Fillng my cup

Humlen lærte meg om Circel of Security, det er et eldgammelt prinsipp som man ser over alt i forhold til relasjoner mellom to personer. I denne sirkelen har vi to begrep, oppe på linjen og nede på linjen, dette er tatt fra hukommelsen min og ikke sikkert det stemmer 100% da. Men iallfall, den ene personen i relasjonen er den trygge havnen mens den andre personen er den som er ute og seiler (og omvendt egentlig). Enten det er et barn, ungdom eller en voksen som er ute og seiler i sirkelen så må den inn og lades opp hos den andre. Den trenger å få bekreftelse, støtte, trøst, ros, omsorg, bli sett og lignende før den seiler ut i verdenen igjen. Så går batteriene tomme, kanskje det har skjedd noe, kanskje triller tårene eller noe sånt, så da seiler personen inn igjen i havnen og får batteriene ladet opp igjen, før den på nytt seiler ut igjen. For min del var det sånn at når jeg kom inn i den trygge havnen som barn/tenåring og fortalte mamma om hva som hadde skjedd, klarte hun ikke alltid å holde følelsene tilbake. Mamma gikk på en måte ned på mitt plan og ble like lei seg som det jeg var, minst! Og som barn/tenåring ble jeg da redd for å komme til henne med det jeg følte, jeg ville inn og få støtte men turte ikke. Så jeg simulerte at jeg var innom den trygge havnen og fikk det jeg trengte før jeg seilte ut igjen. Det er ikke bra! Jeg fikk jo dermed ikke den hjelpen jeg så sårt burde ha fått til å regulere mine egne vanskelige følelser jeg hadde i situasjoner.

Jeg tror egentlig Humlen syns jeg bør snakke med mamma om alt dette her. Men hun sa også at enten må vi jobbe for at hun, altså mamma, kan støtte meg på en annen måte eller så lar vi det ligge mens vi vet at jeg har et avklart forhold til dette. Isåfall må vi da vite at jeg kan være sammen med henne på en måte jeg kan være sammen med henne. Hadde jeg var under atten år hadde Humlen pratet med mamma men siden jeg er mange år for gammel til det så gjør hun det ikke, iallfall ikke uten at jeg vil!

Opprinnelig begynte man å se på det med barn vs. foreldre, men det er sånn at det skjer i alle forhold, mellom par, venner osv. Humlen oppfordret meg til å studere det når jeg var ute og det gjorde jeg i går, hun har rett, det er veldig spennende å se på! (spesielt mellom de unge på aldershjemmet mitt!)

Det jeg egentlig skal frem til med alt dette er, er at jeg har ikke så mange jeg kan lades opp hos. Jeg tror nok Humlen syns jeg har litt for få, det er egentlig sant! Men jeg har heldigvis noen gode! En emosjonell ladestasjon er Bamse og Karamell, der kan jeg seile inn i en trygg havn, få noen klemmer og litt opplading og så seile ut igjen. Solstrålen er også en sånn stasjon, det samme er Humlen! Dermed klarer jeg å hente noe av det jeg trenger, og det er jo bedre enn ingenting iallfall.

Mamma og stefaren min er jo ladestasjoner de også, men de er ikke det på samme måte som f.eks. Humlen, Solstrålen, Bamse og Karamell, det kan jo vurderes hvor bra eller ei det er men sånn er det bare, iallfall nå! Humlen sa at siden jeg er så stor som jeg er kan jeg si til mamma at det er en del ting jeg egentlig vil prate med henne om men det er bare noe jeg kan gjøre om hun kan passe på reaksjonene sine selv. Da hjelper jeg jo henne fortsatt på en måte men jeg kan si det på forhånd slik at jeg forhåpentligvis kan være barnet som søker mors trygge havn og ikke barnet som også må trøste mor fordi hun reagerer slik hun gjorde som når jeg var liten.
Vel, om jeg vil det vet jeg ikke helt, mulig skipet har reist for lengst på akkurat dette. Men muligheten er iallfall der om jeg føler behov for det!

Jeg har vært igjennom traumatiske opplevelser, det er det ingen tvil om! Og den langvarige hakkingen og trakasseringen har satt veldig dype spor i meg. Humlen tenker her at det som gjorde det så mye verre var den manglende hjelpen til å regulere alle de vanskelige følelsene som kom. Mamma var der samtidig som hun ikke var der fordi hun falt ned på samme nivå som meg, så jeg ble på en måte ikke skikkelig ivaretatt i den havnen, iallfall ikke med disse følelsene. Så derfor tror Humlen at jeg må ha hatt en god del ressurser i meg, det samme sier Solstrålen, når jeg likevel har klart meg. Men hvor disse kommer fra aner jeg ikke da.

I 9.klasse kom jo Fru Klem inn i bildet, det hjalp! Da fikk jeg en trygg havn å seile inn i og denne havnen klarte å være den trygge havnen som jeg så sårt trengte! Hun klarte å være den voksne og støtte, trøste, klappe meg på skulderen, rose osv. osv. og jeg fikk ladet opp batteriene mine når jeg var hos henne. Fru Klem hjalp meg med den emosjonelle reguleringen og visste hva vi skulle gjøre med disse vanskelige følelsene jeg gikk og bar på helt mutters alene. Hun var en som hørte på meg uten å begynne og gråte slik mamma kunne ha en tendens til å gjøre, jeg fikk fortelle historien min uten at hun gikk i oppløsning foran meg.

I tillegg må vi ikke glemme Fru Blid, Fru Smil eller Tedamen! De var også trygge havner og gode ladestasjoner!

Humlen prøvde å kjenne litt på hvordan jeg har overlevd oppi alt dette, men det aner jeg virkelig ikke! Så spurte hun hva jeg tenker er bra med meg, jeg hater sånne spørsmål for å være helt ærlig, det er dritvanskelig å svare på rett og slett! Men jeg klarte nå å hoste opp noe da, sånn som å strikke og det er i følge Humlen en kjemperessurs! og det er jo faktisk det! Videre var hun veldig god og kom opp med flere ting til meg - blant annet at jeg er flink til å lese, finne informasjon, jeg er sterk og vant til å bevege meg. Så ville hun ha meg til å komme med mer og da sa jeg at jeg er omsorgsfull og bryr meg om andre, det er også en kjemperessurs sa hun! Så hennes konklusjon eller hva jeg skal kalle det er at det er ikke helt beksvart, jeg har ressurser og jeg har evner, det skal jeg ta med meg på veien sa hun!

Jeg prøvde å finne et lignende bilde av trygghetssirkelen sånn Humlen tegnet det for meg men jeg fant ingen som lignet, så om du er nysgjerrig kan du google etter bilder:)