På vei mot et veiskille

I dag har Humlen og jeg vært ute og nytt det herlige høstværet. Om noen uker skal vi faktisk avslutte samarbeidet vårt😱 Hun har fått seg ny jobb, en jobb jeg er ganske sikker på at hun vil passe helt utmerket i! Jeg måtte nemlig google litt når jeg fikk vite hvor hun skal starte, hihi! Og jeg, jeg er klar for å stå på egne bein! Den følelsen har jeg egentlig kjent på i noen uker, men jeg har ikke turt å tenke tanken høyt, før i dag da. Da sa jeg det høyt til Humlen, og selv om tårene flommet så kjentes det litt okay ut, og jeg er ganske sikker på at det etterhvert vil føles helt okay ut! Verktøykassen min er full av nyttige ting som jeg har lært og som hjelper meg! 

I en sofa med fortiden

I dag skjedde det noe jeg syns var helt forferdelig ekkelt og ikke minst skikkelig ubehagelig! Jeg møtte nemlig en fra fortiden, en jeg hadde gått på ungdomsskole med, en fra det stedet, det skjer jo innimellom, men denne gangen skjedde det på en av mine trygge og gode plasser, nemlig i yogastudioet til Sommerfuglen...

Allerede i det hun kom inn visste jeg at det var noe med henne, hva kunne jeg ikke si men magefølelsen min sa at hun var fra fortiden, den vonde delen. Og den følelsen hadde jeg helt rett i! Vi fire som var kommet satt og pratet, en av de andre lurte på hvor denne damen var fra, hun sa stedet og jeg var så smart å si at jeg også var derfra... Hun lurte på hvor, jeg sa stedet og hun sa hvor hun var fra, og så kom det frem at vi hadde gått på samme ungdomsskole, bare på to forskjellige trinn da. Men det var likevel mer enn nok til å få meg langt over toleransevinduet mitt og det var ekstremt overveldende! Beina skrek, de ville løpe og det ville for så vidt resten av meg også - for her hadde jeg absolutt IKKE lyst til å bli værende! I tillegg følte jeg meg (psykisk) kjempe kvalm og det bare knøt seg i hele meg! Men matten var allerede rullet ut og i tillegg satt jeg litt innesperret siden en av de andre satt på puffen rett foran sofaen, så det ble fryktelig vanskelig å skulle komme seg fort nok vekk derfra! Heldigvis dukket Sommerfuglen opp sånn at timen kunne begynne!

På matten hadde jeg det fryktelig vanskelig! Jeg slet med å holde meg i 2018 og i tillegg dukket "Lille Live" opp... Tankene føk frem og tilbake - hvem er denne damen? var hun en av de slemme? har hun gjort meg noe? hvilken klasse gikk hun i? osv. osv. osv. Det var nesten som om hodet mitt skulle eksplodere! Tårene rant så fort de hadde sjansen, altså hver gang vi hadde hodet i nærheten av matten og jeg dermed kunne gjemme meg litt. Heldigvis klarte jeg og holde meg noen lunde til stede takket være Sommerfuglens stemme, den kunne jeg gripe fatt i mens jeg fløy frem og tilbake mellom fortid og nåtid. På toppen av det hele valgte Sommerfuglen sin alternative avslutning, avslutningen som gjør at jeg ikke klarer å lukke meg selv på mange timer, avslutningen som gjør at jeg går som et åpent sår og kan klappe sammen av en liten hump i veien...

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å sjekke skolekatalogen! Jeg måtte vite hvem denne damen er og sjekke om jeg klarte å huske henne som en av de slemme eller en av de som sannsynligvis ikke gjorde noe! Heldigvis tror jeg at hun går i den siste kategorien, noe jeg ble veldig lettet av! Likevel klarte jeg ikke å komme meg inn i toleransevinduet igjen før langt om lenge.

I tillegg til alt dette skulle jeg også på styremøte, da bør jeg være godt innenfor toleransevinduet og ikke langt ut på viddene, for de møtene kan virkelig være heavye! Og dette var intet unntak dessverre! Så jeg måtte gå dit med en kropp og et hode som ikke hadde det bra på noen som helst måte! Heldigvis hadde jeg en PC jeg kunne gjemme meg bak, late som om jeg fulgte med mens jeg egentlig var langt inni meg selv for å prøve og hale meg selv i land! Tulipanen kan være veldig effektiv når hun vil, og det var hun i kveld, så vi var relativt fort ferdige!

Når styremøtet var ferdig toppet jeg hele dagen med å dra på et kjøpesenter med Tulipanen, det var ikke særlig lurt, kroppen prøvde å protestere men hodet bare avfeide alt sammen... Hodet orket nemlig ikke tanken på å dra hjem og sitte der med tankene og drukne i tankeelven! Men til slutt var klokken så mye og både Tulipanen og jeg var slitne og vi dro hjem til hvert vårt. Når jeg kom hjem var jeg megalei meg og bare gråt og gråt og gråt enda mer. Jeg fikk også lakenskrekk og ble livredd for hva natten kunne bringe med seg av mareritt, men heldigvis har Solstrålen og Humlen fylt opp verktøykassen min og noen ganger, sånn som denne gangen, bare poppet den opp med verktøyet stikkende opp sånn at jeg kunne bruke det uten at jeg slapp og tenke alt for mye på den og innholdet! Det gjorde at natten utrolig nok inneholdt en GOD drøm hvor skjønne Godis dukket opp!<3

Alt dette er skrevet en uke senere enn dagen det er postet på, jeg begynte å skrive allerede dagen det skjedde men det ble for mye og jeg var bare nødt til å lagre det og gjøre på noe annet. Så har det blitt tilført litt mer for hver dag som har gått, for det har rett og slett vært for vanskelig å skrive alt på en gang. Sånn er det bare noen ganger!:)

Solfylt tirsdag

Da er straks nok en dag på hell, ute har det begynt å mørkne og klokken er jo absolutt ikke så veldig mye... 

Denne tirsdagen har blitt tilbrakt på strikkeklubben, der har vi det alltid morsomt:p Fikk være med ned i et bankhvelv og greier og greier, noen ganger lønner det seg å være yngst også, hahahahaha:p 

Men jeg kjenner at ettermiddagen i går tok skikkelig på, søndagen også, så jeg er glad for at det ikke skal skje så veldig mye mer slikt med det første! Heldigvis var vi veldig mange frivillige på basaren i går så jeg kunne ta det litt med ro, det var jeg veldig glad for. Hadde også veldig bruk for flere av teknikkene Humlen har lært meg, jeg måtte nemlig ta en liten time-out på toalettet og gjemme meg litt der for jeg hadde både hetta og panikk! Men det som faktisk hjalp mens jeg stod bak en låst dør og var i ferd med å knekke sammen var Solstrålen! for når jeg stod der og gjorde alt jeg kunne for å roe meg ned, kom jeg plutselig på at jeg var jo på jobben hennes og det funket faktisk! I tillegg hjalp det veldig at de to Blomsterdamene var der, de begynner jeg jo å kjenne etterhvert og er to fantastiske og herlige damer!

Resten av kvelden skal bare brukes til å slappe av og se på tv! De siste kveldene har jeg vært litt sen i seng så i kveld håper jeg virkelig at jeg klarer å legge meg litt tidligere! I morgen skal jeg heldigvis til Humlen igjen og muligens vi får tid til litt yoga og mindfulness, vi har nemlig halvannen time til rådighet!:D

Skolestart og dagen i dag

Denne uken har vært skrekkelig lang! alt for masse tanker, klumpen i halsen, flashbacks og mareritt og stor mangel på gode ladestasjoner, noe som igjen tapper meg masse for energi... Skolestart bringer dessverre veldig mye frem i meg, enda verre er det når jeg kjenner noen helt ferske elever, noe jeg gjør i år... da er det bare til å spenne seg fast i redningsvesten og håpe at den holder og får meg opp til vannoverflaten igjen så fort som mulig! Fryktelig slitsomt men forhåpentligvis roer det seg etterhvert!

På torsdag fikk jeg heldigvis et lite stopp innom en ladestasjon, nemlig yogatimen! Yogalæreren vår hadde ferie men vi fikk heldigvis vikar! Det var en litt mer aktiv time og jeg ble dratt litt i mens jeg lå på gulvet da vikaren ikke var helt fornøyd, hahaha!:p Men det var en veldig god time da og vikaren vår var veldig flink!:D

I dag har jeg vært litt for mye på beina... orket ikke å stå opp når jeg våknet og det resulterte i at jeg ikke rakk bussen som gikk litt over ti. Da ble jeg litt sur og lei og irritert, solen skinte jo og jeg ville ut!:p Men enden på visen ble at jeg droppet medisinen mot betennelsen i foten, "glemte" den litt for ellers måtte jeg vente enda lengre pga at jeg ikke kan spise rett etter jeg har tatt den, slik at jeg kunne spise og komme meg ut. Så tok jeg beina fatt for å komme meg avgårde til bussen et lite stykke unna da jeg ikke verken gadd eller ville vente i halvannen time, ja, jeg kan være veldig utålmodig!

Så bar det avgårde inn til sentrum, planen var veldig klar - jeg skulle ha tak i to ting! Noen knapper og et sånt gulvpuslespill i gummi eller hva det er laget av! Knappene var veldig enkle, der var det jo bare å gå innom favorittbutikken min og velge i vei! valget var vanskelig men jeg visste heldigvis fra før av at jeg ville ha <3knapper, så da var det bare å bestemme seg for hvordan <3knapper jeg ville ha, det var nemlig veldig mange å velge i! Gulvpuslespillet var det verre med for å si det sånn! Var innom flere butikker i sentrum, ingen hadde, ikke noe som lignet engang. Så da var det bare å hoppe på en buss som gikk enda lengre, for dette skulle jeg ha tak i, koste hva det koste ville! På en lekebutikk et stykke utenfor sentrum fant jeg det heldigvis! Hva jeg trenger dette til kan jeg kanskje vise en annen gang, hihi:p Nå kjefter beina på meg fordi jeg har gått så mye, men det får de heller bare gjøre, for resultatet av dagens handel kommer til å bli bra!:p (forhåpentligvis da, er det jeg satser på iallfall!)

Ellers kjenner jeg at det er veldig godt at hverdagen endelig er i gang igjen! dog blir det nok enda bedre når den berømmelige fadderuken er over og det ikke er gale, skrikende og fulle studenter overalt! Nå er også Humlen tilbake på jobb og jeg skal til henne i uken som kommer, jeg skal også til Solstrålen, jeg gleder meg til timene og ikke minst skal det bli godt å bli ladet opp litt skikkelig!:D 

Nå skal jeg ta medisinen, litt tidlig men jeg er sulten så da er det like greit å bare ta pillen nå! Det står nemlig ikke hvor lenge etter mat jeg kan ta pillen og siden klokken nesten er halv åtte er det nok ikke så mye mer enn pizzaen jeg har tenkt å spise til kvelds som kommer til å bli spist i kveld!

Midt i flaisen!

Shit pomfrit og forferdelige flashbacks og møkkaminner!!!!
I dag var jeg i byen, det var ikke lurt... det resulterte i at jeg høyst ufrivillig måtte gå forbi min gamle fotballtrener, det var ikke særlig gøyt... han var også lærer på barneskolen de siste årene jeg gikk der og en veldig irriterende og ekkel fyr, jeg har ikke noen annen beskrivelse på ham rett og slett.

Jeg sank til bunnen av tankeelven i det jeg så ham og skjønte hvem det var, elven bare strømmet over meg og jeg måtte bare kjempe for i det hele tatt og stå på beina... dessverre befant jeg meg midt i sentrum og i tillegg midt i rushet. Det endte med at jeg klarte å komme meg ut, sitte i solen og kjenne at jeg faktisk var på land og ikke i vannet sånn det føltes ut som. Verktøykassen funket, om ikke så mye så nok til at jeg klarte å fungere, spise opp baguetten jeg hadde kjøpt og ikke minst komme meg til bussen sånn at jeg kunne komme meg hjem. 
Attpåtil har jeg slitt veldig med minner fra andre gamle lærere, blant annet en som var mattelæreren min de to første årene, det var takket være facebook... for vi har noen fellesvenner og derfor tenkte nok facebook at jeg kunne tenke meg å være venn med henne... nå er hun blokkert, det samme er en av guttene jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen, han kom også opp som venneforslag. Så jeg har med andre ord druknet i fortiden de siste dagene og derfor hjalp ikke dagens påminner noe særlig...

Heldigvis klarer jeg å huske en del av det både Solstrålen og Humlen sier til meg, det hjelper som oftest i sånne situasjoner og det er godt! Men det er likevel fryktelig slitsomt når det først skjer, da er det ikke like enkelt å tenke så fornuftig og rasjonelt og huske at det skjedde for mange år siden og ikke her og nå og sånt!
Her kommer også redningsvesten Humlen kastet ut til meg inn igjen. Når hun hev den etter meg sa hun også blant annet at det er hvordan jeg forholder meg til minnene, hver gang det kommer et skal jeg ikke hoppe ut på dypt vann og inn i følelsen og kjenne på krenkelsen med armer og bein og hele meg, da havner jeg jo enda dypere ned i vannet. Det jeg må prøve på når sånt skjer er å være bevisst, ha tilstedeværelse, obserevere og ha oppmerksomheten på her og nå og ikke den gang for 10-20år siden! Det er vanskelig men jeg kan ikke annet enn å prøve!

Kasteball i helsevesenet

Jeg har litt lyst til å skrive om hvordan det er å leve med usynlig sykdom, det er nemlig ikke så veldig enkelt det! Men etter å ha skrevet alt dette ser jeg at det blir vel mer en historie om hvordan jeg ble møtt i helsevesenet og at jeg ikke egentlig alltid ble sett slik jeg burde ha blitt...

For min del startet det allerede i barneårene, helt eksakt hvor gammel jeg var vet jeg ikke men jeg husker det startet i en gymtime. Vil tippe alderen min var ca. 10-11år. Vi hadde sirkeltrening, en øvelse i hvert hjørne av salen og da jeg kom til hoppeøvelsen. Da skulle vi sette oss på huk og hoppe opp så høyt vi klarte men når jeg gjorde det smalt det i kneet mitt, det låste seg på en måte. Heldigvis slapp det med en gang! Men dette var iallfall starten på mine problemer.

Etterhvert dro mamma meg med til fastlegen vi hadde den gangen, jeg fant journalen min og første gang knærne nevnes er jeg 13år gammel og der står det følgende:
Anamnese: kommer fordi hun har problemer med knærne. Det knepper i dem når hun bøyer, også låsningsproblemer der beinet blir stående i bøyet stilling i noen sek før hun klarer å rette det ut. Ingen traumer, hevelser eller rødhet.

Funn: Ingen hydrops eller fargeforandring, normale forhold ved us av ligamenter, korsbånd og menisker.

Legen sendte meg til røntgen men der var det intet patologisk påvist. Så da ble det ikke gjort noe mer med det. Husker legen og mamma snakket litt over hodet på meg og dette ble vel lagt i voksesmerter-skuffen og så ble den lukket.

I 9. eller 10.klasse, sånn ca., har ikke skolemappen i nærheten, var jeg hos en fysioterapeut. Jeg husker jeg reagerte på behandlingen hans, først måtte jeg ligge med varmeteppe før han brukte en slags hammer på kneet mitt, bare det høyre da det tydeligvis allerede den gangen var det som plaget meg mest. Etter det måtte jeg sitte i et treningsrom og drive med en øvelse av noe slag. Men dette var vondt og ikke hjalp det heller, så siden ingen passet på meg eller kom og så at det gikk fint, ble jeg bare sittende der og late som om jeg gjorde det jeg skulle, når jeg hadde gjort det et visst antall ganger tok jeg sakene mine og gikk. I journalen kan jeg også lese at jeg trente under veiledning men det stemmer ikke i det hele tatt!

Så blir jeg henvist til Haukeland eller Haraldsplass, her blir kyfosen og skoliosen nevnt men bare nevnt, ingen mer undersøkelser etter hva jeg kan lese. Sånn jeg har forstått det skal man få målt ryggen ved mistanke om skoliose men det ble først gjort på meg i fjor da jeg spurte Solstrålen om det var mulig. Men hva resultatet ble har jeg faktisk glemt å spørre om, graden er neppe så veldig høy. For meg virker det nesten som om jeg bare ble sendt rundt i systemet og at flere av legene jeg var hos tok meg for å være en lat ungdom og at smertene kom pga inaktivitet. Legen jeg var hos her skrev noe om mistanker om en symmetrisk bindevevslidelse, enten marfan eller en annen type. Pga denne legens mistanke ble jeg sendt videre til revmatologisk avdeling på Haukeland. Røntgen og blodprøver ble nok en gang tatt uten særlige funn.

Så vises det plutselig til en undersøkelse men det er ingen notat i journalen fra den dagen. Men den endelige vurderingen er at det ikke er noen holdepunkt for inflammatorisk revmatisk sykdom, så vi skal bare se det hele an. Røntgen av hofter og rygg og noe annet er uten noen funn. Så står det en haug av ord jeg ikke skjønner bæret av men det virker som om det er de forskjellige svarene på blodprøvene som ble tatt.

Selv om jeg hadde flere legetimer på grunn av dette her var det ikke en eneste en som spurte om hvordan jeg hadde det hjemme og på skolen. Det burde de ha gjort! spesielt etter at jeg begynte å få smerter i resten av kroppen også, spesielt armene...

I 2004 har vi nok en ny lege (den tredje siden fastlegeordningen ble innført i 2001) og nok en gang er mamma med. Hun er fortsatt bekymret for min inaktivitet og nok en gang blir det snakket over hodet på meg... men ny røntgenundersøkelse blir bestilt. Denne gangen blir det funnet høysignalforandringer svarende til mediale meniskers bakhorn som uttrykk for mucoid degenerasjon. Hva det vil si aner jeg virkelig ikke, men jeg vet iallfall at ingenting ble gjort. Var forresten innom et varmtvannsbasseng for å trene men jeg prøvde bare en eneste gang fordi jeg reagerte sånn på klorlukten. I tillegg var det bare barnefamilier der og dermed ikke så veldig enkelt å svømme, noe som var mitt formål med bassenget.

Året etter forsvant fastlegen ut i videreutdanning eller noe sånt og Syklisten kom inn som vikar. (Kallenavnet får hun fordi hun fortalte at hun syklet mer eller mindre hver eneste dag til sykehuset når hun var legestudent - hun mente nemlig at regnet ikke burde stoppe meg i å sykle. Men så var ikke hun avhengig av briller sånn jeg er da:p). Endelig fikk jeg en lege som så meg skikkelig! jeg var ikke bare nok en pasient som kom og tok opp tiden hennes men hun møtte meg som et medmenneske. Hun sendte meg til en revmatolog etter mitt ønske, jeg hadde nemlig fått en anbefaling og ville høre hva han hadde å si!

Det besøket endte i en feildiagnosering men til meg sa han at jeg var frisk og måtte slutte å be om henvisninger for det var ingenting å gjøre med smertene... Jeg var nok veldig innstilt på å få en diagnose hos ham og ble naturligvis veldig lei meg når han sa det han sa! Egentlig skulle jeg tilbake på skolen etter å ha vært der men jeg kom ikke lengre enn til rådgiveren min sitt kontor hvor jeg knakk sammen i gråt. Hun bestemte seg for å sende meg hjem og beordret meg til å ha en "syns-synd-på-meg-selv-dag" og bare slappe av. Tror jeg kjøpte snop, dro hjem og så på tv resten av dagen, hehe:p

Et halvt år eller så senere var jeg tilbake hos Syklisten og hun hadde nyheter til meg! Hun kunne fortelle at jeg hadde fått diagnosen fibromyalgi (som viste seg senere at det er noe jeg aldri har hatt) og så fikk jeg klar beskjed om hvor viktig fysisk aktivitet er! Det er jo sant men når man er full av smerter og ikke føler at trening hjelper er det alt annet enn enkelt! Henvisning til nakke- og ryggpoliklinikk fikk jeg i håp om at de kunne gjøre noe for meg. 

Nakke- og ryggpoliklinikken lovet å tilrettelegge for meg når jeg var der men gjorde de det? Nei, ikke i det hele tatt! Når jeg sa at det ville resultere i for mye fravær på skolen, gikk på videregående da, ble hun som ringte sur og syns det var helt feil av meg å prioritere skolen fremfor opplegget de hadde... Om jeg ikke husker feil så var det opplegg hver eneste dag og på formiddagen, da er det ikke vanskelig å forstå at en 2.klassing velger skolen fremfor poliklinikken, ville jo tross alt ha gått kraftig utover vitnemålet mitt.

Syklisten gav meg smertestillende, jeg fikk sarotex, det gikk jeg faktisk på i nærmere fire år eller noe sånt. Hun skjønte nemlig at jeg burde få prøve noe som kunne gjøre hverdagen min litt lettere! Men her stopper også journalen min, eller, den delen av den som jeg har da. Så resten blir på husk uten noen notater som kan hjelpe meg. 

Så forsvant Syklisten men heldigvis hadde hun også blitt kjent med Fru Klem i løpet av denne tiden! de hadde nemlig jobbet sammen på ungdomsskolen min da hun også var skolelege der. Så, et par måneder senere, i begynnelsen av 2007 fikk jeg en veldig gledelig nyhet av Fru Klem, hun kunne nemlig fortelle at Syklisten hadde blitt fastlege ikke så langt unna der jeg bodde. Heldigvis hadde hun ledige plasser og da var jeg ikke i tvil om at jeg skulle bytte til henne! (Det var forresten sånn jeg møtte på Solstrålen noen år senere da hun overtok Syklistens pasienter når hun sluttet:))

Høsten 2007 var jeg hos nok en revmatolog, jeg hadde da vært veldig sikker på at diagnosen fibromyalgi ikke stemte. Dette var revmatologen veldig enig i! Han sa at den forrige revmatologen var litt kjent for å gi denne diagnosen til pasienter som man ikke var sikre på... og det at han hadde sagt til meg at det ikke var noe feil med meg forundret han heller ikke... med andre ord var nok jeg ikke den eneste pasienten som hadde fått feil diagnose! Men denne revmatologen spurte også hvordan jeg hadde hatt det i oppveksten! han var vel den første som gjorde det. Dessverre hadde skolepsykologen jeg gikk til skremt meg skikkelig... hun påstod nemlig at fibromyalgi ikke var en fysisk sykdom men psykisk og at den dermed kun satt i hodet mitt... så smertene jeg hadde var ikke virkelige... Dette gjorde meg som sagt redd og derfor turte jeg ikke å være ærlig med revmatologen, jeg ville ikke bli stemplet som psykisk syk og en som bare fant opp smerter for å få medlidenhet! For det var jo det skolepsykologen mente at jeg gjorde...

Hadde jeg vært ærlig og fortalt revmatologen hva jeg hadde vært igjennom hadde jeg kanskje fått skikkelig hjelp allerede den gangen. Kanskje han hadde skjønt at jeg trengte hjelp til å bearbeide alt sammen. Men det er ikke noe å gjøre med det nå! dessuten får jeg jo skikkelig hjelp av både Solstrålen og Humlen!:D

Syklisten klarte å komme inn under huden på meg, rett og slett fordi hun kjente Fru Klem og hun var jeg jo trygg på, dermed var Syklisten på en måte innenfor hun også. Men igjen så hadde skolepsykologen skremt meg såpass at jeg ikke ville prate så veldig mye med Syklisten.

Men hun skjønte nok likevel at det var noe som lå og murret og vi pratet litt i ny og ne, hvor mye hun egentlig har fått vite er jeg derimot ikke helt sikker på. Hun var klar over at jeg fortsatte å gå til Fru Klem selv om jeg var ferdig på ungdomsskolen for jeg pleide alltid å få beskjed av henne om å hilse til Syklisten når jeg skulle til henne:p Det jeg vet var at hun var litt innblandet i noe som skjedde på videregående, men hun var heldigvis på min side i den saken og hadde ingen problemer med å la Fru Klem være den som hjalp meg mest i den perioden! Syklisten fortsatte uansett å være der for meg og hun var god å ha!

Når jeg flyttet for å studere lurte hun på om jeg ville ha en ny lege på Østlandet eller om jeg ville bli værende, jeg valgte selvfølgelig det siste og vi avtalte at om jeg trengte timer hos henne kunne jeg bare ringe når jeg visste når jeg skulle hjem slik at jeg fikk det. Jeg fikk også et par sykemeldinger av henne i løpet av det første studieåret mitt. Hun hjalp meg også med å ta et opprør med min biologiske far da hun utfordret meg i å ta et skikkelig opprør med han. At jeg hørte på henne angående dette er jeg i dag veldig glad for! 

I studietiden var jeg lite hos Syklisten, det ble noen timer når jeg kom hjem på ferie men ikke så mange. Hun fortsatte å følge meg opp med smertene og jeg fikk fortsette å gå på sarotex. Det er jo en gammel antidepressiva så mulig den også hjalp på humøret mitt? ikke vet jeg, er ikke så godt å si. Når sommeren i 2010 kom bestemte jeg meg for å slutte på medisinen, jeg hadde snakket litt med Fru Klem om det, laget en nedtrappingsplan og sendt den til legene på Klara-Klok for å høre om det hørtes greit ut, noe det gjorde. Så uten å prate med Syklisten valgte jeg å slutte, de fungerte ikke på meg lengre og smertene var vel heller ikke så ille lengre. Tror nok både klimaet og det psykiske miljøet spilte veldig inn her!

Og her slutter alt av dagboknotater og andre notater jeg har, dessverre! Men nå er vi allerede kommet til 2010 og jeg vet at Syklisten forsvant fra legekontoret på den tiden, hun skulle ta spesialistutdanning i allmennmedisin, eller kanskje det heter etterutdanning. Egentlig skulle hun bare være vekke et års tid men hun ble værende på sykehuset etter endt videreutdanning, til stor sorg for oss pasienter. Men jeg har faktisk sett henne to ganger de siste årene, blant annet har jeg tatt samme buss som henne:p

Om jeg ikke husker helt feil er det nå Solstrålen begynner der men jeg møtte henne ikke før i 2014. Det var som sagt da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne gå alene med alt sammen lengre.

I tillegg så har immunforsvaret mitt har alltid vært veldig godt, overraskende godt egentlig, så jeg har vært og er heldig der! Solstrålen sa en gang at man gjerne ser at immunforsvaret ofte er dårligere når man er sliten, men det gjelder ikke meg da. Noe jeg faktisk er veldig, veldig glad for! Det at jeg har godt immunforsvar gjenspeiles også litt i journalen jeg har, der er det nemlig et stort hopp over flere år, fem-seks år, hvor jeg ikke har vært hos legen fordi jeg ikke har vært syk, utenom sikkert litt feber og forkjølelse da. Nå inneholder jo journalen min betraktelig mer siden jeg har gått så mye til Solstrålen men det er ikke mange ganger jeg har vært hos henne pga feber eller noe sånt! Tror hun kanskje har lyttet på meg med stetoskop tre ganger eller noe sånt, infeksjonsprøve har jeg bare tatt en gang:p

Så får vi gjøre et stort hopp og hopper frem til oppstart hos Solstrålen i 2014. Smertene i kroppen er der fremdeles men når man har levd med de så lenge har man rett og slett blitt vant til de! Nå er det andre ting som sliter meg ut, ting jeg aldri fikk bearbeidet skikkelig, ting som burde ha blitt fanget opp allerede på barneskolen og dermed resultert i skikkelig behandling fra starten av! Men det skjedde dessverre ikke, ikke noe vi kan gjøre noe med nå uansett, gjort er gjort og spist er spist, er det ikke det Bamsefar sier i Hakkebakkeskogen?

Uansett, jeg har for andre gang vært veldig heldig og fått en fastlege som ser pasientene sine som mennesker og ikke som bare noen som kommer og tar opp tiden ens! Solstrålen skjønner at jeg trenger hjelp, hun skjønner at jeg må få hjelp til å bearbeide fortiden og alt jeg har vært igjennom, hun skjønner at det jeg har opplevd har satt sine spor i kroppen min og hun skjønner at jeg sliter og sist men ikke minst så ser hun meg som den jeg er!

Vi prater og vi prater mye, vanvittig mye! Hun både ser og føler at jeg må få mer hjelp enn hva hun kan tilby så hun henviser meg til psykolog. Etter langt om lenge og mye om og men får jeg plass hos Humlen. Mens vi venter på henne får jeg fortsette å gå til Solstrålen, hun ville ikke sette meg på gaten som hun sa, jeg skulle få oppfølging og det fikk jeg jo og!

Så begynner beina å gjøre vondt, denne gangen blir jeg møtt slik jeg burde ha blitt møtt fra første gang ti-tolv år tidligere! Solstrålen tar nemlig grep med en gang! Hun ringer Haukeland og får snakke med vakthavende nevrolog (tror jeg) og får råd om hva vi kan gjøre videre og ikke minst beskjed om at jeg bare må henvises dit dersom det ikke gir seg! Jeg får prøve medisin og rett etter jul bestemmer hun at jeg skal bli henvist til Haukeland slik at jeg kan få en skikkelig utredning!

Månedene går og første time hos Humlen står for døren, det samme gjør timen på Haukeland. Hos Humlen blir jeg møtt av en vennlig engel og på sykehuset får jeg en diagnose! Ikke så veldig gøy diagnose og få men som jeg leste eller hørte et eller annet sted så er det en diagnose jeg vil dø med og ikke av, noe som jo er veldig greit! Nå er det Haukeland som har ansvaret for behandling og oppfølging av sykdommen og det er veldig greit siden Solstrålen slutter om noen uker! Hun sa at det er veldig bra for der er jeg i trygge hender hos folk som er spesialister på akkurat denne typen sykdommer! Og i tillegg er jeg jo i veldig, veldig trygge hender hos Humlen, så det vil gå bra, til slutt, selv om veien har vært lang, kronglete, humpete og vanskelig på mange måter!

To timer igjen...

I dag var jeg hos min gode Solstråle og det var som vanlig veldig godt! Vi pratet mye, eller, hun pratet mest da, men det var godt okke som! Det som ikke er fullt så gøyt er at det kun gjenstår to timer hos henne før hun slutter... jeg tror det blir veldig (fryktelig) vanskelig men samtidig så er det greit, iallfall sånn innerst, innerst inne! Og jeg er jo forberedt på det nå når jeg har fått vite det! Den første uken var den verste, nå er jeg kommet litt over det verste sjokket, eller, det var kanskje ikke et sjokk. Jeg har nemlig tenkt at noe sånt kom til å skje en stund, så magefølelsen min stemte på dette, men likevel. 

At jeg er lei meg er helt greit! Det er forståelig også! Solstrålen har jo vært der for meg i en veldig vanskelig og tøff periode av livet mitt og ikke minst så har hun jo vært der en god stund nå! Det er jo over to år siden jeg startet hos henne og frem til jeg startet hos Humlen i slutten av mars har jeg jo faktisk vært hos henne så godt som ukentlig! Det blir rart å ikke skulle til henne mer, det gjør det, så absolutt! Men samtidig har jeg mye å se tilbake på, jeg har mange gode minner fra timene våre og hun har lært meg ekstremt mye! Heldigvis forsvinner hun ikke på dagen! Det er godt! Dette har nemlig vekket fryktelig mye i meg med tanke på Fru Klem som bare forsvant uten at jeg fikk sagt skikkelig farvel til henne. Desto viktigere er det å få dette avsluttet skikkelig, sa Humlen, noe vi jo har vært i gang med en stund allerede egentlig. Ikke er det sånn heller at hun flytter til andre siden av jordkloden heller, vi bor i samme by så vi kommer helt sikkert til å treffe på hverandre igjen! Kanskje hun en dag står foran meg i kassakøen eller så er vi plutselig på tur på samme sted til samme tid!
Og hadde det ikke vært for Solstrålen hadde jo ikke Humlen dukket opp på min vei!

Men samtidig så er det jo dette som har vært målet, som sagt, at det går lengre og lengre tid mellom hver time siden jeg har begynt hos Humlen og nå blir det jo en naturlig avslutning i og med at hun slutter på legekontoret. Heldigvis er det en god stund til! Først skal hun ha en velfortjent sommerferie og jeg håper solen skinner der hun skal, her i byen er det nemlig nesten bare grå himmel og kaldt, vått vær om dagene...

Og Humlen skal ikke slutte! Hun sa på tirsdag at hun har tenkt å bite seg fast der hun er ganske lenge! Hun og jeg har en langvarig behandlingsavtale som strekker seg så lenge som jeg føler at jeg trenger det, ikke har hun tenkt å sparke meg ut heller, hehe:p Videre tenker hun også at vi kommer til å bruke lang tid og det tror jeg også at vi kommer til å bruke! Dette er jo ikke akkurat fikset i en håndvending.

***********

Ellers kjenner jeg at dette går mot en rolig helg! Jeg er megasliten etter noen litt for heavye aktive dager. Gårsdagen resulterte i megasmerter i beina i natt og i dag, jeg var på beina stort sett hele dagen, hadde ikke så veldig mange pauser. Men det positive midt oppi alle smertene er at jeg fikk gjort mye og det er bra for det gjør ting innen mitt veldig store prosjekt betraktelig lettere den neste uken!

Nå skal jeg spise litt kvelds før jeg kryper under dynen★

sliten!

Sliten, fryktelig sliten! veldig vonde bein, full av flashbacks og veldig takknemlig og glad for "bildet" av luken i gulvet og en vindeltrapp som dukker opp når jeg trenger det som Humlen gav meg i går!

Jeg gleder meg vanvittig til mandag, da er det lunsj med to av de beste, og til tirsdag for da er det endelig tid for en time hos gode Solstrålen igjen! jeg håper hun kan forklare det overlegen skrev på mandag, det er nemlig fryktelig mye jeg ikke skjønner! Humlen fikk en kopi og etter at hun hadde lest den fikk jeg en liten leksjon i nervelære så jeg skjønner litt mer av det som skjer med beina mine da.

Nå bør jeg begynne på veien mot sengen, det har en tendens til å gå iallfall en time før jeg slår av lyset...🙈

Fillng my cup

Humlen lærte meg om Circel of Security, det er et eldgammelt prinsipp som man ser over alt i forhold til relasjoner mellom to personer. I denne sirkelen har vi to begrep, oppe på linjen og nede på linjen, dette er tatt fra hukommelsen min og ikke sikkert det stemmer 100% da. Men iallfall, den ene personen i relasjonen er den trygge havnen mens den andre personen er den som er ute og seiler (og omvendt egentlig). Enten det er et barn, ungdom eller en voksen som er ute og seiler i sirkelen så må den inn og lades opp hos den andre. Den trenger å få bekreftelse, støtte, trøst, ros, omsorg, bli sett og lignende før den seiler ut i verdenen igjen. Så går batteriene tomme, kanskje det har skjedd noe, kanskje triller tårene eller noe sånt, så da seiler personen inn igjen i havnen og får batteriene ladet opp igjen, før den på nytt seiler ut igjen. For min del var det sånn at når jeg kom inn i den trygge havnen som barn/tenåring og fortalte mamma om hva som hadde skjedd, klarte hun ikke alltid å holde følelsene tilbake. Mamma gikk på en måte ned på mitt plan og ble like lei seg som det jeg var, minst! Og som barn/tenåring ble jeg da redd for å komme til henne med det jeg følte, jeg ville inn og få støtte men turte ikke. Så jeg simulerte at jeg var innom den trygge havnen og fikk det jeg trengte før jeg seilte ut igjen. Det er ikke bra! Jeg fikk jo dermed ikke den hjelpen jeg så sårt burde ha fått til å regulere mine egne vanskelige følelser jeg hadde i situasjoner.

Jeg tror egentlig Humlen syns jeg bør snakke med mamma om alt dette her. Men hun sa også at enten må vi jobbe for at hun, altså mamma, kan støtte meg på en annen måte eller så lar vi det ligge mens vi vet at jeg har et avklart forhold til dette. Isåfall må vi da vite at jeg kan være sammen med henne på en måte jeg kan være sammen med henne. Hadde jeg var under atten år hadde Humlen pratet med mamma men siden jeg er mange år for gammel til det så gjør hun det ikke, iallfall ikke uten at jeg vil!

Opprinnelig begynte man å se på det med barn vs. foreldre, men det er sånn at det skjer i alle forhold, mellom par, venner osv. Humlen oppfordret meg til å studere det når jeg var ute og det gjorde jeg i går, hun har rett, det er veldig spennende å se på! (spesielt mellom de unge på aldershjemmet mitt!)

Det jeg egentlig skal frem til med alt dette er, er at jeg har ikke så mange jeg kan lades opp hos. Jeg tror nok Humlen syns jeg har litt for få, det er egentlig sant! Men jeg har heldigvis noen gode! En emosjonell ladestasjon er Bamse og Karamell, der kan jeg seile inn i en trygg havn, få noen klemmer og litt opplading og så seile ut igjen. Solstrålen er også en sånn stasjon, det samme er Humlen! Dermed klarer jeg å hente noe av det jeg trenger, og det er jo bedre enn ingenting iallfall.

Mamma og stefaren min er jo ladestasjoner de også, men de er ikke det på samme måte som f.eks. Humlen, Solstrålen, Bamse og Karamell, det kan jo vurderes hvor bra eller ei det er men sånn er det bare, iallfall nå! Humlen sa at siden jeg er så stor som jeg er kan jeg si til mamma at det er en del ting jeg egentlig vil prate med henne om men det er bare noe jeg kan gjøre om hun kan passe på reaksjonene sine selv. Da hjelper jeg jo henne fortsatt på en måte men jeg kan si det på forhånd slik at jeg forhåpentligvis kan være barnet som søker mors trygge havn og ikke barnet som også må trøste mor fordi hun reagerer slik hun gjorde som når jeg var liten.
Vel, om jeg vil det vet jeg ikke helt, mulig skipet har reist for lengst på akkurat dette. Men muligheten er iallfall der om jeg føler behov for det!

Jeg har vært igjennom traumatiske opplevelser, det er det ingen tvil om! Og den langvarige hakkingen og trakasseringen har satt veldig dype spor i meg. Humlen tenker her at det som gjorde det så mye verre var den manglende hjelpen til å regulere alle de vanskelige følelsene som kom. Mamma var der samtidig som hun ikke var der fordi hun falt ned på samme nivå som meg, så jeg ble på en måte ikke skikkelig ivaretatt i den havnen, iallfall ikke med disse følelsene. Så derfor tror Humlen at jeg må ha hatt en god del ressurser i meg, det samme sier Solstrålen, når jeg likevel har klart meg. Men hvor disse kommer fra aner jeg ikke da.

I 9.klasse kom jo Fru Klem inn i bildet, det hjalp! Da fikk jeg en trygg havn å seile inn i og denne havnen klarte å være den trygge havnen som jeg så sårt trengte! Hun klarte å være den voksne og støtte, trøste, klappe meg på skulderen, rose osv. osv. og jeg fikk ladet opp batteriene mine når jeg var hos henne. Fru Klem hjalp meg med den emosjonelle reguleringen og visste hva vi skulle gjøre med disse vanskelige følelsene jeg gikk og bar på helt mutters alene. Hun var en som hørte på meg uten å begynne og gråte slik mamma kunne ha en tendens til å gjøre, jeg fikk fortelle historien min uten at hun gikk i oppløsning foran meg.

I tillegg må vi ikke glemme Fru Blid, Fru Smil eller Tedamen! De var også trygge havner og gode ladestasjoner!

Humlen prøvde å kjenne litt på hvordan jeg har overlevd oppi alt dette, men det aner jeg virkelig ikke! Så spurte hun hva jeg tenker er bra med meg, jeg hater sånne spørsmål for å være helt ærlig, det er dritvanskelig å svare på rett og slett! Men jeg klarte nå å hoste opp noe da, sånn som å strikke og det er i følge Humlen en kjemperessurs! og det er jo faktisk det! Videre var hun veldig god og kom opp med flere ting til meg - blant annet at jeg er flink til å lese, finne informasjon, jeg er sterk og vant til å bevege meg. Så ville hun ha meg til å komme med mer og da sa jeg at jeg er omsorgsfull og bryr meg om andre, det er også en kjemperessurs sa hun! Så hennes konklusjon eller hva jeg skal kalle det er at det er ikke helt beksvart, jeg har ressurser og jeg har evner, det skal jeg ta med meg på veien sa hun!

Jeg prøvde å finne et lignende bilde av trygghetssirkelen sånn Humlen tegnet det for meg men jeg fant ingen som lignet, så om du er nysgjerrig kan du google etter bilder:)

En tøff reise!

Woho! Jeg har fått innkalling til ortopedisk verksted nå!:D Tok bare ni dager fra Solstrålen sendte henvisningen til innkallingen lå i posten, det er digg det! Har time om 12dager allerede, noe som er veldig, veldig greit! Det blir spennende å se hva jeg vil få der, kanskje jeg til og med får sko? Det hadde vært veldig greit for det er ikke så veldig mange av skoene mine jeg klarer å bruke lengre... Får jeg sko kan jeg faktisk få hele fire par sko dekket første året, deretter vil jeg få to par i året!

Ellers var jeg hos Humlen i går, planen var egentlig at vi skulle bruke litt av tiden til mindfulness men slik ble det ikke. Vi pratet i halvannen time istedenfor, men som Humlen så fint sa så var det veldig viktig det vi tok opp. Tårene mine rant litt når vi pratet om enkelte ting, det er ikke så veldig mange som får se meg gråte nemlig men hos henne er det greit om det skjer kjenner jeg.

Hun sa blant annet at hun skjønner at jeg vegrer meg litt for å ha kontakt med folk fordi jeg har opplevd at veldig mange ikke har vært hyggelige mot meg. Og det at selvtilliten min er lav er ikke noe rart i det hele tatt, for det å vokse opp med kritikk og negative ting gjør noe enormt med ens selvtillit! Det har jo vært positive ting men det har på en måte druknet i alt det som var negativt. I dag er tankene mine om meg selv heldigvis litt bedre enn det de var før. Her skal Solstrålen ha en stor takk, hun har proppet hodet mitt fullt av positive ting de siste to årene og prøvd å få ut det negative jeg har blitt høre om meg. Nå skal iallfall stumpene av selvtilliten min som holder meg oppe reddes! de skal bygges opp igjen slik at jeg kommer meg ut av hullet jeg har vært nede i så alt for lenge.

Det å mestre ting er også viktig! Det er vel og bra og høre det fra andre at man klarer seg men det er også minst like viktig å gi mestringsfølelsen til seg selv og klare å tro på det! For når vi opplever mestring og får til ting, kan vi utvide horisonten vår og det er bra! Men det er viktig å ikke ha forventningene for høyt oppe! Det er bedre å ha legge listen på et plan hvor en hele tiden vil klare mer enn en forventer selv. Har vi forventningene for høyt oppe blir det vanskeligere å nå de og dermed vanskeligere og oppleve mestring. Jeg er en som ikke legger forventninger til hva jeg skal klare for høyt, jeg har lært at det er bedre å ha den listen langt nede og heller bli glad når jeg klarer å nå enda høyere opp. Humlen sa at når det skjer så skal jeg være bevisst på det og si til meg selv at dette klarte jeg jo bra! Så det å utfordre seg selv av og til og bekrefte at dette får en til er en del av oppskriften for å bygge seg selv opp igjen. Det er fryktelig vanskelig men også veldig viktig!

Det var vondt og snakke om alt dette, å se tilbake på veien jeg har gått i oppveksten er både tøft og kjipt! Men dette er noe jeg må igjennom for å komme meg videre! For det er håp for fremtiden, veien videre skal bli bedre! Den skal asfalteres videre slik at jeg en dag kan snu meg og se tilbake på veien fra den tiden og tenke at -ja, det var tøft, de årene var innmari tøffe og tunge men så kom det et veiskille og her valgte jeg en annen vei som resulterte i at det ble bedre! Humlen sier at jeg har alle muligheter for å få det til og det er noe jeg virkelig tok til meg kjenner jeg!

Jeg er veldig klar over at dette er en tøff reise men jeg tror også at det kan bli en god reise, iallfall når jeg har Humlen og Solstrålen gående med meg!

En onsdag for 13år siden

Mai er en litt slitsom måned for meg i år kjenner jeg!Det er flere ting som har skjedd denne måneden opp igjennom årene og noe av det sitter veldig i meg fremdeles. Sånn som i dag, 14.mai, er det 13år siden jeg var hos Fru Klem for første gang og det husker jeg, jeg husker til med klokkeslettet for timen! Nå husker jeg ikke så mye detaljer fra akkurat den timen men noe sitter i fremdeles. Jeg var veldig helt uforberedt på det, jeg trodde nemlig at jeg skulle på en forsinket helseundersøkelse, for i sekken lå helseboken min men der ble den liggende helt til jeg kom hjem igjen. Men der tok jeg så grundig feil som det kan gå an! Der iblant at hun sa at Musikeren hadde nevnt navnet mitt med en tilfeldighet og sagt at jeg ikke hadde det så bra på skolen. For å være helt ærlig så verken trodde eller tror jeg et sekund på at det var tilfeldigheter! Men bra var det uansett da!

Musikeren kunne absolutt ikke ane at han sendte en normal elev avgårde og fikk tilbake en rasende en, haha!:p Jeg ble nemlig veldig sur på ham og var vel det i et par uker, han hadde jo gått bak ryggen på meg og det var i mine øyne å svikte meg... ikke ble jeg blidgjort av at jeg slapp matteprøven jeg egentlig skulle ha hatt den timen heller. Han prøvde å få meg i tale flere ganger men det gikk ikke, jeg nektet å svare han. Selv når han kom for å prate med meg i et annet fag nektet jeg, faglæreren sendte meg ut på gangen til han men jeg stod bare med armene i kors og nektet å høre... Heldigvis, både for han og meg, så skjønte jeg etterhvert at han gjorde det fordi han brydde seg og ville hjelpe meg! 

Egentlig håper jeg at jeg en dag kan finne ut av hva eller hvem som fikk Musikeren til å snakke med Fru Klem. Det er ikke sikkert han husker det lengre men jeg er veldig fristet til å spørre han, vi er jo venner på facebook så det er lett å få tak i ham. Sjansen for at Fru Smil hadde noe med dette å gjøre er egentlig stor, vi pratet nemlig litt om hva som foregikk på skolen noen måneder før jeg havnet hos Fru Klem. Heldigvis er jeg venn med henne også på facebook, så hvis trangen blir enda større kan jeg jo spørre. Verre svar enn at de ikke husker lengre kan jeg ikke få og det er jo helt greit om de ikke gjør det, det er jo tross alt fryktelig lenge siden og ikke minst har de hatt en haug elever siden den gang.

I dag møtte jeg en mann jeg ikke har sett på nesten to år, tror jeg, det er iallfall veldig lenge siden. Det var min biologiske far som jeg ikke har noe særlig kontakt med lengre. Når jeg ble student oppfordret min daværende fastlege å ta et oppgjør med ham, jeg var nemlig veldig lei meg en time jeg var hos henne pga et eller annet som hadde med han og gjøre. Hun mente jeg kunne ha godt av å gå videre i livet uten han tilstede rett og slett fordi han bare brakte kaos og negativitet inn i livet mitt. Jeg hadde rett og slett ikke godt av å ha kontakt med han fordi han klarte å ødelegge meg psykisk hver gang han tok kontakt, da bare dro han meg ned i gjørmen. Så det gjorde jeg og det var veldig befriende og deilig! Så kom prinsessene inn i livene våre, han ble farfar og jeg ble tante, de førte oss pittelitt sammen igjen ved at vi møttes i dåp og bursdager. Men altså, nok om det, det var dagens møte jeg egentlig skulle fortelle om:p

Iallfall, jeg kom gående bortover gaten, hadde akkurat sagt adjø til jentene (les de gamle damene) på aldershjemmet og nøt den friske (men ikke fullt så rene) og kalde byluften og solen som skinte litt gjennom skyene. Plutselig så jeg han! Og han måtte selvfølgelig se meg og samtidig se at jeg så han, så han stoppet opp. Det gjorde og damen som han gikk med. Denne damen har jeg hørt om litt her og litt der i sikkert to år fra søsknene mine men aldri truffet, jeg var ikke engang sikker på om hun faktisk visste om meg, men det gjorde hun altså:p Jeg trodde, for å være helt ærlig, litt at hun var en skikkelig bitch og drittsekk akkurat som hans forrige damer! Men utifra det lille og uventede møtet vi hadde i dag, er hun ikke det! Hun virket hyggelig og oppriktig glad for å endelig få møte meg! noe jeg selvfølgelig ble litt glad for å kjenne på, klemte meg gjorde hun også! Jeg ble også glad for å vite at han er sammen med en dame som virker okey, det har ikke de andre damene vært nemlig! de skulle ut og spise, syns de kunne spurt om jeg ville være med jeg, om jeg hadde takket ja er en annen sak da, haha:p Vi har jo ikke akkurat så innmari mye å prate om, så det var kanskje like greit at de ikke spurte!:p

__________________

Ellers er beina mine fullstendig på bærtur, fortsatt! sliter litt med å innse at dette kanskje er sånn det vil bli fremover... at en koselig tur i skog og mark kan bli så smertefull... Joda, det finnes medisiner men det er ingen medisiner som er direkte rettet mot denne sykdommen, alle medisinene som tilbys er for andre sykdommer og lidelser. Går jo på en type og Solstrålen har tilbudt meg en annen, men jeg vet ikke om jeg orker å prøve mer medisiner... gå runde etter runde med bivirkninger, noen mindre hyggelige enn andre... Ikke virker det som om det forskes så veldig mye heller... 
Bllæææ! dagens hjertesukk fra meg...

Et bilde fra Sognsvann i Oslo, nesten nøyaktig fem år siden det ble tatt! Eneste skituren jeg hadde i løpet av årene i hovedstaden faktisk, ikke ble det så mye skigåing heller, det var skikkelig skareføre og glatt. Jeg endte iallfall ganske fort opp med å sette meg ned, drikke kakao og nyte solen:p

Minner fra 1.dag i 1.klasse

Dette er et innlegg jeg har brukt litt tid på, det har ligget som utkast en stund men nå vil jeg ha det ut og kanskje det vil hjelpe litt slik at det kan bli litt mindre slitsomt...

Første skoledag. Jeg husker ikke så mye av den men jeg har flere glimt fra ting som skjedde den dagen. I det siste har jeg slitt veldig, veldig mye med mareritt, minner og flashbacks fra den dagen, kanskje fordi det straks er 20år siden? Ikke vet jeg. Men jeg tenkte det kanskje kunne hjelpe å skrive det ned, kanskje det kan forsvinne litt når jeg får satt ord på det... Jeg merker at det har kommet mye mer fram mens jeg har skrevet dette her, så det ligger nok mye mer i underbevisstheten som jeg ikke alltid får skikkelig ut. Det må også sies at noe av dette er fra bilder jeg hadde før, de eksisterer ikke lengre da jeg rev i stykker absolutt alt jeg hadde av bilder fra barneskolen en gang i tenårene, men jeg husker de likevel. Mulig mamma har noen eksemplarer men de får hun bare beholde, jeg vil egentlig ikke vite om hun har det engang...

Jeg hadde iallfall på meg en hvit- og blåstripete kjole, blåe sandaler og hvite sokker. Ranselen (som det så fint het da) hadde jeg fått til 7.års dagen min noen måneder tidligere. Hovedfargen var rosa, så var det mye lilla, litt gul, grønn, hvit og rød (akkurat disse fargedetaljene er fra et bilde, det eneste jeg sitter igjen med fra barneskolen). Pennalet var det kuleste! Det var et toetasjers pennal, gult og blålilla med fisker på, bursdagsgave fra en tante. Inni var vel alt som hører til et pennal, som farger, blyanter, en rød- og blåblyant (hadde du en sånn?), den var til å bruke på konsonanter og diftonger, mulig et lite tegnehefte, viskelær og en blyantspisser.

Det var sol, muligens helt skyfritt, varmt var det iallfall for ingen hadde jakker på seg. Rektor hadde lappekjole på seg, den var grå med masse lapper i forskjellige farger, hun hadde briller og krøllete hår. Hun ropte oss opp en etter en, vi måtte frem og ta henne i hånden og neie/bukke, det samme måtte vi med læreren vår. Om det var alle tre klassene samtidig husker jeg ikke, mulig det var delt opp. Jeg gikk iallfall i A-klassen. 
Utenfor vår lille bygning var det malt opp seks gule striper, to striper per klasse (mulig det bare var tre, hukommelsen min er ikke så god på detaljer fra starten av skolen), vi måtte jo selvfølgelig stille opp på rekke og rad. Akkurat det fulgte oss iallfall hele småtrinnet, muligens mellomtrinnet også, men da skjedde det inne i gangen. Vi var enten 21 eller 22 elever, fordelingen av gutter og jenter husker jeg ikke lengre. Det eneste jeg husker var at nesten halvparten hadde flyttet innen vi gikk ut av den skolen seks år senere. 

Inne i skolestuen (ja, vi kalte klasserommet for det) satt vi to og to, en jente og en gutt. Jeg havnet ved siden av en av de som skulle bli en av de verste mobberne, Aleksander, tror jeg han het. Jeg ville helst sitte ved siden av hun som jeg kjente aller best av de jeg havnet i klasse med, men det ble det ikke noe av, hun var tvilling med en gutt og de ble plassert sammen. På pultene våre stod det fine navnelapper. På tavlen hadde læreren vår tegnet en stor sol, alle som ville fikk lov å komme frem og tegne en stråle hver. Han hadde også skrevet "VELKOMMEN" med sirlig løkkeskrift. 

Vi hadde også en assistent. Det eneste jeg husker fra henne var hennes lange krøllete hår. Vi var delt inn i en rød og en blå gruppe, tror det hadde noe med hvor vi bodde. Noen ganger startet rød før blå og sluttet først og noen ganger var det motsatt. Hvilken farge jeg var vet jeg ikke lengre. Jeg husker også den første sangen vi lærte, eller, en av de første sangene. I tillegg måtte vi hver morgen også si/synge Barnas Morgenbønn, også kjent som Jeg folder mine hender små, av Thorbjørn Egner (jeg ser nå etter et googlesøk at den omtales som en vugge/godnattsang men vi lærte at den het Barnas Morgenbønn), til lunsj måtte vi synge bordsalmer. I tillegg lærte vi masse, masse, masse salmer opp igjennom hele barneskolen! Og nasjonalsangene til Sverige og Danmark, det ble feiret, ofte rundt flaggstangen midt på skolegården til latter for resten av skolen.
Foreldrene stod stole og glade bak i skolestuen, flest mødre var det, fedrene var nok på jobb, iallfall var min det. Skoledagen gikk mot slutten. Mamma og jeg hadde gått til så vi skulle gå hjem også. Vi gikk sammen med to-tre andre jenter og mødrene deres, jentene ville gå alene og fikk lov, jeg valgte å gå med mamma og de andre mødrene.
Til middag den dagen fikk jeg bestemme retten og jeg valgte pannekaker.

Det var vel en av de bedre dagene jeg hadde på skolen! Resten av skolegangen min var stort sett bare dårlig... Lyspunktene kan knapt telles på èn hånd, iallfall på barneskolen, ungdomsskolen var litt lysere, men bare litt. Man kan vel egentlig si at jeg sitter igjen med to gode ting fra barneskolen. Det første er vennskapet mitt med L, hun har jeg vel nevnt en gang før. Vi var og er veldig gode venner, selv om det kan gå lang tid mellom hver gang vi sees og snakkes. Men vi er fortsatt like gode venner og nå har vi straks 20års jubileum som venner, sånne jubileum har jeg ikke akkurat så mange av... Et av de beste minnene jeg har med henne er når vi satt ved kjøkkenbordet hjemme hos meg, drakk kald/varm oboy og leste Donald, det ble vår greie:p
Det andre er skriften, vi lærte nemlig løkkeskrift og det er jeg egentlig veldig glad for, den har jeg fått mye kompliment for, spesielt av den eldre generasjonen:p

Ha en god tirsdagskveld<3

Tusen takk, kjære deg! del 3

Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre. 
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys! 
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag. 
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid

Studier, mine knuste...

...drømmer?
Vel, jeg hadde et vanvittig sterkt ønske og en stor drøm fra jeg var ca. 14år, det var å bli lærer! Drømmen kom fordi min klasse var så heldig og få en vanvittig klok og omsorgsfull faglærer! Hun var den første som virkelig så eleven som slet! Hun så den stille eleven som satt bakerst i klasserommet og som helst ikke ville prate høyt i timene. Hun så at eleven hadde en maske på seg men hun klarte også å se jenten bak masken. Hun så jenten som ikke hadde det noe greit, verken på skolen eller hjemme. Denne læreren tok tak i jenten som skjulte seg bak masken sin, hun la en omsorgsfulle vinge rundt henne og sa at veien videre skulle de gå sammen, ting skulle bli annerledes og jenten skulle slippe å gå alene, hun skulle få det bedre!

Og det stemte! Denne fantastiske læreren holdt faktisk det hun lovet meg! Ting ble ikke sånn innmari bedre men de ble litt bedre. Jeg hadde fått en lærer som virkelig klarte å komme innunder huden på meg og så meg sånn jeg virkelig var, det var det ikke så mange lærere som klarte nemlig, men hun gjorde det! Hun tok grep og hun åpnet øynene på flere! Jeg tror også at det er hun som er den opprinnelige grunnen til at helsesøster ble koblet inn på meg, det ble sagt at det var klasseforstanderen min men magefølelsen min sa at det var nok hun som var "skyld" i det, om det ikke var hun som gikk direkte til helsesøster, så var det nok hun som fikk klasseforstanderen min til å gjøre det.

Iallfall, drømmen om å bli lærer dukket som sagt opp i meg pga henne! Jeg så en som hadde klart seg etter mobbing på skolen (faglæreren min fortalte meg nemlig at hun selv hadde hatt litt mobbeproblemer på barneskolen) og dermed fikk jeg også lyst til å bli lærer. Det var nok også for å bevise for meg selv, og andre, at det fantes lærere som virkelig brydde seg om elevene og hvordan de hadde det. Læreren min på barneskolen brydde seg nemlig ikke om sånt...

Og drømmen fulgte meg videre inn på videregående, jeg tok allmennfag for kunne komme videre inn på lærerstudiet! Jeg var så innmari bestemt på at jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen, jeg skulle bli lærer for å vise at det ikke bare var dårlige lærere men også gode. Jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen. Jeg skulle bli lærer slik at ingen andre barn måtte igjennom det samme h*@"#$% som jeg vokste opp i. Tre år senere stod jeg med vitnemål i hånden, jeg hadde karret meg igjennom tre tøffe men greie og tildels gode år på videregående og var klar for voksenlivet!

Det gikk ikke helt etter planen. Men jeg kom meg inn på lærerstudiet i en annen kant av landet, rett og slett for å komme meg vekk fra byen jeg vokste opp i, få en pause fra byen og alle som bodde der. Jeg startet studiet med fullt trøkk, jeg fulgte skikkelig med i timene, var den som aldri hadde fravær, møtte opp på hver eneste forelesning, leverte inn alle oppgaver på tiden, jeg gjorde rett og slett alt som var forventet av meg!

Dagene gikk, de første månedene gikk veldig greit, men så ble det tøffere og tøffere. Jeg ble syk pga mugg og det gikk utover alt, min andre praksis stod for døren og jeg knakk sammen hos legen min, jeg klarte det rett og slett ikke! Da hadde jeg ikke sovet skikkelig på flere uker, muggen hadde nemlig satt seg i lungene mine og jeg hostet stort sett hver gang jeg åpnet munnen, og jeg endte opp med min første sykemelding. 
Så kom sommeren og jeg var overlykkelig! Jeg hadde klart meg et helt år på høyskolen og nå hadde jeg bare to år igjen! Høsten kom og jeg startet med friskt mot, sommeren hadde gjort meg godt og jeg hadde flyttet til en koseligere studentby hvor jeg delte en leilighet med en studievenninne. Men så kom mørket, mindre lys og kulden, jeg ble mer og mer deprimert og nedfor. Et nært familiemedlem døde og jeg prioriterte den personen fremfor skolen, fraværet begynte å vokse og jeg måtte be om utsettelse på flere innleveringer. En annen ting som også skjedde var at jeg ble så vanvittig skolelei, jeg var så lei av å gå på skolen dag ut og dag inn og bruke masse fritid på å lese gørrkjedelige bøker! Det at jeg bodde med en studievenninne hjalp ikke så mye, hun gikk nemlig en annen linje og i tillegg var hun på sisteåret sitt...

Julen kom og med den kom også juleferien. Jeg dro hjem til Vestlandet for å feire jul med familien min men jeg bestemte meg også for å droppe ut av studiene, eller, iallfall kutte ned på de. Det var et veldig vanskelig valg og på den tiden ville jeg ikke innse hva som egentlig var problemet mitt, nemlig at jeg slet mer enn jeg ville innrømme pga det jeg hadde vært igjennom. Så unnskyldningen min utad var at jeg var skolelei, jeg skyldte på at jeg ikke hadde hatt noe friår mellom videregående og høyskolen og at jeg så sårt trengte det nå. Derfor trappet jeg kraftig ned på studiet, jeg valgte å bare ha de fagene jeg syns var gøye og hvor lærerne var hyggelige.

Sommeren kom og jeg var ferdig student, iallfall for øyeblikket!
Jeg fikk meg jobb i et vikarbyrå, dro rundt fra barnehage til barnehage og hadde det egentlig veldig greit. Etterhvert fant sjefene mine ut at siden jeg hadde litt pedagogisk bakgrunn så kunne jeg jo også vikariere som lærer, noe jeg sa ja til umiddelbart! Jeg havnet i de verste klassene hvor elevene hatet alle vikarene som satte beina sine innenfor klasserommets fire vegger, men det stoppet ikke meg!

Etter noen måneder som vikar i barneskolen kom drømmeoppdraget mitt! Nå skulle jeg endelig få vite om læreryrket var noe for meg eller ikke! Jeg ble nemlig ansatt som vikar i en 1.klasse, det var bare for tre måneder men det gjorde ingenting! Nå hadde jeg endelig ansvar for en hel klasse og alt det ville si med både elevsamtaler, foreldresamtaler og ja, alt en lærer har ansvar for! Jeg gav alt jeg hadde og elsket jobben, elevene og kollegaene mine! Så kom dagen hvor en elev kom og sa at h*n ble mobbet, da datt jeg rett ned i kjelleren igjen. Men jeg bestemte meg for at h*n skulle få det godt, ingen skulle være slemme, verken mot eleven eller andre! Og jeg slo hardt ned på problemene, foreløpig var det bare internt i klassen så det hadde ikke utviklet seg, takk og lov for det! Elevene fikk se meg så sint som jeg aldri har vært, verken før eller etter. Jeg tok en skikkelig alvorsprat med de og jeg skjønte at de tok det til seg, 6-7åringene forstår veldig mye om de bare får det inn på rette måten fant jeg ut da:p
Problemene løste seg etterhvert, det måtte mye alvorsprat til men det hjalp!
Så kom sommeren, oppdraget mitt var ferdig og jeg skulle videre, da trappet jeg opp på kontoret til rektor, smelte hånden i bordet og sa klart ifra om at han skulle og måtte følge dette videre opp til høsten! han ble ganske paff for jeg plumpet ut med mye av min egen skolehistorie, men jeg visste at han ville ta det på alvor og følge det opp videre!

Høsten kom og jeg var tilbake med ujevne mellomrom som vikar, både for "mine" elever men også for andre klasser. Eleven som ikke hadde det greit om våren kom en dag løpende mot meg og kastet seg i armene mine, det jeg fikk vite da var at alt hadde blitt bedre! Det var ingen som var slemme mot h*n lengre og skolen var noe av det beste h*n visste! Det gledet meg veldig og jeg følte at jeg endelig hadde fått brukt min erfaring til noe godt!

***

Så hopper vi frem noen år.
Etter at jeg ble tante fant jeg ut at tiden var inne for å finne tilbake til hjembyen min. Jeg sa opp jobben og leiligheten, fant meg nytt sted å bo og et nytt sted å jobbe og flyttet hjem igjen. Men her innhentet fortiden min meg veldig, jeg som lærer møtte plutselig på foreldre til elevene jeg var vikar hos, det var foreldre som for mange år siden var slemme og stygge mot både meg og andre. Jeg kjente jo flere igjen, noen kjente også meg igjen men husket ikke helt hvem jeg var og kunne ikke plassere meg på noe vis, heldigvis! Det ble for tøft, jeg fikk panikk hver gang jeg gjenkjente noen som foreldre til elevene, assistenter eller lærere ved den aktuelle skolen. Jeg ønsket meg langt vekk fra skolen og slet meg igjennom dagen, da jeg var ferdig dro jeg hjem og gråt i timesvis, det gjaldt jo bare når jeg møtte på noen da. Men det var mer enn nok!
Fortiden innhentet meg bare mer og mer og jeg skjønte at læreryrket ikke var det rette for meg. Jeg kunne endelig kjenne på at valget om å slutte på studiet var riktig! Alle (familie, venner) mente jeg burde gå tilbake men magefølelsen min sa noe helt annet og jeg var veldig glad for at jeg kjente på den og ikke hørte på alle andre.

***

Det var et nederlag å skjønne at drømmen min ikke ble virkelig! Men jeg har jo gjort mye som lærervikar! Jeg gjorde slik at en elev fikk en bedre hverdag og med bare å ha hjulpet èn har jeg jo på en måte bevist både for meg selv og for andre at det finnes gode lærere der ute! Jeg utførte jo drømmen min, til tross for at det ble med den ene eleven, jeg sørget jo for at noen fikk en bedre hverdag på skolen og ikke måtte gå igjennom det samme som meg!

***

Og man må jo ikke være lærer for å hjelpe barn og unge som sliter! Det finnes jo mye annet som jeg kan gjøre, om jeg en dag er frisk nok til å begynne å jobbe igjen!

***

Dette ble myyyye lengre enn jeg hadde tenkt! Jeg har sittet og skrevet i nesten to timer og klokken nærmer seg faretruende 00.40! Men det var godt å sette litt ord på dette!

***

Ha en GOD natt 

og 

GODE drømmer søte deg!<3

Hva et er maskrosbarn?

Ordet "maskros" er svenskt og betyr løvetann. Maskrosbarn/løvetannbarn er et sosialfalglig populærbegrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppveksthold som for eksempel omsorgssvikt, rus, vold, mobbing og seksuelle overgrep.
Begrepet henspiller på løvetannens evne til å sprenge seg gjennom asfalt, sement og grus, og med det klarer å overleve og blomstre til tross for tilsynelatende umulige oppvekstvilkår. Selv på en mur som er mange meter høy klarer løvetannen å sprenge seg gjennom og bli til en vakker solblomst. Løvetann er et symbol på livskraft! Det er like imponerende hver gang den trenger seg frem på de mest utrolige steder! Det eneste den trenger er en aldri så liten sprekk!

Jeg er et slikt barn, jeg klarte å vokse opp til å bli en voksen dame på tross av at jeg levde under ekstremt vanskelige livsbetingelser, jeg var et barn som klarte meg tross alle odds. Dessverre sitter det meste av det jeg var igjennom fortsatt i meg, det er så innebygget og innprentet i meg at det har formet meg veldig. Men heldigvis går det an å bearbeide ting! Egentlig burde det ha blitt gjort for mange år siden men det ble ikke slik...

Jeg var igjennom mer enn et tiår med mobbing og tildels omsorgssvikt fra min far. Hadde jeg gått på skolen i dag hadde det nok aldri fått gått så langt som det gjorde da jeg var elev. Det hadde nok blitt fanget opp på en mye, mye bedre måte og klasseforstanderen min hadde ikke hatt noe annet valg enn å hjelpe meg. Og hadde han ikke gjort det kunne både han og skolen ha blitt anmeldt! Min historie er ikke unik, det er dessverre mange like skjebner der ute, det er mange som har lidd seg gjennom år etter år med mobbing. Heldigvis er verden bedre når det gjelder mobbesaker enn det den var før, iallfall de fleste steder!