Om vennskap

Jeg kunne ønske at visse folk kunne respektere meg! det er det dessverre ikke alle som gjør, jeg har en såkalt venninne som er sånn... Jeg blir så sliten hver gang denne "venninnen" kommer og ødelegger for meg, kommer og feier all grumsen ut i veien slik at jeg bare snubler og faller om igjen og om igjen... Det skjedde i kveld, bare babling en stund og ingen omsorg i det som ble sagt... 

Resultatet? joda, masse gråt og tårer, panikk og angst langt oppetter ørene og ikke minst en ødelagt fredagskveld. Så nå sitter jeg her, er megasliten, mye mer enn jeg egentlig burde ha vært etter en kveld som skulle være rolig... Jeg vil kutte all kontakt med henne men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Redselen for at hun skal gå videre med ting er vel litt for stor, hun har nemlig truet med det før... som når jeg skulle begynne på antidepressiva, da mente hun at det måtte familien få vite fordi jeg kom til å gå igjennom flere uker med heavye bivirkninger. Noe jeg selvfølgelig IKKE endte opp med, men hun mente det kom til å skje bare fordi hun (påstod iallfall at hun) hadde hatt det sånn og sånn... Dessuten hadde vi jo tross alt et veldig godt vennskap, (at jeg ble utnyttet til det groveste er en annen sak) så jeg får heller prøve å bevare det gode i det som var.

Jaja, jeg får bare prøve å la det ligge, problemet er bare at det er så mye som veltes opp hver gang dette skjer... Og når jeg er så langt nede som jeg er for tiden blir ikke slike ting så veldig mye bedre...

Nå skal jeg finne sengen, dra dynen langt over hodet og håpe på at jeg sovner før det har gått flere timer! Er glad det snart er mandag og time hos mine gode Solstråle!