Kjære deg!

Kjære Fru Klem!

I dag er det faktisk femten år siden vi traff hverandre for første gang! Det var en onsdag, jeg gikk i 9.klasse og hadde Musikeren i matematikk den formiddagen. Du hadde satt meg opp 10.35 eller noe sånt, den timen skulle klassen ha matteprøve men Musikeren insisterte på at jeg skulle gå til deg istedenfor! Jeg lurer veldig, veldig på om han hadde gjort det med vilje, bad han deg om å sette meg opp akkurat i den skoletimen eller var det helt tilfeldig? Jeg tror kanskje jeg fikk akkurat den timen med vilje jeg, Musikeren ville nok være litt ekstra snill mot meg! Men de andre i klassen protesterte høylytt på det! jeg skulle jo ikke få slippe matteprøven! det var jo fullstendig feil og det måtte jo både Musikeren og jeg skjønne! Likevel husjet han meg avgårde mot kontoret ditt når friminuttet var over!

Jeg trodde jeg skulle ha en helt alminnelig helsesjekk siden jeg hadde misset den i 8.klasse, så i sekken lå helseboken min. Men den kunne jeg bare ha droppet, for det var nemlig ingen helsesjekk jeg skulle på! Musikeren hadde gått bak ryggen min og snakket med deg om meg og min situasjon, han ville meg bare det beste men samtidig så ble det gjort på feil måte! Jeg trodde ikke akkurat på deg når du lovet bedring og sa at ting skulle bli så mye bedre, det hadde jeg hørt så mange ganger før at den gikk jeg ikke på flere ganger!

Iallfall, dette var starten på en veldig lang kontakt, du fulgte meg opp jevnt og trutt i ganske mange år. Mer enn hva som egentlig er vanlig, for de siste årene var jeg i utgangspunktet for gammel for å komme til deg på HFU. Men så gjorde du en feil, egentlig en ganske fatal feil! Du bare forsvant uten å ta skikkelig farvel med meg! Jeg skrev mail og ønsket deg en god jul, og så skrev jeg at jeg kom til å stikke innom like over nyttår før jeg dro over til Østlandet igjen. Svaret jeg fikk tilbake kom til å være det siste jeg hørte fra deg. Du skrev at du skulle ha permisjon i et halvt års tid og at det eneste du hadde planlagt var å reise rundt. Når høsten kom sendte jeg en håpefull mail til deg, men fikk bare et automatisk svar om at du var vekke fra januar til august, det til tross for at vi var i september. Et år senere sendte jeg en ny mail, just in case du var tilbake på jobb, men ingen respons, ikke engang mail om adressen var ute av drift... Men er det en ting man ikke gjør når man helsesøster eller annet helsepersonell, så er det å bare kutte kontakten med den man har kontakt med! Man avslutter på en skikkelig måte, man sørger for at dører lukkes og for at det taes et skikkelig farvel!

Jeg har prøvd å få tak i deg to ganger, en gang skrev jeg et langt brev til deg, to-tre år senere sendte jeg en sms og spurte om vi kunne prate. Jeg trengte det for å kunne lukke døren vår, og jeg trenger det litt fremdeles, iallfall en sjelden gang i blant! Døren er ikke så veldig ofte åpen lengre, ikke står den på vid gap heller for nå er det mer på gløtt. Det har heldigvis blitt enklere med årene! Og det at Solstrålen og jeg fikk en skikkelig avslutning har også hjulpet på den manglende avslutningen med deg! Men noen ganger når den åpner seg så er det litt som et åpent sår, det klarer liksom ikke helt å gro igjen for det er noe som mangler... I dag er en sånn dag... 

Kanskje går vi på hverandre en gang, isåfall håper jeg vi kan ta en prat!

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

Fillng my cup

Humlen lærte meg om Circel of Security, det er et eldgammelt prinsipp som man ser over alt i forhold til relasjoner mellom to personer. I denne sirkelen har vi to begrep, oppe på linjen og nede på linjen, dette er tatt fra hukommelsen min og ikke sikkert det stemmer 100% da. Men iallfall, den ene personen i relasjonen er den trygge havnen mens den andre personen er den som er ute og seiler (og omvendt egentlig). Enten det er et barn, ungdom eller en voksen som er ute og seiler i sirkelen så må den inn og lades opp hos den andre. Den trenger å få bekreftelse, støtte, trøst, ros, omsorg, bli sett og lignende før den seiler ut i verdenen igjen. Så går batteriene tomme, kanskje det har skjedd noe, kanskje triller tårene eller noe sånt, så da seiler personen inn igjen i havnen og får batteriene ladet opp igjen, før den på nytt seiler ut igjen. For min del var det sånn at når jeg kom inn i den trygge havnen som barn/tenåring og fortalte mamma om hva som hadde skjedd, klarte hun ikke alltid å holde følelsene tilbake. Mamma gikk på en måte ned på mitt plan og ble like lei seg som det jeg var, minst! Og som barn/tenåring ble jeg da redd for å komme til henne med det jeg følte, jeg ville inn og få støtte men turte ikke. Så jeg simulerte at jeg var innom den trygge havnen og fikk det jeg trengte før jeg seilte ut igjen. Det er ikke bra! Jeg fikk jo dermed ikke den hjelpen jeg så sårt burde ha fått til å regulere mine egne vanskelige følelser jeg hadde i situasjoner.

Jeg tror egentlig Humlen syns jeg bør snakke med mamma om alt dette her. Men hun sa også at enten må vi jobbe for at hun, altså mamma, kan støtte meg på en annen måte eller så lar vi det ligge mens vi vet at jeg har et avklart forhold til dette. Isåfall må vi da vite at jeg kan være sammen med henne på en måte jeg kan være sammen med henne. Hadde jeg var under atten år hadde Humlen pratet med mamma men siden jeg er mange år for gammel til det så gjør hun det ikke, iallfall ikke uten at jeg vil!

Opprinnelig begynte man å se på det med barn vs. foreldre, men det er sånn at det skjer i alle forhold, mellom par, venner osv. Humlen oppfordret meg til å studere det når jeg var ute og det gjorde jeg i går, hun har rett, det er veldig spennende å se på! (spesielt mellom de unge på aldershjemmet mitt!)

Det jeg egentlig skal frem til med alt dette er, er at jeg har ikke så mange jeg kan lades opp hos. Jeg tror nok Humlen syns jeg har litt for få, det er egentlig sant! Men jeg har heldigvis noen gode! En emosjonell ladestasjon er Bamse og Karamell, der kan jeg seile inn i en trygg havn, få noen klemmer og litt opplading og så seile ut igjen. Solstrålen er også en sånn stasjon, det samme er Humlen! Dermed klarer jeg å hente noe av det jeg trenger, og det er jo bedre enn ingenting iallfall.

Mamma og stefaren min er jo ladestasjoner de også, men de er ikke det på samme måte som f.eks. Humlen, Solstrålen, Bamse og Karamell, det kan jo vurderes hvor bra eller ei det er men sånn er det bare, iallfall nå! Humlen sa at siden jeg er så stor som jeg er kan jeg si til mamma at det er en del ting jeg egentlig vil prate med henne om men det er bare noe jeg kan gjøre om hun kan passe på reaksjonene sine selv. Da hjelper jeg jo henne fortsatt på en måte men jeg kan si det på forhånd slik at jeg forhåpentligvis kan være barnet som søker mors trygge havn og ikke barnet som også må trøste mor fordi hun reagerer slik hun gjorde som når jeg var liten.
Vel, om jeg vil det vet jeg ikke helt, mulig skipet har reist for lengst på akkurat dette. Men muligheten er iallfall der om jeg føler behov for det!

Jeg har vært igjennom traumatiske opplevelser, det er det ingen tvil om! Og den langvarige hakkingen og trakasseringen har satt veldig dype spor i meg. Humlen tenker her at det som gjorde det så mye verre var den manglende hjelpen til å regulere alle de vanskelige følelsene som kom. Mamma var der samtidig som hun ikke var der fordi hun falt ned på samme nivå som meg, så jeg ble på en måte ikke skikkelig ivaretatt i den havnen, iallfall ikke med disse følelsene. Så derfor tror Humlen at jeg må ha hatt en god del ressurser i meg, det samme sier Solstrålen, når jeg likevel har klart meg. Men hvor disse kommer fra aner jeg ikke da.

I 9.klasse kom jo Fru Klem inn i bildet, det hjalp! Da fikk jeg en trygg havn å seile inn i og denne havnen klarte å være den trygge havnen som jeg så sårt trengte! Hun klarte å være den voksne og støtte, trøste, klappe meg på skulderen, rose osv. osv. og jeg fikk ladet opp batteriene mine når jeg var hos henne. Fru Klem hjalp meg med den emosjonelle reguleringen og visste hva vi skulle gjøre med disse vanskelige følelsene jeg gikk og bar på helt mutters alene. Hun var en som hørte på meg uten å begynne og gråte slik mamma kunne ha en tendens til å gjøre, jeg fikk fortelle historien min uten at hun gikk i oppløsning foran meg.

I tillegg må vi ikke glemme Fru Blid, Fru Smil eller Tedamen! De var også trygge havner og gode ladestasjoner!

Humlen prøvde å kjenne litt på hvordan jeg har overlevd oppi alt dette, men det aner jeg virkelig ikke! Så spurte hun hva jeg tenker er bra med meg, jeg hater sånne spørsmål for å være helt ærlig, det er dritvanskelig å svare på rett og slett! Men jeg klarte nå å hoste opp noe da, sånn som å strikke og det er i følge Humlen en kjemperessurs! og det er jo faktisk det! Videre var hun veldig god og kom opp med flere ting til meg - blant annet at jeg er flink til å lese, finne informasjon, jeg er sterk og vant til å bevege meg. Så ville hun ha meg til å komme med mer og da sa jeg at jeg er omsorgsfull og bryr meg om andre, det er også en kjemperessurs sa hun! Så hennes konklusjon eller hva jeg skal kalle det er at det er ikke helt beksvart, jeg har ressurser og jeg har evner, det skal jeg ta med meg på veien sa hun!

Jeg prøvde å finne et lignende bilde av trygghetssirkelen sånn Humlen tegnet det for meg men jeg fant ingen som lignet, så om du er nysgjerrig kan du google etter bilder:)

En onsdag for 13år siden

Mai er en litt slitsom måned for meg i år kjenner jeg!Det er flere ting som har skjedd denne måneden opp igjennom årene og noe av det sitter veldig i meg fremdeles. Sånn som i dag, 14.mai, er det 13år siden jeg var hos Fru Klem for første gang og det husker jeg, jeg husker til med klokkeslettet for timen! Nå husker jeg ikke så mye detaljer fra akkurat den timen men noe sitter i fremdeles. Jeg var veldig helt uforberedt på det, jeg trodde nemlig at jeg skulle på en forsinket helseundersøkelse, for i sekken lå helseboken min men der ble den liggende helt til jeg kom hjem igjen. Men der tok jeg så grundig feil som det kan gå an! Der iblant at hun sa at Musikeren hadde nevnt navnet mitt med en tilfeldighet og sagt at jeg ikke hadde det så bra på skolen. For å være helt ærlig så verken trodde eller tror jeg et sekund på at det var tilfeldigheter! Men bra var det uansett da!

Musikeren kunne absolutt ikke ane at han sendte en normal elev avgårde og fikk tilbake en rasende en, haha!:p Jeg ble nemlig veldig sur på ham og var vel det i et par uker, han hadde jo gått bak ryggen på meg og det var i mine øyne å svikte meg... ikke ble jeg blidgjort av at jeg slapp matteprøven jeg egentlig skulle ha hatt den timen heller. Han prøvde å få meg i tale flere ganger men det gikk ikke, jeg nektet å svare han. Selv når han kom for å prate med meg i et annet fag nektet jeg, faglæreren sendte meg ut på gangen til han men jeg stod bare med armene i kors og nektet å høre... Heldigvis, både for han og meg, så skjønte jeg etterhvert at han gjorde det fordi han brydde seg og ville hjelpe meg! 

Egentlig håper jeg at jeg en dag kan finne ut av hva eller hvem som fikk Musikeren til å snakke med Fru Klem. Det er ikke sikkert han husker det lengre men jeg er veldig fristet til å spørre han, vi er jo venner på facebook så det er lett å få tak i ham. Sjansen for at Fru Smil hadde noe med dette å gjøre er egentlig stor, vi pratet nemlig litt om hva som foregikk på skolen noen måneder før jeg havnet hos Fru Klem. Heldigvis er jeg venn med henne også på facebook, så hvis trangen blir enda større kan jeg jo spørre. Verre svar enn at de ikke husker lengre kan jeg ikke få og det er jo helt greit om de ikke gjør det, det er jo tross alt fryktelig lenge siden og ikke minst har de hatt en haug elever siden den gang.

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

Tusen takk, kjære deg! Del 4

Jeg har jo allerede skrevet et innlegg til helsesøstre, det ligger her men jeg syns Fru Klem fortjener et som bare er til henne!

Dette innlegget er rett og slett til Fru Klem, den mest fantastiske helsesøsteren jeg vet om!
Tusen, tusen 3<lige takk for alt du gjorde for meg! Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for deg! Du gjorde så ekstremt mye for meg og sikkert mer enn det jobben din tilsa at du skulle gjøre! Tusen takk for at du tok Musikeren på alvor selv om han visstnok bare nevnte meg ved en "tilfeldighet"! (jeg håper at jeg en dag kan få klarhet i akkurat den historien der altså:p) Tusen takk for at du lot meg komme så ofte og ikke minst for at jeg fikk sitte der så lenge jeg trengte! Tusen takk for at du gav meg håp og mot til å klare det siste året på ungdomsskolen! Tusen takk for at jeg fikk være hos deg når resten av klassen hadde gym, og for alle de gangene jeg fikk lov til å ta resten av dagen fri til tross for at jeg egentlig ikke var ferdig på skolen, hihi:p
Tenk å følge en elev i så mange år etter at hun sluttet på ungdomsskolen som du gjorde! Du var en som virkelig brydde seg om oss du hjalp! Du stod jo på hodet for å ordne ting for meg og gjorde alt i din makt for at ting skulle ordne seg! Du undersøkte ting, du kom med forslag, du pushet meg og du gjorde det du kunne for å hjelpe meg! 
I litt over syv år hadde vi kontakt, det er det ikke alle som gjør altså! Og når jeg i teorien var for gammel til å gå på Helsestasjonen for Ungdom fikk jeg likevel lov til å fortsette å besøke deg der slik at vi kunne prate. Selv når jeg flyttet til den andre kanten av landet så ble du stående ved min side! Når jeg kom hjem på ferie så laget du alltid litt tid til meg, og det uansett hvor travelt du hadde det der! Og hadde jeg det vanskelig, om det var noe jeg ville fortelle eller om jeg bare ville si hei så kunne jeg bare sende deg en mail og vente på koselige svar fra deg! Du var rett og slett min trygge havn i den utrygge verdenen! 
Du gav så mye av deg for å hjelpe meg! Du viste meg at det fantes voksne som virkelig mente det som ble sagt! Du viste meg at verden kan være god til tross for alt det vonde jeg hadde opplevd!
Tusen, tusen <3takk, Fru Klem!

Ingen hjelp å få, iallfall ikke så mye

Planene mine gikk ikke! Byarkivet kan ikke hjelpe meg, ei kan heller Jussformidlingen akkurat nå. Dessverre er det slik at private skoler IKKE har avleveringsplikt (eller hva jeg skal kalle det) til byarkivet og dermed er det opp til hver enkelt skole om de vil levere journaler dit eller ei... Helt fullstendig sløkka!!!
Jussformidlingen kan kun hjelpe meg dersom jeg fremmer krav om innsyn i papirene mine og skolen sier nei eller at de ikke vil eller lignende... Men jeg spurte om Solstrålen kunne fremme det kravet på mine vegne, det sa han ja til, og dersom de ikke vil sende papirene til henne kan Jussformidlingen ta over og kreve innsyn. For et styr!!! Jeg blir litt gal!! Så mye arbeid bare for en journal... Men forhåpentligvis kan Solstrålen hjelpe med dette!

Når det gjelder journalen fra den offentlige psykologen er det slik at den sannsynligvis ikke finnes lengre! Det har seg slik at offentlige psykologer ikke trenger å ta vare på journaler i mer enn ti år, etter det er det opptil psykologene og bestemme selv om de skal oppbevares lengre eller makuleres... I tillegg har den psykologen jeg gikk til sluttet på kontoret hvor hun jobbet da jeg gikk til henne. Når hun sluttet tok hun med seg alle journalene til både daværende og tidligere pasienter... Nå i disse tider er det ca ti år siden jeg gikk der og dermed er sjansen for at den fortsatt finnes liten. Så da gir jeg opp å få tak i den journalen, jeg gikk der uansett bare fire ganger...

Men, nå er det helg og på mandag har jeg endelig time igjen hos min gode Sangerinne!:D

Ha en riktig god helg 

du som leser dette!<3

Litt av en tålmodighetsprøve!

Ja, det å få tak i gamle journaler er virkelig en skikkelig tålmodighetsprøve!
Jeg startet med å trappe opp på PPT-kontoret jeg var på i går, møtte en utrolig blid og ikke minst veldig hjelpsom sekretær, hun som var borte i går. Etter litt prat og søk på dataen sa hun at jeg måtte gå til OT-PPT-kontoret siden jeg hadde gått til PPT-psykologen når jeg gikk på videregående. Jeg fikk adressen, visste heldigvis hvor det var, og trappet opp på det kontoret. "Nei, journalen din ligger ikke lengre her, da må du over til fylkeskommunen sitt fjernarkiv", ok, jeg trappet opp på dagens tredje kontor. Der fikk jeg heldigvis god hjelp av en hyggelig mann, han kunne fortelle meg at ingenting er digitalt så han måtte lete for hånd i arkivene. Jeg gav han den informasjonen som han trengte og han sa at han skulle gå igang med letingen. Når jeg satt på bussen på vei hjem, ringte han meg. Han kunne fortelle at han hadde funnet hele TO ARK på navnet mitt, det var et ark med henvisningen fra rådgiveren min + at det stod noe bakpå, mens det andre arket var en kopi av innkallingen til den første timen... Jeg ble mildt sagt litt stum og visste ikke helt hva jeg skulle si men han sa at han kunne ta kopi slik at jeg kan hente det i morgen hvis jeg ville ha det, noe jeg selvfølgelig skal og vil. Men jeg har skjønt at jeg ikke skal ha for store forhåpninger til dette!

Det fjerde kontoret jeg trappet opp på var der jeg gikk hos en offentlig psykolog. Igjen møtte jeg en hyggelig sekretær, hun hadde dessverre bare dårlige nyheter til meg... Psykologen jeg gikk til jobber ikke der lengre og hun hadde tatt med seg alle journalene til tidligere pasienter som hun hadde hatt... (hadde jeg gått til en annen psykolog på senteret som hadde sluttet hadde journalen min ligget der...) I tillegg så kunne hun også fortelle at jeg ikke måtte ha for store forhåpninger, det er nemlig slik at de er pliktet til å ha journalene i 10år, etter det makuleres de... Jeg fikk den nye adressen til psykologen men den adressen bestod kun av butikker, etter et lite google-søk fant jeg en annen adresse. Men da var jeg så lei av å traske rundt i det klamme, lumre og våte været at jeg ikke gadd mer. Den journalen får heller bare være, jeg tviler på jeg får så mye ut av de notatene siden det var så få ganger, dersom den fortsatt finnes.

Men en gledelig nyhet var at mannen i fylkesarkivet hadde råd til meg ang helsesøster-journalen fra videregående! Han sa nemlig at jeg kunne be byarkivet om å be skolen om å få den på vegne av meg, jeg har nemlig ikke lyst til å snakke med den skolen, spesielt ikke helsesøsteren! Dersom byarkivet ikke vil det, så kan jeg gå til Jussformidlingen og få de til å gjøre det på mine vegne! Det var jo veldig greit da! For de som ikke vet hva Jussformidlingen er så er det en gratis jusshjelp bestående av juss-studenter som har kommet langt i studiet.

Så i morgen skal jeg hente de to arkene som ligger å venter på meg. Og så skal jeg ta turen til byarkivet, forhåpentligvis kan de hjelpe meg med å få journalen fra videregående! Dersom det ikke går, går turen videre til Jussformidlingen en av de neste dagene.

Hva har jeg funnet på nå da?

Uuææh, hva har jeg funnet på egentlig?
I dag tok jeg med meg kameraet mitt og dro til byen, planen var å gå og ta litt bilder siden det var opplett og tendenser til en deilig sol- og sommerdag. Meeen, mens jeg ruslet rundt omkring og egentlig var på vei ut dit jeg hadde tenkt meg fikk jeg plutselig en helt annen idé om hva jeg skulle gjøre. Det er noe jeg har tenkt på til og fra en god stund men som jeg egentlig bare har lagt bort hver gang den har kommet. Bortsett fra i dag da, da utførte jeg endelig det jeg har tenkt på en stund. Ideen min var altså å få tak i journalen min fra PPT-psykologen jeg var hos et par ganger når jeg gikk i 1.klasse på videregående. Hvorfor vet jeg ikke helt, jeg gikk der jo bare fire ganger eller noe sånt så det kan jo umulig stå så veldig mye interessant der... Men jeg trappet iallfall opp på kontoret (takk til google som kunne fortelle meg at de hadde flyttet på de 10årene som har gått!) og framla ønsket mitt. Damen jeg snakket med kunne ikke hjelpe meg, hun hadde nemlig ikke tilgang til hele datasystemet og kunne derfor ikke finne gamle journaler. Det kan derimot sekretæren deres, men hun var ikke på jobb i dag, så derfor må jeg tilbake i morgen.
Jeg gikk også et par ganger til en annen psykolog, nå har jeg sporet opp det kontoret også, sånn at jeg kan prøve å få tak i journalen derfra også. Det var også kun noen få ganger men jeg vil vite hva hun skrev om meg likevel.

Jeg har veldig lyst til å få tak i journalen min fra helsesøster på videregående, men jeg mistenker at den fortsatt ligger på skolen og dit vil ikke jeg gå! Så da får jeg heller smøre meg med litt tålmodighet og vente et par år før den forhåpentligvis vil befinne seg i byarkivet. Eventuelt kan jeg jo kanskje få min kommende psykolog til å få tak i den for meg.

Hvorfor jeg har et sånt behov for å få tak i disse journalene vet jeg ikke helt. Jeg vet heller ikke om det er så veldig lurt å få de heller, det kan jo være mye som kan trigge meg der! Men det er jo som Solstrålen sa en gang, at noen må hente det opp igjen for å lese mens andre har behov for å bare la det ligge. Jeg er tydeligvis en av de som har behov for å lese.
I fjor hadde jeg også et sterkt behov for å få tak i journalen min som Fru Klem skrev. Den måtte jeg jakte skikkelig på! Men takket være hun som ble helsesøster på ung.skolen min etter Fru Klem fant jeg ut hvor den lå og dro til byarkivet for å få en utskrift. Det tok fem uker det! Megaskuffet ble jeg også, det stod nemlig fryktelig lite fra samtalene våre der og i mine øyne var det mye sentralt som ikke var skrevet ned... Men det var likevel litt godt å lese det hun hadde skrevet, spesielt notatene fra helsestasjon for ungdom!

Nå får jeg bare smøre meg med tålmodighet og satse på at journalene er lette og få tak i og ikke har havnet i et eller annet arkiv som har x antall ukers behandlingstid på søknader om innsyn!

Tusen takk, kjære deg! del 2

Dette innlegget er rett og slett til Musikeren, min beste kontaktlærer noen sinne!

Tusen <3takk for at du ikke gav deg selv om jeg ikke slapp deg så langt inn i min trygge sirkel! Tusen takk for at du tok mamma på alvor når hun tok kontakt med deg og fortalte hvordan jeg hadde det på skolen! Du prøvde å hjelpe og jeg lot deg få lov, så vidt, og du gav deg heldigvis ikke. Du gjorde så godt du kunne, du klarte å få stopp på noe og du klarte å ordne opp mye i klassen min. Og når jeg ikke ville at du skulle blande deg så gjorde du det likevel, da var jeg sint, i dag er jeg glad for det! Jeg klikket fullstendig når du gikk til Fru Klem bak min rygg (hva fikk deg egentlig til å gjøre det? nevnte du meg virkelig bare ved en tilfeldighet? eller var Fru Smil eller noen andre inne i bildet?), og du prøvde å vinne tilbake tilliten min. Jeg var skikkelig sur på deg i rundt tre uker etter at Fru Klem kom på banen, jeg overså deg, nektet å høre hva du hadde og si og jeg nektet å svare når du spurte meg om ting... Jeg nektet til og med å bli med deg ut på gangen når du kom og prøvde å hente meg i et annet fag, faglæreren sendte meg ut men foran deg hadde du en rasende elev som nektet og høre og bare stod inntil veggen med armene i kors. 

Men til slutt skjønte jeg at du bare hadde gjort det for min egen del! Jeg så det også fordi du lot meg gå til Fru Klem i en time hvor vi egentlig skulle ha prøve, du sa til meg at prøven kunne jeg ta dagen derpå, den var ikke så viktig, timen hos Fru Klem var viktigere, det siste sa du ikke direkte men i ettertid så skjønte jeg hva du egentlig prøvde å si meg.

Tusen <3takk for at du viste meg at mannlige klasseforstandere/lærere også kunne bry seg og ta elevene sine på alvor! Tusen <3takk for at du var den kontaktlæreren som jeg trengte, til tross for min til tider veldig store motstand mot deg!

Tusen, tusen <3takk, kjære Musikeren!

Skriveglede og litt om Frøken My

Da jeg gikk på ungdomsskolen elsket jeg å skrive! Skrivingen var min form for terapi i de tre årene men også mange år videre! På ungdomsskolen var norsk favorittfaget mitt, spesielt i 9. og 10.klasse! Da hadde vi Frøken My (etter Lille My i Mummitrollet pga hårfargen hennes:)), hun var en av favorittene mine rett og slett fordi hun skjønte at jeg likte å skrive! Men også fordi hun så meg som den jeg var og ikke bare en elev. Jeg syntes egentlig ikke norskfaget var så interessant men når vi fikk skrive stiler så var det veldig interessant!:p Noen ganger skeiet Frøken My skikkelig ut og kunne fortelle fra hennes egen oppvekst (og hennes gale fransklærer blant annet) eller andre ting fra livet hennes. Det var timer jeg elsket! Hvorfor vet jeg ikke helt men det er noe med eldre mennesker og deres livshistorier som fasinerer meg.

Historiene mine handlet som regel om ensomhet, sorg, mobbing, tristhet, død, sykdom, familiekonflikter men også om vennskap, håp om en bedre hverdag og hverdagshelter. Det lå som regel veldig mye bak hvert eneste ord jeg skrev i stilene og oppgavene mine. Ofte endte historiene veldig tragisk...

I 10.klasse hadde vi et tverrfaglig prosjekt om kropp og helse, jeg husker ikke lengre hva slags oppgaver vi hadde i de forskjellige fagene men i norsk ble det stiloppgave. Dessverre har jeg ikke tatt vare på oppgavearket, men jeg har faktisk stilen fremdeles (en av de få tingene jeg har tatt vare på fra ung.skolen). Oppgaven var en dagbok-stil, temaet var ensomhet. Jeg var en kløpper til å skrive dagbøker (fikk til og med beskjed fra Frøken My om å øve meg på å velge andre oppgaver med tanke på videregående!:p) og dersom en av oppgavene var å skrive en dagbok var ikke valget vanskelig!

Vel, tilbake til oppgaven, den var en tragisk stil! Men den var også ærlig og skrevet rett fra hjertet mitt, jeg blottla meg veldig og skrev de innerste følelsene og tankene mine som jeg hadde på den tiden. Noe av det jeg skrev var "Ensomheten er i ferd med å tære meg opp og rive i stykker sjelen min. Jeg føler det er som om jeg lever i et vakuum av tomhet"... Jeg skrev også at dagboken var min eneste venn og at jeg som regel satt med den i fanget fra jeg var ferdig med leksene til jeg gikk og la meg (noe som forøvrig nesten var helt sant). På den tiden skrev jeg ut en dagbok på som regel bare noen uker og det ble gjerne 10-12sider hver eneste dag. Da Frøken My skulle dele ut stilene var jeg den siste som fikk min tilbake, de andre fikk gå etterhvert som stilene ble delt ut. L og S som jeg pleide å gå med til og fra skolen fikk sine og gikk, jeg spurte fint om jeg også kunne få min slik at jeg kunne gå sammen med dem men det fikk jeg ikke... Frøken My ville nemlig veldig gjerne snakke med meg litt! Jeg skjønte allerede da at hun hadde reagert på innholdet, og for å være helt ærlig, det hadde virkelig jeg også ha gjort dersom jeg hadde vært lærer og lest en slik stil! Frøken My og jeg pratet litt, da ville jeg ikke innrømme hvordan ståa var, jeg tror i dag at jeg ikke helt klarte å se det, men jeg sa iallfall at jeg hadde funnet på mye av det. Men i dag ser jeg at det meste som ble skrevet faktisk var mine egne ord og ikke så mye fantasi. Frøken My sa at hun ikke hadde gitt meg karakter, rett og slett fordi hun ikke ville, hun hadde nok reagert veldig når hun leste den om jeg kjenner henne rett. Nederst på stilen hadde hun skrevet at hun ikke ikke kommentere innholdet og skrev videre at det kanskje var godt for meg å få satt ord på følelsene mine, noe det selvfølgelig var.

Både Solstrålen og Sangerinnen har fått lese stilen, Solstrålen ble veldig stille, hun klarte ikke helt å fullføre det hun ville si og hun ble nok litt berørt. Sangerinnen leste den høyt for meg, det var sterkt fordi jeg har aldri fått den opplest, jeg har bare lest den selv... Jeg tror det traff noe inni henne også, det virket iallfall sånn, og det er veldig forståelig egentlig!

I dag er det langt ifra like mye skriving som det var før!

Etter mange år med pause fra dagbokskrivingen tok jeg det opp igjen i fjor, like før jeg begynte å prate med Solstrålen. Det er ikke 10-12sider hver eneste dag, i løpet av en uken blir det kanskje 8-10sider, og i tillegg blir den skrevet på mac`en istedenfor i en bok, men det er likevel en veldig god form for terapi! Den gangen skrev jeg til "Kjære E***" som er Fru Smil, eller til "Kjære A***" som er Fru Klem men i dag er det til "Kjære Dagbok". Det med å skrive til et navn kommer faktisk fra Anne Franks Dagbok, hun skrev jo til "Kitty".

Som regel pleier jeg å skrive fra samtalene som jeg har både med Solstrålen og Sangerinnen, men jeg prøver også å skrive andre ting, både gode og ikke fullt så gode. Det er rett og slett fordi jeg skal kunne ha noe å gå tilbake til og lese når dagene er tunge og da gjerne se at jeg har hatt det enda tyngre dager før.

Skriver du dagbok? Og har du i såfall et navn på dagboken din?:)

Ære være helsesøstre

Dette er et innlegg til ære for alle de gode og omsorgsfulle helsesøstre der ute! Dere gjør en fantastisk og ikke minst en super viktig jobb! All ære til dere altså!

Jeg ble selv reddet av helsesøsteren som jobbet på ungdomsskolen min. Hadde det ikke vært for henne vet jeg ikke helt hvor jeg hadde vært i dag, ting hadde nok vært betraktelig verre enn det det er, selv om ting absolutt ikke er bra fortsatt da. Men uansett, hun kom inn i livet mitt da jeg virkelig trengte det. Hun kom som en reddende engel, hun var en reddende engel! Hun så en elev som absolutt ikke hadde det noe greit på noen måte og tok meg under sine trygge, beskyttende og gode vinger! Hun gav av sin tid og gjorde veldig, veldig mye for meg! Hun satt i utallige timer og pratet, lyttet og kom med gode råd, fikk meg til å både smile og å le, hun satte foten ned og sa at ting måtte ordnes opp umiddelbart for nå var det nok. Hun åpnet både mine øyne og andres øyne som trengte å bli åpnet, hun fikk meg til å se lyset i tunnelen og lærte meg at det alltid finnes håp. Hun ble med på konferanser, ordnet med plass til meg på et avspenningskurs til tross for at det egentlig var fullt, pratet med de som trengtes å prates med og støttet meg gjennom ufattelige tunge dager! Hun gav meg et fristed hvor jeg kunne komme og roe meg ned i, var ting veldig ille lot hun meg sitte på venterommet i friminuttene, hun sendte meg hjem med lovnad om at jeg skulle få litt ekstra tid uken etter når jeg kom snylta forkjølet og dårlig på skolen bare fordi jeg hadde time hos henne den dagen. Hun var rett og slett en trygg havn i en utrygg verden! Jeg visste at det jeg fortalte henne forble hos henne uten at andre fikk vite det så lenge jeg ikke ville. Til og med når jeg var ferdig som elev på skolen fortsatte hun å følge opp via helsestasjon for ungdom! 
"Hold ut, livet går jo i bølgedaler, og det gjelder å surfe med!" skrev hun til meg en gang, og det er så sant, så sant!

Men nå er det natten, burde ha lagt meg for flere timer siden... Ønsker deg en riktig god natt med gode og vakre drømmer!