Et lite håp om en litt bedre høst

Ja, klokken er knapt kvart på ni i skrivende stund og det er veldig mørkt ute, det har kommet veldig fort de siste ukene syns jeg. Men med tanke på været så er det ikke så veldig mye høst ute, det er nemlig så varmt at folk fortsatt går i t-skjorte og shorts ute... Jeg bare grøsser når jeg ser de, det ser så kaldt ut for det er jo tross alt langt ute i september nå! Er ikke så mye yttertøy på meg heller men jeg kler meg etter årstiden og klarer ikke å gå med lite klær selv om det er lummert og varmt ute. Fornuften tar overhånd og hindrer meg i å kle meg i for lite klær, er jo greit men som regel havner minst et plagg i sekken pga varmen:p (for jeg har nemlig ikke lyst til å bli forkjølet og slikt.)

Jeg håper at denne høsten kan bli bedre enn høstene som har vært de siste årene! Som i fjor har jeg også i år Solstrålen, hun er veldig god å ha! Solstrålen holder et godt tak i meg og haler meg opp når jeg synker under vannoverflaten. Hun går langs veien med meg og er med på å bære håpet i meg om at jeg en dag skal få det bedre. Når jeg ikke klarer å se det selv så ser hun det og forteller det til meg, hun forteller at det finnes håp og at jeg gjør de rette ting for å gå i riktig retning, hun heier på meg og jubler når jeg klarer og overvinne/gjennomføre vanskelige ting, hun trøster meg når jeg har det som verst og får meg til å både le og smile. I tillegg til henne har jeg Sangerinnen, hun gjør også mye av det som Solstrålen gjør, og så får jeg om en måneds tid eller noe sånt også endelig starte hos min nye psykolog. Med de tre i ryggen håper jeg så inderlig at ting kan bli bedre, jeg vil så mye så inderlig gjerne men det er vanskelig når jeg ikke har energi, når jeg blir sliten av så og si ingenting, når jeg har flere panikk/gråteanfall i løpet av uken, når nettene er urolige og fulle av mareritt og ekle drømmer og dermed blir dagene vanskelige fordi jeg er så sliten. Det er så utrolig kjipt og teit at det skal være sånn! Jeg er så lei, så innmari lei!

Men det at jeg har flyttet vil forhåpentligvis hjelpe litt på! Det er ikke sikkert at det skjer med det første men vi (altså Solstrålen, Bamse, jeg ++) håper at det vil hjelpe med tiden. Jeg kjenner at det er godt å ha kommet seg vekk fra området jeg bodde i før, det er deilig og slippe daglige møter med fortiden i form av mennesker på samme buss på vei hjem. Eller, jeg ser dem jo fortsatt men nå er det ikke lenger daglig, jeg må ikke forholde meg til dem siden vi ikke tar samme buss lengre, jeg risikerer ikke at jeg må sitte ved siden av noen fra fortiden, det vil nok skje men nå når jeg ikke tar bussen med noen daglig er det litt lettere. Og er det en dag som er ekstra ille og jeg ikke klarer å ta bussen er det ikke verre enn at jeg kan gå hjem i løpet av kort tid.

Vel, det viktigste er at håpet om en bedre tid er der! Akkurat nå er det veldig lite, kroppen er fortsatt utslitt etter flyttingen og alt som har vært. Men jeg svømmer sakte men sikkert oppover mot vannoverflaten slik at jeg kan få puste litt. Heldigvis har jeg tiden til hjelp, det er ingenting som haster og jeg skal bare ta ett skritt om gangen.

Nå har det plutselig gått en hel time siden jeg begynte å skrive på dette innlegget, hehe:p Det har blitt litt spising og drikking og en del tårer + at jeg måtte jo få med meg siste resten av «Tid for Hjem» på tv2.

Tenn et lys og tenk en god tanke i kveld<3