På et kontor 3205 dager senere

I dag har det skjedd, det jeg ALDRI trodde skulle skje igjen! Vi har gått på hverandre flere ganger i løpet av de nesten ni årene det har gått, og jeg har sett henne enda flere ganger enn vi har pratet, senest i april skimtet jeg henne og hun hadde skimtet meg og, men at dette skulle skje igjen hadde jeg aldri regnet med.

I dag satt Solstrålen og jeg ovenfor hverandre igjen på legekontoret, ikke det samme kontoret som for 3205 dager siden, men et av nabokontorene. Hun er nemlig blitt vikar for Solskinnet en dag i uken og jeg var så innmari heldig å få en time hos henne! Solskinnet fortalte dette sist jeg var hos henne, hun spurte om jeg ville ha en time hos Solstrålen og hun bare lo når hun så meg, for jeg satt bare og nikket så jeg nesten nikket av meg hodet😂 Men når hun spurte hvem av de jeg ville ha time hos før sommerferien klarte jeg ikke å velge, men det ble Solstrålen, og det er jeg veldig glad for i dag.

Solstrålen og jeg pratet veldig mye, det var mye tårer men også mye latter og når jeg skulle gå spurte jeg om jeg kunne få en klem, noe jeg selvfølgelig fikk😁 Hun dro meg også skikkelig godt i ørene og jeg håper jeg klarer å ta til meg det hun sa! Jeg spurte om kriseplanen til Solskinnet og meg også gjelder henne og meg, og det gjør den naturligvis! Vi hadde også en kriseplan når jeg gikk til henne før, da kom jeg med en liten hvit løgn til Englene og sa at jeg hadde fått øyebetennelse😇🙊

Listen over alt jeg hadde lyst til å fortelle henne var lang, meget lang, men som Humlen så fint sa en gang husker man bare 30% av det man vil si når man er hos legen, så jeg glemte en god del ting! Men jeg fikk fortalt det viktigste, tror jeg da. Uansett så har vi en nesten spikret avtale om en time til før sommerferien, så da får jeg heller prøve å huske noe av det jeg glemte i dag🤪

Jeg er ufattelig sliten og har det ikke sånn spesielt bra, men samtidig så er jeg et helt annet sted enn for ni år siden! Jeg er ikke den samme som satt hos Solstrålen for ni år siden som den jeg er i dag, jeg har jo vært gjennom 5 1/2år med traumeterapi og har masse verktøy og jeg skal klare å komme tilbake til der jeg var i fjor. Men så er det sånn at på grunn av bagasjen min tar ting litt ekstra lang tid. Solstrålen og Solskinnet har troen og det har jeg også, selvom min tro nok er litt svakere enn hva den burde være… men jeg står han over som FruKlem ville ha sagt!

På et hotellrom

Nå nyter jeg min siste kveld i selveste København! Jeg har nemlig dratt på tur hit! Kom i går og drar hjem i morgen, så turen er ikke så lang men for meg er den mer enn lang nok skal jeg tro beina! Jeg har nemlig gått over 20.tusen skritt mellom 08.00 i går og frem til nå, og det er mildt sagt ekstremt mye for meg!

Men beina skal få være slitne, vonde og sure om de vil! Det er faktisk helt greit! Eller, sånn delvis greit da! Å ha så vondt at du har lyst å spy er jo ikke noe å lengte etter, men samtidig så er dette en tur jeg har lengtet etter siden jeg var tenåring! Fru Klem pleide nemlig å fortelle om førjulsturene sine, blant annet København og Tivoli! Og nå var det endelig min tur! Endelig hadde jeg råd til å ta denne turen uten å måtte spinke og spare i flere måneder, det har jeg prøvd før nemlig, men så har det skjedd et eller annet og dermed har jeg ikke klart å spare likevel...

Så i dag har jeg vært et par timer i snøkledde Tivoli, eller, snø og snø, den vare fake så det sang etter, ikke så rart når det er 7-8grader ute da, men jeg kom iallfall litt i julestemning! Og det var ekstremt mye jeg hadde lyst! Blant annet noen aldeles nydelige snøkuler! Problemet er bare at jeg kun har håndbagasjen og dermed utgår ting som inneholder væske... Men jeg kommer likevel hjem med litt ting da, blant annet nye sko og Lego (selvfølgelig🙈) Og ja, jeg har også med meg slik (godis) hjem igjen😋

Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

Kjære deg!

Kjære Fru Klem!

I dag er det faktisk femten år siden vi traff hverandre for første gang! Det var en onsdag, jeg gikk i 9.klasse og hadde Musikeren i matematikk den formiddagen. Du hadde satt meg opp 10.35 eller noe sånt, den timen skulle klassen ha matteprøve men Musikeren insisterte på at jeg skulle gå til deg istedenfor! Jeg lurer veldig, veldig på om han hadde gjort det med vilje, bad han deg om å sette meg opp akkurat i den skoletimen eller var det helt tilfeldig? Jeg tror kanskje jeg fikk akkurat den timen med vilje jeg, Musikeren ville nok være litt ekstra snill mot meg! Men de andre i klassen protesterte høylytt på det! jeg skulle jo ikke få slippe matteprøven! det var jo fullstendig feil og det måtte jo både Musikeren og jeg skjønne! Likevel husjet han meg avgårde mot kontoret ditt når friminuttet var over!

Jeg trodde jeg skulle ha en helt alminnelig helsesjekk siden jeg hadde misset den i 8.klasse, så i sekken lå helseboken min. Men den kunne jeg bare ha droppet, for det var nemlig ingen helsesjekk jeg skulle på! Musikeren hadde gått bak ryggen min og snakket med deg om meg og min situasjon, han ville meg bare det beste men samtidig så ble det gjort på feil måte! Jeg trodde ikke akkurat på deg når du lovet bedring og sa at ting skulle bli så mye bedre, det hadde jeg hørt så mange ganger før at den gikk jeg ikke på flere ganger!

Iallfall, dette var starten på en veldig lang kontakt, du fulgte meg opp jevnt og trutt i ganske mange år. Mer enn hva som egentlig er vanlig, for de siste årene var jeg i utgangspunktet for gammel for å komme til deg på HFU. Men så gjorde du en feil, egentlig en ganske fatal feil! Du bare forsvant uten å ta skikkelig farvel med meg! Jeg skrev mail og ønsket deg en god jul, og så skrev jeg at jeg kom til å stikke innom like over nyttår før jeg dro over til Østlandet igjen. Svaret jeg fikk tilbake kom til å være det siste jeg hørte fra deg. Du skrev at du skulle ha permisjon i et halvt års tid og at det eneste du hadde planlagt var å reise rundt. Når høsten kom sendte jeg en håpefull mail til deg, men fikk bare et automatisk svar om at du var vekke fra januar til august, det til tross for at vi var i september. Et år senere sendte jeg en ny mail, just in case du var tilbake på jobb, men ingen respons, ikke engang mail om adressen var ute av drift... Men er det en ting man ikke gjør når man helsesøster eller annet helsepersonell, så er det å bare kutte kontakten med den man har kontakt med! Man avslutter på en skikkelig måte, man sørger for at dører lukkes og for at det taes et skikkelig farvel!

Jeg har prøvd å få tak i deg to ganger, en gang skrev jeg et langt brev til deg, to-tre år senere sendte jeg en sms og spurte om vi kunne prate. Jeg trengte det for å kunne lukke døren vår, og jeg trenger det litt fremdeles, iallfall en sjelden gang i blant! Døren er ikke så veldig ofte åpen lengre, ikke står den på vid gap heller for nå er det mer på gløtt. Det har heldigvis blitt enklere med årene! Og det at Solstrålen og jeg fikk en skikkelig avslutning har også hjulpet på den manglende avslutningen med deg! Men noen ganger når den åpner seg så er det litt som et åpent sår, det klarer liksom ikke helt å gro igjen for det er noe som mangler... I dag er en sånn dag... 

Kanskje går vi på hverandre en gang, isåfall håper jeg vi kan ta en prat!

Noe av det verste jeg vet med å være kronisk syk er den hersens utmattelsen som har en tendens til å komme hver gang det er en ekstra hump i veien ekstra! Følgesuvennen min som jeg kaller den. 
Det er så utrolig kjipt og kjedelig! Egentlig er det helt vanlig, sånn har det vært i mange, mange år faktisk! Jeg husker at Fru Klem og jeg snakket om det flere ganger når jeg gikk på gymnaset, for da hadde jeg sånne perioder ofte. Temaet var også oppe hos Solstrålen mange, mange ganger. Nå har jeg jo ikke diagnosen på utmattelsessyndrom, ikke har jeg det heller men likevel er det sånn kroppen min reagerer når belastningene blir for store. I det de blir for store så blir kroppen min veldig, veldig sliten, både mentalt og fysisk. Ikke så rart kanskje, da utmattelse er en del av både CMT`en og PTSD`en min, så jeg får jo på en måte dobbelt opp.

Denne gangen var humpen i veien smerteklinikken rett og slett! Kanskje ikke så rart for jeg var jo veldig redd for hva overlegen kom til å si! Jeg var livredd for at hun bare ville legge alt på det psykiske sånn som den crazye skolepsykologen jeg gikk til på gymnaset gjorde! Og så har jeg vært i konstant beredskap og egentlig i stor belastning i lang tid før timen fordi jeg grudde meg sånn! Ikke ble det bedre av dette monsteret av en overlege jeg hadde mareritt om i mange, mange netter før timen heller!

I tillegg til timen på smerteklinikken for en uke siden har jeg også gjort alt for mye! Det hjelper virkelig ikke på følgesuvennen min, eller, det hjelper den men ikke meg! For jo mer mat den får i form av energi jeg bruker, jo verre blir det! Det burde være grådig enkelt å lære seg men det er dessverre stikk motsatt - grådig vanskelig! Hele forrige uke var fulle av avtaler og denne uken har vært det hittil. Jeg er ikke flink til å gi beskjed til andre men de er heller ikke flinke til å gi beskjed til meg angående forandring i planer eller tilleggsplaner som avtales bak ryggen på meg...

Men nå skal jeg ta det med absolutt ro, skal bare gjøre ting jeg har lyst til, det er absolutt ingenting jeg MÅ gjøre før på mandag. Eller, for såvidt er det ikke noe jeg MÅ gjøre på mandag heller, men siden det er litt for sent å avlyse timen hos Fysio-damen så bør jeg gå slik at jeg slipper å betale flere hundre kroner for å ikke ha møtt opp.

Panikk i nattens mulm og mørke!

I natt våknet jeg og trodde virkelig at jeg hadde forsovet meg ikke ville rekke timen hos Humlen! jeg var kjempestressa og hadde nok også litt panikk, heldigvis sjekket jeg klokken før jeg foretok meg noe som helst annet! At det var mørkt ute verken reagerte eller tenkte jeg noe særlig over, haha:p Det hadde vært ille om jeg hadde hevet på meg klær og stormet ut av huset og løpt avgårde! Heldigvis er det et stykke og gå, så om jeg hadde kommet så langt at jeg hadde gått ut av huset hadde jeg forhåpentligvis oppdaget det ganske kjapt:p Heldigvis sovnet jeg igjen og våknet når alarmen ringte! da kunne jeg bare puste lettet ut siden det ikke hadde skjedd i det hele tatt! 

Timen hos henne gikk veldig fort, det syns jeg den nesten alltid gjør da. Men det var en bra time! vi pratet blant annet om flashbacksene og alt det som dukket opp når skolene begynte igjen for to uker siden. Det gjorde at Musikeren også ble et tema, jeg fortalte om den gangen jeg hadde vært sur på han og nektet å prate med ham i hele tre uker:p Årsaken til det var at jeg følte han hadde gått bak ryggen på meg og snakket med Fru Klem, jeg følte meg nok veldig sviktet. Men innen vi tok sommerferie hadde vi skværet opp og jeg hadde tilgitt han, for da hadde jeg nemlig skjønt at å sende meg til Fru Klem var noe av det lureste han kunne finne på å gjøre! 

Men nå er klokken så mye at jeg bare må avslutte, selv om jeg egentlig har hodet fullt av ting jeg vil skrive her:p I morgen er det tid for yoga hos Sommerfuglen, det ser jeg veldig frem til altså!

God natt og sov godt alle sammen!<3

Ett år!

Jeg kom plutselig på hvilken dato det er i dag, det er nemlig ett år siden jeg hadde min siste time hos en av de aller, aller beste hjelpere som jeg har hatt, nemlig herlige Solstrålen! Og når man har en hukommelse som det jeg har så husker man sånt! Men altså, hæ? har det gått et år allerede liksom? hvor har det året tatt veien da? Det har gått fort men det har også gått bra, og det er jo det viktigste! Så du hadde veldig, veldig rett i det, Solstråle!:D 

Dessverre har jeg ennå ikke kommet i samme kø som henne i matbutikken, sånn vi sa plutselig kom til å skje:p Det har vel muligens med at vi ikke handler i samme butikk, tror jeg da, men plutselig skjer det vel, det må jo nesten det siden vi sa det!:p Legekontoret blir heller aldri det samme uten henne der, men heldigvis er Enlgene mine der da! Solstrålen skal forresten ha et stor takk for at jeg fikk svar på hva som feiler meg! For hadde ikke hun tatt meg på alvor og henvist meg så hadde jeg jo ikke fått svar! Og så vet jeg at hun trives på jobben og det syns jeg er kjempebra!<3

En annen ting som på en måte var godt med avslutningen hos Solstrålen var at det hjalp på savnet etter en avslutning hos Fru Klem! For har man hatt en viktig rolle for noen så kan man ikke bare bli borte! Noe hun dessverre gjorde... hun gav for såvidt beskjed men det gjaldt på en måte bare for et halvt år. Når de månedene hadde gått ventet jeg på at hun skulle dukke opp igjen, men mailen jeg sendte gav bare et sånt automatisk svar om at hun var vekke fra da til da og thats it.

Disse er til deg, Solstråle! jeg håper du har hatt en fin sommer!:D

Yoga, feriedrømmer og kveldstur

I dag var jeg endelig hos Sommerfuglen igjen, jeg digger yogatimene hennes! Hun skal snart ut og reise, turen går til Bali hvor hun skal på fire ukers yogakurs, heldige henne altså! Jeg kunne godt ha tenkt meg noen uker på Bali men kanskje muligens ikke med undervisning fra 07.00 til 19.00, det hadde nok blitt litt vel mye i overkant for min del. Men på stranden under en parasol med et par bøker - det kunne jeg gjerne ha tenkt meg!

Jaja, jeg får heller planlegge tur til et annet sted, Sverige er kanskje ikke særlig eksotisk sånn i forhold til Bali da men man finner jo blant annet Liseberg der og så hadde det vært grådig gøyt å dra til Astrid Lingrens land!:p Om turen går dit vet jeg ikke helt ennå da, har jo hatt planer om å dra dit i et par år nå så det er jo egentlig på tide å gjøre noe med det! Og så hadde det vært veldig koselig å treffe den svenske, og veldig fjerne, delen av familien min som jeg har pittelitt kontakt med! Humlen og jeg pratet en del om det å reise når jeg var hos henne i går, det har også vært tema hos Solstrålen en god del ganger. Jeg har veldig lyst men samtidig så syns jeg det er veldig vanskelig, spesielt etter at beina begynte å slite. En del av frykten min er at jeg skal ha så vonde bein at turen bare vil bli ødelagt og det gjør at alt liksom blir så vanskelig. Da er det på en måte enklere å bare la være å dra... Egentlig er jeg veldig glad i å reise, selv om det faktisk går veldig mange år mellom hver gang. Litt av det har også økonomiske årsaker da, når man får AAP er det ikke akkurat så mye igjen når alt av regninger er betalt og nødvendige ting som mat osv. er handlet inn...

Nå måtte jeg tenke litt, utenom Sverige og Danmark har jeg faktisk vært i Asia, Italia, Spania og USA, så noen steder har jeg vært da! Og mine to pass har et stempel hver!:p USA og Italia er absolutt land jeg vil tilbake til, spesielt Italia rett og slett fordi det var skoletur som gjorde at jeg kom dit for en god del år siden. Da var dagene fryktelig nøye planlagt og ikke minst stappa med aktiviteter, og det måtte knyttes opp til diverse fag for at vi i det hele tatt skulle få lov til å dra! Det gjorde at var ikke så veldig mye fritid og vi fikk ikke så veldig mye tid til å utforske byen på egenhånd. Men det var kjekt da! Vi var blant annet på en messe i en eller annen St. Maria-kirke, der sovnet flere, inkludert klasseforstanderen vår, det var rett og slett hysterisk morsomt fordi hun begynte å snorke! Siste kvelden vi hadde på turen dro vi på opera, hvorfor i all videste verden vi gjorde det vet jeg ikke helt men det inngikk vel i et eller flere fag, sånn som historie (historielæreren vår var med nemlig:p). Men når man ikke skjønner italiensk og heller ikke skjønner handlingen ender det gjerne opp med at de aller fleste, inkludert meg, sovner! Til vårt forsvar hadde vi vært på beina iallfall i ti timer eller noe sånt før forestillingen begynte. På vei hjem mellomlandet vi i Amsterdam, en gjeng dro ut av flyplassen mens andre, deriblant meg, ble igjen. Vi endte opp med å trille rundt på de andres håndbagasje sånn at de skulle slippe å drasse på alt de hadde handlet. Siden Fru Klem var grådig glad i Italia fant jeg ut at jeg måtte sende henne et postkort, så når hun kom på jobb på min tidligere ungdomsskole lå det et kort og ventet på henne:p

Utenom yogaen dro jeg til byen, turen gikk til Clas Ohlson og kjøpe batterier til en lommelykt. Egentlig skulle jeg til Spar Kjøp og kjøpe garn også men jeg var veldig våt, til tross for regntøy, så jeg orket ikke å bli mer våt enn nødvendig:p

I sted måtte jeg ut en tur, jeg var så trett men å sove middag er ikke noe alternativ, selv om det er veldig fristende da!:p Så da fant jeg noen flasker som jeg kunne pante og så vandret jeg i vei, det endte opp med at jeg kjøpte en kroneis med nonstop, hihi:p Om det hjalp så veldig på trettheten vet jeg ikke helt da, men jeg har iallfall klart å holde meg våken og det er jo det viktigste! og så var isen veldig god, haha:p

Det er jo fredag i morgen og det betyr time hos Fysio-damen, mon tro om jeg snart er oppe i frikort der? tror jeg har vært hos henne ti ganger i år, da er jeg oppe i 1910kr men siden helfo er så kresen og ikke betaler tilbake resterende beløp på under 200kr, må jeg nok betale et par ganger til, jeg vil nemlig IKKE at de skal få mer penger enn nødvendig altså!

Aaaaauuuuu!

Au, au, au, au, au og aaaaauuuuu!!!!!!!
Mine stakkars bein har så vondt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for dem... Humlen har lært meg flere ting jeg kan gjøre når de er vonde, dessverre ble smertene litt for intense litt for fort og da er det ikke så mye annet jeg klarer enn å bare koble de ut og prøve å tenke på andre ting. Egentlig hjelper ikke det så veldig mye men det er ikke så mye annet som funker noe særlig bedre... Hadde jeg kunnet hadde jeg sendt de til Makrigialos, der hadde de likt seg, de liker iallfall å dra dit uten meg:p (Har aldri vært på Makrigialos altså, det er en liten gresk fiskeøy i det sørøstlige hjørnet av Kreta, og eneste grunnen til at jeg kan det stedsnavnet er fordi Fru Klem fortalte meg at hun hadde vært der:p)

Tens-apparatet til Fysio-damen er heller ikke noe tess når smertene er der de er nå. Mulig det hadde funket bedre om jeg hadde lært å bruke det av noen som virkelig kan tens-apparater, men takket være Raketten er jo ikke det mulig siden hun ikke vil sende meg til smerteklinikken... Skulle ønske Solstrålen fortsatt var fastlegen min jeg! Jeg kan jo forsøke å få time hos H, Sjefsengelen sa jo at det ikke skulle være noe problem og Pinnsvinet skryter av henne og sier at hun er dyktig. Men samtidig så sitter det litt langt inne fordi jeg har så dårlig erfaring med fastleger som det jeg har! Av syv fastleger er det bare to stykker som virkelig gadd å ta meg på alvor, det var Syklisten og Solstrålen! De hadde henvist meg til smerteklinikken uten å nøle, tror jeg da!:p

I tillegg kjennes det ut som om jeg har feber, det har jeg ikke, men det kjennes sånn ut fordi jeg er så sliten og utmattet som jeg er nå... Jaja, heldigvis er det rolige dager fremover, det er jo greit når jeg har det sånn som dette! Dessverre er værmeldingen ikke særlig grei men jeg må klare å komme meg litt ut på helligdagene, iallfall en eller to av dem, for å være inne hver eneste dag vil ikke funke særlig bra altså!

Jaja, nå skal jeg spise litt kvelds og så skal jeg legge meg!

Utmattet!

Jeg er skikkelig sliten, og det til tross for at jeg knapt har gjort noe som helst i dag... Ikke er det så veldig mye som skjer for tiden heller, eller, jo, vi har jo nav som får tankene mine til å surre en god del da! men jeg tror ikke jeg trenger å være så veldig bekymret når Humlen har en stemme med! Og så er det søvnen og nettene, de er ikke så gode, selv om det faktisk har vært litt bedre de to siste nettene da! jeg har begynt å sovne til mindfulness-appen min igjen etter råd fra Humlen. I tillegg er det smertene i beina, de hjelper jo ikke på noe som helst og dessverre er det ikke så mye som hjelper på dem heller... 

Fysio-damen lurte på om jeg er diagnotisert med ME når jeg var hos henne i går, det er jeg ikke, er ikke engang utredet for det. Ikke har jeg det heller, så vidt jeg vet da, er ingenting som tyder på det utifra journalen min. Men så har jeg jo iallfall to diagnoser som har utmattelse i seg så jeg har jo på en måte dobbelt opp av det... Fru Klem og jeg snakket iallfall om ME en gang, hun lurte på om det kunne komme av at jeg hadde hatt kyssesyken, det kan nemlig skje, jeg slet jo mye med utmattelse allerede tidlig i tenårene! I perioder benyttet jeg jo enhver sjans til å sove, kunne finne på å dra hjem fra skolen i fritimene når jeg gikk på videregående, sove litt og så dra tilbake til de siste timene. Når jeg bodde på Østlandet kunne jeg til og med sove så og si hele togturen uten særlige problemer... Sånn var det faktisk helt til jeg begynte hos Humlen, nå er det snart ett år siden oppstart hos henne og soving på dagtid har det blitt betraktelig mindre av på den stunden!:p Solstrålen og jeg har også snakket om utmattelse, det temaet gikk igjen mye, det står også som diagnose i noen legeerklæringer om jeg ikke husker feil.

Men, men, jeg har iallfall fått gjort noe fornuftig i dag da, nemlig tørket støv! får besøk om noen uker så da må det jo være rent og pent her, så for å klare det må jeg nesten starte nå, iallfall med sånne pirketing som å tørke støv og sette vekk ting som gjerne ikke tåler et møte med gulvet eller nysgjerrige barnehender:) 

Ser jeg har brukt fryktelig lang tid på å skrive dette her, fant usette NCIS episoder så jeg har glodd på det istedenfor å skrive ferdig:p Men nå må jeg ha litt mat i magen og så skal jeg etterhvert legge meg. Morgendagen blir nok en like inaktiv dag som i dag, heldigvis har jeg strikketøy og så er det jo skirenn på tv!:p

Circel of Security og litt mer

Timen hos Humlen var som vanlig alltid god, vi fikk pratet masse, masse! Blant annet så var vi innom circel of security, den har hun lært meg før, det er en sirkel som barnet, og både ungdom og voksne også, har, der er vi innom for omsorg i et par trygge hender, som en ladestasjon. Det var ikke noe jeg hadde så mye av i barndommen, jeg hadde jo mamma men hun viste følelser som rett og slett ble for overveldende for meg, for jeg hadde jo allerede mine egne følelser å takle og da ble det for mye med hennes i tillegg. Det førte til at jeg lukket meg og dermed gikk jeg rundt i ring uten å ha en skikkelig ladestasjon, hjemme var det farlig og ute var det farlig. Men heldigvis har jeg hatt noen andre som har vært mine trygge hender, noen jeg kunne prate med uten å få deres følelser inn i tillegg til mine egne. På ungdomsskolen var det spesielt Fru Blid og Fru Klem, sistnevnte fulgte meg jo faktisk i veldig mange år, så hadde jeg også en rådgiver på videregående som også var god å ha. Så gikk det et par år hvor jeg ikke hadde så mange før jeg fant Solstrålen og deretter Humlen! Målet er at jeg skal få enda flere slike hender og at jeg også kan være min egen circel of security etterhvert.

Vi snakket også om reaksjonen min etter brevet fra advokaten forrige uke, det henger dessverre fortsatt veldig igjen i meg. Hun fikk meg til å tenke litt annerledes på det, jeg har nemlig vært litt sint på advokaten min for at hun ikke tok opp ting før. Humlen og jeg fant ut at jeg var langt mindre sterk når jeg begynte hos henne for snart ti måneder siden enn jeg er nå og at det derfor var greiest å få den beskjeden nå og ikke da. For for ti måneder siden så var det aller først behandling jeg trengte, ikke noe evaluering og slikt! Jeg er glad for at hun sa det hun sa, jeg kjenner nå når jeg er kommet hjem at det hjelper, om ikke så mye så litt iallfall, jeg er iallfall ikke så veldig sint på advokaten min mer!

Humlen og jeg treffer hverandre allerede igjen i morgen, da skal vi på møte med saksbehandleren min i nav... jeg kjenner at jeg er veldig glad for at jeg skal ha Humlen med meg! 

Så var timen over, den går alt for fort dessverre, men heldigvis så får vi gjort en god del i løpet av de seksti minuttene da! Hun skulle avgårde på et møte, dermed skulle hun kjøre forbi mitt busstopp så jeg kunne få sitte på hvis jeg ville, noe jeg selvfølgelig takket ja til:D

Nå er det strikketøy og tv som gjelder, lydbok blir det nok litt senere. Resten av dagen skal iallfall være så rolig som overhodet mulig!C

Oppsummering av 2016!

Januar: Sliter med smerter og går på medisiner, er mye hos Solstrålen, hun henviser meg til nevrologisk avdeling, slutter hos Sangerinnen og begynner å trene hjemme istedenfor hos henne, sliter mye med søvnen, Solstrålen og jeg venter i spenning på innkalling til Humlen. Koser meg i snøen!

Februar: Må slutte på medisinen, jeg daler fryktelig i humøret jo høyere dose jeg går på. Får betennelsesdempende pga betennelsen i akillsen som ikke vil gå over. Strikker på mariusgenser til meg selv. Går med høy puls, eller, høy for meg å være, men Solstrålen konkluderer med at det bare er en del av "pakken" min etter å ha sjekket med et pulsoksymeter.

Mars: Denne måneden jeg var skikkelig syk for første gang på mange år. Min fine genser blir ferdigstrikket, å nistrikke i feberørska er ikke alltid så veldig lurt men det funker det også!:p På møte med NAV men det skjer ikke noe nytt der. Mitt første møte med Humlen var veldig, veldig vellykket!

April: Jeg kunne fortelle Solstrålen om et vellykket møte med Humlen, hun ble minst like lettet som det jeg var!:p Var på Haukeland og fikk diagnosen, druknet skikkelig i tankeelven et par dager etter det. For selv om jeg var klar over at det var noe som ikke stemte så var det likevel et sjokk å få en diagnose. Endelig var det noe som kunne skrives ned på et papir, endelig hadde jeg en diagnose å vise til, endelig ble jeg trodd av spesialister! Takket være Humlen og Solstrålen klarte jeg å klamre meg til elvekanten og etterhvert kom jeg over det verste sjokket. Jeg skjønner også veldig fort, etter bare et par timer, at Humlen er en veldig engasjert og god psykolog. Ellers skjedde det vel ikke så veldig mye spesielt.

Mai: Tja, hva skjedde i mai egentlig? Hmm, jeg tilbrakte 17.mai på Humleplassen! Og så vasset jeg allerede så tidlig som 7.mai, bare 8,5gr og skikkeilg kaldt! Humlen lærte meg om skjeiteorien men den sliter jeg fremdeles en del med da, sånt tar tid! Verktøykassen min begynner å fylles opp med blant annet mindfulness. Jeg leter etter et nytt sted å bo men får ingen napp, ennå iallfall:p Jeg kjøpte meg sparkesykkel slik at jeg skulle få det litt enklere med å komme meg rundt. Oppsigelse av leiligheten min ble også gjort, med god støtte fra både Bamse og Humlen, siden jeg hadde tre måneders oppsigelse. Begge sa at det alltid ordner seg for snille jenter og Bamse sa at det alltid skulle bli en ordning om jeg ikke fant noe innen oppsigelsestiden. Timene hos Solstrålen blir det flere og flere uker mellom, og hun går vel egentlig mer eller mindre fra å være både terapeut og fastlege til å "bare" være fastlegen min igjen.

Juni: Er en fryktelig travel måned, det skjer ekstremt mye, både gode og ikke fullt så gode ting! Jeg er tilbake på Haukeland for å ta EMG av beina, resultatet er ikke så veldig oppmuntrende, eller overraskende heller forsåvidt... De sensoriske nervene er mer eller mindre kaputte, heldigvis står det bedre til med de motoriske da! For første gang i mitt lange liv badet jeg allerede 7.juni, det gjorde jeg på Humleplassen, fantastisk men rimelig kaldt:p Jeg har også mitt første møte med yogaen!
Solstrålen forteller meg at hun skal slutte som fastlege, noe som egentlig ikke overrasker meg så veldig da hun også har jobbet der hun skal begynne fullt en god stund allerede. Det får meg likevel rett til bunns av elven, for er det noen som har vært trofast ved min side de siste to årene så er det jo henne. Men samtidig så vet både hun og jeg at det kommer til å gå veldig bra videre på veien! Fordelen er også at vi har tid på oss til å avslutte det før hun bytter jobb, det er veldig bra! Bare en uke etter denne nyheten får jeg meg et nytt sted å bo!

Juli: Juli går stort sett til å pakke, pakke, pakke, pakke litt til, pakke enda mer, så flytte, pakke ut alt sammen jeg pakket ned, vaske ut gamleleiligheten og pakke opp litt til! Ferie ser jeg langt etter, selv om flyttingen egentlig var en reise i seg selv. Humlen får en veldig forsinket bursdagsgave av meg, hihihihi:p Fysio-damen kommer seilende inn i livet mitt og jeg får så smått begynne hos henne før hun tar sommerferie. Beina? ja, de lever sitt eget liv...

August: Jeg stortrives i min nye leilighet, begynner å lande litt. Gjør meg kjent i området, går en del på tur, er på yoga stort sett en gang i uken og liker det veldig godt! Har to timer hos Solstrålen, den siste er den aller verste men samtidig var det hinsides godt å få avslutte samarbeidet med henne skikkelig! At vi hadde tid og at det gikk veldig gradvis, det startet jo egentlig allerede når jeg startet hos Humlen for da trappet vi jo ned, og at hun ikke bare forsvant! Det gikk bedre enn fryktet faktisk! det at Fru Klem bare forsvant hang nok veldig i meg og jeg var bekymret for at Solstrålen og jeg ikke skulle få avsluttet ting på en skikkelig måte. Strikkeklubben blir også mitt nye tilholdssted en gang i uken.

September: Humlen og jeg driver med søvnprosjekter, det mest vellykket er det dagslyslampen dukker opp i. Det klarer noen lunde å fikse litt på døgnrytmen min og det er veldig deilig! Ellers går dagene til både behandling hos Humlen og Fysio-damen, litt yoga, masse strikking og ikke minst Strikkeklubben hvor jeg ble innmari godt tatt i mot. Til tross for at det nesten bare er pensjonister der er det også veldig koselig! Sykehuslegene streiker og det går kraftig utover pasientene, deriblant meg... Humlen, Humle-vofsen og jeg er ute på tur sammen.

Oktober: Denne måneden skulle jeg egentlig hatt time hos nevrologen min men pga streiken blir ikke det noe av. Jeg kjøper den fantastiske serien "Sagaen om Isfolket" og leser vanvittig mye! En utrolig god og spennende serie, er veldig glad for at jeg fikk tak i alle bøkene på en gang altså! Jeg stakk av fra en vanskelig situasjon på yogaen, det var egentlig veldig godt å kjenne på at jeg kunne det hvis jeg ville! Humlen lærer meg bare mer og mer teknikker og verktøykassen min begynner etterhvert å fylle seg opp. Vi har også en ny skogstur sammen med Humle-vofsen. Jeg slutter vel mer eller mindre på yogakurset men fortsetter med det hjemme siden Humlen har laget yogaprogram til meg.

November: Er en travel måned, julemarkedet er vel det som tar opp tiden min aller mest! Jeg skriver innlegg nr. 500 her inne:p Leser masse i serien jeg kjøpte forrige måned! Prøvde å gjøre det lille soverommet om til yogarom men det var ikke så vellykket, hahaha! Ideen er ikke helt skrinlagt altså, mulig det går, en dag! Julen er et stort tema hos Humlen, jeg gruer meg akkurat sånn jeg har gjort i flere år! Planen min om å være alene hjemme blir faktisk tatt i mot på en god måte av Humlen og jeg kjenner at det er veldig godt å ha hennes støtte på akkurat det!

Desember: Tja, bedre enn forventet, faktisk mye bedre enn forventet! Julemarkedet blir ikke særlig vellykket men jeg er en erfaring rikere når det gjelder markeder da! nav bare forlenger aap`en min et par måneder ved å sende et brev. Fortsetter å lese masse i serien om Isfolket, kan endelig strikke ting jeg selv har lyst til igjen siden markedet nå er over. Leker litt julenisse og gir gaver til de tre gode Englene! Klarer å komme som nr. 1 på lege H sin venteliste og venter i spenning på at jeg skal få plass hos henne. Julaften tilbringes alene hjemme og dagen blir mer eller mindre akkurat slik jeg vil ha den! Kun en svidd middag som var mislykket men det gjør absolutt ingenting!:p 

Bamse og Karamell må heller ikke glemmes, de har jo vært der veldig mye for meg! De har vært to gode og ikke minst trofaste støttespillere gjennom hele året!<3

Lørdag 17.desember

Blæææ, jeg er så lei av å være sliten!!! jeg har så lyst til å klare ting uten å nesten kollapse etterpå... Beina vil ikke komme hjem fra juleferien, de har det visst bedre der enn her... førjulstiden bringer også med seg litt savn, spesielt etter Fru Klem. Heldigvis har jeg klart å legge henne litt til side, akseptert at jeg ikke får avslutte noe men likevel kommer hun snikende opp i tankene mine innimellom, spesielt da i desember... i tillegg hjelper det ikke med at nettene ikke er så veldig gode heller... så da bare baller det på seg og alt blir litt sånn ekstra gale... jeg blir litt som en tikkende bombe og i dag så sprakk bomben, det var heldigvis "bare" en tårebombe da. Det er forsåvidt ikke barebare heller da men men.

Heldigvis skal jeg både til Bamse og Karamell og Humlen i løpet av de neste dagene! Jeg er rimelig tappet så jeg kjenner at det skal bli veldig godt å lades opp litt!

Nei, nå skal jeg krype under dynen og forhåpentligvis finner jeg søvnen uten at det går alt for lang tid!

Mitt valg - julaften alene!

Dette er ikke noe jeg har gått så veldig mye ut med, det er bare noen få som vet det av de som virkelig kjenner meg. Men jeg tenkte likevel å skrive noe om det, siden jeg bare har to lesere her inne som kjenner meg og vet hvem jeg er bak skjermen, og så kan det jo hende det er andre som også tenker på det.

Greia er at jeg faktisk har valgt å være alene på julaften! Årsakene er flere, årene hvor jeg har hatt lyst til det er minst like mange! Jeg vet at jeg snakket med Fru Klem om dette opptil flere ganger for mange år siden men det ble aldri noe av, da mest pga at jeg alltid dro hjem til Bergen når det var jul. Nå bor jeg jo i byen og har min egen leilighet, dermed blir det ingen lange turer over fjell og gjennom daler for å komme hjem til mor og far på ferie. Solstrålen og jeg pratet også om dette, det var for to år siden. Den gangen hadde jeg også lyst til å være alene men det endte opp med at jeg feiret hos noen som ikke var i familien min i det hele tatt. Greit alternativ men det holdt med det året egentlig, dessuten er de ikke lengre et alternativ heller. Det finnes jo mange alternativ for enslige og aleneforeldre osv. osv. osv., Blomsterdamen T kunne også finne noen til meg etter som det er mange familier som ønsker å ha besøk av fremmede. Men skulle jeg ha gjort det så måtte det ha vært noen jeg hadde kjent og ikke minst vært trygg på, i tillegg måtte det ha vært noen som hadde bodd i nærheten.

Allerede 2.november var dette med julen et samtaleemne hos Humlen, da var julestyret begynt i familien. Det var noe jeg taklet dårlig, det er ikke barebare når det gjelder forholdene i familien min, det er skilsmisser og nye ektefeller/kjærester og eks-ektefeller som ikke tåler trynet på hverandre osv. osv. osv. Det siste vet jeg forøvrig ikke om stemmer helt da, jeg vet bare at det er fryktelig mye løgn inne i bildet fra min fars munn og hva han egentlig har sagt til sin nåværende samboer aner jeg ikke, sjansen for at det er sant er iallfall veldig liten! I tillegg er det jo også sånn at det gjerne ikke er like naturlig å feire med resten av slekten når det kommer nye medlemmer inn og antallet vokser, det er ikke slik at jo flere som er sammen jo bedre er det!

Uansett så har jeg familie jeg kan feire jul sammen med, bare så det er sagt, men likevel velger jeg å være alene! Det er ikke det at jeg ikke vil være med familien min, det er helt greit det altså. Ikke er det noen krangling mellom oss heller! (her ser vi vekk fra min biologiske far!) Det er bare det at det er så mye mas og kaos og styr at for min egen del velger jeg å tilbringe dagen i min egen leilighet, jeg tar rett og slett hensyn til meg selv! Med andre ord så velger jeg å ikke glede alle de andre ved å komme, jeg velger å glede meg selv ved å gjøre sånn jeg selv vil!

Så er det jo også noe med at når man er blitt voksen er det ikke like naturlig å feire sammen resten av familien sin (altså ikke egen familie men foreldre, tanter, onkler, søsken, nieser, nevøer og slikt). Og som Humlen så fint sa så har jeg jo et valg, et eget valg! i tillegg er jeg voksen og kan bestemme selv! Årets valg blir å feire julaften alene, for jeg tenker nemlig at den beste julen jeg kan få i år er å få lov å være i fred, se på akkurat det jeg har lyst til på tv, gjøre det jeg vil, høre på musikken jeg vil høre på, lage i stand til meg selv, gå i det jeg selv vil (pysj hele dagen, WOHO!!:p) og ikke minst kunne sove i min egen trygge seng. Og så drar jeg på julebesøk andre dager enn selve julaften! Drar jeg ut på julaften kommer jeg meg heller ikke hjem om kvelden, det er klin umulig med tanke på at det ikke går busser etter klokken fire om ettermiddagen. Taxi er uaktuelt, både fra mamma og de og fra der resten av familien bor. Og hjem, det hadde jeg MÅTTET om jeg hadde valgt å dra på besøk til familien, rett og slett fordi jeg hadde trengt å komme hjem til min trygge hule og være et sted jeg kunne samle meg igjen og lande skikkelig!

Det er fryktelig vanskelig på å være streng og si at jeg ikke vil feire jul med den eller den! Det handler ikke om at jeg ikke liker tantebarna mine og ikke ønsker å være en god tante for dem, det handler ikke om at jeg ikke liker søsknene mine eller svigerinnen min, det handler ikke om at jeg ikke liker foreldrene mine (mor og stefar i dette tilfellet) for det gjør jeg. Men det handler om den situasjonen jeg er i nå, for sånn ting er nå så må jeg passe på hva jeg bruker energien min på! Og bare tanken på å feire jul med andre gjør at jeg havner langt utenfor toleransevinduet mitt, noe som ikke er bra! Humlen sier at det meste handler om å holde seg innforbi vårt eget vindu, samtidig så er det lov å bevege seg på kanten og pushe deg lengre opp. Likevel er det veldig greit å ha en trygg base som er hjemme, der er jeg som oftest innenfor vinduet mitt.

Man skal ikke grue seg til jul, selv om det er veldig mange som gjør det, noe som er veldig trist! Humlens tanke er at dersom en gjør det, så må man se på julen og tenke at da må en gjøre noe med julen slik at det blir en jul en kan glede seg til! jeg syns det var en veldig god tanke, det er også en tanke jeg har tenkt helt ut og som jeg i år velger å gjøre! 

Julemiddag skal jeg også lage, dog ikke pinnekjøtt eller ribbe eller noe sånt voldsomt. Nei, det blir nok kyllingfilet og kålrabistappe eller noe sånt. Julegaver skal jeg også åpne, er ikke sikkert det blir så mange, kommer an på om jeg får noen før julaften, men jeg har iallfall et par jeg har kjøpt selv som jeg kan åpne:p Og resten kan jeg jo åpne når jeg får de, det er ikke så fryktelig nøye egentlig! 

Det største spørsmålet er vel egentlig om familien min får vite hva jeg virkelig skal gjøre den dagen! jeg tror at enkelte av dem ikke vil takle å høre at jeg velger å være alene, det vil nok bli fryktelig vanskelig å akspetere for noen. Derfor har jeg en nødplan, jeg har en jeg kan skylde på, jeg har et sted jeg kan "være" slik at ingen i familien får vite noe. Ikke fordi jeg har lyst til å lyge om det, det er ikke det. Det er mer det at jeg ikke har lyst til at de skal bli lei seg og triste, jeg har ikke lyst til å ødelegge deres feiring ved å fortelle at jeg vil være helt alene. Jeg vil heller ikke ha noe av at de skal prøve å få meg til å ombestemme meg eller prøve å gi meg dårlig samvittighet! Det kommer de nesten garantert til å gjøre for det er noe som er veldig vanlig når jeg velger å ikke bli med på ting!

Dikt og lange omveier

I dag var jeg hos min gode Humle igjen, det var som alltid veldig godt! Hun fikk noe av meg også, hihi:p jeg er veldig glad i å dikte, det er ikke så mange som får dikt av meg og jeg må være i skikkelig diktehumør for å få noe ned på papiret. Eller, faktisk, noen ganger kommer det bare bare utifra en tanke om et eller annet, da lønner det seg å bare skrive det ned mens man husker det. Det har til og med skjedd at jeg lager dikt midt på natten om jeg våkner, så begynner det å snurre og da må jeg bare finne mobilen og skrive det ned mens jeg myser og håper på at jeg skriver riktig. Det har nemlig skjedd at jeg har skrevet ordene rett, trodde jeg, mens når jeg våkner dagen etterpå og kommer på at jeg har skrevet noe så skjønner jeg ikke helt sammenhengen i alle ordene, hahaha:p Tror jeg bare har skrevet dikt til Fru Klem og Solstrålen før men nå har også Humlen fått et. Humlen ble veldig glad og litt rørt, hun ville henge det opp på tavlen inne på kontoret sitt og det syns jeg var koselig:D

Det er litt morsomt, hun og jeg er født i samme stjernetegn og vi har flere like ting vi liker begge to, til og med litt atypiske vansker også som er make, haha:p Og i dag fant vi enda flere ting vi har til felles. Det er jo litt morsomt og litt snodig at man kan ha flere likhetstrekk med andre som er født i samme stjernetegn men samtidig være så forskjellig ellers, det er jo en del år mellom oss også.

Ellers fikk jeg meg en langtur på bussen når jeg gikk fra Humlen, det er visst noe med meg og lange omveier for å komme hjem for tiden:p Jeg har det jo med å komme i kontakt med pratesyke mennesker og noen av de er bussjåfører på ruten min. Jeg så han jeg kjenner best komme kjørende og tenkte - yes! da kan jeg ta en liten tur og prate med han siden det er så lenge til min buss kommer (en time)! Så når jeg gikk ombord spurte jeg om han virkelig skulle til byen for det stod et annet navn på skiltet, det skulle han ikke, han skulle riktig vei for meg likevel, han hadde bare plassert seg på feil side av terminalen, hahaha:p Det er visst satt inn en ny avgang som jeg ikke hadde fått med meg, men utifra reiseplanleggeren stemmer ikke det da så noe er feil et eller annet sted:p Da var det bare å gi beskjed til den andre passasjeren som var ombord slik at han kom seg på riktig buss. Siden jeg ikke hadde lyst å dra hjem med en gang ble jeg med han en liten runde, jeg var den eneste passasjeren ombord så han syns det var koselig at jeg ville det, han var litt pratesyk nemlig:)

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden, må rydde vekk maten jeg lagde til middag da, ble litt vel mye mat men det gjør jo ingenting for da har jeg middag både i morgen og helt sikkert på fredag også!

God kveld til deg!:)

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

Høstens første søndag

Da er nok en helg over!
Det ser ut som om høsten starter skikkelig bra her på Vestlandet! i dag har det nemlig vært strålende sol med knapt noen skyer på himmelen!:D

Jeg var ute av huset allerede kvart på elleve for jeg hadde lyst å sjekke ut kirken jeg tilhører nå. Siden det knapt går busser om søndagene var jeg pent nødt til å ta beina fatt, om jeg ikke ville være ekstremt tidlig ute da... Men det tok meg bare 25min å gå så det var jo ikke så ille, en vei jeg aldri har gått før gikk jeg også, så nå har jeg tre veier å gå den veien. De er vel mer eller mindre like lange men den jeg gikk i dag er den beste da den er minst bratt! Og dermed er den den perfekte sparkesykkel-veien, for den veien kan jeg absolutt gå hjem uten så alt for stort problem også:p
Når jeg skulle hjem tok jeg bussen, jeg var nemlig heldig med at bussen skulle kjøre ti minutter etter at gudstjenesten var ferdig! 

Det var ikke så mange som kom, var nok fordi det er kom-deg-ut-dagen og attpåtil strålende sol i dag. Men jeg følte meg veldig ung i forhold til alle de andre som var der... Regner med at det er litt større blanding i alder der til vanlig!:p Før kunne jeg så og si hele liturgien(?) på rams men etter at den nye kom så henger jeg knapt med, så jeg snublet litt i ordene, godt ingen satt ved siden av meg, hahaha!:p

Resten av dagen har gått til tv, strikking og pittelitt rydding! eller, rydding og rydding, kan ikke akkurat si at jeg er ferdig med det - alle strikkepinnene ligger strødd utover gulvet, men jeg har iallfall startet noe der da, hahaha:p Trenger et system og så trenger jeg å finne alle pinnene jeg har, for jeg har nemlig langt flere enn de som ligger på gulvet nå!

Nå skal jeg spise litt kvelds og så skal jeg begynne veien mot sengen. Søvnprosjekt del 2 går så som så, i går morges klarte jeg ikke å våkne skikkelig, slo på lampen men sovnet igjen! Men det hadde nok med at jeg knapt sov da, Fru Klem hadde nemlig bursdag og det kom jeg på før jeg hadde lagt meg fredag. Jeg hørte på radioen og i det nyhetene begynte ved midnatt kom jeg på det og da var det gjort gitt... I dag utsatte jeg rett og slett alarmene og hadde de på hvert kvarter mellom 9 og 10, det gikk litt bedre:p Men i morgen er det tilbake til halv ni, vet egentlig ikke om en sånn utsettelse er tillatt! Glemte å spørre Humlen om det, tror ikke det er såååå greit men det er vel noe med at det skal være helt regelmessig uansett om det er hverdag eller helg!

Avledningslister

Har du hørt om det før? jeg har men jeg har aldri brukt det selv, bare tenkt tanken om at det kanskje muligens hadde vært greit og vurdere om jeg burde lage det selv, opptil flere ganger faktisk. Tror også muligens at Fru Klem og jeg har pratet om det men det skal jeg ikke si helt sikkert! Solstrålen og jeg har iallfall snakket om lystbetonte ting å gjøre og denne listen er jo på en måte det, iallfall for min del. Avledningslister var iallfall et lite tema hos Humlen på onsdag og siden har jeg grublet litt på det. 

Uansett, sånne lister kan brukes til så mangt, det kommer an på hva du trenger en sånn liste til. For min del kan den brukes på mye, både når jeg kjenner at elven renner over og kommer med alt det innebærer - flashbacks, minner, drukning, angst, panikk etc., men også når beina er smertefulle og da gjerne mer smertefulle enn vanlig!

Jeg laget en liste i sted, jeg nummerte den men tenker at jeg ikke må bruke listen slavisk. Har jeg listen har jeg en ide om hva jeg kan gjøre når jeg trenger det og så kan jeg jo alltids gjøre flere ting samtidig om ting er så ille/vanskelig/vondt at det trengs, sånn som å strikke, høre på musikk og drikke kakao, eller høre på musikk og gjøre mindfulness eller yoga.

Avledningsliste

1. Strikke i 15minutter

2. Se på tv.

3. Skriv dagbok (eventuelt les 

noe Solstrålen eller Humlen har sagt)

4. Mindfulness/yoga

5. Kok vann og lag litt kakao

6. Finn frem fargene og fargelegg

7. Hør på radio, eventuelt LPer

8. Spill «Plants vs. Zoombies»

9. Les et kapitel eller tre

Det kan jo også stå mye annet på sånne lister! F.eks. om du har noen du kan ringe eller sende melding til når ting står på som verst, gå en tur, se en film, vaske opp, rydde, sortere noe, se i gamle album, uansett må det være noe som kan funke for akkurat deg! prøv deg frem om du trenger det, lag flere lister om du vil det - en for når det skjer og en for når noe annet skjer.

Kasteball i helsevesenet

Jeg har litt lyst til å skrive om hvordan det er å leve med usynlig sykdom, det er nemlig ikke så veldig enkelt det! Men etter å ha skrevet alt dette ser jeg at det blir vel mer en historie om hvordan jeg ble møtt i helsevesenet og at jeg ikke egentlig alltid ble sett slik jeg burde ha blitt...

For min del startet det allerede i barneårene, helt eksakt hvor gammel jeg var vet jeg ikke men jeg husker det startet i en gymtime. Vil tippe alderen min var ca. 10-11år. Vi hadde sirkeltrening, en øvelse i hvert hjørne av salen og da jeg kom til hoppeøvelsen. Da skulle vi sette oss på huk og hoppe opp så høyt vi klarte men når jeg gjorde det smalt det i kneet mitt, det låste seg på en måte. Heldigvis slapp det med en gang! Men dette var iallfall starten på mine problemer.

Etterhvert dro mamma meg med til fastlegen vi hadde den gangen, jeg fant journalen min og første gang knærne nevnes er jeg 13år gammel og der står det følgende:
Anamnese: kommer fordi hun har problemer med knærne. Det knepper i dem når hun bøyer, også låsningsproblemer der beinet blir stående i bøyet stilling i noen sek før hun klarer å rette det ut. Ingen traumer, hevelser eller rødhet.

Funn: Ingen hydrops eller fargeforandring, normale forhold ved us av ligamenter, korsbånd og menisker.

Legen sendte meg til røntgen men der var det intet patologisk påvist. Så da ble det ikke gjort noe mer med det. Husker legen og mamma snakket litt over hodet på meg og dette ble vel lagt i voksesmerter-skuffen og så ble den lukket.

I 9. eller 10.klasse, sånn ca., har ikke skolemappen i nærheten, var jeg hos en fysioterapeut. Jeg husker jeg reagerte på behandlingen hans, først måtte jeg ligge med varmeteppe før han brukte en slags hammer på kneet mitt, bare det høyre da det tydeligvis allerede den gangen var det som plaget meg mest. Etter det måtte jeg sitte i et treningsrom og drive med en øvelse av noe slag. Men dette var vondt og ikke hjalp det heller, så siden ingen passet på meg eller kom og så at det gikk fint, ble jeg bare sittende der og late som om jeg gjorde det jeg skulle, når jeg hadde gjort det et visst antall ganger tok jeg sakene mine og gikk. I journalen kan jeg også lese at jeg trente under veiledning men det stemmer ikke i det hele tatt!

Så blir jeg henvist til Haukeland eller Haraldsplass, her blir kyfosen og skoliosen nevnt men bare nevnt, ingen mer undersøkelser etter hva jeg kan lese. Sånn jeg har forstått det skal man få målt ryggen ved mistanke om skoliose men det ble først gjort på meg i fjor da jeg spurte Solstrålen om det var mulig. Men hva resultatet ble har jeg faktisk glemt å spørre om, graden er neppe så veldig høy. For meg virker det nesten som om jeg bare ble sendt rundt i systemet og at flere av legene jeg var hos tok meg for å være en lat ungdom og at smertene kom pga inaktivitet. Legen jeg var hos her skrev noe om mistanker om en symmetrisk bindevevslidelse, enten marfan eller en annen type. Pga denne legens mistanke ble jeg sendt videre til revmatologisk avdeling på Haukeland. Røntgen og blodprøver ble nok en gang tatt uten særlige funn.

Så vises det plutselig til en undersøkelse men det er ingen notat i journalen fra den dagen. Men den endelige vurderingen er at det ikke er noen holdepunkt for inflammatorisk revmatisk sykdom, så vi skal bare se det hele an. Røntgen av hofter og rygg og noe annet er uten noen funn. Så står det en haug av ord jeg ikke skjønner bæret av men det virker som om det er de forskjellige svarene på blodprøvene som ble tatt.

Selv om jeg hadde flere legetimer på grunn av dette her var det ikke en eneste en som spurte om hvordan jeg hadde det hjemme og på skolen. Det burde de ha gjort! spesielt etter at jeg begynte å få smerter i resten av kroppen også, spesielt armene...

I 2004 har vi nok en ny lege (den tredje siden fastlegeordningen ble innført i 2001) og nok en gang er mamma med. Hun er fortsatt bekymret for min inaktivitet og nok en gang blir det snakket over hodet på meg... men ny røntgenundersøkelse blir bestilt. Denne gangen blir det funnet høysignalforandringer svarende til mediale meniskers bakhorn som uttrykk for mucoid degenerasjon. Hva det vil si aner jeg virkelig ikke, men jeg vet iallfall at ingenting ble gjort. Var forresten innom et varmtvannsbasseng for å trene men jeg prøvde bare en eneste gang fordi jeg reagerte sånn på klorlukten. I tillegg var det bare barnefamilier der og dermed ikke så veldig enkelt å svømme, noe som var mitt formål med bassenget.

Året etter forsvant fastlegen ut i videreutdanning eller noe sånt og Syklisten kom inn som vikar. (Kallenavnet får hun fordi hun fortalte at hun syklet mer eller mindre hver eneste dag til sykehuset når hun var legestudent - hun mente nemlig at regnet ikke burde stoppe meg i å sykle. Men så var ikke hun avhengig av briller sånn jeg er da:p). Endelig fikk jeg en lege som så meg skikkelig! jeg var ikke bare nok en pasient som kom og tok opp tiden hennes men hun møtte meg som et medmenneske. Hun sendte meg til en revmatolog etter mitt ønske, jeg hadde nemlig fått en anbefaling og ville høre hva han hadde å si!

Det besøket endte i en feildiagnosering men til meg sa han at jeg var frisk og måtte slutte å be om henvisninger for det var ingenting å gjøre med smertene... Jeg var nok veldig innstilt på å få en diagnose hos ham og ble naturligvis veldig lei meg når han sa det han sa! Egentlig skulle jeg tilbake på skolen etter å ha vært der men jeg kom ikke lengre enn til rådgiveren min sitt kontor hvor jeg knakk sammen i gråt. Hun bestemte seg for å sende meg hjem og beordret meg til å ha en "syns-synd-på-meg-selv-dag" og bare slappe av. Tror jeg kjøpte snop, dro hjem og så på tv resten av dagen, hehe:p

Et halvt år eller så senere var jeg tilbake hos Syklisten og hun hadde nyheter til meg! Hun kunne fortelle at jeg hadde fått diagnosen fibromyalgi (som viste seg senere at det er noe jeg aldri har hatt) og så fikk jeg klar beskjed om hvor viktig fysisk aktivitet er! Det er jo sant men når man er full av smerter og ikke føler at trening hjelper er det alt annet enn enkelt! Henvisning til nakke- og ryggpoliklinikk fikk jeg i håp om at de kunne gjøre noe for meg. 

Nakke- og ryggpoliklinikken lovet å tilrettelegge for meg når jeg var der men gjorde de det? Nei, ikke i det hele tatt! Når jeg sa at det ville resultere i for mye fravær på skolen, gikk på videregående da, ble hun som ringte sur og syns det var helt feil av meg å prioritere skolen fremfor opplegget de hadde... Om jeg ikke husker feil så var det opplegg hver eneste dag og på formiddagen, da er det ikke vanskelig å forstå at en 2.klassing velger skolen fremfor poliklinikken, ville jo tross alt ha gått kraftig utover vitnemålet mitt.

Syklisten gav meg smertestillende, jeg fikk sarotex, det gikk jeg faktisk på i nærmere fire år eller noe sånt. Hun skjønte nemlig at jeg burde få prøve noe som kunne gjøre hverdagen min litt lettere! Men her stopper også journalen min, eller, den delen av den som jeg har da. Så resten blir på husk uten noen notater som kan hjelpe meg. 

Så forsvant Syklisten men heldigvis hadde hun også blitt kjent med Fru Klem i løpet av denne tiden! de hadde nemlig jobbet sammen på ungdomsskolen min da hun også var skolelege der. Så, et par måneder senere, i begynnelsen av 2007 fikk jeg en veldig gledelig nyhet av Fru Klem, hun kunne nemlig fortelle at Syklisten hadde blitt fastlege ikke så langt unna der jeg bodde. Heldigvis hadde hun ledige plasser og da var jeg ikke i tvil om at jeg skulle bytte til henne! (Det var forresten sånn jeg møtte på Solstrålen noen år senere da hun overtok Syklistens pasienter når hun sluttet:))

Høsten 2007 var jeg hos nok en revmatolog, jeg hadde da vært veldig sikker på at diagnosen fibromyalgi ikke stemte. Dette var revmatologen veldig enig i! Han sa at den forrige revmatologen var litt kjent for å gi denne diagnosen til pasienter som man ikke var sikre på... og det at han hadde sagt til meg at det ikke var noe feil med meg forundret han heller ikke... med andre ord var nok jeg ikke den eneste pasienten som hadde fått feil diagnose! Men denne revmatologen spurte også hvordan jeg hadde hatt det i oppveksten! han var vel den første som gjorde det. Dessverre hadde skolepsykologen jeg gikk til skremt meg skikkelig... hun påstod nemlig at fibromyalgi ikke var en fysisk sykdom men psykisk og at den dermed kun satt i hodet mitt... så smertene jeg hadde var ikke virkelige... Dette gjorde meg som sagt redd og derfor turte jeg ikke å være ærlig med revmatologen, jeg ville ikke bli stemplet som psykisk syk og en som bare fant opp smerter for å få medlidenhet! For det var jo det skolepsykologen mente at jeg gjorde...

Hadde jeg vært ærlig og fortalt revmatologen hva jeg hadde vært igjennom hadde jeg kanskje fått skikkelig hjelp allerede den gangen. Kanskje han hadde skjønt at jeg trengte hjelp til å bearbeide alt sammen. Men det er ikke noe å gjøre med det nå! dessuten får jeg jo skikkelig hjelp av både Solstrålen og Humlen!:D

Syklisten klarte å komme inn under huden på meg, rett og slett fordi hun kjente Fru Klem og hun var jeg jo trygg på, dermed var Syklisten på en måte innenfor hun også. Men igjen så hadde skolepsykologen skremt meg såpass at jeg ikke ville prate så veldig mye med Syklisten.

Men hun skjønte nok likevel at det var noe som lå og murret og vi pratet litt i ny og ne, hvor mye hun egentlig har fått vite er jeg derimot ikke helt sikker på. Hun var klar over at jeg fortsatte å gå til Fru Klem selv om jeg var ferdig på ungdomsskolen for jeg pleide alltid å få beskjed av henne om å hilse til Syklisten når jeg skulle til henne:p Det jeg vet var at hun var litt innblandet i noe som skjedde på videregående, men hun var heldigvis på min side i den saken og hadde ingen problemer med å la Fru Klem være den som hjalp meg mest i den perioden! Syklisten fortsatte uansett å være der for meg og hun var god å ha!

Når jeg flyttet for å studere lurte hun på om jeg ville ha en ny lege på Østlandet eller om jeg ville bli værende, jeg valgte selvfølgelig det siste og vi avtalte at om jeg trengte timer hos henne kunne jeg bare ringe når jeg visste når jeg skulle hjem slik at jeg fikk det. Jeg fikk også et par sykemeldinger av henne i løpet av det første studieåret mitt. Hun hjalp meg også med å ta et opprør med min biologiske far da hun utfordret meg i å ta et skikkelig opprør med han. At jeg hørte på henne angående dette er jeg i dag veldig glad for! 

I studietiden var jeg lite hos Syklisten, det ble noen timer når jeg kom hjem på ferie men ikke så mange. Hun fortsatte å følge meg opp med smertene og jeg fikk fortsette å gå på sarotex. Det er jo en gammel antidepressiva så mulig den også hjalp på humøret mitt? ikke vet jeg, er ikke så godt å si. Når sommeren i 2010 kom bestemte jeg meg for å slutte på medisinen, jeg hadde snakket litt med Fru Klem om det, laget en nedtrappingsplan og sendt den til legene på Klara-Klok for å høre om det hørtes greit ut, noe det gjorde. Så uten å prate med Syklisten valgte jeg å slutte, de fungerte ikke på meg lengre og smertene var vel heller ikke så ille lengre. Tror nok både klimaet og det psykiske miljøet spilte veldig inn her!

Og her slutter alt av dagboknotater og andre notater jeg har, dessverre! Men nå er vi allerede kommet til 2010 og jeg vet at Syklisten forsvant fra legekontoret på den tiden, hun skulle ta spesialistutdanning i allmennmedisin, eller kanskje det heter etterutdanning. Egentlig skulle hun bare være vekke et års tid men hun ble værende på sykehuset etter endt videreutdanning, til stor sorg for oss pasienter. Men jeg har faktisk sett henne to ganger de siste årene, blant annet har jeg tatt samme buss som henne:p

Om jeg ikke husker helt feil er det nå Solstrålen begynner der men jeg møtte henne ikke før i 2014. Det var som sagt da det gikk opp for meg at jeg ikke kunne gå alene med alt sammen lengre.

I tillegg så har immunforsvaret mitt har alltid vært veldig godt, overraskende godt egentlig, så jeg har vært og er heldig der! Solstrålen sa en gang at man gjerne ser at immunforsvaret ofte er dårligere når man er sliten, men det gjelder ikke meg da. Noe jeg faktisk er veldig, veldig glad for! Det at jeg har godt immunforsvar gjenspeiles også litt i journalen jeg har, der er det nemlig et stort hopp over flere år, fem-seks år, hvor jeg ikke har vært hos legen fordi jeg ikke har vært syk, utenom sikkert litt feber og forkjølelse da. Nå inneholder jo journalen min betraktelig mer siden jeg har gått så mye til Solstrålen men det er ikke mange ganger jeg har vært hos henne pga feber eller noe sånt! Tror hun kanskje har lyttet på meg med stetoskop tre ganger eller noe sånt, infeksjonsprøve har jeg bare tatt en gang:p

Så får vi gjøre et stort hopp og hopper frem til oppstart hos Solstrålen i 2014. Smertene i kroppen er der fremdeles men når man har levd med de så lenge har man rett og slett blitt vant til de! Nå er det andre ting som sliter meg ut, ting jeg aldri fikk bearbeidet skikkelig, ting som burde ha blitt fanget opp allerede på barneskolen og dermed resultert i skikkelig behandling fra starten av! Men det skjedde dessverre ikke, ikke noe vi kan gjøre noe med nå uansett, gjort er gjort og spist er spist, er det ikke det Bamsefar sier i Hakkebakkeskogen?

Uansett, jeg har for andre gang vært veldig heldig og fått en fastlege som ser pasientene sine som mennesker og ikke som bare noen som kommer og tar opp tiden ens! Solstrålen skjønner at jeg trenger hjelp, hun skjønner at jeg må få hjelp til å bearbeide fortiden og alt jeg har vært igjennom, hun skjønner at det jeg har opplevd har satt sine spor i kroppen min og hun skjønner at jeg sliter og sist men ikke minst så ser hun meg som den jeg er!

Vi prater og vi prater mye, vanvittig mye! Hun både ser og føler at jeg må få mer hjelp enn hva hun kan tilby så hun henviser meg til psykolog. Etter langt om lenge og mye om og men får jeg plass hos Humlen. Mens vi venter på henne får jeg fortsette å gå til Solstrålen, hun ville ikke sette meg på gaten som hun sa, jeg skulle få oppfølging og det fikk jeg jo og!

Så begynner beina å gjøre vondt, denne gangen blir jeg møtt slik jeg burde ha blitt møtt fra første gang ti-tolv år tidligere! Solstrålen tar nemlig grep med en gang! Hun ringer Haukeland og får snakke med vakthavende nevrolog (tror jeg) og får råd om hva vi kan gjøre videre og ikke minst beskjed om at jeg bare må henvises dit dersom det ikke gir seg! Jeg får prøve medisin og rett etter jul bestemmer hun at jeg skal bli henvist til Haukeland slik at jeg kan få en skikkelig utredning!

Månedene går og første time hos Humlen står for døren, det samme gjør timen på Haukeland. Hos Humlen blir jeg møtt av en vennlig engel og på sykehuset får jeg en diagnose! Ikke så veldig gøy diagnose og få men som jeg leste eller hørte et eller annet sted så er det en diagnose jeg vil dø med og ikke av, noe som jo er veldig greit! Nå er det Haukeland som har ansvaret for behandling og oppfølging av sykdommen og det er veldig greit siden Solstrålen slutter om noen uker! Hun sa at det er veldig bra for der er jeg i trygge hender hos folk som er spesialister på akkurat denne typen sykdommer! Og i tillegg er jeg jo i veldig, veldig trygge hender hos Humlen, så det vil gå bra, til slutt, selv om veien har vært lang, kronglete, humpete og vanskelig på mange måter!