Hurra!

I dag har en veldig herlig dame bursdag!
Det begynner å bli en del år siden vi sist så hverandre, jeg tror det nærmer seg fire år eller noe sånt. Før traff vi på hverandre oftere enn nå, men da bodde jeg også mye nærmere henne enn det jeg gjør nå! Men vi er heldigvis venner på faisen så jeg har gratulert henne med dagen likevel!:p
Bursdagsbarnet er min kjære Fru Blid, hun var rådgiveren min de to siste årene på ungdomsskolen.

Ellers har jeg vært på yoga, den siste dagtimen på en stund dessverre! Det er grunnet corona-restriksjoner, så det er ikke så veldig mye å gjøre med det! Men heldigvis forblir yogastudioet åpent om ettermiddagen, så det er heldigvis ikke helt stopp på timene, iallfall ikke ennå da! Jeg er ikke så veldig bekymret for dette viruset, men jeg har ganske mange rundt meg som er både lunge- og hjertesyke, så det er litt skummelt likevel!

Nå tror jeg at jeg skal lage en pizzadeig, jeg var nemlig innom butikken i sted men klarte ikke å få med meg så veldig mye fornuftig ut derfra, haha! Men jeg vet at jeg har nok mel og ost til at det kan lages en pizza, og da slipper jeg nemlig å gå ut igjen:p

Puuh!

Puuh! Nå er NAV-møtet over og jeg kan endelig puste litt ut!

Jeg fikk jo komme til Humlen før de andre, det er alltid greit å få være på plass først når det er sånne møter, så da var det jo ekstra greit at vi skulle ha det hos Humlen! Mens vi ventet på at klokken skulle bli elleve og de to andre skulle komme, laget vi en liten oversikt over livet mitt og vi fant faktisk ut at det er et jubileum i år, det er nemlig sånn cirka ti år siden jeg ble mobbet sist! Og det er bra det!

Langbein og NAV-damen hadde litt problemer med å finne oss, så han ringte Humlen! Det var litt morsomt for hun begynte plutselig å snakke og så hørte jeg han i tillegg, men hun hadde ingen telefon i hånden! Det hun derimot hadde var en klokke som er tilkoblet mobilen, så det var litt morsomt!

Vi pratet mye, Humlen pratet masse på både mine og hennes vegne, det syns jeg var veldig greit! Hun er veldig god til å prate for seg, og meg da, og jeg vil si at vi er ganske samspilte, men det er nok fordi vi er flinke til å prate sammen på forhånd da! En av tingene hun sa var at min mobbesak er en av de verste mobbesakene hun har vært borti gjennom 20år som psykolog! Og det sier jo litt egentlig! For særlig mye hjelp fikk jeg jo egentlig ikke! Joda, både Fru Klem, Fru Blid og Fru Smil var jo innblandet, ja, Musikeren også, men det de gjorde var alt for lite! Det var liksom bare en dråpe i havet!

NAV-damen er iallfall fornøyd! Hun mener vi har det vi trenger og at det ikke er noe poeng med mer arbeidsutprøving, det var veldig, veldig, veldig godt å høre syns jeg! AFT-tiltaket har ennå ikke sendt noe rapport, så den venter vi på fremdeles. Det var jo litt unntakstilstand der, og om hun som i utgangspunktet hadde ansvaret for meg er friskmeldt vet jeg ikke. Men den kommer, NAV-damen hadde nemlig fått beskjed om å ha tålmodighet med den som skal skrive rapporten, så vi er iallfall ikke glemt da! Så nå skal hun bestille rapporter fra Humlen og Langbein, og så skal hun i slutten av januar snakke med NAV sin rådgivende lege. Det er jo en god stund til, men samtidig så er det greit for da har nemlig både Humlen, Langbein og Rosen god tid på seg, sånne rapporter, iallfall de Humlen og Langbein skal skrive, tar tid!

Humlen kom inn på behandlingen vi holder på med hos henne. For det er jo sånn at traumebehandling i seg selv kan gjøre at folk får behandlet traumene og blir kvitt dem! Om jeg for eksempel hadde vært utsatt for en ulykke, en katastrofe eller en annen enkelthendelse, så ser man at etter ti år så begynner ting og tang og gå rimelig greit etterhvert, og det er jo godt! Men når man har utviklingstraumer som har vart så godt som daglig i ni år og vel så det, så er det på en måte inngrepet i utviklingen til barnet. Det gjør at det sitter så sabla godt fast i barnet og etterhvert da tenåringen og den voksne! Og alt det man skal lære på ni år i oppveksten, ja, det har blitt forstyrret av traumene! På toppen av alt det som skjedde på skolen hadde jeg hjemmeforholdene i tillegg, det var jo ting som skjedde der også, skilsmisse, en far som sviktet fullstendig og en mor som ikke klarte å være der for meg og gi meg den støtten jeg så sårt trengte! Det er ingenting vondt om mamma, hun gjorde det hun kunne men fordi hun freaket ut av at jeg hadde det vondt så sluttet jeg og fortelle hva som skjedde og dermed stod jeg alene!

Det å være ti år og stå alene om å oppleve og ha det helt jævlig hver eneste dag, ingen å snakke med, ingen som støtter, ja, det går massivt inn på barnets personlighetsutvikling, identitetsutvikling og relasjonsutvikling, på alle kanter rett og slett! Og det er dette som er grunnlaget for at det ikke har blitt bra etter 2 ½ år i terapi hos Humlen! Men vi har fått til veldig mye, så det går ikke i at det ikke fungerer i det hele tatt, for det gjør det! Men det bare er ikke så lett fordi dette skjedde i barndommen min!

Og traumereaksjoner sitter veldig, veldig lenge i kroppen min, jeg har også påtrengende minner og dårlig søvn! Jeg bruker hele dagen på å holde kropp og hode i sjakk, det er litt av en jobb det altså! I tillegg så har jeg jo både CMT, skoliose og kyfose, dette virker ikke godt inn på stress-systemet som allerede egentlig er i høygir på grunn av PTSD-en! CMT-en gir jo smerter og når traumereaksjonene som gir spenninger i kroppen kommer på toppen av dette er det smertefullt og slitsomt! Humlen og jeg tror at årsaken til at beina er ekstra utsatte for smerter er fordi at jeg måtte løpe så insaine mye som liten for å komme meg unna mobberne! Dette gjør at CMT-en blir verre når spenningene blir større! Flight, fight og freeze er jo også begreper Humlen bruker mye, man går gjerne i fight- eller flight-modus når ting skjer, men jeg derimot går i freeze-modus, altså, jeg stivner fullstendig til i beina og spenningene blir maksimale! Humlen og Langbein tenker at det da blir skikkelig ille med smerter i beina! Heldigvis er vi alle enige om at kropp og sinn henger sammen!

Noe av det vi har fått til er at jeg er blitt mye flinkere til å regulere meg selv, jeg har en verktøykasse med innhold som jeg klarer å bruke, livskvaliteten min er blitt mye bedre, jeg er blitt mye tryggere og ikke minst så har jeg knekt koden når det gjelder mindfulness og smertermestring som funker på noen av toppene i beina!

Alt dette og egentlig enda mer forklarte Humlen på møtet i dag, rett og slett fordi at Langbein og NAV-damen på en måte trengte å få den delen også slik at de kan forstå situasjonen min enda bedre!

Når Langbein og NAV-damen hadde gått pratet Humlen og jeg litt mer om både møtet og julen og pepperkaker og yoga og Rosen. Rosen skal nemlig være med og hjelpe oss ved å skrive en rapport siden hun driver og styrer mye med rygg, nakke og bein på meg! Så Humlen skrev en samtykke-erklæring som gjør at hun og Rosen har min tillatelse til å prate om meg med hverandre. For det er jo greit at de to kan prate sammen sånn at det Rosen skriver blir best mulig!

Såååå, konklusjonen er at jeg vil si at møtet var veldig vellykket og jeg er ganske så sikker på at både Humlen, NAV-damen og Langbein er enige med i det!

#Dusåmeg

Dagen har vært grådig kjedelig, men samtidig så har nok det også vært nødvendig på en måte. Pinnsvinet ringte aldri, så når klokken var litt over to slo jeg på tråden men hun hadde dratt til kjøpesenteret uten å gi en eneste lyd om det til meg hun... Jaja, egentlig var det helt greit for jeg ville innerst inne ikke dra dit, men der og da ble jeg grådig lei meg siden hun sa at hun skulle gi beskjed når hun var klar til å dra! Heldigvis har jeg en butikk like i nærheten og selv om humøret mitt ikke var særlig villig til å gå på butikken og tårene sitter løst, så tok jeg meg en tur ut. Det var innerst inne veldig godt med litt bevegelse og frisk luft på veien, men også fryktelig slitsomt for jeg kom tydeligvis på et veldig travelt tidspunkt og butikken var dermed stappa av folk... Heldigvis visste jeg noen lunde hva jeg skulle ha, det viktigste var lakrisbåtene og melkesjokoladen, moahahaha:p

NRK kom jo med en spesial-serie i dag, #dusåmeg, om lærere som så elever, det måtte jo jeg selvfølgelig få med meg og havne enda lengre ned mot bunnen i tankeelven, om det i det hele tatt er mulig da... Under filmene kan man sende en takk til en lærer og det har jeg gjort, faktisk til både Fru Smil, Fru Blid, Frøken My og Musikeren!

Nå skal jeg ikke gjøre så veldig mye resten av kvelden, har nettopp spist middag, gratinerte grønnsaker er faktisk veldig godt har jeg funnet ut!:p

Fire fantastiske mennesker!

Mars er en måned som er full av bursdager til mange gode mennesker som jeg kjenner! Jeg har elefant-hukommelse, så jeg har som regel stålkontroll på når folk har bursdag dersom noen har fortalt det til meg:p Og nå har jeg lyst til å vie dette innlegget spesielt til fire fantasiske mennesker som har stilt opp for meg i tykt og tynt. Tre av de for mange år siden, nemlig Fru Blid, Frøken My og Musikeren, og en fra veldig nær fortid, nemlig herlige Solstråle! Nå er nok sjansen veldig liten for at de tre fra ungdomsskolen kommer til å lese dette innlegget da, de vet jo ikke at jeg skriver denne bloggen, og skulle de komme over den så vet de likevel ikke at det er de jeg skriver om:p Men Solstrålen har jo adressen så kanskje hun leser dette:p

Et ekstra stort hurra må forresten gies til 

Solstrålen og Frøken My, for de har runde dager!

Endelig!

Natten i natt var helt fryktelig! Jeg endte opp med å sovne mens jeg fremdeles gråt, fikk et angst/panikkanfall når jeg krøp under dynen og det var ikke så veldig lett å gjenvinne kontrollen... sovnet etter langt og lenge og hadde en veldig urolig natt. Når jeg våknet var jeg helt ute av meg selv, stuptrett og ville helst sove bort hele dagen. Trodde også det var onsdag siden jeg ikke var hos Humlen i går men så hadde jeg ikke vært på strikkeklubben i går heller, så det var noe som ikke stemte helt:p Men så hørte jeg småfuglene gjennom sprekken i vinduet, skjønte av lyset at det var solskinn, faktisk på en skyfri himmel, og så kom jeg jo på dagens plan, som var Bamse og Karamell, da ble plutselig dagen et par hakk lettere!

Til slutt klarte jeg å komme meg opp da, selv om dynen og beina mente at jeg burde bli liggende i sengen hele dagen! Fikk i meg litt frokost før jeg stormet ut av døren for å rekke bussen. Var litt frem og tilbake på om jeg burde ringe Bamse og høre om de var på jobb, men så fant jeg ut at jeg like gjerne bare skulle ta sjansen, skulle jo i den retningen uansett! og dessuten er det bedre å bare stikke innom, si hei og få en klem og gå igjen dersom de har det alt for travelt.
Flaksen min var på topp, de var på jobb og dermed, etter mange uker og etterhvert større og større lengsel etter gode klemmer, fikk jeg endelig treffe Bamse og Karamell igjen! Bamse skremte vekk alt det var å skremme vekk når han gav meg en klem, det var grådig mye etterhvert også! Jeg var egentlig stuptrett, duppet av på den første bussen gjorde jeg også, men når jeg kom inn til de så var det akkurat som om jeg hadde gått igjennom en fulladning bare ved å ta i døren og gå inn til de! Men så er jo de faktisk en vanvittig god ladestasjon da!

Bamse og jeg snakket litt om saken min, den er jo avblåst og det kommer heller aldri til å bli noe senere heller pga foreldelsesfrist og beviser, eller, mangel på bevis! Han er glad jeg ikke gikk videre med det rett og slett pga den økonomiske biten jeg kunne ha endt opp med å tape og dermed betale. Og som både han, Humlen og Solstrålen har sagt før, så har jeg prøvd nå, jeg har gjort et forsøk og hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg nok angret senere i livet! Vi snakket også litt om at jeg skal ta kontakt med lærerne mine fra ungdomsskolen, jeg har så veldig lyst til å finne ut om det finnes noe skriftlig om meg! Nå kan det jo ikke brukes til noe rettslig uansett men det er mer for min egen del rett og slett! Det lå jo ingenting i byarkivet utenom helsejournalen, der skulle det jo ha ligget papirer for det forundrer meg veldig at det ikke er en elevmappe på meg! Den eneste som fremdeles jobber på ungdomsskolen min er Musikeren, som også var klasseforstanderen min, så om det er noen som har papirer på meg så burde det jo være ham! Men nå starter jo vinterferien i morgen ettermiddag så jeg tenker jeg kan drøye en eventuell telefonsamtale til den er over. Eventuelt så kan jeg jo spørre han på facebook, er også veldig fristet til å snakke med Fru Blid, hun har jeg også på facebook:) Vel, får tenke litt på det, de kan uansett få seg en velfortjent ferie først!

Når jeg kom hjem oppdaget jeg noe helt fantastisk ved muren, jeg kjente at jeg ble veldig glad når jeg så det! Bare se her! noe så vakkert!

Tror jeg må lage meg litt middag nå, resten av ettermiddagen/kvelden skal gå til strikking, tv

og muligens litt lesing.

Circel of Security og litt mer

Timen hos Humlen var som vanlig alltid god, vi fikk pratet masse, masse! Blant annet så var vi innom circel of security, den har hun lært meg før, det er en sirkel som barnet, og både ungdom og voksne også, har, der er vi innom for omsorg i et par trygge hender, som en ladestasjon. Det var ikke noe jeg hadde så mye av i barndommen, jeg hadde jo mamma men hun viste følelser som rett og slett ble for overveldende for meg, for jeg hadde jo allerede mine egne følelser å takle og da ble det for mye med hennes i tillegg. Det førte til at jeg lukket meg og dermed gikk jeg rundt i ring uten å ha en skikkelig ladestasjon, hjemme var det farlig og ute var det farlig. Men heldigvis har jeg hatt noen andre som har vært mine trygge hender, noen jeg kunne prate med uten å få deres følelser inn i tillegg til mine egne. På ungdomsskolen var det spesielt Fru Blid og Fru Klem, sistnevnte fulgte meg jo faktisk i veldig mange år, så hadde jeg også en rådgiver på videregående som også var god å ha. Så gikk det et par år hvor jeg ikke hadde så mange før jeg fant Solstrålen og deretter Humlen! Målet er at jeg skal få enda flere slike hender og at jeg også kan være min egen circel of security etterhvert.

Vi snakket også om reaksjonen min etter brevet fra advokaten forrige uke, det henger dessverre fortsatt veldig igjen i meg. Hun fikk meg til å tenke litt annerledes på det, jeg har nemlig vært litt sint på advokaten min for at hun ikke tok opp ting før. Humlen og jeg fant ut at jeg var langt mindre sterk når jeg begynte hos henne for snart ti måneder siden enn jeg er nå og at det derfor var greiest å få den beskjeden nå og ikke da. For for ti måneder siden så var det aller først behandling jeg trengte, ikke noe evaluering og slikt! Jeg er glad for at hun sa det hun sa, jeg kjenner nå når jeg er kommet hjem at det hjelper, om ikke så mye så litt iallfall, jeg er iallfall ikke så veldig sint på advokaten min mer!

Humlen og jeg treffer hverandre allerede igjen i morgen, da skal vi på møte med saksbehandleren min i nav... jeg kjenner at jeg er veldig glad for at jeg skal ha Humlen med meg! 

Så var timen over, den går alt for fort dessverre, men heldigvis så får vi gjort en god del i løpet av de seksti minuttene da! Hun skulle avgårde på et møte, dermed skulle hun kjøre forbi mitt busstopp så jeg kunne få sitte på hvis jeg ville, noe jeg selvfølgelig takket ja til:D

Nå er det strikketøy og tv som gjelder, lydbok blir det nok litt senere. Resten av dagen skal iallfall være så rolig som overhodet mulig!C

Feil Fru Blid:p

Hahaha! vet du hva som skjedde tidligere i dag når jeg var og handlet? når jeg var på vei ut av en butikk kom det en dame inn, det var jo selveste Fru Blid, trodde jeg! Så jeg sa "Fru Blid, hei!!", damen så på meg og sa "Hei, jeg er nok ikke Fru Blid, jeg er søsteren!", Fru Blid har nemlig en søster, de er ikke tvillinger selv om man skulle tro det, for de er så ekstremt like at det er veldig lett å ta feil av de! Fru Blids søster sa at hun kunne hilse fra meg og det sa jeg at hun gjerne måtte gjøre:p
Vanligvis ser jeg faktisk forskjell på de to men i dag gjorde jeg altså ikke det:p Har sagt hei til
søsteren en eneste gang før i løpet av de, eeh, femten årene jeg har kjent henne, så jeg er heldigvis ikke den som tar feil oftest da:p 
Det hadde vært grådig kjekt om det faktisk var Fru Blid som kom inn i butikken, da hadde jeg blitt ekstremt glad! Tror faktisk jeg ikke har sett henne siden begynnelsen av mars og det begynner jo å bli en stund siden nå. Men plutselig er det faktisk den rette Fru Blid som dukker opp!:p

Ellers er jeg i boks med alle julegavene nå!:D Må bare pakke inn de siste men det går jo fort da. I morgen skal de leveres ut og så vet jeg at jeg får noen med meg hjem også:p

Nå skal jeg spise litt havregryn, finne strikketøyet og håpe at det er noe gøyt å se på tv resten av kvelden. Morgendagen skal også brukes til å bake litt, må ha litt mer julekaker:p

Totalt forvirret med skrivesperre!

Det er fredag i dag men jeg er fullstendig forvirret, i mitt hode skal det liksom være onsdag siden jeg har vært hos Humlen!:p Meeen, det er veldig deilig at det er helg altså, så jeg er glad for det! Planen vår var jo å gå på tur i formiddag men det ble ikke noe av, jeg fikk nemlig tilbud om å komme til kontoret hennes istedenfor så det takket jeg ja til. Men jeg har fått ny turtime om noen uker da, jeg har nemlig veldig lyst til å se dette stedet hun snakket om:D

Humlen og jeg var innom mange temaer, blant annet skriving, det var litt morsomt for jeg trakk nettopp et englekort som heter "Kreativ skriving" og det gjør jo ikke min lyst på å skrive noe særlig mindre akkurat! Den har ligget og ulmet en god stund nå men problemet er bare at hodet mitt er fullstendig tomt, jeg aner ikke hva jeg skal skrive om, klarer ikke å begynne på noe heller for det kommer liksom ingenting. Så har du en ide om hva jeg kan skrive om, så kom gjerne med den altså? Ser på facebook at min gamle engelsklærer, Fru Smil, er pålogget, så jeg er nesten litt fristet til å spørre om hun har en ide til meg, nå dukket enda en lærer opp, nemlig Fru Blid opp, haha:p

Hva jeg skal bruke helgen på vet jeg ikke helt ennå, tar det litt som det kommer egentlig. Tror jeg må ta en tur på fretex i morgen, er lenge siden jeg har vært der nå:p

God helg alle sammen!

Hva som burde ha blitt sagt!

I går var jeg på yogaen igjen, det var veldig tøft og det var vel ikke et eneste tørt øye der... Fryktelig mye ble vekket i meg, noe av det vi skulle tenke på/forestille oss var hva vi skulle ønske at noen hadde sagt til oss, enten når vi var små eller nå. Jeg skrev at jeg skulle ønske at de voksne rundt meg sa at de var der for meg og skulle hjelpe meg, altså andre voksne enn mamma, da spesielt med tanke på de som jobbet på skolen. De skulle ha vært ærlige og innsett hva jeg gikk igjennom, gjort noe med de som mobbet og gitt meg den hjelpen jeg så sårt skulle ha hatt allerede på barneskolen! Helsesøster på barneskolen fikk vite om problemene mine, problemet var bare at det var rundt 10år forsent, da var det Fru Klem som snakket med henne og det resulterte i at hun ville prate med meg. Vi hadde en god prat, dessverre kom den som sagt bare alt for mange år for sent...

Frøken My var faktisk en av de få på ungdomsskolen som sa dette til meg, det gjorde at jeg nesten knakk sammen der vi satt og hadde konferansetime. Jeg husker fremdeles den konferansen! vi satt på et møterom rett ved rektors kontor, tror også det var konferansen Fru Klem var med på, isåfall var det i 10.klasse. Og så fikk jeg jo høre det fra både Musikeren, Fru Blid, Fru Smil og Fru Klem da!

Fordelen var at turen hjem gikk et par hakk bedre enn forrige torsdag! Planen var litt tydligere nå, jeg visste hva jeg skulle og det hjalp! At jeg lå og katastrofetenkte litt når jeg egentlig skulle slappe av får være noe annet da, hehe... det viktigste er iallfall at jeg klarte å holde hodet over vannet mer enn hva det var under! Humlen snakket noe om en kano og padling langt ute på elven på onsdag, var vel egentlig noe sånt jeg holdt på med i går + noen dukkerter innimellom. Men redningsvesten var heldigvis PÅ!

Tror planen om hva jeg skal gjøre mens jeg venter på bussen etter yogaen rett og slett må være klar før yogaen begynner, eller i det minste innen jeg går derfra igjen! Det er bedre å ha en plan enn å bare svirre rundt og dermed risikere å gå på folk sånn som sist. Eller, sjansen for det er jo til stede uansett faktisk da, så det aller beste hadde vært å kunne reise rett hjem, men så er det jo noe med å utfordre seg selv, er sikker på at både Solstrålen og Humlen hadde sagt noe om akkurat det, haha:p

Jeg merker at høsten har kommet for fullt her nå! Når jeg kom hjem i ettermiddag var det rimelig kaldt i leiligheten men jeg nekter å sette på noen ovner ennå, ikke snakk om at det skjer allerede i september altså!:p Ikke det at jeg har så mange ovner som kan settes på, har varmekabler i stuen/kjøkkenet men de vil jeg ikke bruke pga noen gamle møbler som sikkert ikke trenger å stå på et varmt underlag. Varmekablene i yttergangen vil komme på etterhvert og de på badet vil nok bli skrudd litt opp også:p Men for å få opp varmen i dag tente jeg rett og slett stearinlys + at jeg kledde på meg masse ull:p

Nå skal jeg spise litt og så går det vel i strikking og litt tv resten av kvelden:p

Ord for dagen

Det finnes personer som er

så strålende,

så geniale, så vennlige,

og som har så mye glede med seg

at du umiddelbart føler deg vel

i deres nærhet.

Når de kommer inn i et rom,

er det som å tenne en lampe.

-Henry Ward Beecher (1813-1887)

Fillng my cup

Humlen lærte meg om Circel of Security, det er et eldgammelt prinsipp som man ser over alt i forhold til relasjoner mellom to personer. I denne sirkelen har vi to begrep, oppe på linjen og nede på linjen, dette er tatt fra hukommelsen min og ikke sikkert det stemmer 100% da. Men iallfall, den ene personen i relasjonen er den trygge havnen mens den andre personen er den som er ute og seiler (og omvendt egentlig). Enten det er et barn, ungdom eller en voksen som er ute og seiler i sirkelen så må den inn og lades opp hos den andre. Den trenger å få bekreftelse, støtte, trøst, ros, omsorg, bli sett og lignende før den seiler ut i verdenen igjen. Så går batteriene tomme, kanskje det har skjedd noe, kanskje triller tårene eller noe sånt, så da seiler personen inn igjen i havnen og får batteriene ladet opp igjen, før den på nytt seiler ut igjen. For min del var det sånn at når jeg kom inn i den trygge havnen som barn/tenåring og fortalte mamma om hva som hadde skjedd, klarte hun ikke alltid å holde følelsene tilbake. Mamma gikk på en måte ned på mitt plan og ble like lei seg som det jeg var, minst! Og som barn/tenåring ble jeg da redd for å komme til henne med det jeg følte, jeg ville inn og få støtte men turte ikke. Så jeg simulerte at jeg var innom den trygge havnen og fikk det jeg trengte før jeg seilte ut igjen. Det er ikke bra! Jeg fikk jo dermed ikke den hjelpen jeg så sårt burde ha fått til å regulere mine egne vanskelige følelser jeg hadde i situasjoner.

Jeg tror egentlig Humlen syns jeg bør snakke med mamma om alt dette her. Men hun sa også at enten må vi jobbe for at hun, altså mamma, kan støtte meg på en annen måte eller så lar vi det ligge mens vi vet at jeg har et avklart forhold til dette. Isåfall må vi da vite at jeg kan være sammen med henne på en måte jeg kan være sammen med henne. Hadde jeg var under atten år hadde Humlen pratet med mamma men siden jeg er mange år for gammel til det så gjør hun det ikke, iallfall ikke uten at jeg vil!

Opprinnelig begynte man å se på det med barn vs. foreldre, men det er sånn at det skjer i alle forhold, mellom par, venner osv. Humlen oppfordret meg til å studere det når jeg var ute og det gjorde jeg i går, hun har rett, det er veldig spennende å se på! (spesielt mellom de unge på aldershjemmet mitt!)

Det jeg egentlig skal frem til med alt dette er, er at jeg har ikke så mange jeg kan lades opp hos. Jeg tror nok Humlen syns jeg har litt for få, det er egentlig sant! Men jeg har heldigvis noen gode! En emosjonell ladestasjon er Bamse og Karamell, der kan jeg seile inn i en trygg havn, få noen klemmer og litt opplading og så seile ut igjen. Solstrålen er også en sånn stasjon, det samme er Humlen! Dermed klarer jeg å hente noe av det jeg trenger, og det er jo bedre enn ingenting iallfall.

Mamma og stefaren min er jo ladestasjoner de også, men de er ikke det på samme måte som f.eks. Humlen, Solstrålen, Bamse og Karamell, det kan jo vurderes hvor bra eller ei det er men sånn er det bare, iallfall nå! Humlen sa at siden jeg er så stor som jeg er kan jeg si til mamma at det er en del ting jeg egentlig vil prate med henne om men det er bare noe jeg kan gjøre om hun kan passe på reaksjonene sine selv. Da hjelper jeg jo henne fortsatt på en måte men jeg kan si det på forhånd slik at jeg forhåpentligvis kan være barnet som søker mors trygge havn og ikke barnet som også må trøste mor fordi hun reagerer slik hun gjorde som når jeg var liten.
Vel, om jeg vil det vet jeg ikke helt, mulig skipet har reist for lengst på akkurat dette. Men muligheten er iallfall der om jeg føler behov for det!

Jeg har vært igjennom traumatiske opplevelser, det er det ingen tvil om! Og den langvarige hakkingen og trakasseringen har satt veldig dype spor i meg. Humlen tenker her at det som gjorde det så mye verre var den manglende hjelpen til å regulere alle de vanskelige følelsene som kom. Mamma var der samtidig som hun ikke var der fordi hun falt ned på samme nivå som meg, så jeg ble på en måte ikke skikkelig ivaretatt i den havnen, iallfall ikke med disse følelsene. Så derfor tror Humlen at jeg må ha hatt en god del ressurser i meg, det samme sier Solstrålen, når jeg likevel har klart meg. Men hvor disse kommer fra aner jeg ikke da.

I 9.klasse kom jo Fru Klem inn i bildet, det hjalp! Da fikk jeg en trygg havn å seile inn i og denne havnen klarte å være den trygge havnen som jeg så sårt trengte! Hun klarte å være den voksne og støtte, trøste, klappe meg på skulderen, rose osv. osv. og jeg fikk ladet opp batteriene mine når jeg var hos henne. Fru Klem hjalp meg med den emosjonelle reguleringen og visste hva vi skulle gjøre med disse vanskelige følelsene jeg gikk og bar på helt mutters alene. Hun var en som hørte på meg uten å begynne og gråte slik mamma kunne ha en tendens til å gjøre, jeg fikk fortelle historien min uten at hun gikk i oppløsning foran meg.

I tillegg må vi ikke glemme Fru Blid, Fru Smil eller Tedamen! De var også trygge havner og gode ladestasjoner!

Humlen prøvde å kjenne litt på hvordan jeg har overlevd oppi alt dette, men det aner jeg virkelig ikke! Så spurte hun hva jeg tenker er bra med meg, jeg hater sånne spørsmål for å være helt ærlig, det er dritvanskelig å svare på rett og slett! Men jeg klarte nå å hoste opp noe da, sånn som å strikke og det er i følge Humlen en kjemperessurs! og det er jo faktisk det! Videre var hun veldig god og kom opp med flere ting til meg - blant annet at jeg er flink til å lese, finne informasjon, jeg er sterk og vant til å bevege meg. Så ville hun ha meg til å komme med mer og da sa jeg at jeg er omsorgsfull og bryr meg om andre, det er også en kjemperessurs sa hun! Så hennes konklusjon eller hva jeg skal kalle det er at det er ikke helt beksvart, jeg har ressurser og jeg har evner, det skal jeg ta med meg på veien sa hun!

Jeg prøvde å finne et lignende bilde av trygghetssirkelen sånn Humlen tegnet det for meg men jeg fant ingen som lignet, så om du er nysgjerrig kan du google etter bilder:)

et fryktelig langt døgn!

For et langt døgn dette har vært!
Koselig, ja, vanvittig koselig, men også fryktelig slitsomt!

Natten i natt var absolutt ikke greit i det hele tatt! Jeg kapret sengen til foreldrene mine, for hvorfor ligge i dårlige gjestesenger når husets beste seng står tom?:p Men det var ikke så veldig lurt, for på veggen hang det portrettbilder fra jeg gikk på skolen + noe jeg laget på barneskolen. Det så jeg dessverre og da druknet jeg i elven, tårene fosset på, hjertet gikk amok, klumpen i halsen vokste og vokste og jeg ønsket meg veldig hjem til min egen seng... Heldigvis hjalp det litt at jeg hadde vært hos Humlen tidligere på dagen og hadde hennes ord i hodet! Etter langt og lenge sovnet jeg men dessverre ble natten veldig urolig og jeg sov absolutt ikke noe godt...

Men jeg kom meg opp når morgenen kom og fikk i meg litt frokost før turen gikk til kirken. Der havnet jeg nok en gang på bunnen av tankeelven fordi en av konfirmantene er i familie med en av mine gamle lærere fra ungdomsskolen. Hadde det vært en av de gode, sånn som Fru Blid, Fru Smil, Frøken My eller Musikeren hadde det ikke vært noe problem, da hadde jeg blitt veldig, veldig glad! Men dessverre var dette en lærer som bare vekket vonde minner i meg, fra et fag hvor jeg opplevde veldig mye mobbing uten at læreren tok grep, til tross for at det skjedde åpenbart... Det hjalp å få litt klemmer fra Tedamen og familien hennes men jeg var likevel langt nede under hele gudstjenesten... Men igjen kom Humlens ord meg til unnsetning og reddet meg noen lunde slik at jeg i det minste hadde nesen over vannflaten og fikk pustet litt.

Resten av dagen gikk heldigvis mye, mye bedre! Det var veldig koselig, masse flotte taler og den unge konfirmanten virket veldig fornøyd når vi gikk og det er jo det viktigste!

Nå har jeg slengt beina i sofaen og har ikke tenkt å røre meg så veldig mye før jeg skal legge meg, haha:p

For to år siden

I dag er det to år siden jeg var hos Solstrålen for første gang, eller, det er faktisk litt feil, det var faktisk tredje time hos henne. Men dette var timen hvor jeg kom og bad om hjelp fordi jeg klarte ikke å gå alene med alt sammen lengre.

Egentlig er det faktisk takket være gode Fru Blid at jeg innså dette selv. Vi gikk tilfeldigvis på hverandre en formiddag ca. en måned tidligere og selv om det var og er mange år siden jeg var eleven hennes kan hun fortsatt lese meg som en åpen bok, nesten iallfall. Hun så at jeg ikke hadde det noe bra, helt nøyaktig hva hun sa til meg husker jeg ikke men det var ord som jeg tok veldig til meg! Ordene hennes satte iallfall igang masse tanker i hodet mitt og ordene Solstrålen hadde sagt til meg når jeg var hos henne i mars, gjorde at jeg klarte å gjøre noe med det. Hun sa nemlig blant annet at jeg bare måtte ta kontakt igjen om jeg hadde behov for det.

Om fredagen den uken tok jeg mot til meg og ringte legesenteret. Dessverre for meg var Solstrålens timeliste fullbooket i flere uker fremover, ikke turte jeg å si noe om hva det gjaldt heller, så da fikk jeg ikke noe akuttime. Derfor måtte jeg vente i hele fire lange uker før jeg kunne komme til henne. Det var fire vanskelige uker, i tillegg var jeg i bisettelse til en tidligere lærer bare noen dager før timen hos henne. Der møtte jeg blant annet Frøken My og hun så også at jeg ikke hadde det noe godt. Vi pratet ikke så veldig mye sammen på ungdomsskolen men jeg visste likevel at hun var der for meg og at hun var klar over det som skjedde. I tillegg var det hun som måtte lese alle stilene jeg skrev, i de skrev jeg ut tanker og følelser, og de var nok ikke alltid så lette å lese... så det hun sa til meg den dagen var noe jeg også tok med meg videre.

Noe av det Solstrålen sa til meg denne timen var at jeg allerede hadde tatt det første store skrittet og det var å erkjenne at jeg sliter. Jeg hadde trådd over en høy terskel og innsett at jeg ikke kunne klare dette uten hjelp fra andre, og det var veldig bra at jeg hadde tatt kontakt med henne. Jeg satt hos henne i 35minutter, egentlig hadde vi bare 20minutter til rådighet men hun stresset meg ikke ut derfra selv om hun ble forsinket. Hun både så og skjønte at jeg trengte hjelp og det viktigste av alt var at hun tok meg skikkelig på alvor! 

To år senere sitter jeg fortsatt ofte på kontoret hennes, et par gode steg videre har jeg kommet takket være henne. Hun har både hjulpet og lært meg så ekstremt mye! Hos henne kan jeg være meg selv, jeg kan gråte, le og slappe av, kontoret hennes er et av de tryggeste plassene jeg vet om rett og slett. Takket være henne gikk jeg en periode hos Sangerinnen, ikke sa hun så mye når jeg ikke klarte å gå til psykologen jeg fikk plass hos i fjor, hun bare sa at da fikk vi finne en annen! det gjorde at jeg begynte hos gode Humlen og glad er jeg for det! Jeg har fått en diagnose på smertene mine - hun skjønte at det var noe mer enn bare vondter når jeg fortalte om beina mine i høst. Hun har støttet meg i valg jeg har tatt, hun har kommet med råd, tips og forslag, hun har pushet meg, hun har utfordret meg, hun finner ut av ting og legger det ikke bare i skuffen for alt jeg har opplevd uten å være helt sikker på at det kan legges der, takket være henne spiser jeg frokost hver eneste dag samt mye, mye, mye, myyyyye mer.
Så den telefonen jeg tok den aprildagen for litt over to år siden var en av de lureste telefonene jeg noen sinne har tatt!

Aldri for gammel for en maskot i sekken

Det var veldig godt å prate med Solstrålen i går! Hun hadde også fått brev fra Humlen og var veldig glad for at jeg endelig har fått time hos henne! Vi pratet mye om det, jeg er litt bekymret for hvordan det skal bli å gå til henne. Det er jo naturlig, spesielt når hun blir den 7.psykologen jeg starter hos! Vi har jo ventet vanvittig lenge på henne, både Solstrålen og jeg har jo håpt og håpt og gjort oss forventninger, iallfall jeg, det får en jo automatisk, sa hun. Men vil det svare til forventningene? Risikoen for å bli skuffet er jo der men samtidig er det viktig å være open-minded, gi det en sjanse og tenke at det kommer til å gå bra! 

Vi ser jo at det går veldig opp og ned med min psykiske form og det vil det nok muligens gjøre resten av livet mitt, for det er en del av bagasjen min. Det er også veldig mye som ligger der som jeg aldri har fått hjelp til. Men det er noe med å lære seg å takle det, leve med det på en god måte slik at det ikke er ødeleggende for meg og å vite hva jeg kan gjøre når det står på som verst.
Det vil likevel ikke være gjort på kort tid, det er en prosess og tidsperspektivet er vanskelig å si, det vil ikke være over når sommeren kommer om litt under tre måneder. Men når sommeren kommer er jeg i det minste i gang hos Humlen!

Uansett så blir det jo spennende å se hvordan det vil gå hos henne! bare 20dager igjen nå til første time! Fordelen er jo at Solstrålen kjenner henne, det har hjulpet meg før, da med Fru Klem og Kari-psykologen, så jeg håper virkelig at det vil hjelpe meg denne gangen også!

Og vet du hva? man blir aldri for gammel til å ha med seg maskoter når man skal noe man kanskje ikke gleder seg så veldig mye til! Det sa iallfall Solstrålen, hun sa også at man skal ikke undervurdere virkningen av det. Jeg fortalte nemlig at jeg hadde hatt med meg to små bamser i sekken når jeg var på møtet med nav på onsdag. Det har jeg faktisk gjort flere ganger, spesielt når jeg skulle til tannlegen for første gang på mange år for et par år siden (skikkelig tannlegeskrekk!)

I dag har forresten min gode Fru Blid bursdag! Derfor startet jeg dagen med å spise skillingsboller til frokost, var også litt fordi jeg hadde litt lite melk igjen til havregrynen da:p Det begynte nemlig som en unnskyldning for å spise noe godt på en vanlig hverdag for noen år siden, husker ikke hvem som hadde bursdag, og nå har det blitt en tradisjon, hehe:p Men nå er det mer på å prøve å ha en god dag fordi en god person har bursdag, men det spises fortsatt både snop og boller på sånne dager da:p Jeg er visst litt som kakemonsteret i Sesam Stasjon, heldigvis har jeg vokst mye i fra det da, var myyyye verre som liten, da sporet jeg opp alt snop og søtt som var å oppdrive i huset:p

Sovnet litt tidligere i ettermiddag, var så trett at øynene bare gled igjen, hvor lenge jeg var vekke vet jeg ikke helt da. Dessverre er jeg ikke så veldig trett nå, men da kan jeg bruke tiden på å strikke, hihi:p

Innkallingsbrev og et herlig møte!

Gikk meg en tur i skogen i dag, tok med meg kameraet så det ble tatt mer bilder enn det ble gått da men det gjør ingenting. Det viktigste er jo å være ute, få litt sol i ansiktet og lete litt etter fred og ro blandt skogens trær og dyr! Jeg kjente det var ufattelig deilig å kjenne vårsolen, høre fuglene kvitre og bare kjenne på den deilige vårluften! Det har vært veldig tunge dager i det siste så alle sånne små, små lysglimt er veldig godt å få!

Etter turen dro jeg til et annet sted, der gikk jeg på min herlige rådgiver fra ungdomsskolen, nemlig skjønne Fru Blid! Hun gikk i sine egne tanker og jeg var nesten litt usikker på om det var søsteren som kom gående (de er ekstremt like) men jeg sa hei likevel og det var bra for det var henne! Da strålte hun opp og gav meg verdens beste klem! Hun er en av de som gir sånne klemmer hvor jeg kjenner psykisk at all tristheten og alt det vonde renner ut av meg, de er det ikke så mange av, derfor er det ekstra godt å få slike klemmer! Å få en liten pause, for om det så bare gjelder en liten stund, er veldig godt! I tillegg leser hun meg fortsatt som en åpen bok, jeg klarer ikke å holde så mye skjult for henne når hun spør, da får hun fortsatt like ærlige svar som hun fikk for 12-13år siden. Vi hadde en lang prat og det var veldig godt! Jeg fortalte om nervetullet i beina mine, da syntes hun veldig synd på meg og håpet at det ville slutte å komme flere ting, jeg har jo nok allerede. Men hun syns det var bra og høre at Solstrålen passer på meg, for det er jo det hun gjør, og at jeg skal begynne hos Humlen snart.

I tillegg til det herlige møte med skjønne Fru Blid fikk jeg enda en overraskelse når jeg kom hjem!
For i dag kom nemlig det høyst etterlengtede brevet fra Humlen!:D Jeg trodde ikke at jeg kom til å få brev fra henne så fort, så jeg ble litt overrasket når jeg så navnet hennes bakpå konvolutten men jeg ble også veldig glad!:D Jeg klarte nesten ikke å åpne konvolutten for jeg var så spent på hva som ville stå der! Men det gikk til slutt, jeg fikk dratt arket ut og lest det! Hun holdt det hun skrev i meldingen til meg, jeg har fått min første time denne måneden! Timen er ikke før den siste dagen i mars, var det fire hele uker til i går. Da skal vi ha en inntakstime, jeg aner ikke hva det er men det er vel en bli-kjent-time vil jeg tro? Jeg gleder meg til å fortelle det til Solstrålen, om hun ikke vet det allerede da, hun får iallfall kopi av brevet jeg fikk neste gang hun kommer på jobb.
Det er nesten sånn at jeg har litt lyst til å ramme inn brevet!:p Ventetiden er iallfall endelig (nesten da) over!

Dette var en god inngang til helgen etter en lang og tøff uke! En klem fra gode Fru Blid og en time hos Humlen å se frem til!<3

Fullstendig utmattet og mortons nevrom på toppen av alt

Jeg er så hinsides lei! Utmattelsen har inntatt kroppen min fullstendig, hver eneste nerve, celle, muskel, ja, rett og slett alt i kroppen er utslitt! Ikke får jeg slappet skikkelig av og ikke får jeg hentet meg inn igjen. I tillegg har jeg frostrier som rir igjennom kroppen min, regner med at det er smertene og/eller utmattelsen som er årsaken, har hatt det før så det er ikke noe nytt egentlig. Ikke engang natten hjelper så veldig mye, ofte våkner jeg trettere om morgenen enn det jeg var når jeg la meg... I tillegg føles det ut som om hodet mitt eksploderer, det er så mye inni det som jeg ikke får ut, alt bare kræsjer på vei ut, eller så kommer det noe inn som stopper det som er på vei ut...

I tillegg har jeg sannsynligvis fått mortons nevrom i den ene foten min, yeeeh...! Sånn kort fortalt er det en nerveklump (eller noe sånt) mellom tåballene i foten, det er visst en ting man gjerne ser ved bruk av høyhælte og trange sko, på joggere og middelaldrene damer som går med sko som ikke passer skikkelig (det siste er hentet fra nettet:p). Sko som er trange og høyhælte er noe jeg knapt vet hva er, har bare tre par sko med høye hæler, bunadsskoene mine er ett av de:p (egentlig er de ikke noe høye om man sammenligner de med søsteren min sine sko f.eks:p) Solstrålen sa at det gikk an å gjøre noe med det men siden det bare har vært der i to uker ser vi det litt an, om det ikke går over skal hun sende meg til røntgen (eller mr eller noe sånt). Operasjon er mulig om nødvendig dersom det blir mer plagsomt og vondere, det håper jeg virkelig at jeg slipper!

Dagen i dag har ikke blitt brukt til så veldig mye fornuftig, bortsett fra å strikke da! Har kommet langt på arm nr.2 som jeg startet på i går, har økt opp til 72 av 90masker!:D Målet er som sagt å ha den ferdig til påske, satser på at det går men jeg har også iallfall èn bursdagsgave som må strikkes, så mulig genseren blir litt nedprioritert, om jeg får bestemt meg for hva jeg skal strikke da:p

Våren starter heldigvis offisielt på tirsdag da, mars er en måned med masse kjente bursdager, mange av mine gode hjelpere har bursdag denne måneden faktisk<3 Iallfall tre av lærerne mine fra ung.skolen har det, jada, jeg vet når alle har bursdag (vi fikk vite det av Musikeren på ung.skolen:p), + Solstrålen og flere i familien min, og siden jeg har elefanthukommelse er de blitt printet inn der for evig og alltid:p

Nå skal jeg spise det siste pizzastykket som ligger i kjøleskapet, hentet take-away på søndag nemlig:p

Lørdag kveld med tanker og tårer

Jeg er så sliten og lei! Denne uken har vært alt for lang og slitsom, det har skjedd alt for mye, jeg har grått alt for mye og sovet alt for lite (det føles iallfall slik)! En del av disse problemene kan godt komme av både medisnen jeg sluttet på og de nye medisinene jeg begynte på, tror iallfall at min nedsatte matlyst er et resultat av det. Attpåtil må jeg jo som sagt gå på enda en antibiotikakur, noe kroppen min helt sikkert reagerer på. Det positive med det siste er at det virker som om betennelsen er på vei tilbake, det er mindre vondt og mindre hovent! 

Det er visst Verdens Psykiske Helsedag i dag, det markeres for 23.gang, årets tema er "Se hverandre - kast maska!". Egentlig hadde jeg skrevet et langt innlegg om dette men det ble forkastet, jeg klarte ikke å skrive det ferdig, det ble for tøft og for masse tårer. Så istedet vil jeg heller rette en stor, stor takk til alle dere der ute som er der for oss som sliter, dere som står i ring rundt og backer oss opp, dere som kommer med råd, tips og trøst, dere som er der når en har det som verst! Det er så godt at det finnes mennesker slik som Solstrålen, Bamsen, Karamellen, Fru Smil, Fru Blid og Fru Klem, og mange, mange flere!<3 Tusen <3takk for at dere slukker det som tar fyr, trøster, sprer glede og varme, tusen <3takk for at dere er som Polarstjernen - urokkelig i godhet og omtanke!

Nå har jeg brukt så ekstremt lang tid på å prøve å skrive noe, så nå når jeg endelig har noe jeg syns er greit, tror jeg rett og slett at jeg skal gjøre det, uten å tenke for mye på det som står her:p

Tanker i skumringen

Jeg sitter og ser ut av vinduet, himmelen er veldig vakker! Straks er alt mørkt ute men ennå kan en skinte noen farger fra solnedgangen. Noen steder ruver skyene, noen store og svarte, nesten litt skumle, andre små og uskyldige. Gatelysene er tente og lyser opp. På broen kjører det fremdeles en god del biler, noen er kanskje på vei til jobb, andre på vei hjem, noen sitter ombord i bussene som kjører forbi, andre er ombord i store vogntog, kanskje de nettopp har startet en lang tur med varelevering? Jeg kan fremdeles skinte noen som går, noen går fort, kanskje de fryser eller har dårlig tid, mens andre bruker seg god tid og går rolig. Det er også noen som sykler. Ellers er det stille ute, stort sett, et utrykningskjøretøy eller to i ny og ne, de lyser opp nattehimmelen og skremmer vettet av meg når de kjører over broen og jeg får det med meg (skvetter av lyset). Jeg tenker på at jeg tross alt er veldig heldig, jeg har det jo på en måte bra, iallfall i forhold til veldig mange andre. Nyhetene stod nemlig på i sted, det var masse om de syriske flyktningene men det som traff meg aller mest var saken om den lille jenten som ble mobbet. Tenk, bare 8år gammel og hun har vært igjennom ting hun aldri skulle ha opplevd, det er helt utrolig at det finnes barn som gjør så grusomme ting mot andre barn! Og så er det jo den 14år gamle jenten som blir truet på livet, hun er blitt bedt om å ta sitt eget liv og siden hun ikke har gjort det så har de som gjør dette begynt å gå etter andre i omgangskretsen rundt henne. Det har endt opp med at hun har byttet skole men likevel har det ikke gitt seg. Heldigvis har hun oppegående foreldre og mange rundt henne som støtter henne! Politiet er også inne i bildet for å etterforske, jeg håper så inderlig at de skyldige blir tatt og straffet! En annen sak er jo den med Odin, han som tok sitt eget liv fordi ingenting skjedde, ingen ansatte på skolen gjorde noe som helst for å hjelpe ham og familien. Han endte sitt liv fordi han ikke ble sett og hørt av de på skolene han gikk på og orket ikke mer... Jeg skjønner ikke hva som går av verken barn eller ungdom! Hva får noen til å gjøre så grusomme ting egentlig? Og hvor er foreldrene til disse barna hen? Jeg begriper det ikke!
Jeg har hatt en hinsides tøff skolegang men i forhold til disse sakene er det jo nesten bare peanuts, ja, jeg opplevde både psykisk og fysisk mobbing men det var aldri så ille som disse sakene. All mobbing er jo ille og fryktelig men noen saker er virkelig verre enn andre. Jeg er heldig som har klart å stå oppreist igjennom alt dette her, det er ikke selvskrevet at det skulle skje!

Men jeg har vært igjennom mye av det samme som f.eks. Odin, mamma gjorde alt hun kunne for meg men hun møtte bare en kald vegg på barneskolen. Ingen ville hjelpe oss! Læreren min bare bagatelliserte alt sammen som vi fortalte, han mente det ikke fantes mobbing på skolen og det var nå i hvert fall ingen som var slemme i HANS klasse! I følge mamma var jeg aldri kranglete når det gjaldt å gå på skolen, jeg stod visst opp hver eneste dag og gikk uten å nekte, iallfall ikke så mye at jeg endte opp med å bli hjemme. På ungdomsskolen fikk jeg hjelp, jeg var en av de heldige! Der ble jeg sett som den jenten jeg var og det ble satt søkelys på problemene mine. Ikke klarte skolen å få bukt med problemene men de prøvde og det er det viktigste! De gikk jo etter mobberne og noen skjerpet seg men ikke alle. I tillegg så skjønte jo de nærmeste lærerne rundt meg at de måtte gi meg mer hjelp enn det de kunne gi, så de koblet inn Fru Klem. Alle skjønte at hun måtte kobles inn og ingen sa noe på at jeg var vekke i timene, iallfall ikke foran meg. Hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for henne vet jeg ikke rett og slett! Det er ikke sikkert at jeg hadde klart meg så godt som jeg tross alt har gjort.

I alle år har jeg hørt fra veldig mange at jeg visst nok var og er veldig sterk, ikke det at jeg helt klarer å se det selv alltid, men jeg er visst det. Hvor jeg har fått all styrken min fra aner jeg virkelig ikke! Solstrålen sa en gang at jeg er sterk som har vært igjennom ting som ingen kan forestille seg. At jeg har hatt en så tøff skolegang som ingen andre kan forestille seg og at jeg sitter her i dag, og bare det gjør at jeg er kjempesterk!

Det har vært veldig mye motgang i livet mitt så egentlig skulle jeg jo ikke ha vært så sterk men jeg er det likevel. Men noe har fått meg til å holde meg oppe, det er jeg glad for i dag! En vakker dag så skal også jeg få det bra igjen! Jeg er visstnok en fighter! Som Fru Klem ville ha sagt, så står jeg han over! Det er ikke sikkert at jeg noen gang blir kvitt alle minnene og alt jeg bærer med meg, men jeg vil forhåpentligvis klare å leve med det, holde det i sjakk og klare å takle det bedre enn nå når det blir for tøft og kommer til overflaten.

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde tenkt til å skrive. Mens jeg har sittet her og skrevet har himmelen blitt bekmørkt, det eneste jeg ser ute er gjenskinn fra lyset her inne og gatelysene på broen. Om det er skyer ute fremdeles er ikke godt å si, jeg ser dem iallfall ikke fra her jeg sitter. Egentlig burde jeg legge meg, men akkurat nå begynte ett av mine favorittprogrammer på tv, hehe... Må nok se litt på det, kanskje hele også?

Håper du får en god natt 

med masse herlige drømmer!<3

Tusen takk, kjære deg! del 3

Dette innlegget er rett og slett til Fru Blid, verdens beste rådgiver!
Du var rådgiveren på trinnet mitt fra vårsemesteret i 9.klasse og til vi gikk ut halvannet år senere. Du kom først inn på banen angående meg rett etter 17.mai i 9.klasse. Hvem som koblet deg inn vet jeg ikke helt, mulig det var Musikeren, men det kan også ha vært Fru Smil, Fru Klem er også et alternativ da jeg begynte hos henne rett før 17.mai. Jeg fikk iallfall en avtale med deg en fredag morgen. Hva vi snakket om vet jeg ikke men jeg regner med at det hadde med situasjonen min å gjøre. 
Du var og er en veldig god dame! Du så at jeg trengte noen å prate med, akkurat som fru Smil og Fru Klem, og døren til kontoret ditt var alltid åpent, både for små og store ting.
Kontoret ditt var veldig koselig, et av skolens mest hjertevarme rom! Du hadde en rød og god sofa for oss som var på besøk, ofte stod det tente telys på et lite bord for du var veldig glad i å tenne lys! 
Vi kunne prate om veldig mye forskjellig, både skole og andre saker. Jeg trengte ikke å ha noen unnskyldning for å komme til deg, det holdt med behovet for en liten pause fra klasserommet og fag. 
Det var alltid smil å få fra deg, det er det fortsatt når vi treffes!
Du er en fantastisk omsorgsfull person! Jeg er evig takknemlig for alt du gjorde, alt du sa, de gode ordene og den gode trøsten du gav meg! Og det er alltid like koselig å treffe på deg! Det er så godt å ha noen fra skoletiden sånn som deg, Fru Smil, Fru Klem, Frøken My og Musikeren, som betyr noe kjekt og positivt og som kan bringe fram noen gode minner!<3
Tusen, tusen <3takk, kjære Fru Blid

Er så LEI!

Jeg er så sliten og lei! Jeg vil ha det bra igjen og jeg vil at det skal skje nå! Om bare en måned er det 20år siden jeg begynte på skolen, det er 20år siden starten på ødeleggelsen av meg startet! Og her sitter jeg 20år etter og har det fremdeles ikke så bra som jeg virkelig burde ha det! Jeg skulle ha vært ferdig utdannet, hatt en fast jobb, muligens eid min egen leilighet, kanskje hatt familie, tatt skikkelige ferier og vært flere steder rundt i verden enn det jeg har vært. Men isteden er jeg midlertidig uføretrygdet og går på arbeidsavklaringspenger, er under NAVs "vinger" med hva jeg har lov til, skal jeg reise utenlands, ja, da må de godkjenne reisen på forhånd, hver 14.dag må jeg rapportere til dem hva jeg har gjort siden forrige rapportering for å få penger. Ikke misforstå meg her altså! Jeg er evig takknemlig for at jeg får hjelp fra de men akkurat nå er det litt vanskelig å se det gode i det, jeg er jo bare 27år men likevel er jeg fullstendig avhengig av NAV for å få penger slik at jeg kan leve, betale regninger, ha et sted å bo osv. osv. 

Denne uken har jeg hatt fire gode dager og det til og med på rad! Det er jo sånn jeg SKAL ha det, men det skal også være hver eneste uke og gjerne flere dager enn fire! Ja, selvfølgelig så har jo alle dårlige dager innimellom men det tallet skal ikke være høyere enn tallet på de gode dagene! Jeg kjenner det veldig nå når jeg sitter her at jeg savner det veldig... Jeg vil så gjerne ha mange gode dager, jeg vil så gjerne fungere flere dager på rad uten å knekke sammen, jeg vil sove gjennom natten uten å våkne gjennomvåt av svette pga mareritt, jeg vil våkne opp og være GLAD, kjenne gleden av en ny dag og kjenne gleden av dagen som er over når jeg legger hodet på puten om kvelden... Men sånn er det ikke akkurat nå, dessverre! Gleden er ikke alltid der, den kommer og går som den selv vil, smilet rundt munnen er ikke alltid der når jeg våkner, eller når jeg legger meg... Forhåpentligvis fortsetter den gode trenden i morgen og videre ut i uken!

Det er nok depresjonen som har tatt overtaket nå, sammen med litt angst og utmattelse! Jeg kjenner at jeg savner veldig og ha noen å prate med, jeg savner rett og slett både Solstrålen, Sangerinnen, onkel Bamse og tante Karamell. Det savnet ble nok vekket litt ekstra da jeg møtte Fru Blid i går... Men alle har/er på ferie... Jeg har nedtelling til både Sangerinnen og Solstrålen er tilbake og i morgen er det tre og fire uker til de er på jobb igjen. Forhåpentligvis er det ikke like lenge til Bamse og Karamell er tilbake, har jeg flaks er de kanskje tilbake om en uke eller to.

Jaja, jeg tar en tidlig kveld, tror jeg, må bare rydde litt etter middagslagingen og kanskje se litt mer på tv, det beste er nemlig å være veldig trett når jeg legger meg!