Det er nok et helt annet sted enn der jeg er i dag!
Vi reagerer jo forskjellig på det meste, også ting vi gjennomgår. Det finnes de som har klart seg uten noen særlige problemer etter mobbing, de har klart å legge det vekk og gå videre uten varige mèn. Mens noen har ikke klart å leve videre i livet og har dermed gått det drastiske skrittet ved å avslutte det. Og så har vi de som fortsatt kjemper for å komme ut av det, finne friheten og går en veldig lang vei for å finne den. Vi har også senskader etter traumene, det har iallfall jeg. Hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde gått igjennom alt jeg har gjort er ikke så godt å si. Men jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag, det er sikkert! Jeg hadde nok hatt en skikkelig utdannelse, en god jobb og sannsynligvis eid min egen leilighet, kanskje hadde jeg hatt kjæreste/mann og muligens barn, men det er ikke godt å si!
Jeg hadde nok hatt flere venner enn det jeg har i dag. Jeg er ikke direkte ensom på grunn av det, jeg har stort sett alltid klart meg i eget selskap uten problem. Men jeg hadde nok klart å holde bedre på de vennene jeg har hatt opp igjennom årene enn det jeg har gjort i dag. Det er faktisk bare en eneste venninne igjen fra barndommen som fortsatt står ved min side i dag. Vi møtes fra tid til annen, det er ikke så ofte men det gjør ingenting. Det er nemlig slik at når vi treffes så tar vi bare opp igjen trådene fra det vi snakket om sist, og det til tross for at det kan gå både 3, 4, 5 og 6.måneder mellom hver gang! Når jeg gikk på høyskolen så klarte jeg ikke å slippe de jeg gikk i klasse med skikkelig inn på meg, jeg turte ikke rett og slett fordi jeg var redd! Jeg var redd for at de også skulle være slemme mot meg, jeg visste jo innerst inne at de ikke ville det men jeg hadde jo stort sett bare dårlig erfaring med venner! Medstudentene mine prøvde, de inviterte meg på alt som de fant på men jeg sa nei hver eneste gang, det var vel bare på en eneste fredagspils i løpet av to år som jeg turte å gå på og det var fordi en tok meg i armen og dro meg med andre veien når jeg var på vei mot bussen... Jeg dro heller hjem til hybelen min og satt der mutters alene, men for meg så var det det som var det trygge og dermed det enkleste og velge...
Utdannelsen min hadde nok også vært i boks. Jeg hadde nok taklet studielivet bedre enn det jeg gjorde når jeg studerte om jeg ikke hadde hatt så dårlig erfaring fra skolelivet. Karakterene mine hadde nok vært en god del bedre enn de jeg gikk ut med. Da jeg ofte fikk høre det dersom jeg svarte høyt i klassen ble jeg veldig stille, jeg turte ikke å svare på spørsmål til tross for at jeg visste det riktige svaret... Det gjorde meg veldig stille år etter år, på videregående klarte jeg knapt å snakke i klasserommet, det var det verste jeg visste! (det resulterte også i en del dårligere karakterer siden jeg ikke var aktiv muntlig) Et par ganger fikk jeg til og med ha privat fremføring for læreren dersom vi hadde prosjekt slik at jeg skulle få presentere det.
Helsen min hadde nok også vært bedre. Jeg hadde kanskje sluppet å slite med angst, depresjoner, søvnvansker og ikke minst alt som kommer med posttraumatisk stressyndrom. Mulig jeg hadde sluppet å møte alle spesialistene jeg har vært hos også, jeg hadde sluppet å få beskjed om at jeg var lat, at jeg måtte gå turer og ikke sove så mye. Kanskje hadde jeg hatt en normalfungerende kropp også, ikke en med smerter og vondter både her og der. Jeg hadde kanskje klart å fortsette i fritidsaktivitetene jeg gikk på, sånn som fotballen jeg gikk på noen få år (det var mest tvang fra min trenerfars side da...)
Men det positive med det jeg har opplevd er jo heldigvis en del! Jeg har fått masse erfaring jeg har kunnet bruke for å hjelpe andre! Det er vondt å måtte ha alt med seg men det er slik livet mitt er, det er ikke så mye annet jeg kan enn å se fremover og håpe at det vil bli bedre. At jeg en dag kan bruke det negative til noe positivt på en eller annen måte! Jeg kan kose meg i eget selskap uten problem, jeg elsker å fordype meg i håndarbeid og bøker, jeg kan fint sette meg på en buss og bare sitte der uten problem. Og jeg kan fint finne på å gjøre det koselig for meg selv en kveld, tenne lys, se en film, poppe popcorn og bare være i nuet. Andre ting er jo at jeg har fått blitt kjent med fantastiske mennesker som betyr veldig mye for meg, sånn som blant annet Fru Smil, Fru Klem (helsesøster på ung.skolen, hun måtte jo også ha et navn:p) og Solstrålen. I tillegg så er jeg på vei til å få det bedre, det sier iallfall Solstrålen, og jeg velger å stole på henne, hun har som regel rett i det hun sier! Dessuten så begynner jeg så smått og se det selv men jeg ser også at jeg har en ufattelig lang vei å gå før jeg er i mål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar