mandag 14. mai 2018

Kjære deg!

Kjære Fru Klem!

I dag er det faktisk femten år siden vi traff hverandre for første gang! Det var en onsdag, jeg gikk i 9.klasse og hadde Musikeren i matematikk den formiddagen. Du hadde satt meg opp 10.35 eller noe sånt, den timen skulle klassen ha matteprøve men Musikeren insisterte på at jeg skulle gå til deg istedenfor! Jeg lurer veldig, veldig på om han hadde gjort det med vilje, bad han deg om å sette meg opp akkurat i den skoletimen eller var det helt tilfeldig? Jeg tror kanskje jeg fikk akkurat den timen med vilje jeg, Musikeren ville nok være litt ekstra snill mot meg! Men de andre i klassen protesterte høylytt på det! jeg skulle jo ikke få slippe matteprøven! det var jo fullstendig feil og det måtte jo både Musikeren og jeg skjønne! Likevel husjet han meg avgårde mot kontoret ditt når friminuttet var over!

Jeg trodde jeg skulle ha en helt alminnelig helsesjekk siden jeg hadde misset den i 8.klasse, så i sekken lå helseboken min. Men den kunne jeg bare ha droppet, for det var nemlig ingen helsesjekk jeg skulle på! Musikeren hadde gått bak ryggen min og snakket med deg om meg og min situasjon, han ville meg bare det beste men samtidig så ble det gjort på feil måte! Jeg trodde ikke akkurat på deg når du lovet bedring og sa at ting skulle bli så mye bedre, det hadde jeg hørt så mange ganger før at den gikk jeg ikke på flere ganger!

Iallfall, dette var starten på en veldig lang kontakt, du fulgte meg opp jevnt og trutt i ganske mange år. Mer enn hva som egentlig er vanlig, for de siste årene var jeg i utgangspunktet for gammel for å komme til deg på HFU. Men så gjorde du en feil, egentlig en ganske fatal feil! Du bare forsvant uten å ta skikkelig farvel med meg! Jeg skrev mail og ønsket deg en god jul, og så skrev jeg at jeg kom til å stikke innom like over nyttår før jeg dro over til Østlandet igjen. Svaret jeg fikk tilbake kom til å være det siste jeg hørte fra deg. Du skrev at du skulle ha permisjon i et halvt års tid og at det eneste du hadde planlagt var å reise rundt. Når høsten kom sendte jeg en håpefull mail til deg, men fikk bare et automatisk svar om at du var vekke fra januar til august, det til tross for at vi var i september. Et år senere sendte jeg en ny mail, just in case du var tilbake på jobb, men ingen respons, ikke engang mail om adressen var ute av drift... Men er det en ting man ikke gjør når man helsesøster eller annet helsepersonell, så er det å bare kutte kontakten med den man har kontakt med! Man avslutter på en skikkelig måte, man sørger for at dører lukkes og for at det taes et skikkelig farvel!

Jeg har prøvd å få tak i deg to ganger, en gang skrev jeg et langt brev til deg, to-tre år senere sendte jeg en sms og spurte om vi kunne prate. Jeg trengte det for å kunne lukke døren vår, og jeg trenger det litt fremdeles, iallfall en sjelden gang i blant! Døren er ikke så veldig ofte åpen lengre, ikke står den på vid gap heller for nå er det mer på gløtt. Det har heldigvis blitt enklere med årene! Og det at Solstrålen og jeg fikk en skikkelig avslutning har også hjulpet på den manglende avslutningen med deg! Men noen ganger når den åpner seg så er det litt som et åpent sår, det klarer liksom ikke helt å gro igjen for det er noe som mangler... I dag er en sånn dag... 

Kanskje går vi på hverandre en gang, isåfall håper jeg vi kan ta en prat!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar