På det mørket taket

Jeg har nettopp vært oppe på takterrassen, måtte ha luft og så sent på kvelden er taket det eneste alternativet. Litt for skummet å være ute når det er så mørkt som det er nå, ihvertfall alene. Dessuten er ikke strøket jeg bor i det rette strøket og gå alene i etter mørkets frembrudd...
Men det var uansett veldig deilig å stå på taket, i mørket og være litt gjemt samtidig som jeg fikk med meg alt som skjedde nede på gaten. Det var en veldig deilig høstvind, en blanding av høst, sjø og litt (for mye) eksos. Mørket var nesten kompakt, det var litt lysglimt på himmelen og gatelysene lyste også opp litt. Litt liv langt der nede på gaten var det også, noen gikk på tur og andre hadde vært og handlet, noen kom kjørende i bil også. Inni jakken min satt en av mine gode og skjønne bamser, tok han med meg for da hadde jeg noen jeg kunne prate til. Er veldig glad i bamser til tross for at jeg er voksen:p I perioder var bamsene og dukkene mine de eneste vennene jeg hadde og jeg ble veldig knyttet til de, og det sitter nok fortsatt veldig i. Har tre stykker i sengen og to i sofaen, det er jo de som er de beste lytterne og de "sier" jo gjerne det jeg vil høre:p Jada, jeg er barnslig og jeg er fullstendig klar over det altså, thihi:p

Hodet mitt eksploderer, det føles iallfall slik ut! Det var derfor jeg måtte ut, jeg har jo en balkong men den er litt liten og i tillegg er den veldig skitten. Derfor ble taket valgt, litt større plass plass og så lenge jeg er alene er det helt greit å være der. Gikk til og med igjennom litt spindelvev når jeg gikk opp siste trappen, tror ikke det er så mange som bruker muligheten, heldigvis for meg! Heldigvis er det mørkt men det er noen blokker som har vinduer rettet rett mot og dermed kan de som bor der muligens skimte/se meg.

Det er helg og det er veldig deilig! Da er det veldig lov å være sliten, da er det helt greit at jeg sover middag når telefonen ringer og mamma snakker i andre enden. Ellers i uken er nemlig ikke det så greit, igjen i hennes øyne. Men hun vet ikke om situasjonen min, hun vet ikke at jeg ikke jobber, hun vet ikke at jeg sliter så mye som jeg gjør, hun vet ikke at jeg går på medisiner i håp om en bedre hverdag, hun vet nesten ingenting. Noen ganger tenker jeg at hun burde få vite men i neste øyeblikk ser jeg bare for meg en situasjon hvor det er like greit at hun ikke vet noe likevel. Kanskje en dag kan jeg fortelle men det blir ikke før jeg virkelig har behov for at familien vet!

Jeg kjenner jeg lengter veldig etter mandag og samtalene med Solstrålen og Sangerinnen nå! Uken har vært lang og full av flashbacks, minner, mareritt og tårer, jeg skvetter av alt og ingenting og klarer ikke å konsentrere meg så veldig mye. Tankene er ikke der, eller, de er der men det er bare et eneste stort rot, jeg klarer ikke å sortere eller noe som helst. Det hjalp litt å være med Bamse og Karamell i går men det hadde vært litt bedre om de ikke hadde hatt det fullt så travelt som det de hadde. Heldigvis kan jeg leve litt på klemmene jeg fikk, de var gode de!

Det er tydelig at hodet ikke helt henger med, jeg har nemlig brukt en hel time på å skrive dette her, med tven på i bakgrunnen da, men likevel. Ordene har uten tvil sittet laaaaangt inne i kveld.

Men nå skal jeg ta kvelden, tror jeg kobler meg selv helt ut til å bare eksistere, like greit når ingenting fungerer skikkelig:p Tror jeg uansett snart skal finne sengen, den roper litt etter litt meg og vil pakke meg inn, varme meg og prøve å gjøre meg trygg mens jeg sover.