mandag 28. september 2015

Til alle mine medkvinner

Vel, dette er kanskje ikke et typisk tema man skriver om i en blogg men likevel er det veldig, veldig viktig! September er nemlig måneden for bevissthetsgjørelse av gynekologisk kreft. Den er ikke like kjent som oktober som er måneden for brystkreft, men likevel er den veldig viktig!

Fra du fyller 25år er det anbefalt at du tar celleprøve hvert tredje år, dette får du brev om fra kreftregisteret slik at du ikke glemmer det. Brevet har kommet til meg enten to eller tre ganger, hver gang jeg så konvolutten bare grøsset jeg, åpnet brevet, leste kjapt igjennom det og la det vekk. Ville ikke og hadde absolutt ikke lyst til å tenke på det engang! Så jeg har utsatt og utsatt dette her, det har ikke fristet og jeg har vel hatt litt angst for dette på grunn av en undersøkelse jeg hadde som fireåring. Da var jeg veldig plaget med urinveisinfeksjon og dermed måtte jeg gjennom masse undersøkelser. Men nå har jeg gjort det! Det lønnet seg nemlig å fortelle Solstrålen at jeg ikke hadde gjort det og dermed hadde vi en avtale om at undersøkelsen skulle gjennomføres. Litt sent ettersom jeg passerte 25år for to år siden, men fra nå av skal jeg ta det litt mer på alvor og ta oppfordringen når brevet med påminnelse kommer!

Husk at du kan gå til fastlegen din, hun/han er nok vant til at pasientene ikke syns det er en så veldig gøy eller behagelig undersøkelse. Ikke tar det så veldig lang tid heller, og så er det ikke like fælt som flere vil ha det til, dersom du leser noen skrekkhistorier på nettet slik jeg gjorde før jeg skulle i ilden...:p Jeg tror ikke jeg satt i stolen i mer enn knappe fem minutter. Og klarer du å puste med magen og slappe av (iallfall litt) går det mye bedre!:) Men ja, det er litt ubehagelig og for noen kan det nok gjøre litt vondt, så vet du det.
Et annet tips er å ha på seg en kjole, tunika eller en lang genser, da føler du deg ikke så veldig naken. Bruk gjerne en tights fremfor strømpebukse, da kan du beholde sokkene på og er dermed ikke helt avkledd.

Er det lenge siden du har gjort det eller er du som meg som bare har utsatt det, er det bare til å gjøre noe med det. Hopp i det og bestill en time hos fastlegen din og få det unnagjort! Gjør det for de som er glad i deg, for kroppen din og ikke minst for din egen skyld! <3

søndag 27. september 2015

Søndag 27.09

Ja, da er nok en søndag og uken på hell og i morgen er det nok en ny uke som står for døren. For å si det sånn så har jeg ikke gjort noe særlig fornuftig i dag. Jeg våknet av at det ringte på døren klokken ni, hvem i all verden gjør det en søndagsmorgen? Men den som ringte på fikk ingen respons, jeg åpner ikke døren så tidlig om jeg ikke vet at noen kommer. Ble dog litt nysgjerrig og kom frem til at det kanskje var en avis til salgs? hva ellers kan det være en søndag egentlig? Jaja, uansett så våknet jeg og fikk selvfølgelig ikke sove igjen... Var stuptrøtt og ville helst sove en time til, vekkerklokken skulle jo ikke ringe før klokken ti jo!

En time senere dro jeg meg selv opp og ut av sengen, endte opp i sofaen og orket ikke å gjøre så mye. Var fortsatt like trett etter en ganske håpløs natt med lite søvn og mye mareritt, veldig normalt egentlig.
På tven var det ingenting som fristet, så da ble det radioen istedet. Frokost ble fortært, havregryn og soyamelk, min standardfrokost:p

Det eneste fornuftige jeg har gjort hittil, uten om å spise da, er å vaske en maskin med klær, men jeg har ikke kommet så langt at den er hengt opp da... Vaskemaskinen laget en klikkelyd for litt siden så den er ferdig, det er bare jeg som er så lat at jeg ikke gidder å reise meg opp for å ordne det. Men det må gjøres da, noe av det som er rent skal nemlig brukes i morgen, om det blir tørt tidsnok da:p Egentlig bør jeg vaske en maskin til, men så er det det at i husreglene står det at vaskemaskiner IKKE skal brukes om søndagene, så jeg bør vel egentlig forholde meg til det selv om jeg tviler på at det er så mange andre som gjør det:p

I natt satser jeg på å få sove godt, da skal jeg nemlig ta sovemedisin, kan ikke ta det for ofte så da blir det gjerne kun to netter i uken. Er jo greit å ikke bli avhengig av det da! 
Heldigvis skal jeg til Solstrålen i morgen! Uken har vært fryktelig lang og jeg har ikke hatt det så veldig greit. Så jeg ser veldig frem til timen hos henne!


Nå skal jeg henge opp litt klær, finne noe fornuftig å spise og så skal jeg finne frem et pannebånd og strikke videre på det. Har veldig lyst til å strikke men orken er ikke helt der, så da begynner jeg med noe lite og enkelt. Og så satser jeg på at resten av orken dukker opp etterhvert slik at jeg kan strikke på andre og litt større prosjekt jeg har liggende!

lørdag 26. september 2015

En angstfylt dag

For en dag! Jeg føler jeg har gått i konstant angstanfall i nesten hele dag.
Det startet i det jeg gikk ombord i bussen, den var full, full av folk og full av lukter. Spesielt to lukter prøvde å slå meg ut, røyk og alkohol, det er to lukter jeg takler dårlig...
Panikken kom snikende når vi kjørte over broen og jeg jobbet intenst med meg selv for å ikke gå av på første mulige stopp. Det klarte jeg, jeg ble sittende i ro når bussen stoppet, men i det den kjørte igjen angret jeg. Jeg angret noe hinsides for at jeg ikke gikk av og fokuserte alt jeg klarte på at snart kunne jeg gå av, vi måtte bare igjennom en tunnel og to lyskryss, selvfølgelig fikk vi rødt på det første...

På et vis gikk det og jeg trakk inn frisk luft i det jeg gikk av bussen, deilig! Men jeg klarte ikke å riste angsten og følelsen av panikk av meg, så jeg tok beina fatt. Masse folk i byen i dag også, jeg prøvde å finne et sted det ikke var fullt så mange men de var overalt. Til slutt bestemte jeg meg for å dra videre, satse på at alle menneskene var i byen og ikke dit jeg tenkte meg. Bussen hadde selvfølgelig gått og det var nesten ti minutter til neste kom. Jeg satte meg ned for solen skinte, krympet litt ned i benken, gjorde meg litt usynlig. Kom på at jeg hadde en bok i sekken og tok den opp, klarte å lese men ordene forsvant like fort som de kom og jeg fikk ikke så mye med meg. Så kom bussen, den kom nesten uten en eneste lyd, eller så var det bare jeg som var langt borte, heldigvis oppdaget jeg den og kom meg med. Denne bussen var ikke like full og det var godt! Jeg sank ned i setet og prøvde å slappe av, "forsvant" fort og bare satt og stirret rett frem.

Jeg nådde målet, heldigvis hadde jeg rett, det var ikke så mange folk der. Tok meg en tur rundt om i butikkene men fant ikke roen til å bli værende. Likevel hadde jeg ikke lyst/ork til å dra hjem igjen, måtte være ute litt mer enn bare en knapp time. Så jeg satte meg på en ny buss, tok den enda litt lengre, endte opp på butikken hvor jeg kjøpte cola og kvikklunsj:p Bussen kom og jeg dro tilbake mot sentrum, heldigvis var det ikke så mange folk som skulle være med nå heller!

Tilbake i byen kom angsten for fullt igjen, jeg ville og måtte hjem! Men jeg måtte også ha noe mat, peilet ut den nærmeste butikken og håpet at det ikke ville være for lange køer i kassen. Ikke visste jeg helt hva jeg ville ha/trengte heller, glemte visst hodet litt igjen hjemme. Endte opp med å kjøpe potetgull og juice, fant ut at jeg hadde nok mat i fryseren hjemme.

Vurderte faktisk å gå hjem, bussen fristet meg ikke for jeg visste at den sannsynligvis ville bli stappet. Men kroppen og hodet gav klar beskjed om at den ikke ville gå, ville hjem så fort som mulig og "krevde" at det ble buss. Og valget var enkelt, spesielt når jeg så de mørke skyene som truet i min retning siden jeg ikke hadde regnjakke på. Bussen kom og det var selvfølgelig mange andre enn meg som skulle med bussen... Heldigvis fikk jeg meg en sitteplass helt foran, fikk en gutt ved siden av meg men han var rolig og satt stille så det gikk bra. Endelig kom mitt stopp! Flere skulle av og en var påvirket av et eller annet og lagde litt støy, skrek og var nok litt sint. Men det var godt å komme seg av og ut i frisk luft!

Vel hjemme slengte jeg av meg klærene jeg hadde hatt på meg og hoppet inn i en deilig joggebukse, mye raggsokker, ulltrøye og en poncho, også i ull, for deretter å lande i sofaen. Og her har jeg sittet siden, ikke konstant da, har vært rundt om i leiligheten flere ganger, spist har jeg også gjort flere ganger. Burde ha ryddet men det får heller være, tok en liten shining i går kveld og det er ikke direkte rotete her heller. Er bare kjøkkenet som burde få litt omsorg, sette vekk alt det jeg har vasket opp og sånt.

I det ene vinduet har jeg tent et kubbelys, det står også et tent kubbelys på det lille sofabordet mitt. Hodet er superslitent men jeg må likevel prøve å gjøre det litt koselig. Kjenner at jeg ikke er så mottakelig for gleden av tente lys men kanskje jeg kan glede meg over det i morgen, over at jeg tente de to lysene og i det minste prøvde å ha det litt koselig? Hadde jo vært litt greit det!

Til uken skjer det noe jeg ikke ser så mye frem til, jeg gruer meg rett og slett en del til det... Heldigvis har jeg vært igjennom det en gang før og vet hva jeg går til men jeg kjenner det likevel litt i magen. Hva det er kan jeg skrive om når det er overstått. Heldigvis har jeg noe godt å se frem til også da, det er timen hos Solstrålen på mandag og så er det besøkstjeneste-jobben min på onsdag. Holder fast i de to tingene og legger gruetingen vekk for så lenge som overhodet mulig.

fredag 25. september 2015

Et urettferdig resultat

PTSD er en urettferdig sykdom. Det er et resultat av vonde ting man har opplevd, som man opplever om og om igjen. Du blir innhentet av fortiden gang på gang, hvorfor må man gjennomgå det hele tiden? Holder det ikke med en gang? Jeg skjønner ikke hvorfor man skal straffes med å måtte gjennomgå alt sammen i flashbacks, minner og mareritt, det er som om det aldri blekner!
Det er som du står konstant i en storm uten å miste balansen, du svømmer i et rasende hav uten å drukne. Du er konstant ombord i en berg- og dalbane. Og det eneste som driver deg videre er håpet om at når denne stormen har stilnet er du én storm mindre unna mål.
Det er som du er med i en brytekamp uten en eneste pause. Men alt er i ditt eget hode og du slåss med deg selv mot deg selv. Hele tiden, dag ut og dag inn, natten igjennom, hver eneste dag og natt. Hele tiden. Det er sånn det kjennes ut, kroppen kan ikke gjøre annet enn å se på fra sidelinje, se kampen som utspiller seg. Når man har PTSD forsvinner aldri tankene, de visner ikke, de formerer seg i et vilt tempo. Rett og slett som ugress som eskalerer og lever sitt eget liv. Ugresset har bare ett mål, det er å lage så mye kaos som overhodet mulig hos den det gjelder. Det skal skape forvirring og usikkerhet, skam og håpløshet. Ugresset gjør at du går i konstant alarmberedskap, er obs på alt og alle.

Sånn er det jeg føler det! Men jeg vil bli frisk! Jeg vil komme meg videre, bli sterk igjen, eller, jeg er allerede sterk som har klart å stå oppreist gjennom alt jeg har opplevd. Jeg vil uansett at jeg skal få det bra igjen, jeg har det ikke bra sånn jeg har det nå. OK, så må jeg kanskje leve med PTSD resten av livet, jeg har jo sannsynligvis gjort det over halve livet mitt allerede, så jeg er mer enn vant til det. Men jeg vil lære å takle dagene, takle de tunge og vanskelige dagene og kanskje klare å håndtere anfallene mine litt bedre enn jeg gjør nå. Så jeg fortsetter å kjempe meg gjennom dette, jeg slåss for å kanskje klare å føle meg som et helt menneske igjen. Jeg slåss for kontrollen over min egen kropp og hode.

Innimellom kan det faktisk komme øyeblikk med litt lette skyer, solen kan titte frem og håpet om at det kanskje er over nå blir litt synlig. Energien kommer sakte men sikkert tilbake og man sparer den til neste runde. Men før man vet ordet av det er man slått rett ned i kjelleren igjen, det er som om noen drar i beina dine og prøver å få deg ned på bunnen av sjøen. Man blir faktisk veldig sliten av å ha det sånn! Jeg kjemper for å få det bedre, kjemper for å være i live, kjemper for å holde hodet over vannet slik at jeg får puste. Hvor mye kan egentlig et menneske tåle? Det sies at de som har et tøft liv fikk det utdelt fordi de er sterke nok til å leve det. Men jeg lurer veldig på hvor mye jeg har fått utdelt?! Jeg ser ikke poenget i å gjenoppleve livets verste opplevelser gang på gang uten stopp? Hvorfor kan man ikke ha flashbacks fra de gode stundene i livet istedenfor? Det hadde jo vært SÅ mye bedre!! Jeg vil på ingen måte leve konstant i fortiden men det er det jeg gjør likevel, føles iallfall slik. Fortiden kommer og innhenter meg gang på gang, jeg går i veggen for annethvert skritt jeg tar, noen ganger for hvert skritt. I det jeg føler jeg har litt kontroll så er fortiden der og ler av meg, den vil ikke la meg glemme, den vil ikke la meg gå videre uten den, den henger på meg og sørger for at den vil bli husket. Den er som en sånn maskin som kjører over nyasfalterte veier vet du, veivalser heter det vel? Uansett så kommer den og kjører over deg, kliner deg ned i bakken, tilbake til fortiden, før du får sukk for deg, før du får sjans til å hoppe til siden.
PTSD er en urettferdig sykdom, det er et resultat av noe man har opplevd og som ikke lar en være i fred. Og det er urettferdig det! Bli syk av noe du ikke kan noe for?!

Til tross for alt jeg har opplevd vil jeg ikke kalle meg selv for et offer. For uansett hva jeg har vært igjennom, er jeg fremdeles her. Jeg har en historie med seier! Og det har du også!

torsdag 24. september 2015

Bak gardinene

For en dag dette har vært! Jeg klarte å sove helt til klokken 11.52... Jeg var våken allerede i 9-tiden, opptil flere ganger også men klarte jeg å våkne skikkelig? Nei, ikke i det hele tatt, men på et tidspunkt hadde jeg telefonen i hånden og skulle ringe til Solstrålen. Men jeg kom aldri så langt, jeg turde ikke likevel... Frykten for å få et nei denne gangen også, slik som sist, ble for stor, jeg orket rett og slett ikke å få beskjed om at Solstrålen hadde det for fullt og at jeg jo har time på mandag... Det fristet litt å si at jeg hadde fått øyebetennelse igjen bare for å få komme til hos henne, kanskje det kan være mitt hemmelige kodeord for å få hastetime hos henne? Det er nemlig noe som gjør at man får time på dagen:p Jeg får spørre Solstrålen om jeg kanskje kan få et hemmelig kodeord om jeg trenger hastetime hos henne, det er jo veldig greit og slippe å måtte "krangle" seg til en hastetime når man har det kjipt og leit.

Jeg måtte vel igjennom en slags sorg siden jeg gråt sånn i går kveld/natt. Det gikk mye mer innpå meg enn jeg hadde beregnet rett og slett! Håpet om at den lille klumpelumpen fremdeles var i livet var nok litt for stort, men som jeg skrev i går så hjalp det å få høre at han hadde et godt liv så lenge han levde. Det er det jeg må ta med meg videre og så selvfølgelig alle de gode minnene jeg har fra tiden med både han og fruen hans<3

Nå sitter jeg her og er megasliten, hodet verker, sikkert fordi jeg våknet alt for sent. Persiennene er nede og gardinene er godt trukket igjen, stenger mørket og omverdenen ute. Aller helst vil jeg bare ligge helt i mørket og ikke gjøre noe som helst, men det blir neppe bedre av det... Da kommer det nok bare enda mer tanker, har jeg noe å gjøre på kan jeg i det minste klare å skyve det litt unna. 
I kveld er det heldigvis ikke noe særlig spennende på tv som jeg må se, så planen er å ta innsovningsmedisin i håp om en litt bedre natt. 

Det er godt det er fredag i morgen for da er det ikke alt for lenge til timen hos Solstrålen på mandag. Hadde jeg visst om hun er på jobb i morgen kunne jeg kanskje ha klart å prøve å ringe, om damene sier at hun har det travelt så kanskje jeg kunne ha fått et par minutter i telefonen med henne. Men jeg vet ikke om det er hennes fredag eller ikke, jeg tror det er hennes fredag da, men det blir sikkert ikke noe av uansett, kjenner jeg meg selv rett... Får prate med henne på mandag, kanskje vi kan lage en avtale slik at det kanskje kan bli lettere for meg å ta kontakt når det er skikkelig krise.



Ha en god kveld<3

Tusen takk, kjære deg! Del 5!

Dette innlegget er rett og slett til Solstrålen, den mest fantastiske fastlegen jeg noen sinne har hatt!
Kjære, kjære gode ❤️lige Solstrålen!
Jeg syns du også burde få ditt eget innlegg her på bloggen min. Du fortjener virkelig en veldig, veldig stor takk for alt du har gjort og gjør for meg! Jeg hadde bare vært hos deg én eneste gang før jeg kom til deg på grunn av at jeg slet sånn. Men allerede første gang jeg møtte deg skjønte jeg at du var en skikkelig god lege og person! Den tredje gangen, da jeg begynte og gå til deg fast, tok du deg skikkelig tid til meg. Du trøstet meg og sa at jeg allerede har tatt det første store skrittet og det er å erkjenne at jeg sliter, det er en terskel og trå over og innse at jeg trenger hjelp.
Selv om vi egentlig bare hadde 20min til rådighet fikk jeg sitte der i over en halvtime slik at vi fikk prate litt skikkelig! Vi avtalte at vi skulle fortsette å prate sammen jevnlig, og når jeg gikk derfra hadde jeg med meg en ny timeavtale om allerede en uke. Du respekterte at jeg ikke ville henvises til psykolog, iallfall ikke da, du skjønte at jeg ikke hadde så lyst siden jeg hadde mye dårlige erfaringe med tidligere psykologer.

Jeg tror det å gå til deg var noe av det lureste jeg noen sinne har gjort!

Det var så godt at du ikke har presset meg til noe som helst før jeg var klar for det! Tusen takk for det! Og tusen takk for at du var ærlig når jeg spurte deg om hva du tenkte angående psykologhjelp, du var ærlig og sa at du mente at jeg burde ha det men at du ikke ville tvinge meg til det så lenge jeg ikke ville selv. Men jeg så det også selv innerst inne og skjønte at du hadde rett i det.

Nå, nesten halvannet år siden jeg kom til deg for første gang, får jeg fortsatt gå til deg ukentlig, ikke har du kastet meg ut og ikke har du gitt meg opp. Du har, sånn som de andre gode, både lært og vist meg at det finnes gode mennesker som virkelig vil hjelpe og trøste! Du har lært meg at jeg kan stole på andre og at det virkelig er folk som er gode. Du gjør meg trygg, kontoret ditt er et av de tryggeste stedene jeg vet om, hos deg kan jeg slappe av, hos deg kan jeg gråte, jeg kan le, jeg kan kaste masken og være meg selv uten å legge noen maske på meg. Du er en lege som ser pasientene dine som mennesker og ikke bare pasienter som kommer for å ta opp tiden din, du tar oss på alvorlig. Det er sånn en lege skal være! Du finner ut av ting, skriver legeerklæringer når det trengs og skriver resepter på det jeg har behov for. Takk for at du er den du er! Du har virkelig et stort ❤️ av gull!
Tusen, tusen <3takk, kjære Solstrålen!



onsdag 23. september 2015

Onsdag 23.09

Frem til i ettermiddag var denne dagen veldig god! Jeg var som alltid på besøk på aldershjemmet "mitt" siden det er onsdag, er besøksvenn gjennom Røde Kors. Og siden det var så nydelig vær ute klarte jeg å lokke med meg tre eldre ut på en liten tur. Det var mye latter og morro å gå med de, turen ble veldig kort men vi ble sittende ute lenge hvor vi pratet og lo. Å prate med eldre mennesker er veldig koselig! Som Solstrålen så fint sa en gang så er de ufarlige for meg, eldre mennesker er noen jeg klarer å prate med og jeg elsker å høre historier fra de var barn og unge, det er som om jeg blir dratt mot dem, men sånn har det alltid vært faktisk.

Men nå bare renner og renner tårene! Jeg fikk vite at et av dyrene jeg hadde når jeg var yngre dessverre gikk bort for flere år siden. Det regnet jeg jo egentlig med, at han ikke levde mer men jeg hadde et ørlite håp om at han fortsatt var i live og at jeg kunne komme og hilse på. Det gjorde veldig vondt å få vite det og akkurat nå angrer jeg på at jeg undersøkte, jeg skulle heller ha latt det ligge og heller fortsette og tro at han fremdeles levde. Men jeg fikk også vite noe koselig da, og det var at han fikk flere bebiser, både med hun andre vi hadde og med en ny en<3 Vi måtte gi de vekk på grunn av allergi og de første årene var jeg jevnlig på besøk men så dabbet det av etterhvert og ble til ingen kontakt. Det var vel noe med at vi visste at de hadde det godt der de var kommet. Savn var vel også inne i bildet, iallfall for min del, og da ble det enklest å ikke ha kontakt.

Deler denne historien, den er så vakker syns jeg!

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden.

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen<3

Prøvde å finne noen bilder av de små gullklumpene men enten så er søsteren min eller jeg med på de så da deler jeg heller noen bilder jeg tok i går:)





Nå prøver jeg å få tankene over på noe annet men det er vanskelig! Jeg kjente plutselig et veldig savn etter de to små gnagerne selv om det faktisk er over 12år siden de flyttet fra oss. Dessverre kjenner jeg ingen som har sånne dyr heller, så det er ingen sted jeg kan dra og hilse på noen andre små rabbagaster. Menmen, trøsten er nå at de to vi hadde har fått møte både hverandre og resten av de andre i den etter hvert ekstremt store familien (det ble veldig, veldig mange etterkommere fra foreldrene til våre to, tror de fikk over 20 små til slutt + da alle barn barna fikk etterhvert) igjen i himmelen <3

Ha en fantastisk onsdagskveld<3

tirsdag 22. september 2015

Tirsdag 22.09

I dag har det vært en fantastisk dag her på Vestlandet! Jeg tok med meg kameraet og gikk på tur, først var jeg innom et kontor med noen papirer. Etter det dro jeg til Bamse og Karamell, Karamell skulle nemlig låne noen bøker av meg. Vi to deler den store lesegleden og er begge veldig glade i gode krimbøker. Bamse liker også å lese men han er ikke noe glad i krim da. Karamell ble veldig glad for hun trengte noe nytt å lese, så da passet det veldig bra at jeg kom med hele fem bøker til henne, får de nok igjen om et par uker eller så kjenner jeg henne rett:p I tillegg har de huset fullt av bøker, noe som er veldig kjekt for en leseløve som meg:D Nesten som et helt eget bibliotek jo!:p
Siden jeg ikke visste helt hvor jeg skulle dra for å ta bilder spurte jeg Bamse om noen råd, jeg hadde lyst til å dra et sted jeg ikke har vært før. Han sendte meg til et vann et lite stykke unna, det var et veldig fint sted, trafikk hele veien rundt men jeg kjente likevel på at det var et godt sted å være. Solen skinte, det var ikke alt for mange mennesker der og endene kvakket og kvakket. Bamse fortalte heldigvis om endene så jeg stoppet på en butikk for å kjøpe litt mat, både til de og til meg. For de måtte jo få litt mat slik at jeg kunne ta litt bilder:p Det var lettere sagt enn gjort, de syns ikke jeg var spennende nok til å komme så nærme eller stå nok i ro til at jeg kunne ta bilder før de beveget på seg igjen. Og dermed ble det mye urolige bilder men noen blinkskudd fikk jeg:p



Maskros er jo min favorittblomst<3

Ellers har dagen faktisk vært ganske god! Hjelper jo alltid å få en klem og et smil fra Bamse og Karamell!<3 I dag har jeg også stekt hjemmelaget pizza i den nye komfyren for første gang og den ble megagod! Så jeg blir jo bare mer og mer fornøyd med den! Absolutt verdt investeringen!:D 
Nå sitter jeg i sofaen og ser på "Tid for Hjem", et av mine fav.program faktisk, kanskje fordi det er bergensere som er med? haha:p

Siden fredag har jeg vært ombord i en karusell, det var fordi jeg økte litt på medisinen min. Men det er ikke så greit å føle seg konstant svimmel, om jeg ligger, sitter eller står så har jeg vært like svimmel. Derfor bestemte Solstrålen at jeg kunne gå ned igjen, jeg trenger ikke svimmelheten i tillegg til alt annet. Det syns jeg var veldig greit! 

Ha en god kveld kjære deg!<3

søndag 20. september 2015

En lat søndag

Etter en elendig natt kommer en lat dag, ihvertfall når det er søndag!:p
Forkjølelsen har inntatt kroppen og jeg føler meg elendig, hodet er supertungt og halsen er bare en stor klump. I tillegg har ikke svimmelheten gått over, det er litt ekstra slitsomt. Får høre hva Solstrålen sier til det i morgen, jeg orker nemlig ikke å gå rundt og være konstant svimmel over lengre tid. Det er jo medisinen som er årsaken men det er jo grenser for lenge man orker å gå med bivirkninger likevel!

Ute er det pent vær, jeg hadde og har fortsatt veldig lyst til å ta med meg kameraet ut og ta litt bilder. Men jeg tror det er like greit å bare holde seg innendørs, er jo greit å ikke pushe kroppen for mye når den ikke er i form. I tillegg er det visst meldt pent vær i morgen også, så da kan jeg jo ta med meg kameraet når jeg skal til Solstrålen og Sangerinnen og ta litt bilder på turen.

Siden det ikke blir ferske bilder fra idag har jeg funnet noen fra i fjor høst:)

                                 


lørdag 19. september 2015

Around and around and around

Jeg er visst ombord i en karusell i dag. Det går rundt og rundt og rundt, around and around and around we gooooo...
Trappet opp på medisinen i går og tror det er det som er årsaken, uansett er det ubehagelig! Selv nå, når det eneste jeg gjør er å sitte helt i ro i sofaen med mac`en i fanget og skriver dette går det rundt. Jaja, det går vel over etterhvert, forhåpentligvis!

Ellers er det bylørdag i dag, det var jeg ikke klar over før jeg kom til byen. Det var jo fullt av folk overalt jo! Ikke helt forberedt på det akkurat... Jeg fikk en melding fra en veskebutikk om noe salg men jeg leste ikke den nøye nok, for da hadde jeg jo fått med meg at det var en sånn dag i dag. Jaja, jeg kom meg igjennom turen med en liten runde, kjøpte meg en Mummikopp, tror den heter "Kjærlighet" eller noe sånt. Trenger egentlig ikke flere men jeg hadde ikke noen kopp med Snorkfrøken på så da benyttet jeg meg av litt salg:p Er vel oppe i 17 forskjellige kopper nå, mangler bare noen få figurer, tror jeg, men jeg tar det etterhvert, har fortsatt mer plass i skapet til flere kopper så jeg liker når Kitchn har salg, da har jeg en god grunn til å kjøpe flere kopper, hihi:p
Når jeg kom meg ut fra kjøpesenteret var det veldig deilig at det både blåste og regnet litt, jeg trodde jeg skulle koke vekk der inne. Fikk litt panikk og kjente at angsten kom snikende fordi det var så masse folk, men jeg klarte heldigvis å avverge det med å komme meg ut! Det var litt godt å kjenne at det gikk an å få noenlunde kontroll!

Når jeg våknet i dag var jeg så glad, jeg trodde det var søndag av en eller annen grunn, så jeg datt skikkelig når jeg fant ut at det "bare" var lørdag... Menmen, det hadde jo vært verre om jeg hadde trodd det var søndag når det egentlig hadde vært onsdag eller noe sånt. Da hadde det jo vært enda lengre til mandagen kom! Nå er det heldigvis bare morgendagen og så er mandagen der med både avtale hos Solstrålen og Sangerinnen.

Jeg våknet også med en rasp i halsen, håper virkelig ikke at jeg blir forkjølet nå altså! Det er ikke det jeg trenger å få, iallfall ikke akkurat nå når øyet nettopp har vært full av betennelse! Men "alle" andre er jo forkjølet så det forundrer meg jo egentlig ikke om jeg også får noe nå... 


Ha en strålende lørdag!<3

fredag 18. september 2015

På det mørket taket

Jeg har nettopp vært oppe på takterrassen, måtte ha luft og så sent på kvelden er taket det eneste alternativet. Litt for skummet å være ute når det er så mørkt som det er nå, ihvertfall alene. Dessuten er ikke strøket jeg bor i det rette strøket og gå alene i etter mørkets frembrudd...
Men det var uansett veldig deilig å stå på taket, i mørket og være litt gjemt samtidig som jeg fikk med meg alt som skjedde nede på gaten. Det var en veldig deilig høstvind, en blanding av høst, sjø og litt (for mye) eksos. Mørket var nesten kompakt, det var litt lysglimt på himmelen og gatelysene lyste også opp litt. Litt liv langt der nede på gaten var det også, noen gikk på tur og andre hadde vært og handlet, noen kom kjørende i bil også. Inni jakken min satt en av mine gode og skjønne bamser, tok han med meg for da hadde jeg noen jeg kunne prate til. Er veldig glad i bamser til tross for at jeg er voksen:p I perioder var bamsene og dukkene mine de eneste vennene jeg hadde og jeg ble veldig knyttet til de, og det sitter nok fortsatt veldig i. Har tre stykker i sengen og to i sofaen, det er jo de som er de beste lytterne og de "sier" jo gjerne det jeg vil høre:p Jada, jeg er barnslig og jeg er fullstendig klar over det altså, thihi:p

Hodet mitt eksploderer, det føles iallfall slik ut! Det var derfor jeg måtte ut, jeg har jo en balkong men den er litt liten og i tillegg er den veldig skitten. Derfor ble taket valgt, litt større plass plass og så lenge jeg er alene er det helt greit å være der. Gikk til og med igjennom litt spindelvev når jeg gikk opp siste trappen, tror ikke det er så mange som bruker muligheten, heldigvis for meg! Heldigvis er det mørkt men det er noen blokker som har vinduer rettet rett mot og dermed kan de som bor der muligens skimte/se meg.

Det er helg og det er veldig deilig! Da er det veldig lov å være sliten, da er det helt greit at jeg sover middag når telefonen ringer og mamma snakker i andre enden. Ellers i uken er nemlig ikke det så greit, igjen i hennes øyne. Men hun vet ikke om situasjonen min, hun vet ikke at jeg ikke jobber, hun vet ikke at jeg sliter så mye som jeg gjør, hun vet ikke at jeg går på medisiner i håp om en bedre hverdag, hun vet nesten ingenting. Noen ganger tenker jeg at hun burde få vite men i neste øyeblikk ser jeg bare for meg en situasjon hvor det er like greit at hun ikke vet noe likevel. Kanskje en dag kan jeg fortelle men det blir ikke før jeg virkelig har behov for at familien vet!

Jeg kjenner jeg lengter veldig etter mandag og samtalene med Solstrålen og Sangerinnen nå! Uken har vært lang og full av flashbacks, minner, mareritt og tårer, jeg skvetter av alt og ingenting og klarer ikke å konsentrere meg så veldig mye. Tankene er ikke der, eller, de er der men det er bare et eneste stort rot, jeg klarer ikke å sortere eller noe som helst. Det hjalp litt å være med Bamse og Karamell i går men det hadde vært litt bedre om de ikke hadde hatt det fullt så travelt som det de hadde. Heldigvis kan jeg leve litt på klemmene jeg fikk, de var gode de!

Det er tydelig at hodet ikke helt henger med, jeg har nemlig brukt en hel time på å skrive dette her, med tven på i bakgrunnen da, men likevel. Ordene har uten tvil sittet laaaaangt inne i kveld.

Men nå skal jeg ta kvelden, tror jeg kobler meg selv helt ut til å bare eksistere, like greit når ingenting fungerer skikkelig:p Tror jeg uansett snart skal finne sengen, den roper litt etter litt meg og vil pakke meg inn, varme meg og prøve å gjøre meg trygg mens jeg sover.

torsdag 17. september 2015

Under den rosa paraplyen

Bak et busskur, midt i sentrum, under en rosa paraply stod en dame med bøyd hode og et ansikt fylt med tårer. Hun fikk kjeft av en bussjåfør fordi hun brydde seg og bare ville hjelpe en annen passasjer som satt i rullestol. Ordene hennes ble tydet fullstendig feil hos sjåføren og han klikket fullstendig. Skjelte henne ut fordi hun pent spurte om litt hjelp. Der og da skrellet alt av men så var det en annen dame som også satt ombord i bussen og fikk med seg dette. Hun kom bort til damen når de hadde gått av bussen og spurte om det gikk bra med henne og sa samtidig at det var veldig unødvendig sagt av sjåføren. Det var godt å få litt støtte men det fikk begeret til å renne over, det var det som fikk tårene til å flomme over. Damen kjente tårene komme og trengte å gjemme seg, plassen bak busskuret ble redningen. Og under den rosa paraplyen ble hun stående for hun turde ikke å gå frem igjen, øyene var vonde og såre, ansiktet var vått av tårer. Heldigvis var målet med turen å treffe to veldig gode mennesker, det gjorde godt for hun visste at det ventet gode og varme klemmer. Bussen kom etter litt og damen under den rosa paraplyen gikk ombord med et par hakk mer hevet hode, ingen flere sjåfører skulle få ødelegge dagen for henne.

Damen under den rosa paraplyen fikk heldigvis en bedre dag enn slik den startet. Jeg skulle nemlig på besøk til Bamse og Karamell! I handlenettet lå det en pose fylt med deilige skillingsboller som jeg visste ville bli godt mottatt. Og jeg hadde rett, når jeg gikk derfra var det bare to boller igjen, hihi!:D

Men dagen har likevel vært litt ødelagt, jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor. Men det er vel fordi jeg ikke liker sinte og sure mennesker, det gir meg flashbacks, bilder og minner og jeg kan bli skikkelig redd... Dagen var god så lenge jeg var på besøk men i det jeg gikk tittet tårene frem igjen... Det samme gjorde klumpen i halsen, den hadde vært litt rolig men når jeg gikk mot bussen ble den bare større og større. Flere ganger har jeg grått og det er sikkert ikke ferdig, kvelden er fortsatt ung og tårene vet når det passer de best å komme, selv om det ikke alltid passer meg!

Jaja, heldigvis starter helgen i morgen! Nå skal jeg finne noe skikkelig mat og spise, spist litt for mange boller, hihi:p Men det er visst helt greit i følge Bamse, det er nemlig lørdag hver eneste dag i hans øyne, thihi:p


Ha en god torsdagskveld, 
tenn et lys og tenk 
minst en god tanke!<3

tirsdag 15. september 2015

Et lite håp om en litt bedre høst

Ja, klokken er knapt kvart på ni i skrivende stund og det er veldig mørkt ute, det har kommet veldig fort de siste ukene syns jeg. Men med tanke på været så er det ikke så veldig mye høst ute, det er nemlig så varmt at folk fortsatt går i t-skjorte og shorts ute... Jeg bare grøsser når jeg ser de, det ser så kaldt ut for det er jo tross alt langt ute i september nå! Er ikke så mye yttertøy på meg heller men jeg kler meg etter årstiden og klarer ikke å gå med lite klær selv om det er lummert og varmt ute. Fornuften tar overhånd og hindrer meg i å kle meg i for lite klær, er jo greit men som regel havner minst et plagg i sekken pga varmen:p (for jeg har nemlig ikke lyst til å bli forkjølet og slikt.)

Jeg håper at denne høsten kan bli bedre enn høstene som har vært de siste årene! Som i fjor har jeg også i år Solstrålen, hun er veldig god å ha! Solstrålen holder et godt tak i meg og haler meg opp når jeg synker under vannoverflaten. Hun går langs veien med meg og er med på å bære håpet i meg om at jeg en dag skal få det bedre. Når jeg ikke klarer å se det selv så ser hun det og forteller det til meg, hun forteller at det finnes håp og at jeg gjør de rette ting for å gå i riktig retning, hun heier på meg og jubler når jeg klarer og overvinne/gjennomføre vanskelige ting, hun trøster meg når jeg har det som verst og får meg til å både le og smile. I tillegg til henne har jeg Sangerinnen, hun gjør også mye av det som Solstrålen gjør, og så får jeg om en måneds tid eller noe sånt også endelig starte hos min nye psykolog. Med de tre i ryggen håper jeg så inderlig at ting kan bli bedre, jeg vil så mye så inderlig gjerne men det er vanskelig når jeg ikke har energi, når jeg blir sliten av så og si ingenting, når jeg har flere panikk/gråteanfall i løpet av uken, når nettene er urolige og fulle av mareritt og ekle drømmer og dermed blir dagene vanskelige fordi jeg er så sliten. Det er så utrolig kjipt og teit at det skal være sånn! Jeg er så lei, så innmari lei!

Men det at jeg har flyttet vil forhåpentligvis hjelpe litt på! Det er ikke sikkert at det skjer med det første men vi (altså Solstrålen, Bamse, jeg ++) håper at det vil hjelpe med tiden. Jeg kjenner at det er godt å ha kommet seg vekk fra området jeg bodde i før, det er deilig og slippe daglige møter med fortiden i form av mennesker på samme buss på vei hjem. Eller, jeg ser dem jo fortsatt men nå er det ikke lenger daglig, jeg må ikke forholde meg til dem siden vi ikke tar samme buss lengre, jeg risikerer ikke at jeg må sitte ved siden av noen fra fortiden, det vil nok skje men nå når jeg ikke tar bussen med noen daglig er det litt lettere. Og er det en dag som er ekstra ille og jeg ikke klarer å ta bussen er det ikke verre enn at jeg kan gå hjem i løpet av kort tid.

Vel, det viktigste er at håpet om en bedre tid er der! Akkurat nå er det veldig lite, kroppen er fortsatt utslitt etter flyttingen og alt som har vært. Men jeg svømmer sakte men sikkert oppover mot vannoverflaten slik at jeg kan få puste litt. Heldigvis har jeg tiden til hjelp, det er ingenting som haster og jeg skal bare ta ett skritt om gangen.

Nå har det plutselig gått en hel time siden jeg begynte å skrive på dette innlegget, hehe:p Det har blitt litt spising og drikking og en del tårer + at jeg måtte jo få med meg siste resten av «Tid for Hjem» på tv2.


Tenn et lys og tenk en god tanke i kveld<3

mandag 14. september 2015

Du er veldig sterk du!

Det er noe jeg har hørt i mange, mange år, at jeg er så sterk psykisk sett. Men jeg syns det er veldig vanskelig å se selv! 
Solstrålen og jeg pratet veldig mye om dette i dag, jeg fortalte nemlig om innlegget jeg hadde skrevet som handler om mine gode egenskaper og dermed kom vi inn på det temaet. Jeg sa at jeg syns det er vanskelig å se det selv, det skjønte hun men hun sa også at jeg skal prøve å se det. Det er noe jeg skal ta med meg og kjenne på, selv om jeg ikke ser det selv så skal jeg vite det og kjenne på at jeg ikke har gått under ennå! Da kom selvfølgelig tårene sildrene ut av øynene på meg! Solstrålen skjønte at det er vanskelig og sa videre at til tross for det er det jo noe med all bagasjen jeg har båret på oppi gjennom årene. "Du er jo her, du har din egen leilighet, du har utdannelse, du tar tak i ting, du får til ting og du står i det! Du jobber deg jo igjennom det og det er ikke så mye hjelp du har hatt rundt deg. Fru Klem var der jo en stund men utenom henne er det ikke mange (se bort ifra fam som ikke vet så mye om dette) som har stått rundt deg. Og det at du har stått alene og klart deg betyr jo at du er sterk! At du er sterk er noe du må tro på og du må overbevise deg selv om at du er det!" Jeg lovet å prøve og det må jo være noe i det når det er veldig mange som har sagt og sier det til meg!

Så sa hun også at jeg har så mye godt med meg, det er så mye praktisk jeg er flink til, her påpekte hun spesielt håndarbeidet, fotograferingen og skrivingen. Hun sa også at jeg har så mye god omtanke for de rundt meg og at jeg stiller opp for alle som trenger det, jeg ordner opp og hjelper til, jeg er en god ressurs for de rundt meg. 

Jeg kjente det var veldig godt å høre dette fra henne! Jeg er ikke så flink til å ta i mot ros og sånt, det er bare sånn jeg er men jeg må prøve å bli flinkere til å kjenne på det. Og jeg føler at det teller litt mer når f.eks. Solstrålen, Bamse eller Karamell sier det, de er jo rundt meg men ikke noen av de aller, aller nærmeste slik som mamma, søsteren min eller andre i familien. For meg er det så naturlig å hjelpe til, ordne opp og stille opp for andre, men det er jo ikke det for alle andre, det har jeg jo skjønt på både godt og vondt da. Men men, nå er det sånn jeg er og det skal jeg ta med meg og kjenne på. 

Solstrålen så også litt på øyet mitt, hun hadde lest at jeg var innom på tirsdag med kraftig betent øye. Hvorfor jeg har fått det enda en gang er ikke så godt å si men i noen tilfeller dukker det opp flere ganger på rad. Andre ganger er det immunforsvaret som er svekket, jeg er jo veldig sliten både psykisk og fysisk, så det kan være det som har fått seg en knekk rett og slett etter alt jeg har vært igjennom den siste perioden. Forhåpentligvis kommer det ikke tilbake flere ganger nå! Jeg fortsetter iallfall behandlingen med dråper og krem frem til det er helt bra. Det som var litt greit er at det friske øyet har fått fri fra behandlingen fra i dag av, da er det bare ett øye som skal dryppes og smøres.

fredag 11. september 2015

Mine gode egenskaper

For noen måneder siden fikk jeg en oppgave av Solstrålen, det var å lage en liste over mine gode egenskaper. Jeg hadde nettopp mistet en kjær slektning og var veldig lei meg, alt gikk litt på tverke og det var mye tårer og triste tanker. Jeg fikk streng beskjed om å prøve og ha fokus på det gode og positive! For hver negative tanke jeg har skal jeg ha to positive tanker, det er vanskelig det!!! Men det noe med å snu den negative tankegangen man har om til en positiv tankegang. 
Dersom man har fokus på alt det som er kjipt, vondt og vanskelig er det der man havner. Men dersom man prøver å snu på det og ha fokus på det bra vil det forhåpentligvis bli lettere. Solstrålen sa også at jeg skulle ha fokus på det som er bra med meg selv, ingen enkel oppgave da. Men hun sa at jeg skal si positive ting til meg selv i speilet hver eneste dag. Det har jeg ikke klart men det jeg har klart er å lage en liste over mine positive egenskaper, for i følge Solstrålen så har jeg fryktelig mye bra med meg, ikke så enkelt for meg å se det selv men det er noe jeg egentlig alltid har hørt fra andre, så det må vel være noe sannhet i det! Og i stedet for å si det til meg selv foran speilet leser jeg listen hver dag når jeg sitter i sofaen, bedre enn ingenting, ikke sant?:p

Så her er iallfall listen min, Solstrålen mente den burde være minst ti ganger så lang når hun fikk se den men det var iallfall en god start i det minste:)
*Omsorg for andre - Solstrålen sier at jeg har veldig omsorg for andre og at det er en gave! Hun har nok rett i det men jeg er så vant til å vise omsorg for alle andre (mer til andre enn meg selv...) at jeg egentlig ikke tenker så mye på det selv, utenom når andre sier det til meg da:)
*Selvstendig
*Ansvarsfull
*Pliktoppfyllende
*Empati
*Pålitelig
*Kreativ
*Samarbeidsvillig (takk til min skjønne tannlege som sa det under en behandling:p)
*Modig
*Snill
*Omtenksom

-De fire siste på listen har blitt tilføyd i løpet av sommeren faktisk, men nå klarer ikke jeg å komme på flere ting. Men siden Solstrålen sa at den kunne ha vært mye lengre er det helt sikkert ting jeg kan skrive opp, bare jeg kommer på det eller hører det fra andre:p

Så, hva er dine gode egenskaper? og er du flink til å fortelle deg selv om de? Hvis ikke så oppfordrer jeg deg til å gjøre det, iallfall prøve!<3

Det er litt deppekveld i kveld, jeg er kvalm av øyedråpene (de går i halsen på meg) og jeg er sliten både psykisk og fysisk. Bussturene hjem har begynt å gå litt dårlige, det liker jeg ikke så veldig godt... Kjenner at bussen ikke er så grei å ta når den er veldig full. Bussene på min rute er veldig småe og blir fort for fulle, da kjenner jeg at angsten og klaustrofobien tar meg... Menmen... 
Derfor fant jeg ut at jeg måtte prøve å skrive litt positivt om meg selv, kanskje det kan snu litt på humøret mitt når jeg ser det på nett!?

Ha en strålende kveld 
og 
en god helg alle sammen!<3

torsdag 10. september 2015

En herlig dag!

I dag fikk jeg endelig treffe min kjære onkel Bamse! Det var så innmari godt og prate med ham igjen! Og så fikk jeg så mange gode klemmer, det gjorde veldig godt! I tillegg hadde Bamse litt tid til å prate med meg, han var der alene så vi fikk pratet uforstyrret, noe jeg kjente at jeg trengte veldig nå. Vi to har en veldig rar og tullete humor sammen og det er så godt, for når Bamse spøker så spøker han så mye at jeg ler skikkelig, noe jeg ikke gjør så veldig ofte. Ofte er det bare tull men han er flink til å finne på ting man virkelig ler av, der latteren kommer dypt fra magen. Han fortalte at det hadde vært veldig travelt i det siste så det var derfor de ikke hadde vært der de gangene jeg har vært og sett etter dem. Bamse ble veldig glad når jeg fortalte om leiligheten, han hadde fått det med seg og han hadde også sett bildene jeg hadde lagt ut på facebook via Karamell:p Jeg skal også på besøk neste uke, da har jeg lovet at jeg skal komme med boller, thihi:p

I går hadde jeg en herlig dag som frivillig i Røde Kors! Jeg oppfordrer virkelig alle som har mulighet til det å melde seg som frivillig og være med på å gjøre noe nyttig for noen som trenger det!:D Det er mange enslige der ute som blir veldig glad for noen som tar seg tid til å komme på besøk en liten stund. Og ikke minst så både gir du og så får du noe tilbake!<3

Ellers har jeg fått meg en skikkelig øyebetennelse! Det startet på mandag ettermiddag med litt vondt i det ene øyet, jeg mistenkte at jeg fikk en sti og tenkte ikke så mye mer over det. Men tirsdag morgen våknet jeg med det hovne og igjenklistrete øyet og masse puss, så da var det ikke så mye annet å gjøre enn å ringe til legesenteret og spørre pent om en hastetime. Det fikk jeg men jeg endte opp hos en kollega til Solstrålen da hun ikke var på jobb, jeg var inne hos en jeg aldri har vært hos før, jeg kaller henne for "raketten" fordi hun er så kjapp, både med å gå og å ha masse pasienter på kort tid. Men det var ingen tvil i hennes diagnose så jeg fikk både krem og dråper til behandling. Kjedelige greier! Er jo ikke så mange uker siden sist jeg måtte behandle samme øyet... Forhåpentligvis vil dette funke da, hvis ikke får Solstrålen se på det igjen på mandag.

Det har vært så deilige høstdager her i det siste! Jeg kjenner at solen gjør godt for min slitne kropp, jeg varmes opp sakte men sikkert. Gått mye har jeg også gjort, trosset signalene fra kroppen for jeg orker ikke å være så sliten hele tiden. Det hjelper jo ikke så veldig men jeg tror likevel at det er litt bra i lengden. Jeg har også kommet mer i orden i leiligheten nå, har bare en banankasse igjen, men den inneholder leker så istedenfor å rydde ut av den så bare setter jeg den inn i et skap, thihi:p Det er bare litt småplukk igjen som jeg tar litt her og der, vet ikke helt hvor alt skal stå så det blir litt frem og tilbake da.

Humøret mitt ble betraktelig bedre etter å ha truffet Bamse i dag og jeg håper det kan holde en stund. Nå trenger jeg gode dager! Og det får jeg forhåpentligvis, nå har jeg nemlig gjort alle ting som må gjøres, søkt om diverse ting, oppdatert osv. Så nå skal det gjøres minst mulig resten av uken. Eller, i morgen må jeg innom jusstudentene med noen papirer men utenom det har jeg ingenting jeg absolutt er nødt til å gjøre. Forresten, det er en liten ting, nemlig trening! Det MÅ jeg gjøre i morgen! Får bare satse på at øyet er samarbeidsvillig og at jeg får lov til å bøye og tøye uten at det er alt for vondt.


Ha en strålende kveld!<3

mandag 7. september 2015

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

søndag 6. september 2015

Den store steketesten

I dag trosset jeg kroppen litt, hele uken har planen vært å bake boller men fordi jeg har vært så sliten har det ikke blitt noe av. Meeen, i dag dret jeg rett og slett litt i hvor sliten jeg er, for lysten på noe godt ble for stort. Ikke så veldig lurt men med tanke på den herlige lukten og ikke minst de fantastiske bollene som kan spises, er straffen ved å bli enda mer sliten veldig verdt det! Må jo kose meg litt, det er jo viktig på veien for å komme meg ut av utmattelsen! Jeg kommer jo ingen vei om jeg bare sitter stille hele dagen, det er jo viktig å bruke kroppen også, om det så bare er å bake litt.
Nå har jeg straks 29 herlige og nystekte boller med deilig smeltete nonstop i! Min nye komfyr måtte jo få seg en steketest! Baking er jo noe av det gøyeste jeg vet om når det gjelder ting å gjøre på kjøkkenet og da er det jo veldig viktig med en god komfyr! Etter det første brettet med boller er det ingen tvil om at den har bestått testen! Og mens jeg har skrevet dette har jeg også snikspist en bolle og det er definitivt den beste komfyren jeg noen sinne har hatt! (Har enten hatt hauggamle komfyrer eller små og trege hybelkomfyrer).

Ellers har dagen vært slitsom, jeg har ryddet i kanskje ti minutter (småryddet) og så har jeg endt opp med å sitte i sofaen i minst en halvtime før nye knappe ti minutter med rydding osv. osv.. Det er ikke særlig effektivt og holde på sånn altså! Men det er ikke noe annet jeg kan gjøre, jeg må jo ta tiden til hjelp men jeg må også rydde slik at jeg kan få det koselig her. Og heldigvis har jeg klart å gjøre litt sånn at det merkes i dag og det er jo litt godt!
Det ble ikke noe tur ut men det ble en liten tur ned i boden da, bedre enn ingenting, selv om det ble heis både ned og opp igjen:p

Jeg har noe så gøyt som kjøleskap-poesi, det er ord og bokstaver på magnet slik at du kan skrive ting på kjøleskapet. Her en kveld satte jeg på hver eneste lille bit med ord/bokstav så nå er halve kjøleskapet dekket av det:p Men jeg gjorde det for å kunne bruke det. Akkurat nå står det "Jeg er en sterk men utslitt blomst" Løvetann var ikke noe ord så derfor ble blomst brukt istedenfor. Det er mye jeg har lyst til å skrive men det er masse ord som ikke er med i den pakken og det er litt teit.

I morgen skal jeg både til Solstrålen og til Sangerinnen, det blir veldig godt! 

Nå skal jeg kose meg med boller:D


Ha en fantastisk kveld!<3

lørdag 5. september 2015

Så trett, så trett

Jeg er så trett, så trett, har lyst til å sove til alle døgnets tider, er ombord i en karusell nesten uansett hva jeg gjør, har en kropp som skriker etter litt fred og ro. Jeg prøver så godt jeg kan å gi den det men det er vanskelig for jeg er så sliten at det er vanskelig å slappe av... Fryser og koker om hverandre, har ofte feberverk uten feberen og verker fra topp til tå. Er trettere om morgenen enn når jeg legger meg om kvelden fordi jeg ikke sover noe godt. Våkner ofte, drømmer merkelig og vondt, kaver rundt i sengen og reagerer på alle ukjente lyder ved å våkne. Gruer meg til å legge meg fordi jeg vet hvordan natten sannsynligvis blir og blir derfor sittende oppe så lenge jeg klarer, ikke så lurt men det bare blir sånn for mørket er for skummelt sånn det er nå. 
Den skrekkelige og forhatte utmattelsen har uten tvil inntatt meg veldig denne gangen! Jeg er så innmari lei!!!! Hvorfor kan jeg ikke komme meg videre?? Jeg har jo flyttet vekk fra det forhatte stedet nå, leiligheten er nesten helt ryddig, det viktigste er på plass og bare småting gjenstår. Når skal gevinsten av alt slitet komme til meg?? Jeg prøver å glede meg over den fine leiligheten jeg er så heldig å få leie, den vakre utsikten, vinduskarmene jeg kan sitte i (har ALLTID ønsket meg det!), den sentrale plassen og alt det andre positive men akkurat nå er det bare en dråpe i havet kjennes det ut som... Vel, heldigvis er jeg forberedt på at dette kan ta tid, det sa også Solstrålen at jeg måtte regne med. Jeg må smøre meg litt med tålmodighet rett og slett! 

Jaja, får satse på at morgendagen blir litt bedre! Jeg skal iallfall ikke gjøre så veldig mye, kanskje ta meg en pitteliten tur ut siden solen har meldt sin ankomst. Burde jo rydde litt også men jeg tror kanskje jeg lar det ligge, mulig jeg tar med meg noen kartonger ned i boden om jeg går ut da.

Nå skal jeg drikke litt brus og se om jeg finner noe å glo på, tvilsomt siden det er lørdag men det er jo lov å håpe:p Ellers kan jeg jo sette på en film, om jeg ser en jeg har sett mange ganger før blir jeg kanskje litt fortere trett? Heldigvis er klokken ikke mer enn litt over ti så jeg får satse på at trettheten kommer før det er veldig sent.

Ha en fantastisk kveld og 
en natt fylt med vakre drømmer<3

torsdag 3. september 2015

En vakker høstdag

Det har vært en vakker høstdag her i dag! Jakken måtte gå og solbrillene måtte på, ikke verst for Vestlandet altså! Det var godt å kjenne at solen varmet!

Planen var å besøke Bamsen og Karamellen men de var ikke på jobb, jeg kunne ønske jeg klarte å ringe dem, da hadde alt vært så mye enklere! Men det er vanskelig, hvorfor vet jeg ikke helt. Årsaken er nok at jeg ikke vil være til bry for dem, da er det mye enklere å dukke opp når de har lunsj og dermed tid til å sitte ned litt. Da føler jeg ikke like mye at jeg tar opp tiden deres som hvis jeg ringer og de gjerne holder på med andre ting... Men det er virkelig på tide at jeg får treffe de snart, det er virkelig alt for lenge siden sist vi så hverandre nå! Kanskje jeg rett og slett må dra dit en dag de har det megatravelt bare for å få sagt hei til de? Kommer jeg i lunsjen går det sikkert greit, har jeg med noe godt går det ihvertfall greit, haha!:p
Det fristet også veldig og ringe til legesenteret for å spørre om jeg kunne få en time hos Solstrålen, men jeg turte ikke, frykten for å få et nei en gang til var litt for stor... Og med fredagen friskt i minne orket jeg ikke å prøve, jeg hadde ikke lyst på et slikt gråteanfall en gang til. Igjen så kommer litt av det med å være til bry til syne igjen... Solstrålen sa jo at jeg kunne ringe ved behov men når det ikke er hun som tar telefonen er det ikke så enkelt syns jeg. Spesielt ikke om det er stor pågang på telefonen, da blir pasientene sikkert litt silt, noe som sikkert betyr at de som har time på mandag ikke blir like mye prioritert... Heldigvis er det ikke lenge igjen til mandag da. 
Men det er ikke så enkelt når øynene egentlig flommer over av tårer og en gjør alt en kan for å ikke knekke sammen! Jeg er så innmari lei av å være så langt nede nå! Kan jeg ikke få litt energi snart? Kan jeg ikke klare å gå på butikken uten å bli fullstendig utslitt? Kan jeg ikke få våkne om morgenen og være helt uthvilt istedenfor en halvdød zoombie som jeg føler meg som? Kan jeg ikke klare å gå en tur uten å bli sliten før jeg har gått et kvarter? Kan jeg ikke få en dag uten klumpfølelsen i halsen? Kan jeg ikke få en dag uten smerter i kroppen? Kan jeg ikke bare få en dag med fred og ro?

Istedenfor å være til bry for noen så har jeg prøvd å nyte dagen, noe som har vært fryktelig, fryktelig vanskelig! Fru Klem har nemlig bursdag i dag og jeg liker å ha noen gode unnskyldninger for å kunne spise noe ekstra godt, hehe:p Så i dag har jeg spist både sjokolade og pizza fra en take-away resturant, hihi:p Til tross for at tårene har kommet og gått som de vil i dag også, har jo dagen vært litt god. Men jeg kjenner gråten kveile tak rundt meg og den tar vel overhånd i løpet av en liten stund... Egentlig er det like greit for det er bedre å bli løs enn å være fanget av gråten, problemet er bare at jeg blir jo fullstendig ødelagt når jeg gråter så mye... 

Vel, vel, det ble ikke så mye snakk om den vakre dagen som har vært i dag da... Men jeg kan jo fortelle at på andre siden av vinduene her i stuen er himmelen blå, gul og litt oransje, skyene er litt lilla og snart tar mørket fullstendig overhånd. Er værgudene på vår side blir morgendagen like bra:)

Håper du har hatt en fin høstdag der 
du er og at resten av kvelden og natten blir god!<3

tirsdag 1. september 2015

Dagen i dag

Dagen i dag har vært slitsom, egentlig har jeg ikke gjort så mye men det jeg gjorde var tydeligvis alt for mye! Kroppen er utslitt og det merkes noe så inderlig mye!
Jeg har vært hos jusstudentene og snakket med en saksbehandler angående søksmål mot barneskolen. Det var ikke barebare siden jeg ikke har så mye skriftlig, men saksbehandleren min var positiv til tross for at hun ikke kunne eller ville love meg noe som helst. Det er helt greit! Som jeg sa til henne så vil jeg bare undersøke mulighetene for å gjøre noe med det nå før det er forsent. Det er helt foreldet etter 20år etter siste hendelse, heldigvis er det bare 14år siden jeg gikk ut, så fremdeles er det muligheter. Behandlingstiden er på flere uker, alle sakene må nemlig gjennom en lang prosess siden det er studenter som gjør dette, de må godkjennes eller noe sånt av en eller annen slags gruppe, sikkert med ferdigutdannede advokater eller noe sånt i.

Resten av dagen ble bare sullet bort egentlig, men jeg har vært flink og ryddet kjøkkenet mitt litt da! Nå er faktisk alle benkeplatene fri for ting som ikke hører til på et kjøkken! Så nå har jeg ingen grunn til å ikke lage skikkelig middag eller bake noe godt, problemet er bare at jeg mangler energien, krefter og dermed lysten til å gjøre noe gøyt på kjøkkenet...

Jeg syns det er vanskelig å la være å gjøre på noe som helst! Jeg tror det er fordi at jeg måtte gjøre noe hele tiden der jeg bodde frem til for en uke siden. Da klarte jeg (nesten) ikke å være hjemme en hel dag! Jeg måtte ut og bort rett og slett fordi jeg ikke orket å være i området og dermed huset jeg bodde i. Dette sitter nok igjen fortsatt. Men forhåpentligvis kan jeg klare å føle meg tryggere her jeg har flyttet, etterhvert iallfall, og kanskje klare å være hjemme en hel dag hvor jeg tar det fullstendig med ro og bare gjøre ting som gir meg energi og glede? Klare å kjenne at dette er mitt hjem og at det ikke er noen som vil meg noe vondt? Klare å gjøre det til mitt lille dronningrike? Det var det Fru Klem som oppfordret meg til å gjøre med den første hybelen jeg hadde, så kanskje dette blir det skikkelige dronningsriket mitt? jeg håper iallfall veldig på det! 

Her er forresten et av høstens første bilder, tatt med mobilen da kameraet ble liggende igjen hjemme:)


Ha en fantastisk kveld og en god natt!<3

Velkommen, kjære høst

Velkommen, kjære Høst! 
Du som kommer med de vakre fargene i naturen, både gult, rødt, grønt, oransje og brunt. Du får dagene til å bli mørkere, solen til å skinne mindre men likevel er du vakker! Mørke kvelder med masse tente lys inne mens høstens vinder spiller opp sin melodi ute. Løvet som faller av trærne og ned mot bakken mens de tar seg en siste vals i vinden og fugler som flyr over havet til varmere strøk. Du er tegnet på at vi går mot mørkere tider, mot vinterens kulde men også mot vårens blomstring og nye tider.
Et høstbilde, tatt først i oktober da men bare se på de vakre fargene!