gå, så om jeg hadde kommet så langt at jeg hadde gått ut av huset hadde jeg forhåpentligvis oppdaget det ganske kjapt:p Heldigvis sovnet jeg igjen og våknet når alarmen ringte! da kunne jeg bare puste lettet ut siden det ikke hadde skjedd i det hele tatt! 

Timen hos henne gikk veldig fort, det syns jeg den nesten alltid gjør da. Men det var en bra time! vi pratet blant annet om flashbacksene og alt det som dukket opp når skolene begynte igjen for to uker siden. Det gjorde at Musikeren også ble et tema, jeg fortalte om den gangen jeg hadde vært sur på han og nektet å prate med ham i hele tre uker:p Årsaken til det var at jeg følte han hadde gått bak ryggen på meg og snakket med Fru Klem, jeg følte meg nok veldig sviktet. Men innen vi tok sommerferie hadde vi skværet opp og jeg hadde tilgitt han, for da hadde jeg nemlig skjønt at å sende meg til Fru Klem var noe av det lureste han kunne finne på å gjøre! 

Men nå er klokken så mye at jeg bare må avslutte, selv om jeg egentlig har hodet fullt av ting jeg vil skrive her:p I morgen er det tid for yoga hos Sommerfuglen, det ser jeg veldig frem til altså!

God natt og sov godt alle sammen!<3

#Dusåmeg

Dagen har vært grådig kjedelig, men samtidig så har nok det også vært nødvendig på en måte. Pinnsvinet ringte aldri, så når klokken var litt over to slo jeg på tråden men hun hadde dratt til kjøpesenteret uten å gi en eneste lyd om det til meg hun... Jaja, egentlig var det helt greit for jeg ville innerst inne ikke dra dit, men der og da ble jeg grådig lei meg siden hun sa at hun skulle gi beskjed når hun var klar til å dra! Heldigvis har jeg en butikk like i nærheten og selv om humøret mitt ikke var særlig villig til å gå på butikken og tårene sitter løst, så tok jeg meg en tur ut. Det var innerst inne veldig godt med litt bevegelse og frisk luft på veien, men også fryktelig slitsomt for jeg kom tydeligvis på et veldig travelt tidspunkt og butikken var dermed stappa av folk... Heldigvis visste jeg noen lunde hva jeg skulle ha, det viktigste var lakrisbåtene og melkesjokoladen, moahahaha:p

NRK kom jo med en spesial-serie i dag, #dusåmeg, om lærere som så elever, det måtte jo jeg selvfølgelig få med meg og havne enda lengre ned mot bunnen i tankeelven, om det i det hele tatt er mulig da... Under filmene kan man sende en takk til en lærer og det har jeg gjort, faktisk til både Fru Smil, Fru Blid, Frøken My og Musikeren!

Nå skal jeg ikke gjøre så veldig mye resten av kvelden, har nettopp spist middag, gratinerte grønnsaker er faktisk veldig godt har jeg funnet ut!:p

Flashbacks

1.dag i 8.klasse, det er 16år siden jeg startet på ungdomsskolen og 16år siden jeg fikk Musikeren som klasseforstander. Jeg har ikke så innmari mye minner fra den dagen men noe dukket opp i går kveld/natt og resultatet var at jeg sank til bunnen av tankeelven og hadde store problemer med å få hodet over vann igjen...

Jeg kom i klasse med en som jeg hadde gått i klasse med hele barneskolen og en fra parallellklassen vår. Hun fra b-klassen kunne ikke fordra meg og var en av de slemme, hun fra min klasse var en av veldig få gode. De to var veldig gode venner men pga hun fra b-klassen var det ikke noe plass til meg, så de forble en duo. Noe sammen var vi likevel da, sånn som når vi gikk til skolen ilag, det gjorde vi også denne dagen. Sannsynligvis var det opplett, jeg husker iallfall ikke at det regnet. Takket være arveklær kunne jeg denne dagen ha på meg en av disse innmari populære buksene, Miss Sixty, de var alt for dyre så jeg kunne bare se langt etter de, om jeg ikke var så heldig at jeg kunne arve da. Mulig jeg hadde ny sekk også men jeg husker ikke om jeg kjøpte den i forbindelse med 8. eller 9.klasse.

Skolegården var full av elever, de i 9. og 10. var nok veldig nysgjerrige på årets nykommere, dessverre kjente flere av de meg igjen og det fikk jeg høre... Vi var seks klasser på trinnet, jeg havnet i midten så det tok litt tid før det ble min tur til å bli ropt opp. Jeg stod sammen med hun jeg kjente fra før av, dessverre var vi et godt stykke ifra hverandre når det gjaldt etternavn og jeg måtte derfor bli stående alene en stund, noe som var fryktelig ubehagelig! Til slutt var vi samlet i klasserommet og møtte Musikeren og de andre elevene i klassen. Hva mer som skjedde den dagen har jeg ingen som helst minne om, kanskje vi fikk møte noen av de andre lærerne våre og så fikk vi garantert en timeplan og annen info som vi hadde bruk for. 

Og sånn startet tre nye år i helvete...

Fire fantastiske mennesker!

Mars er en måned som er full av bursdager til mange gode mennesker som jeg kjenner! Jeg har elefant-hukommelse, så jeg har som regel stålkontroll på når folk har bursdag dersom noen har fortalt det til meg:p Og nå har jeg lyst til å vie dette innlegget spesielt til fire fantasiske mennesker som har stilt opp for meg i tykt og tynt. Tre av de for mange år siden, nemlig Fru Blid, Frøken My og Musikeren, og en fra veldig nær fortid, nemlig herlige Solstråle! Nå er nok sjansen veldig liten for at de tre fra ungdomsskolen kommer til å lese dette innlegget da, de vet jo ikke at jeg skriver denne bloggen, og skulle de komme over den så vet de likevel ikke at det er de jeg skriver om:p Men Solstrålen har jo adressen så kanskje hun leser dette:p

Et ekstra stort hurra må forresten gies til 

Solstrålen og Frøken My, for de har runde dager!

Endelig!

Natten i natt var helt fryktelig! Jeg endte opp med å sovne mens jeg fremdeles gråt, fikk et angst/panikkanfall når jeg krøp under dynen og det var ikke så veldig lett å gjenvinne kontrollen... sovnet etter langt og lenge og hadde en veldig urolig natt. Når jeg våknet var jeg helt ute av meg selv, stuptrett og ville helst sove bort hele dagen. Trodde også det var onsdag siden jeg ikke var hos Humlen i går men så hadde jeg ikke vært på strikkeklubben i går heller, så det var noe som ikke stemte helt:p Men så hørte jeg småfuglene gjennom sprekken i vinduet, skjønte av lyset at det var solskinn, faktisk på en skyfri himmel, og så kom jeg jo på dagens plan, som var Bamse og Karamell, da ble plutselig dagen et par hakk lettere!

Til slutt klarte jeg å komme meg opp da, selv om dynen og beina mente at jeg burde bli liggende i sengen hele dagen! Fikk i meg litt frokost før jeg stormet ut av døren for å rekke bussen. Var litt frem og tilbake på om jeg burde ringe Bamse og høre om de var på jobb, men så fant jeg ut at jeg like gjerne bare skulle ta sjansen, skulle jo i den retningen uansett! og dessuten er det bedre å bare stikke innom, si hei og få en klem og gå igjen dersom de har det alt for travelt.
Flaksen min var på topp, de var på jobb og dermed, etter mange uker og etterhvert større og større lengsel etter gode klemmer, fikk jeg endelig treffe Bamse og Karamell igjen! Bamse skremte vekk alt det var å skremme vekk når han gav meg en klem, det var grådig mye etterhvert også! Jeg var egentlig stuptrett, duppet av på den første bussen gjorde jeg også, men når jeg kom inn til de så var det akkurat som om jeg hadde gått igjennom en fulladning bare ved å ta i døren og gå inn til de! Men så er jo de faktisk en vanvittig god ladestasjon da!

Bamse og jeg snakket litt om saken min, den er jo avblåst og det kommer heller aldri til å bli noe senere heller pga foreldelsesfrist og beviser, eller, mangel på bevis! Han er glad jeg ikke gikk videre med det rett og slett pga den økonomiske biten jeg kunne ha endt opp med å tape og dermed betale. Og som både han, Humlen og Solstrålen har sagt før, så har jeg prøvd nå, jeg har gjort et forsøk og hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg nok angret senere i livet! Vi snakket også litt om at jeg skal ta kontakt med lærerne mine fra ungdomsskolen, jeg har så veldig lyst til å finne ut om det finnes noe skriftlig om meg! Nå kan det jo ikke brukes til noe rettslig uansett men det er mer for min egen del rett og slett! Det lå jo ingenting i byarkivet utenom helsejournalen, der skulle det jo ha ligget papirer for det forundrer meg veldig at det ikke er en elevmappe på meg! Den eneste som fremdeles jobber på ungdomsskolen min er Musikeren, som også var klasseforstanderen min, så om det er noen som har papirer på meg så burde det jo være ham! Men nå starter jo vinterferien i morgen ettermiddag så jeg tenker jeg kan drøye en eventuell telefonsamtale til den er over. Eventuelt så kan jeg jo spørre han på facebook, er også veldig fristet til å snakke med Fru Blid, hun har jeg også på facebook:) Vel, får tenke litt på det, de kan uansett få seg en velfortjent ferie først!

Når jeg kom hjem oppdaget jeg noe helt fantastisk ved muren, jeg kjente at jeg ble veldig glad når jeg så det! Bare se her! noe så vakkert!

Tror jeg må lage meg litt middag nå, resten av ettermiddagen/kvelden skal gå til strikking, tv

og muligens litt lesing.

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

et fryktelig langt døgn!

For et langt døgn dette har vært!
Koselig, ja, vanvittig koselig, men også fryktelig slitsomt!

Natten i natt var absolutt ikke greit i det hele tatt! Jeg kapret sengen til foreldrene mine, for hvorfor ligge i dårlige gjestesenger når husets beste seng står tom?:p Men det var ikke så veldig lurt, for på veggen hang det portrettbilder fra jeg gikk på skolen + noe jeg laget på barneskolen. Det så jeg dessverre og da druknet jeg i elven, tårene fosset på, hjertet gikk amok, klumpen i halsen vokste og vokste og jeg ønsket meg veldig hjem til min egen seng... Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde vært hos Humlen tidligere på dagen og hadde hennes ord i hodet! Etter langt og lenge sovnet jeg men dessverre ble natten veldig urolig og jeg sov absolutt ikke noe godt...

Men jeg kom meg opp når morgenen kom og fikk i meg litt frokost før turen gikk til kirken. Der havnet jeg nok en gang på bunnen av tankeelven fordi en av konfirmantene er i familie med en av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Hadde det vært en av de gode, sånn som Fru Blid, Fru Smil, Frøken My eller Musikeren hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg blitt veldig, veldig glad! Men dessverre var dette en lærer som bare vekket vonde minner i meg, fra et fag hvor jeg opplevde veldig mye mobbing uten at læreren tok grep, til tross for at det skjedde åpenbart... Det hjalp å få litt klemmer fra Tedamen og familien hennes men jeg var likevel langt nede under hele gudstjenesten... Men igjen kom Humlens ord meg til unnsetning og reddet meg noen lunde slik at jeg i det minste hadde nesen over vannflaten og fikk pustet litt.

Resten av dagen gikk heldigvis mye, mye bedre! Det var veldig koselig, masse flotte taler og den unge konfirmanten virket veldig fornøyd når vi gikk og det er jo det viktigste!

Nå har jeg slengt beina i sofaen og har ikke tenkt å røre meg så veldig mye før jeg skal legge meg, haha:p

En onsdag for 13år siden

Mai er en litt slitsom måned for meg i år kjenner jeg!Det er flere ting som har skjedd denne måneden opp igjennom årene og noe av det sitter veldig i meg fremdeles. Sånn som i dag, 14.mai, er det 13år siden jeg var hos Fru Klem for første gang og det husker jeg, jeg husker til med klokkeslettet for timen! Nå husker jeg ikke så mye detaljer fra akkurat den timen men noe sitter i fremdeles. Jeg var veldig helt uforberedt på det, jeg trodde nemlig at jeg skulle på en forsinket helseundersøkelse, for i sekken lå helseboken min men der ble den liggende helt til jeg kom hjem igjen. Men der tok jeg så grundig feil som det kan gå an! Der iblant at hun sa at Musikeren hadde nevnt navnet mitt med en tilfeldighet og sagt at jeg ikke hadde det så bra på skolen. For å være helt ærlig så verken trodde eller tror jeg et sekund på at det var tilfeldigheter! Men bra var det uansett da!

Musikeren kunne absolutt ikke ane at han sendte en normal elev avgårde og fikk tilbake en rasende en, haha!:p Jeg ble nemlig veldig sur på ham og var vel det i et par uker, han hadde jo gått bak ryggen på meg og det var i mine øyne å svikte meg... ikke ble jeg blidgjort av at jeg slapp matteprøven jeg egentlig skulle ha hatt den timen heller. Han prøvde å få meg i tale flere ganger men det gikk ikke, jeg nektet å svare han. Selv når han kom for å prate med meg i et annet fag nektet jeg, faglæreren sendte meg ut på gangen til han men jeg stod bare med armene i kors og nektet å høre... Heldigvis, både for han og meg, så skjønte jeg etterhvert at han gjorde det fordi han brydde seg og ville hjelpe meg! 

Egentlig håper jeg at jeg en dag kan finne ut av hva eller hvem som fikk Musikeren til å snakke med Fru Klem. Det er ikke sikkert han husker det lengre men jeg er veldig fristet til å spørre han, vi er jo venner på facebook så det er lett å få tak i ham. Sjansen for at Fru Smil hadde noe med dette å gjøre er egentlig stor, vi pratet nemlig litt om hva som foregikk på skolen noen måneder før jeg havnet hos Fru Klem. Heldigvis er jeg venn med henne også på facebook, så hvis trangen blir enda større kan jeg jo spørre. Verre svar enn at de ikke husker lengre kan jeg ikke få og det er jo helt greit om de ikke gjør det, det er jo tross alt fryktelig lenge siden og ikke minst har de hatt en haug elever siden den gang.

Fullstendig utmattet og mortons nevrom på toppen av alt

Jeg er så hinsides lei! Utmattelsen har inntatt kroppen min fullstendig, hver eneste nerve, celle, muskel, ja, rett og slett alt i kroppen er utslitt! Ikke får jeg slappet skikkelig av og ikke får jeg hentet meg inn igjen. I tillegg har jeg frostrier som rir igjennom kroppen min, regner med at det er smertene og/eller utmattelsen som er årsaken, har hatt det før så det er ikke noe nytt egentlig. Ikke engang natten hjelper så veldig mye, ofte våkner jeg trettere om morgenen enn det jeg var når jeg la meg... I tillegg føles det ut som om hodet mitt eksploderer, det er så mye inni det som jeg ikke får ut, alt bare kræsjer på vei ut, eller så kommer det noe inn som stopper det som er på vei ut...

I tillegg har jeg sannsynligvis fått mortons nevrom i den ene foten min, yeeeh...! Sånn kort fortalt er det en nerveklump (eller noe sånt) mellom tåballene i foten, det er visst en ting man gjerne ser ved bruk av høyhælte og trange sko, på joggere og middelaldrene damer som går med sko som ikke passer skikkelig (det siste er hentet fra nettet:p). Sko som er trange og høyhælte er noe jeg knapt vet hva er, har bare tre par sko med høye hæler, bunadsskoene mine er ett av de:p (egentlig er de ikke noe høye om man sammenligner de med søsteren min sine sko f.eks:p) Solstrålen sa at det gikk an å gjøre noe med det men siden det bare har vært der i to uker ser vi det litt an, om det ikke går over skal hun sende meg til røntgen (eller mr eller noe sånt). Operasjon er mulig om nødvendig dersom det blir mer plagsomt og vondere, det håper jeg virkelig at jeg slipper!

Dagen i dag har ikke blitt brukt til så veldig mye fornuftig, bortsett fra å strikke da! Har kommet langt på arm nr.2 som jeg startet på i går, har økt opp til 72 av 90masker!:D Målet er som sagt å ha den ferdig til påske, satser på at det går men jeg har også iallfall èn bursdagsgave som må strikkes, så mulig genseren blir litt nedprioritert, om jeg får bestemt meg for hva jeg skal strikke da:p

Våren starter heldigvis offisielt på tirsdag da, mars er en måned med masse kjente bursdager, mange av mine gode hjelpere har bursdag denne måneden faktisk<3 Iallfall tre av lærerne mine fra ung.skolen har det, jada, jeg vet når alle har bursdag (vi fikk vite det av Musikeren på ung.skolen:p), + Solstrålen og flere i familien min, og siden jeg har elefanthukommelse er de blitt printet inn der for evig og alltid:p

Nå skal jeg spise det siste pizzastykket som ligger i kjøleskapet, hentet take-away på søndag nemlig:p

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

Tusen takk, kjære deg! Del 4

Jeg har jo allerede skrevet et innlegg til helsesøstre, det ligger her men jeg syns Fru Klem fortjener et som bare er til henne!

Dette innlegget er rett og slett til Fru Klem, den mest fantastiske helsesøsteren jeg vet om!
Tusen, tusen 3<lige takk for alt du gjorde for meg! Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for deg! Du gjorde så ekstremt mye for meg og sikkert mer enn det jobben din tilsa at du skulle gjøre! Tusen takk for at du tok Musikeren på alvor selv om han visstnok bare nevnte meg ved en "tilfeldighet"! (jeg håper at jeg en dag kan få klarhet i akkurat den historien der altså:p) Tusen takk for at du lot meg komme så ofte og ikke minst for at jeg fikk sitte der så lenge jeg trengte! Tusen takk for at du gav meg håp og mot til å klare det siste året på ungdomsskolen! Tusen takk for at jeg fikk være hos deg når resten av klassen hadde gym, og for alle de gangene jeg fikk lov til å ta resten av dagen fri til tross for at jeg egentlig ikke var ferdig på skolen, hihi:p
Tenk å følge en elev i så mange år etter at hun sluttet på ungdomsskolen som du gjorde! Du var en som virkelig brydde seg om oss du hjalp! Du stod jo på hodet for å ordne ting for meg og gjorde alt i din makt for at ting skulle ordne seg! Du undersøkte ting, du kom med forslag, du pushet meg og du gjorde det du kunne for å hjelpe meg! 
I litt over syv år hadde vi kontakt, det er det ikke alle som gjør altså! Og når jeg i teorien var for gammel til å gå på Helsestasjonen for Ungdom fikk jeg likevel lov til å fortsette å besøke deg der slik at vi kunne prate. Selv når jeg flyttet til den andre kanten av landet så ble du stående ved min side! Når jeg kom hjem på ferie så laget du alltid litt tid til meg, og det uansett hvor travelt du hadde det der! Og hadde jeg det vanskelig, om det var noe jeg ville fortelle eller om jeg bare ville si hei så kunne jeg bare sende deg en mail og vente på koselige svar fra deg! Du var rett og slett min trygge havn i den utrygge verdenen! 
Du gav så mye av deg for å hjelpe meg! Du viste meg at det fantes voksne som virkelig mente det som ble sagt! Du viste meg at verden kan være god til tross for alt det vonde jeg hadde opplevd!
Tusen, tusen <3takk, Fru Klem!

Tusen takk, kjære deg! del 3

Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre. 
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys! 
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag. 
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid

Tusen takk, kjære deg! del 2

Dette innlegget er rett og slett til Musikeren, min beste kontaktlærer noen sinne!

Tusen <3takk for at du ikke gav deg selv om jeg ikke slapp deg så langt inn i min trygge sirkel! Tusen takk for at du tok mamma på alvor når hun tok kontakt med deg og fortalte hvordan jeg hadde det på skolen! Du prøvde å hjelpe og jeg lot deg få lov, så vidt, og du gav deg heldigvis ikke. Du gjorde så godt du kunne, du klarte å få stopp på noe og du klarte å ordne opp mye i klassen min. Og når jeg ikke ville at du skulle blande deg så gjorde du det likevel, da var jeg sint, i dag er jeg glad for det! Jeg klikket fullstendig når du gikk til Fru Klem bak min rygg (hva fikk deg egentlig til å gjøre det? nevnte du meg virkelig bare ved en tilfeldighet? eller var Fru Smil eller noen andre inne i bildet?), og du prøvde å vinne tilbake tilliten min. Jeg var skikkelig sur på deg i rundt tre uker etter at Fru Klem kom på banen, jeg overså deg, nektet å høre hva du hadde og si og jeg nektet å svare når du spurte meg om ting... Jeg nektet til og med å bli med deg ut på gangen når du kom og prøvde å hente meg i et annet fag, faglæreren sendte meg ut men foran deg hadde du en rasende elev som nektet og høre og bare stod inntil veggen med armene i kors. 

Men til slutt skjønte jeg at du bare hadde gjort det for min egen del! Jeg så det også fordi du lot meg gå til Fru Klem i en time hvor vi egentlig skulle ha prøve, du sa til meg at prøven kunne jeg ta dagen derpå, den var ikke så viktig, timen hos Fru Klem var viktigere, det siste sa du ikke direkte men i ettertid så skjønte jeg hva du egentlig prøvde å si meg.

Tusen <3takk for at du viste meg at mannlige klasseforstandere/lærere også kunne bry seg og ta elevene sine på alvor! Tusen <3takk for at du var den kontaktlæreren som jeg trengte, til tross for min til tider veldig store motstand mot deg!

Tusen, tusen <3takk, kjære Musikeren!