Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

I en sofa med fortiden

I dag skjedde det noe jeg syns var helt forferdelig ekkelt og ikke minst skikkelig ubehagelig! Jeg møtte nemlig en fra fortiden, en jeg hadde gått på ungdomsskole med, en fra det stedet, det skjer jo innimellom, men denne gangen skjedde det på en av mine trygge og gode plasser, nemlig i yogastudioet til Sommerfuglen...

Allerede i det hun kom inn visste jeg at det var noe med henne, hva kunne jeg ikke si men magefølelsen min sa at hun var fra fortiden, den vonde delen. Og den følelsen hadde jeg helt rett i! Vi fire som var kommet satt og pratet, en av de andre lurte på hvor denne damen var fra, hun sa stedet og jeg var så smart å si at jeg også var derfra... Hun lurte på hvor, jeg sa stedet og hun sa hvor hun var fra, og så kom det frem at vi hadde gått på samme ungdomsskole, bare på to forskjellige trinn da. Men det var likevel mer enn nok til å få meg langt over toleransevinduet mitt og det var ekstremt overveldende! Beina skrek, de ville løpe og det ville for så vidt resten av meg også - for her hadde jeg absolutt IKKE lyst til å bli værende! I tillegg følte jeg meg (psykisk) kjempe kvalm og det bare knøt seg i hele meg! Men matten var allerede rullet ut og i tillegg satt jeg litt innesperret siden en av de andre satt på puffen rett foran sofaen, så det ble fryktelig vanskelig å skulle komme seg fort nok vekk derfra! Heldigvis dukket Sommerfuglen opp sånn at timen kunne begynne!

På matten hadde jeg det fryktelig vanskelig! Jeg slet med å holde meg i 2018 og i tillegg dukket "Lille Live" opp... Tankene føk frem og tilbake - hvem er denne damen? var hun en av de slemme? har hun gjort meg noe? hvilken klasse gikk hun i? osv. osv. osv. Det var nesten som om hodet mitt skulle eksplodere! Tårene rant så fort de hadde sjansen, altså hver gang vi hadde hodet i nærheten av matten og jeg dermed kunne gjemme meg litt. Heldigvis klarte jeg og holde meg noen lunde til stede takket være Sommerfuglens stemme, den kunne jeg gripe fatt i mens jeg fløy frem og tilbake mellom fortid og nåtid. På toppen av det hele valgte Sommerfuglen sin alternative avslutning, avslutningen som gjør at jeg ikke klarer å lukke meg selv på mange timer, avslutningen som gjør at jeg går som et åpent sår og kan klappe sammen av en liten hump i veien...

Noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å sjekke skolekatalogen! Jeg måtte vite hvem denne damen er og sjekke om jeg klarte å huske henne som en av de slemme eller en av de som sannsynligvis ikke gjorde noe! Heldigvis tror jeg at hun går i den siste kategorien, noe jeg ble veldig lettet av! Likevel klarte jeg ikke å komme meg inn i toleransevinduet igjen før langt om lenge.

I tillegg til alt dette skulle jeg også på styremøte, da bør jeg være godt innenfor toleransevinduet og ikke langt ut på viddene, for de møtene kan virkelig være heavye! Og dette var intet unntak dessverre! Så jeg måtte gå dit med en kropp og et hode som ikke hadde det bra på noen som helst måte! Heldigvis hadde jeg en PC jeg kunne gjemme meg bak, late som om jeg fulgte med mens jeg egentlig var langt inni meg selv for å prøve og hale meg selv i land! Tulipanen kan være veldig effektiv når hun vil, og det var hun i kveld, så vi var relativt fort ferdige!

Når styremøtet var ferdig toppet jeg hele dagen med å dra på et kjøpesenter med Tulipanen, det var ikke særlig lurt, kroppen prøvde å protestere men hodet bare avfeide alt sammen... Hodet orket nemlig ikke tanken på å dra hjem og sitte der med tankene og drukne i tankeelven! Men til slutt var klokken så mye og både Tulipanen og jeg var slitne og vi dro hjem til hvert vårt. Når jeg kom hjem var jeg megalei meg og bare gråt og gråt og gråt enda mer. Jeg fikk også lakenskrekk og ble livredd for hva natten kunne bringe med seg av mareritt, men heldigvis har Solstrålen og Humlen fylt opp verktøykassen min og noen ganger, sånn som denne gangen, bare poppet den opp med verktøyet stikkende opp sånn at jeg kunne bruke det uten at jeg slapp og tenke alt for mye på den og innholdet! Det gjorde at natten utrolig nok inneholdt en GOD drøm hvor skjønne Godis dukket opp!<3

Alt dette er skrevet en uke senere enn dagen det er postet på, jeg begynte å skrive allerede dagen det skjedde men det ble for mye og jeg var bare nødt til å lagre det og gjøre på noe annet. Så har det blitt tilført litt mer for hver dag som har gått, for det har rett og slett vært for vanskelig å skrive alt på en gang. Sånn er det bare noen ganger!:)

En bra onsdag!

I dag har jeg endelig vært hos Humlen igjen! Det er litt rart at det er to uker siden sist men samtidig så har det jo gått greit da! Det har gått opp og ned sånn det pleier å gjøre! Timen gikk til litt av hvert, vi startet å prate om både det ene og det andre, blant annet bursdager, hihi:p og avsluttet med yoga. Hun ville nemlig prøve å få frem det samme som dukket opp på yogakurset forrige uke, for frykten har nemlig slått rot i beina mine og den skal vi forsøke å rykke opp nå! Jeg lå blant annet i frosken, da ville hun ha meg litt sint på henne men altså, hallo! det går ikke an å bli sint på henne! Jeg klarer iallfall ikke det! joda, jeg har vært irritert på henne men så vidt jeg vet tror jeg ikke at jeg har vært sint på henne! Så da spurte hun hva jeg ville ha gjort om noen av de som var slemme hadde stått foran meg, svaret mitt overrasket henne nok litt for jeg sa nemlig at jeg ville ha slått de ned! Noe kom frem, jeg syns det var veldig ekkelt og tårene sildret! Men samtidig så er Humlen sitt kontor veldig trygt og ikke minst så er hun veldig god til å ta vare på meg! Jeg fikk også ligge i min favorittstilling, nemlig viparita karani!

"Lille Live" var også et tema, hun har nemlig vært mye fremme de siste ukene, mest om natten men også på en yogatime forrige uke. I tillegg har jeg drømt om den lilla rullestolen igjen, så Humlen foreslo rett og slett at det er "lille Live" som skal få denne rullestolen når hun kommer og forteller at hun har vondt i beina sine sånn at hun skal få slippe å gå og så kan jeg kjøre henne rundt! Det syns jeg var en strålende ide faktisk! Og bare så det er sagt så har jeg ingen rullestol, men det har dukket opp en i drømme og vi har en teori om at det er smertene i beina som har gjort det. 

Etter timen hos Humlen skulle jeg egentlig treffe en fra strikkeklubben, men hun meldte avbud i siste liten. Det gjorde meg ufattelig trist, jeg er sikker på at hun har en god grunn for det men når man får en melding som sier noe sånt som "jeg kan ikke i dag likevel..." så går ting litt i tusen knas for min del. Da hadde det vært bedre og kommet med en hvit løgn og sagt at hun ikke følte seg helt i form eller noe sånt, bare gi meg en grunn og ikke bare masse punktum! Det er en litt sånn sår greie som henger igjen fra oppveksten! Dermed ble ettermiddagen litt annerledes enn planlagt, fordelen var at jeg fikk ladet rolig opp til yogaen og slapp og stresse med middag og sånt!

Yogaen var bra, som alltid! nå er jeg gørrsliten og beina, ja, de er et kapitel for seg selv... Har en litt sånn rar følelse i kroppen så jeg er litt bekymret for at jeg brygger på noe! Men samtidig så er verken halsen vond eller nesen tett, så jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å vente og se! Tror jeg skal finne meg litt kvelds og deretter krype under dynen. I morgen er det ny yogatime på planen, i tillegg er det jo meldt strålende vær så det blir nok litt sol også!

Kjære deg!

Kjære Fru Klem!

I dag er det faktisk femten år siden vi traff hverandre for første gang! Det var en onsdag, jeg gikk i 9.klasse og hadde Musikeren i matematikk den formiddagen. Du hadde satt meg opp 10.35 eller noe sånt, den timen skulle klassen ha matteprøve men Musikeren insisterte på at jeg skulle gå til deg istedenfor! Jeg lurer veldig, veldig på om han hadde gjort det med vilje, bad han deg om å sette meg opp akkurat i den skoletimen eller var det helt tilfeldig? Jeg tror kanskje jeg fikk akkurat den timen med vilje jeg, Musikeren ville nok være litt ekstra snill mot meg! Men de andre i klassen protesterte høylytt på det! jeg skulle jo ikke få slippe matteprøven! det var jo fullstendig feil og det måtte jo både Musikeren og jeg skjønne! Likevel husjet han meg avgårde mot kontoret ditt når friminuttet var over!

Jeg trodde jeg skulle ha en helt alminnelig helsesjekk siden jeg hadde misset den i 8.klasse, så i sekken lå helseboken min. Men den kunne jeg bare ha droppet, for det var nemlig ingen helsesjekk jeg skulle på! Musikeren hadde gått bak ryggen min og snakket med deg om meg og min situasjon, han ville meg bare det beste men samtidig så ble det gjort på feil måte! Jeg trodde ikke akkurat på deg når du lovet bedring og sa at ting skulle bli så mye bedre, det hadde jeg hørt så mange ganger før at den gikk jeg ikke på flere ganger!

Iallfall, dette var starten på en veldig lang kontakt, du fulgte meg opp jevnt og trutt i ganske mange år. Mer enn hva som egentlig er vanlig, for de siste årene var jeg i utgangspunktet for gammel for å komme til deg på HFU. Men så gjorde du en feil, egentlig en ganske fatal feil! Du bare forsvant uten å ta skikkelig farvel med meg! Jeg skrev mail og ønsket deg en god jul, og så skrev jeg at jeg kom til å stikke innom like over nyttår før jeg dro over til Østlandet igjen. Svaret jeg fikk tilbake kom til å være det siste jeg hørte fra deg. Du skrev at du skulle ha permisjon i et halvt års tid og at det eneste du hadde planlagt var å reise rundt. Når høsten kom sendte jeg en håpefull mail til deg, men fikk bare et automatisk svar om at du var vekke fra januar til august, det til tross for at vi var i september. Et år senere sendte jeg en ny mail, just in case du var tilbake på jobb, men ingen respons, ikke engang mail om adressen var ute av drift... Men er det en ting man ikke gjør når man helsesøster eller annet helsepersonell, så er det å bare kutte kontakten med den man har kontakt med! Man avslutter på en skikkelig måte, man sørger for at dører lukkes og for at det taes et skikkelig farvel!

Jeg har prøvd å få tak i deg to ganger, en gang skrev jeg et langt brev til deg, to-tre år senere sendte jeg en sms og spurte om vi kunne prate. Jeg trengte det for å kunne lukke døren vår, og jeg trenger det litt fremdeles, iallfall en sjelden gang i blant! Døren er ikke så veldig ofte åpen lengre, ikke står den på vid gap heller for nå er det mer på gløtt. Det har heldigvis blitt enklere med årene! Og det at Solstrålen og jeg fikk en skikkelig avslutning har også hjulpet på den manglende avslutningen med deg! Men noen ganger når den åpner seg så er det litt som et åpent sår, det klarer liksom ikke helt å gro igjen for det er noe som mangler... I dag er en sånn dag... 

Kanskje går vi på hverandre en gang, isåfall håper jeg vi kan ta en prat!

Jeg klarte det!

I dag har jeg hatt fire timer med terapi! Humlen og jeg har nemlig vært på langtur til stedet jeg vokste opp! Målet med turen er å legge nye GODE minner oppå de gamle vonde minnene jeg har! 

Vi startet med barneskolen, siden den var full av barn kunne vi ikke bare gå over skolegården, så vi holdt oss på skoleveien. Det gikk bedre enn forventet faktisk! Men det var grådig tøft! Heldigvis hadde vi verdens beste hund med oss og jeg fikk holde båndet, noe som nok var ganske lurt! Humlen fant ut at vi tre rett og slett er dronninger av stedet! Tilbake i bilen fant vi ut at vi måtte ha litt sukker innabords, jeg slet blant annet med følelsen av å være kvalm og det er ikke så veldig godt akkurat! Men heldigvis kryr det både av bensinstasjoner og matbutikker!

På kiwi ble det påfyll av både mat, sjokolade - for det er jo antidepressiva! og cola, og det hjalp! jeg landet noen lunde innenfor toleransevinduet mitt igjen og når Humlen spurte om jeg var med på å dra til ungdomsskolen sa jeg ja til det. 

Ved ungdomsskolen hilste vi på litt diverse fugler, vofsen syns det var veldig gøyt og ville nok helst at hun skulle bli fri fra båndet sånn at hun kunne jage de litt:p Også her gikk vi litt på skoleveien min. Midt blant trærne fikk jeg en melt down, men takket være mitt stødige og sterke Fjell, bedre kjent som Humlen, kom jeg meg igjennom det! Hun var veldig opptatt av at jeg ikke skulle falle tilbake til fortiden men være her og nå i 2018, og snakket til meg hele tiden. En del av meg hadde mest lyst til å storme vekk derfra, akkurat sånn som i fortiden, men det gjorde jeg heldigvis ikke! Når jeg hadde roet meg og klarte å puste, om ikke helt, så iallfall litt mer ned i magen, gikk ting litt bedre. Når vi skulle tilbake til bilen hadde jeg utrolig nok lyst til å gå rundt skolen, tro det eller ei altså! Men jeg tror det var noe med at jeg hadde med meg Humlen og vofsen hennes, de passet innmari godt på meg! Så nå har jeg minner av oss tre flere steder, og det er godt med gode minner fra de stedene!

Når jeg hoppet ut av bilen for siste gang fire timer etter at jeg satte meg inn var jeg rimelig sliten og veldig trøtt! Jeg turet inn på butikken for jeg måtte ha havregryn og så gikk jeg rett hjem! Der fant jeg ut at jeg måtte ha middag i magen samtidig som beina fryktelig gjerne ville opp i været! Så de og jeg måtte samarbeide litt, for om jeg startet med middagen så kunne jeg ligge på yogamatten med beina i været mens den stod i ovnen, den planen var de heldigvis med på! Og selv om jeg fremdeles følte meg bittelitt kvalm var det veldig godt med middag! Når jeg hadde spist, krøllet jeg meg litt sammen i sofaen og kjente at det faktisk var veldig godt å puste, jeg kunne til og med puste skikkelig ned i magen! Dessverre, men ikke så veldig uventet, freaket beina ut, så nå er de grådig vonde... og det er egentlig helt greit, iallfall på en måte i dette tilfellet! Men de har fått det som de ville - ullteppe og fred, og jeg, jeg har te og strikketøy!:D 

Nå skal jeg ikke gjøre annet enn å puste ut og slappe av! Har bare to avtaler resten av uken og det er i utgangspunktet bare koselige ting, spesielt fredag!

Kjære lille Live!

Kjære lille Live!

Jeg vil bare si at vi ser deg, både Humlen og jeg! vi ser din smerte og vi ser at du har det vondt! Ingen barn skal være så lei seg eller ha det så vondt og ikke få omsorg! Alle barn trenger å bli sett og hørt! Ingen barn skal oppleve og ha det så vondt som det du hadde! det er ikke greit! Vi ser all den uretten som ble gjort mot deg! Det var ikke bare ingenting det du gikk igjennom, det var ganske mye! helt enormt mye! Humlen sa at det er så mye at man faktisk må bruke grådig mye energi på å klare og sette seg inn i hvordan oppveksten din har vært! Det var så mange brudd på ting som ikke var greit hele veien - brudd på tillit, neglisjering av omsorg, trakassering og mobbing, både fysisk og psykisk! Dag etter dag og år etter år! Det gjør noe med et menneske, faktisk veldig mye!

Men et eller annet sted i bakgrunnen min, din, eeh, vår, har vi en ballast. En ballast fra årene før vi startet på skolen, vi fikk en god og trygg start på livet! Og heldigvis for den ballasten altså! For hadde vi ikke hatt den så hadde vi ikke hatt så mye styrke i oss som det vi har, lille Live!

Du har begynt å dukke opp innimellom etter at Humlen og jeg begynte å jobbe med deg. Noen ganger orker jeg ikke å forholde meg til deg og pakker deg ned i en koffert og sender deg langt avgårde. Dette er fordi jeg ikke orker å forholde meg til deg, jeg syns det er vanskelig og slitsomt, ja, jeg syns til og med at du er slitsom, jeg innrømmer det! Men du dukker nok opp av en grunn! Du vil bli sett, du vil bli hørt, du vil at noen skal se din smerte og din sorg! Så å pakke deg ned i kofferten og sende deg avgårde blir helt feil. For når jeg gjør det så gjør jeg på en måte det samme som de gjorde mot deg, sender deg vekk, vil ikke høre maset ditt. Og det er jo ikke greit! Så istedenfor skal jeg heller prøve å gi deg signaler om jeg ser deg, jeg ser at det du gikk igjennom var vanskelig, jeg ser din smerte og din sorg. Det er ikke greit det som skjedde men det er helt okay at du opplevde det som vanskelig! Det er greit at det var tøft!

Behovet for oppmerksomhet den gangen ble aldri fylt, derfor, sannsynligvis, har du begynt å dukke opp nå. Du har skjønt at du kan få oppmerksomhet av Humlen og den voksne utgaven av deg. Du higer etter det du aldri fikk den gangen! Og vi ser deg! vi ser den lille jenten som strevde og kjempet så inderlig tappert! Vi ser hvor flink og tapper du var! Vi ser kampene du måtte igjennom! Og du kan få lov å komme, du er hjertelig velkommen til å komme sånn at vi kan gi deg det du så sårt trengte den gangen! Okay, noen ganger er det veldig vanskelig, men jeg lover at jeg virkelig skal forsøke å la deg få være fremme når du dukker opp! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å prøve og forstå hva du vil si, fortelle eller kanskje spørre om! Vi har verdens beste Humle med oss og sammen skal vi klare det! 

Humlen sa så fint at jeg må huske på hvem som sitter i førersetet, hvem av oss som har førerkortet! Nå har jo ikke jeg førerkortet, ennå, men jeg er den voksne av oss, jeg er over atten år og jeg er den som er den voksne i kroppen. Det er jeg som voksen som sitter hos Humlen og prater om deg, det er jeg som er tilstede og det er jeg som kan ta gode beslutninger. Og vi skal få dette til! 

Klem fra den voksne Live

På bunnen...

Denne dagen ble alt annet enn bra...
Den startet helt okay, og den fortsatte å være okay i ganske mange timer egentlig. Men så var jeg tilbake i byen etter en tur til en annen bydel, og der så jeg en jeg helst ikke vil se, nemlig klasseforstanderen til parallellklassen på barneskolen... da stupte jeg ut i elven med veivende armer og bein og sank til bunnen som en stor stein... Heldigvis hadde jeg lydbok på øret! det tror jeg reddet meg, iallfall mens jeg var i byen og gjorde sånn at jeg klarte å komme meg til bussen uten alt for store problemer. På bussen gikk det i fem-øvelsen og enda mer lydbok, jeg klarte å holde meg såpass rolig, selv om tårene sildret nedover kinnene mine og jeg hadde mest lyst til å knekke sammen...

Heldigvis var ikke bussen så veldig full, det var begynt å mørke ute og folk hadde nok med seg og sitt der de satt! Vel fremme spratt jeg ut av bussen og nesten fløy hjem det siste lille stykket, turen tar takk og lov ikke mer enn bare tre-fire minutter! Beina hadde klikket allerede i byen, nå skrek de av full hals og ble bare verre og verre. Men jeg fant ut at jeg måtte prøve å gjøre noe fornuftig, derfor fant jeg frem juletreet sånn at jeg kunne pynte det og samtidig avlede meg selv. Vel, det funket ikke så veldig bra med vrælende bein, et kokende hode og et elvemonster som bare holdt hardere og hardere fast i meg... Så jeg endte hulkende opp på bolsteren og der lå jeg lenge...

Juletreet ble heldigvis pyntet for jeg var fast bestemt på at det skulle bli ferdig, det tok bare litt ekstra lang tid. Heldigvis er det ikke så stort og heldigvis har jeg akkurat passe pynt, selv om jeg godt kunne ha tenkt meg litt mer da:p Nå sitter nissen pent på sin plass, han har ingen gaver å passe på, for den ene har jeg åpnet, jada, jeg vet man ikke skal åpne julegaver før på julaften men jeg klarte ikke å dy meg, hahahaaha!:p og den andre har jeg lagt inn i et skap, det er en konvolutt fra Bamse og Karamell og inneholder en pengeseddel, det var nemlig veldig enkelt å se:p Kanskje nissen skal få passe på konvolutten likevel? det kommer jo ingen andre gaver under treet siden jeg ikke skal være hjemme.

Nå skal jeg legge meg, er litt sent ute med å slå av macen siden klokken nettopp ble elleve... men så har jo ikke ettermiddagen/kvelden vært helt okay heller, så da tenker jeg det er greit at roe ned-tiden min blir litt utsatt.

En god prat, tårer og en kopp kakao

I dag har jeg faktisk vært på Solstrålens arbeidsplass, hun jobber på et veldig fint sted altså! Og etter at opplegget der var over ruslet jeg et lite stykke i lag med to strikkedamer, det var så herlig å være ute i kulden med den vakre solen! Vi endte opp på jobben til Pinnsvinet og forstyrret henne litt, moahahahaha:p deretter gikk turen til Humlen for min del.

Hos henne gikk det i masse prating, masse tårer og en god kopp kakao! Vi pratet om timen på Haukeland forrige onsdag, om beinas reaksjon på det både før og etter og om et heavy mareritt som jeg hadde natt til torsdag, og egentlig ganske mye mer, blant annet om verktøy og skruing av møbler, hahahahaha:p

Humlen fikk også epikrisen fra nevrologen og reagerte på akkurat samme setning som det jeg gjorde, det at jeg i følge nevrologen sliter litt med smerter... Protesten min på dette er jo allerede skrevet og jeg ender nok opp med å levere den til avdelingen! Jeg fikk også lese henvisningen Solstrålen skrev til henne, jeg har nemlig vært litt nysgjerrig på den en stund og i dag husket jeg å spørre henne om det, og det var en veldig godt skrevet henvisning altså! Humlen sa at Solstrålen er en av de som virkelig kan skrive henvisninger fordi hun skriver veldig grundig og utfyllende og det er jeg veldig enig i!

"Lille Live" ble også et tema, hun ble vel egentlig hovedtemaet for hun pratet vi veldig mye om! Det var pga. marerittet jeg hadde natt til torsdag, da var jeg nemlig tilbake på barneskolen og løp for å komme unna de som jaget meg. Selv om det var veldig tøft og prate om henne så var det også veldig godt! Humlen sa grådig mye nyttig og bra som både "hun" og jeg tok til meg! Jeg tror også beina syns det var grådig greit, for når jeg gikk hjemover en stund senere så ble de mer eller mindre smertefrie!

Når jeg kom hjem fant jeg frem julegardinene og slang de til vask, jeg ble nemlig veldig inspirert av hva Humlen har gjort, så nå har jeg tenkt å henge opp gardiner og pynte til jul! Men å stryke gardiner, ja, det er grådig kjedelig! to er i boks, tre gjenstår, men de får nok vente til i morgen!

Jaja...

En dårlig dag går mot slutten og det er jeg veldig glad for! 

Natten var rett og slett skrekkelig! Av en eller annen grunn var jeg plutselig tilbake på barneskolen, jeg hadde noen etter meg og derfor løp jeg for å slippe unna. Men ingenting var som det skulle være, de få gjemmestedene jeg hadde inne var vekke, det var gjort om på alt og i tillegg var alt av ytterdører og vinduer vekke, så jeg klarte derfor ikke å komme meg ut... Så når jeg endelig våknet var jeg alt annet enn uthvilt! jeg var trettere enn toget og bare tanken på å stå opp var for mye... Resultatet var at jeg ble liggende under dynen til kvart på elleve, da skrek magen min etter frokost og dermed var jeg på en måte nødt til å stå opp.

Planen var egentlig å dra ut til Bamse og Karamell siden det ikke skulle være yoga hos Sommerfuglen i dag. Men siden jeg ikke klarte å komme meg opp tidsnok, så gikk ikke det. Eller, jo, det hadde fint kunne ha gått, bare at da hadde jeg kommet dit veldig sent. Så istedenfor ble det en tur på IKEA, jeg orket nemlig ikke å være hjemme med et stappfullt hode... Selv om tankene kvernet like mye på turen som de ville ha gjort om jeg var hjemme, så var det likevel litt greit å være ute og ikke drukne fullstendig i tankene! Men likevel, det å dra til IKEA var absolutt ikke det lureste jeg kunne gjøre på en sånn dag! Det lureste hadde vært å dra til Bamse og Karamell for å få noen klemmer og litt omsorg når jeg først absolutt ville ut av huset!

Jaja, fordelen med IKEA-turen var at jeg fikk handlet litt sånne trengeting da! Så nå er alle sekkene som jeg bruker ofte fått en mye bedre plass å være på, nemlig hengende på en dør og ikke rundt omkring på gulvet!

I kveld har jeg strikket, jeg klarer heldigvis å slappe litt av når jeg gjør det! Nå går det i sokker, de strikkes i et råkult flerfarget garn fra Järnbo eller noe sånt, svenskt iallfall. Og så har jeg oppdaget de beste strikkepinnene jeg har vært borti, det er trepinner og tro det eller ei - de er FIRKANTETE! Tror de heter Cubics, KnitPro sine iallfall. Mulig jeg ender opp med å bytte ut alle pinnene jeg har etterhvert, ulempen er at de er svindyre, type 108kr for et sett med fem sokkepinner...

Beina er fulle av gørr!

Beina mine er full av gørr, både CMT-gørr og PTSD-gørr!
PTSD-gørret fordi jeg har brukt beina til å flykte, løpe, løpe, løpe og løpe enda mer! Når jeg gikk på grunnskolen var jeg fryktelig ofte i flight-modus, jeg var stort sett alltid klar til å flykte, rømme fra det som var skummelt og farlig. Det setter spor og i mitt tilfelle har det nok satt seg ekstra i beina mine! Når man kjenner på en flight-respons så kjenner vi jo først og fremst på de fysiologiske reaksjonene som skjer i kroppen, mer adrenalin og kortisol i kroppen, økt hjerterytme, og så får vi mer krefter sånn at vi kan komme oss unna. Og for å komme seg unna er det jo beina vi bruker mest. 
CMT-gørret fører med seg grådig mye smerter, litt balanseproblemer og sånt.

Det som er interessant og vanskelig med dette da, det er å vite hvor CMT`en slutter og hvor PTSD`en begynner! Men verken Humlen eller jeg har svaret på dette! Grunnen til det er at de påvirker hverandre veldig, dessverre ikke til det positive men til det negative... Heldigvis kan vi gjøre noe med det som har med traumene mine å gjøre, det kan vi få vekk, iallfall en del. CMT`en kan vi derimot ikke gjøre noe med, annet enn at jeg bare må forholde meg til det og det den fører med seg. Lettere sagt enn gjort men jeg må jo bare forsøke så godt jeg kan!

På onsdag snakket Humlen og jeg veldig mye om dette, spesielt det at jeg løp så mye og at jeg fremdeles løper i marerittene mine. Det er litt sånn som hønen og egget, hva kom først, får jeg mareritt fordi jeg har smerter i beina eller får smerter i beina fordi jeg har mareritt? Da reagerte faktisk beina mine, det begynte å krible skikkelig i leggene mine. Og det var nesten som om beina gjorde seg klare til å flykte sin vei, heldigvis var jeg hos Humlen og derfra trenger jeg heldigvis ikke å flykte! det er nemlig et trygt og godt sted! Jeg syns det var vanskelig å gå inn i det som dukket opp, beina ville nok helst sett at de slapp å bli påminnet om det! Men vi gikk likevel igjennom den hendelsen jeg husker aller best når det gjelder løping, den gangen jeg ble jaget av to små drittunger! Jeg forestilte meg lille Live som den gang gikk i 10.klasse, var på vei hjem og ble oppdaget av to drittunger som også var på vei hjem fra skolen. De skulle ta meg og de prøvde virkelig å angripe! Heldigvis kom jeg meg unna da! 

Men poenget med at Humlen og jeg gikk tilbake til den hendelsen var at hun og jeg kunne hjelpe lille Live på en måte. Humlen lurte på hva lille Live hadde trengt den gangen, jeg sa at hun hadde trengt at noen hadde sagt noe til guttene som jaget henne. Så vi gikk på en måte tilbake, stod på sidelinjen og så lille Live løpe forbi oss og når hun hadde gjort det gikk vi ut i veien og sa STOPP! jeg var litt i tvil om jeg hadde klart å gjøre det alene, altså å stoppe guttene, så hun ble med meg, for sammen er vi enda sterkere! Og dessuten kan Humlen være veldig tydelig, det sa hun og dessuten vet jeg at det stemmer!:p Lille Live fortsetter å løpe til tross for at voksne Live og Humlen stoppet guttene, hun er redd og vil vel egentlig bare hjem! Det som skjedde når vi pratet om dette var at jeg begynte å gråte og det var veldig ekkelt å prate om det. Den følelsen hadde jeg i beina, det var en skikkelig ekkel kribling inni hele leggen på en måte. Jeg fikk også frem minnet om at jeg alltid var på flukt, jeg var alltid på jakt etter å komme meg unna, enten det var i friminuttene, på skoleveien eller på fritiden. 

Da sa Humlen noe veldig fint, hun sa at hvis vi hadde vært der for fjorten år gamle Live kunne vi ha sagt - vet du hva, lille Live? du trenger ikke å flykte mer nå, vi tar over! du trenger ikke å flykte, du kan slappe av! Ingen tiendeklassinger skal være nødt til å flykte fra femteklassinger! Og mens hun sa dette så roet beina seg. Så da sa hun det en gang til - Lille Live, ingen tiendeklassinger skal være nødt til å flykte fra andre elever, verken fra femteklassinger eller andre elever! Nå tar vi over! Vi skal passe på deg, jeg og voksne Live, vi er her for deg! Og du er helt trygg! Det hadde virkelig virkning på beina, de ble nemlig enda roligere! Det var godt å høre, og selv om jeg ikke er lille Live lengre så trengte nok voksne Live å høre det! Og nå trenger jeg ikke å flykte mer, jeg er trygg og jeg er i havn!

...

Kvelden har bokstavlig talt rent bort i tårer... jeg var nemlig så smart og så på NRK Brennpunkt om Arnar og Mia. Det var 65min med tårer og hulking og masse, masse følelser som bare veltet seg rundt i meg, som en trommel, slik er det fremdeles men heldigvis noen små hakk roligere!

Klokken er egentlig blitt alt for mye, men jeg må likevel spise litt kvelds og så skal jeg legge meg. Det har seg nemlig sånn at jeg må opp tidlig og være ute av huset før halv ti. Humlen har nemlig gitt meg time før fuglene synger og solen gryr i morgen, altså klokken 10.00. Hun sa at det ville bli interessant å se meg på en annen tid av døgnet, hahahahahaha:p Spørsmålet er bare om jeg i det hele tatt klarer å holde meg våken når jeg sitter hos henne, stolene er veldig gode å sitte og jeg kan heldigvis krølle meg sammen og sovne:p

Tror jeg må snøre denne veldig, veldig godt på meg før jeg kryper under dynen!

Flashbacks

1.dag i 8.klasse, det er 16år siden jeg startet på ungdomsskolen og 16år siden jeg fikk Musikeren som klasseforstander. Jeg har ikke så innmari mye minner fra den dagen men noe dukket opp i går kveld/natt og resultatet var at jeg sank til bunnen av tankeelven og hadde store problemer med å få hodet over vann igjen...

Jeg kom i klasse med en som jeg hadde gått i klasse med hele barneskolen og en fra parallellklassen vår. Hun fra b-klassen kunne ikke fordra meg og var en av de slemme, hun fra min klasse var en av veldig få gode. De to var veldig gode venner men pga hun fra b-klassen var det ikke noe plass til meg, så de forble en duo. Noe sammen var vi likevel da, sånn som når vi gikk til skolen ilag, det gjorde vi også denne dagen. Sannsynligvis var det opplett, jeg husker iallfall ikke at det regnet. Takket være arveklær kunne jeg denne dagen ha på meg en av disse innmari populære buksene, Miss Sixty, de var alt for dyre så jeg kunne bare se langt etter de, om jeg ikke var så heldig at jeg kunne arve da. Mulig jeg hadde ny sekk også men jeg husker ikke om jeg kjøpte den i forbindelse med 8. eller 9.klasse.

Skolegården var full av elever, de i 9. og 10. var nok veldig nysgjerrige på årets nykommere, dessverre kjente flere av de meg igjen og det fikk jeg høre... Vi var seks klasser på trinnet, jeg havnet i midten så det tok litt tid før det ble min tur til å bli ropt opp. Jeg stod sammen med hun jeg kjente fra før av, dessverre var vi et godt stykke ifra hverandre når det gjaldt etternavn og jeg måtte derfor bli stående alene en stund, noe som var fryktelig ubehagelig! Til slutt var vi samlet i klasserommet og møtte Musikeren og de andre elevene i klassen. Hva mer som skjedde den dagen har jeg ingen som helst minne om, kanskje vi fikk møte noen av de andre lærerne våre og så fikk vi garantert en timeplan og annen info som vi hadde bruk for. 

Og sånn startet tre nye år i helvete...

Følelsen av krenkelse og nedslående telefon til Haukeland

Dette har bare vært en skikkelig møkkadag! eller, egentlig et møkkadøgn, for det startet nemlig i går kveld... forresten, når jeg tenker meg om har hele uken vært dårlig, stort sett er det CMT-smertene som har skyld i det...

I går ettermiddag var jeg innom et kjøpesenter i byen for jeg måtte tisse, for å få låne toalettet der må du ha en kode og den kan du få i en av butikkene. Dessverre valgte jeg en butikk hvor en fra ungdomsskolen min jobber, en som ikke var noe snill mot meg, i går kveld var hun på jobb... jeg så det litt for sent, jeg så henne først og kjente henne veldig fort igjen, når hun så meg så jeg at hun kjente meg igjen, eller, iallfall gjenkjente meg fra noe, om hun kunne plassere meg eksakt vet jeg ikke da. Jeg tenkte først "jaja, blås i det! hun er tross alt en god del år eldre nå og gjør meg garantert ikke noe i dag!" og det funket, en stund. Men så var det nok alt vi var igjennom på yogakurset også som gjorde at alt gikk som det gikk, det ble litt for mye rett og slett!

Når bussen endelig kom sank jeg sammen i setet og hadde mest lyst til å knekke sammen i gråt, en del tårer kom også men jeg klarte heldigvis å holde meg noen lunde over vannflaten. Men når jeg kom hjem til min trygge lille hule knakk jeg sammen, da bare kom den ene flodbølgen etter den andre og skyldte over meg. Både pga alt som sattes i gang av tanker i forbindelse med brevet og pga hun jeg møtte på butikken. Selv om jeg var fullstendig klar over at hun ikke kom til å gjøre noe så var det noe med møtet. 
Humlen og jeg har pratet om dette en gang, det var en annen gang jeg møtte noen fra fortiden men som faktisk aldri gjorde meg noe, de minnet meg bare om alt som hadde skjedd. Hun sa iallfall noe om at neste gang det skjedde skulle jeg observere at - ja, nå ble jeg minnet om den følelsen, i dag er ikke den følelsen sannhet da denne eleven fra parallellklassen ikke krenker meg her og nå. Jeg er en annen i dag enn det jeg var den gangen og dersom hun skulle gjøre noe mot meg kan jeg stå opp for meg selv. I dag skjønner jeg at jeg følte meg krenket, for den gangen var det jo helt reelt, det er greit det men jeg trenger ikke å føle meg krenket i dag.
Men jeg ser jo at jeg fremdeles går rett tilbake til den gangen ting skjedde, selv om det er mange, mange år siden nå. Det har jo ikke noe med i dag å gjøre, det hadde med å gjøre for eeh, hmm, eeh, tja, tror vi sier 12-14år siden. Måtte tenke litt, begynner jo å bli noen år siden jeg sluttet på ungdomsskolen nå faktisk.

Likevel hoppet jeg ut i elven, stupte ned til bunns og ble der, jeg lot meg drukne og gikk inn i følelsen og kjente på det å bli krenket med armer og bein og ja, rett og slett hele meg... Jeg klarte ikke å bli hengende på kanten av elven, det gikk bare ikke denne gangen... En veldig stor del av årsaken til det var/er at jeg har fryktelig vondt i beina for tiden! Jo mer smerter - jo vanskeligere er det å holde hodet over vannet, ja, i det hele tatt å holde seg fast i elvebredden... Tror dessverre redningsvesten ble liggende igjen på yogaen...

I natt var jeg litt desperat og bestemte meg for å ringe legekontoret og se om jeg kunne få en time hos Raketten eller en av de andre legene i håp om å kunne få noe som kanskje kunne dempe smertene litt.  Vet ikke om det finnes noe som kan taes i tide og utide men i natt var desperasjonen veldig stor... Dessverre ble det ikke slik når jeg våknet, natten var så pyton av både mareritt og smerter at morgenen var like ille egentlig og jeg ble bare liggende helt, helt i ro med radioen på og bare puste meg igjennom det. Når jeg endelig klarte å fungere godt nok var klokken alt for mye til at jeg kunne ringe om hastetime, så da ble det ingen tur dit i dag. Mulig det hadde gått om jeg hadde ringt og forklart situasjonen da, kanskje jeg kunne ha fått en telefontime om så. Men jeg ringte istedenfor Haukeland og spurte pent om når jeg kommer til å få time hos nevrologen min igjen! Høsten er jo godt i gang! Det var et nedslående svar jeg fikk fra damen... Skulle hatt time i oktober meeeen, den blir visst ikke noe av, tror det er pga streiken eller noe sånt, fikk ikke helt klart svar på det. Damen sa iallfall at første ledige time er i midte av november, jeg spurte pent om jeg kunne få den og det gjorde jeg. Jeg spurte også pent om å få stå på "møte på kort varsel" listen, noe jeg også fikk. Men jeg kjenner likevel at det var grådig skuffende og teit at jeg må vente sååå lenge på time! Det er så mye jeg lurer på, sikkert ikke alt jeg får svar på men jeg har veldig behov for å stille spørsmålene likevel! Og så vil jeg bli henvist til ortopedisk avdeling slik at jeg kan få sko og såler og ortroser! Humlen nevnte også smerteklinikken dersom nevrologen ikke har noe medisin å komme med til meg, vet ikke om de har noe å tilby men nå skal alle muligheter utforskes kjenner jeg!

Jaja, det er bra jeg er god på å vente på fagfolk! har etterhvert ganske lang erfaring innen akkurat det altså! (ikke sant Solstrålen?:p)

Løvetannbarna

Jeg er et løvetannbarn og jeg er langt ifra alene om å være det!

Vi som er det har kjempet en kamp, en lang, hard, tøff, vanskelig kamp i oppveksten! Vi har vokst igjennom asfalten eller trengt oss igjennom muren slik bare løvetann kan. 

Men alle har vi vært igjennom det samme - nemlig en eller annen form for overgrep! Det kan ha vært seksuelle, fysiske, psykiske, en blanding av alt. Men det kan også være tøffe oppvekstkår i form av sykdom i nær familie, kanskje med psykisk syke foreldre som gjør at løvetannbarnet må bli voksen så alt for fort fordi mor eller far, eller begge, er for syke. For min del har det gått i psykiske og fysiske overgrep i form av mobbing og til dels omsorgssvikt fra min far. 

Fellesnevneren er uansett at vi har kjempet oss igjennom tøffe og vanskelige år, vi har vært igjennom situasjoner som ingen andre kan se for seg eller klare å sette seg inn i. Ofte er det også sånn, iallfall slik jeg har opplevd det, at utad så eksisterer løvetannbarna gjerne som velfungerende barn. Noen ganger kan man se ting men ikke alltid, vi kan være ekstremt gode på å skjule oss bak maskene våre! Dette er jeg et godt bevis på, for jeg har nemlig pratet litt med tidligere naboer om dette og flere har ikke ant hva jeg gikk igjennom på skolen. En av nabodamene sa at hun visste at ting ikke var så lett på skolen men hun trodde ikke det var så ille som jeg fortalte om rett og slett fordi jeg alltid var så glad! Flere andre som vært nære på meg som barn kan heller ikke huske meg annet som et barn som var annet enn glad!

Vi har flere ting til felles, vi løvetannbarna! En ting er at vi har kommet oss seirende igjennom alt sammen! Noen av oss har vært nære på og sunket ned mot dypet, det har jeg selv gjort mange ganger! Men så har det dukket opp noe, nemlig en styrke som har gitt en kraft til å komme seg opp til overflaten igjen! Det har hele tiden vært noe i verktøykassen selv om den til tider har virket ufattelig tom! Noen ganger kan det være et smil som gjør at en kommer seg til overflaten igjen, om ikke for så lenge så iallfall for en ørliten stund, mens andre ganger er det en klem som skal til, et godt ord, litt omsorg eller bare litt sol i ansiktet. Mens andre ganger skal det så veldig mye mer til for å klare å holde hodet over vannet igjen.

Kanskje du har en lærer som sender deg et ekstra smil, som bryr seg og ser at du har en maske og at smilet ditt skjuler noe mørkt som helst ikke vil frem i dagslyset. Er du heldig så blir ting oppdaget og tiltak settes i gang slik at du får hjelp. Er du litt mer uheldig, sånn som meg, går det mange år før en Solstråle og en Humle dukker opp. Men så dukker det opp en Solstråle og en Humle som vil hjelpe, noen fagfolk som virkelig bryr seg, det er jo de beste fagfolkene!! For ja, det er jo gjerne sånn, igjen etter hva jeg har erfart, at man gjerne later som om alt er bra! Man vil ikke at ting skal bli verre, for det er jo sånn det kan føles ut som når noen prøver å hjelpe. Eller så prøver man å glemme for sin egen skyld, glemme slik at hverdagen kan fungere, iallfall foran andre, fortrenge så mye som mulig. 

Men når hjelpen kommer skal gjerne den berømmelige løken skrelles - det er noe inni der som ulmer, noe man egentlig vil jobbe med men som er så godt pakket inn at det er vanskelig. Men det er da det er så godt å ha noen som klarer å gjøre noe med det! Man gjør vel egentlig det meste av arbeidet selv men likevel er det jo så utrolig viktig å ha noen som kan hjelpe og støtte! Begynner man å skrelle denne berømmelige løken og titter litt forsiktig inn er sjansen stor for at ting kommer opp igjen. Ting man helst ikke vil se igjen og bare pakke godt inn igjen, men likevel er det så viktig! Følelsene man får er naturlig og som Humlen sa så må man tørre å våge og kjenne på det slik at man kan komme seg videre!

Det er mye som ligger og ulmer under alle lagene med skall men det er så vanskelig å få tak i det! Humlen sa at hun opplever at jeg grabber etter minner men uten å få tak i det og det er jo litt sånn, det bare sklir ut av fingrene på meg. Men det er jo sånn den fantasiske hjernen vår fungerer - av og til driver den å putter ting vekk og så tenker vi at dette orker vi ikke å forholde oss til, så derfor stapper vi det vekk, lukker døren og fortrenger det så godt vi bare kan! I mitt tilfelle er det veldig masse som er stappet vekket og sikkert blitt godt sikret med nøkler og hengelåser og diverse sperreutstyr. Men jeg er innstilt på å gjøre noe med det og takket være Solstrålen har jeg kommet et godt stykke på veien og med Humlen som videre hjelp kommer det nok til å gå bra! For som Solstrålen sier så er det jo viktig å ha håp!

Så husk å klappe deg selv på skulderen for du som er et løvetannbarn har ufattelig mye styrke i deg! Og en annen ting du må huske på er at alle de opplevelsene, tro det eller ei, gode og vonde, har vært med på å gjøre deg til akkurat den personen du er i dag! Innimellom alt det vonde har det også kommet kunnskap og forståelse som har bygget deg opp!

et fryktelig langt døgn!

For et langt døgn dette har vært!
Koselig, ja, vanvittig koselig, men også fryktelig slitsomt!

Natten i natt var absolutt ikke greit i det hele tatt! Jeg kapret sengen til foreldrene mine, for hvorfor ligge i dårlige gjestesenger når husets beste seng står tom?:p Men det var ikke så veldig lurt, for på veggen hang det portrettbilder fra jeg gikk på skolen + noe jeg laget på barneskolen. Det så jeg dessverre og da druknet jeg i elven, tårene fosset på, hjertet gikk amok, klumpen i halsen vokste og vokste og jeg ønsket meg veldig hjem til min egen seng... Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde vært hos Humlen tidligere på dagen og hadde hennes ord i hodet! Etter langt og lenge sovnet jeg men dessverre ble natten veldig urolig og jeg sov absolutt ikke noe godt...

Men jeg kom meg opp når morgenen kom og fikk i meg litt frokost før turen gikk til kirken. Der havnet jeg nok en gang på bunnen av tankeelven fordi en av konfirmantene er i familie med en av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Hadde det vært en av de gode, sånn som Fru Blid, Fru Smil, Frøken My eller Musikeren hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg blitt veldig, veldig glad! Men dessverre var dette en lærer som bare vekket vonde minner i meg, fra et fag hvor jeg opplevde veldig mye mobbing uten at læreren tok grep, til tross for at det skjedde åpenbart... Det hjalp å få litt klemmer fra Tedamen og familien hennes men jeg var likevel langt nede under hele gudstjenesten... Men igjen kom Humlens ord meg til unnsetning og reddet meg noen lunde slik at jeg i det minste hadde nesen over vannflaten og fikk pustet litt.

Resten av dagen gikk heldigvis mye, mye bedre! Det var veldig koselig, masse flotte taler og den unge konfirmanten virket veldig fornøyd når vi gikk og det er jo det viktigste!

Nå har jeg slengt beina i sofaen og har ikke tenkt å røre meg så veldig mye før jeg skal legge meg, haha:p