Vel, jeg hadde et vanvittig sterkt ønske og en stor drøm fra jeg var ca. 14år, det var å bli lærer! Drømmen kom fordi min klasse var så heldig og få en vanvittig klok og omsorgsfull faglærer! Hun var den første som virkelig så eleven som slet! Hun så den stille eleven som satt bakerst i klasserommet og som helst ikke ville prate høyt i timene. Hun så at eleven hadde en maske på seg men hun klarte også å se jenten bak masken. Hun så jenten som ikke hadde det noe greit, verken på skolen eller hjemme. Denne læreren tok tak i jenten som skjulte seg bak masken sin, hun la en omsorgsfulle vinge rundt henne og sa at veien videre skulle de gå sammen, ting skulle bli annerledes og jenten skulle slippe å gå alene, hun skulle få det bedre!
Og det stemte! Denne fantastiske læreren holdt faktisk det hun lovet meg! Ting ble ikke sånn innmari bedre men de ble litt bedre. Jeg hadde fått en lærer som virkelig klarte å komme innunder huden på meg og så meg sånn jeg virkelig var, det var det ikke så mange lærere som klarte nemlig, men hun gjorde det! Hun tok grep og hun åpnet øynene på flere! Jeg tror også at det er hun som er den opprinnelige grunnen til at helsesøster ble koblet inn på meg, det ble sagt at det var klasseforstanderen min men magefølelsen min sa at det var nok hun som var "skyld" i det, om det ikke var hun som gikk direkte til helsesøster, så var det nok hun som fikk klasseforstanderen min til å gjøre det.
Iallfall, drømmen om å bli lærer dukket som sagt opp i meg pga henne! Jeg så en som hadde klart seg etter mobbing på skolen (faglæreren min fortalte meg nemlig at hun selv hadde hatt litt mobbeproblemer på barneskolen) og dermed fikk jeg også lyst til å bli lærer. Det var nok også for å bevise for meg selv, og andre, at det fantes lærere som virkelig brydde seg om elevene og hvordan de hadde det. Læreren min på barneskolen brydde seg nemlig ikke om sånt...
Og drømmen fulgte meg videre inn på videregående, jeg tok allmennfag for kunne komme videre inn på lærerstudiet! Jeg var så innmari bestemt på at jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen, jeg skulle bli lærer for å vise at det ikke bare var dårlige lærere men også gode. Jeg skulle bli lærer for å få slutt på mobbingen. Jeg skulle bli lærer slik at ingen andre barn måtte igjennom det samme h*@"#$% som jeg vokste opp i. Tre år senere stod jeg med vitnemål i hånden, jeg hadde karret meg igjennom tre tøffe men greie og tildels gode år på videregående og var klar for voksenlivet!
Det gikk ikke helt etter planen. Men jeg kom meg inn på lærerstudiet i en annen kant av landet, rett og slett for å komme meg vekk fra byen jeg vokste opp i, få en pause fra byen og alle som bodde der. Jeg startet studiet med fullt trøkk, jeg fulgte skikkelig med i timene, var den som aldri hadde fravær, møtte opp på hver eneste forelesning, leverte inn alle oppgaver på tiden, jeg gjorde rett og slett alt som var forventet av meg!
Dagene gikk, de første månedene gikk veldig greit, men så ble det tøffere og tøffere. Jeg ble syk pga mugg og det gikk utover alt, min andre praksis stod for døren og jeg knakk sammen hos legen min, jeg klarte det rett og slett ikke! Da hadde jeg ikke sovet skikkelig på flere uker, muggen hadde nemlig satt seg i lungene mine og jeg hostet stort sett hver gang jeg åpnet munnen, og jeg endte opp med min første sykemelding.
Så kom sommeren og jeg var overlykkelig! Jeg hadde klart meg et helt år på høyskolen og nå hadde jeg bare to år igjen! Høsten kom og jeg startet med friskt mot, sommeren hadde gjort meg godt og jeg hadde flyttet til en koseligere studentby hvor jeg delte en leilighet med en studievenninne. Men så kom mørket, mindre lys og kulden, jeg ble mer og mer deprimert og nedfor. Et nært familiemedlem døde og jeg prioriterte den personen fremfor skolen, fraværet begynte å vokse og jeg måtte be om utsettelse på flere innleveringer. En annen ting som også skjedde var at jeg ble så vanvittig skolelei, jeg var så lei av å gå på skolen dag ut og dag inn og bruke masse fritid på å lese gørrkjedelige bøker! Det at jeg bodde med en studievenninne hjalp ikke så mye, hun gikk nemlig en annen linje og i tillegg var hun på sisteåret sitt...
Julen kom og med den kom også juleferien. Jeg dro hjem til Vestlandet for å feire jul med familien min men jeg bestemte meg også for å droppe ut av studiene, eller, iallfall kutte ned på de. Det var et veldig vanskelig valg og på den tiden ville jeg ikke innse hva som egentlig var problemet mitt, nemlig at jeg slet mer enn jeg ville innrømme pga det jeg hadde vært igjennom. Så unnskyldningen min utad var at jeg var skolelei, jeg skyldte på at jeg ikke hadde hatt noe friår mellom videregående og høyskolen og at jeg så sårt trengte det nå. Derfor trappet jeg kraftig ned på studiet, jeg valgte å bare ha de fagene jeg syns var gøye og hvor lærerne var hyggelige.
Sommeren kom og jeg var ferdig student, iallfall for øyeblikket!
Jeg fikk meg jobb i et vikarbyrå, dro rundt fra barnehage til barnehage og hadde det egentlig veldig greit. Etterhvert fant sjefene mine ut at siden jeg hadde litt pedagogisk bakgrunn så kunne jeg jo også vikariere som lærer, noe jeg sa ja til umiddelbart! Jeg havnet i de verste klassene hvor elevene hatet alle vikarene som satte beina sine innenfor klasserommets fire vegger, men det stoppet ikke meg!
Etter noen måneder som vikar i barneskolen kom drømmeoppdraget mitt! Nå skulle jeg endelig få vite om læreryrket var noe for meg eller ikke! Jeg ble nemlig ansatt som vikar i en 1.klasse, det var bare for tre måneder men det gjorde ingenting! Nå hadde jeg endelig ansvar for en hel klasse og alt det ville si med både elevsamtaler, foreldresamtaler og ja, alt en lærer har ansvar for! Jeg gav alt jeg hadde og elsket jobben, elevene og kollegaene mine! Så kom dagen hvor en elev kom og sa at h*n ble mobbet, da datt jeg rett ned i kjelleren igjen. Men jeg bestemte meg for at h*n skulle få det godt, ingen skulle være slemme, verken mot eleven eller andre! Og jeg slo hardt ned på problemene, foreløpig var det bare internt i klassen så det hadde ikke utviklet seg, takk og lov for det! Elevene fikk se meg så sint som jeg aldri har vært, verken før eller etter. Jeg tok en skikkelig alvorsprat med de og jeg skjønte at de tok det til seg, 6-7åringene forstår veldig mye om de bare får det inn på rette måten fant jeg ut da:p
Problemene løste seg etterhvert, det måtte mye alvorsprat til men det hjalp!
Så kom sommeren, oppdraget mitt var ferdig og jeg skulle videre, da trappet jeg opp på kontoret til rektor, smelte hånden i bordet og sa klart ifra om at han skulle og måtte følge dette videre opp til høsten! han ble ganske paff for jeg plumpet ut med mye av min egen skolehistorie, men jeg visste at han ville ta det på alvor og følge det opp videre!
Høsten kom og jeg var tilbake med ujevne mellomrom som vikar, både for "mine" elever men også for andre klasser. Eleven som ikke hadde det greit om våren kom en dag løpende mot meg og kastet seg i armene mine, det jeg fikk vite da var at alt hadde blitt bedre! Det var ingen som var slemme mot h*n lengre og skolen var noe av det beste h*n visste! Det gledet meg veldig og jeg følte at jeg endelig hadde fått brukt min erfaring til noe godt!
***
Så hopper vi frem noen år.
Etter at jeg ble tante fant jeg ut at tiden var inne for å finne tilbake til hjembyen min. Jeg sa opp jobben og leiligheten, fant meg nytt sted å bo og et nytt sted å jobbe og flyttet hjem igjen. Men her innhentet fortiden min meg veldig, jeg som lærer møtte plutselig på foreldre til elevene jeg var vikar hos, det var foreldre som for mange år siden var slemme og stygge mot både meg og andre. Jeg kjente jo flere igjen, noen kjente også meg igjen men husket ikke helt hvem jeg var og kunne ikke plassere meg på noe vis, heldigvis! Det ble for tøft, jeg fikk panikk hver gang jeg gjenkjente noen som foreldre til elevene, assistenter eller lærere ved den aktuelle skolen. Jeg ønsket meg langt vekk fra skolen og slet meg igjennom dagen, da jeg var ferdig dro jeg hjem og gråt i timesvis, det gjaldt jo bare når jeg møtte på noen da. Men det var mer enn nok!
Fortiden innhentet meg bare mer og mer og jeg skjønte at læreryrket ikke var det rette for meg. Jeg kunne endelig kjenne på at valget om å slutte på studiet var riktig! Alle (familie, venner) mente jeg burde gå tilbake men magefølelsen min sa noe helt annet og jeg var veldig glad for at jeg kjente på den og ikke hørte på alle andre.
***
Det var et nederlag å skjønne at drømmen min ikke ble virkelig! Men jeg har jo gjort mye som lærervikar! Jeg gjorde slik at en elev fikk en bedre hverdag og med bare å ha hjulpet èn har jeg jo på en måte bevist både for meg selv og for andre at det finnes gode lærere der ute! Jeg utførte jo drømmen min, til tross for at det ble med den ene eleven, jeg sørget jo for at noen fikk en bedre hverdag på skolen og ikke måtte gå igjennom det samme som meg!
***
Og man må jo ikke være lærer for å hjelpe barn og unge som sliter! Det finnes jo mye annet som jeg kan gjøre, om jeg en dag er frisk nok til å begynne å jobbe igjen!
***
Dette ble myyyye lengre enn jeg hadde tenkt! Jeg har sittet og skrevet i nesten to timer og klokken nærmer seg faretruende 00.40! Men det var godt å sette litt ord på dette!
***
Ha en GOD natt
og
GODE drømmer søte deg!<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar