Løvetannbarna

Jeg er et løvetannbarn og jeg er langt ifra alene om å være det!

Vi som er det har kjempet en kamp, en lang, hard, tøff, vanskelig kamp i oppveksten! Vi har vokst igjennom asfalten eller trengt oss igjennom muren slik bare løvetann kan. 

Men alle har vi vært igjennom det samme - nemlig en eller annen form for overgrep! Det kan ha vært seksuelle, fysiske, psykiske, en blanding av alt. Men det kan også være tøffe oppvekstkår i form av sykdom i nær familie, kanskje med psykisk syke foreldre som gjør at løvetannbarnet må bli voksen så alt for fort fordi mor eller far, eller begge, er for syke. For min del har det gått i psykiske og fysiske overgrep i form av mobbing og til dels omsorgssvikt fra min far. 

Fellesnevneren er uansett at vi har kjempet oss igjennom tøffe og vanskelige år, vi har vært igjennom situasjoner som ingen andre kan se for seg eller klare å sette seg inn i. Ofte er det også sånn, iallfall slik jeg har opplevd det, at utad så eksisterer løvetannbarna gjerne som velfungerende barn. Noen ganger kan man se ting men ikke alltid, vi kan være ekstremt gode på å skjule oss bak maskene våre! Dette er jeg et godt bevis på, for jeg har nemlig pratet litt med tidligere naboer om dette og flere har ikke ant hva jeg gikk igjennom på skolen. En av nabodamene sa at hun visste at ting ikke var så lett på skolen men hun trodde ikke det var så ille som jeg fortalte om rett og slett fordi jeg alltid var så glad! Flere andre som vært nære på meg som barn kan heller ikke huske meg annet som et barn som var annet enn glad!

Vi har flere ting til felles, vi løvetannbarna! En ting er at vi har kommet oss seirende igjennom alt sammen! Noen av oss har vært nære på og sunket ned mot dypet, det har jeg selv gjort mange ganger! Men så har det dukket opp noe, nemlig en styrke som har gitt en kraft til å komme seg opp til overflaten igjen! Det har hele tiden vært noe i verktøykassen selv om den til tider har virket ufattelig tom! Noen ganger kan det være et smil som gjør at en kommer seg til overflaten igjen, om ikke for så lenge så iallfall for en ørliten stund, mens andre ganger er det en klem som skal til, et godt ord, litt omsorg eller bare litt sol i ansiktet. Mens andre ganger skal det så veldig mye mer til for å klare å holde hodet over vannet igjen.

Kanskje du har en lærer som sender deg et ekstra smil, som bryr seg og ser at du har en maske og at smilet ditt skjuler noe mørkt som helst ikke vil frem i dagslyset. Er du heldig så blir ting oppdaget og tiltak settes i gang slik at du får hjelp. Er du litt mer uheldig, sånn som meg, går det mange år før en Solstråle og en Humle dukker opp. Men så dukker det opp en Solstråle og en Humle som vil hjelpe, noen fagfolk som virkelig bryr seg, det er jo de beste fagfolkene!! For ja, det er jo gjerne sånn, igjen etter hva jeg har erfart, at man gjerne later som om alt er bra! Man vil ikke at ting skal bli verre, for det er jo sånn det kan føles ut som når noen prøver å hjelpe. Eller så prøver man å glemme for sin egen skyld, glemme slik at hverdagen kan fungere, iallfall foran andre, fortrenge så mye som mulig. 

Men når hjelpen kommer skal gjerne den berømmelige løken skrelles - det er noe inni der som ulmer, noe man egentlig vil jobbe med men som er så godt pakket inn at det er vanskelig. Men det er da det er så godt å ha noen som klarer å gjøre noe med det! Man gjør vel egentlig det meste av arbeidet selv men likevel er det jo så utrolig viktig å ha noen som kan hjelpe og støtte! Begynner man å skrelle denne berømmelige løken og titter litt forsiktig inn er sjansen stor for at ting kommer opp igjen. Ting man helst ikke vil se igjen og bare pakke godt inn igjen, men likevel er det så viktig! Følelsene man får er naturlig og som Humlen sa så må man tørre å våge og kjenne på det slik at man kan komme seg videre!

Det er mye som ligger og ulmer under alle lagene med skall men det er så vanskelig å få tak i det! Humlen sa at hun opplever at jeg grabber etter minner men uten å få tak i det og det er jo litt sånn, det bare sklir ut av fingrene på meg. Men det er jo sånn den fantasiske hjernen vår fungerer - av og til driver den å putter ting vekk og så tenker vi at dette orker vi ikke å forholde oss til, så derfor stapper vi det vekk, lukker døren og fortrenger det så godt vi bare kan! I mitt tilfelle er det veldig masse som er stappet vekket og sikkert blitt godt sikret med nøkler og hengelåser og diverse sperreutstyr. Men jeg er innstilt på å gjøre noe med det og takket være Solstrålen har jeg kommet et godt stykke på veien og med Humlen som videre hjelp kommer det nok til å gå bra! For som Solstrålen sier så er det jo viktig å ha håp!

Så husk å klappe deg selv på skulderen for du som er et løvetannbarn har ufattelig mye styrke i deg! Og en annen ting du må huske på er at alle de opplevelsene, tro det eller ei, gode og vonde, har vært med på å gjøre deg til akkurat den personen du er i dag! Innimellom alt det vonde har det også kommet kunnskap og forståelse som har bygget deg opp!