Stenger verden ute

Jeg sier som bussjåføren humret for seg selv angående en annen passasjer som ikke hørte hva som ble sagt til ham, jeg stenger verden ute. Det har ikke vært noen særlig god dag i dag, tårene er der hele tiden og det er slitsomt! Egentlig hadde jeg tenkt å ta med meg kameraet på tur i dag også men solen kom aldri helt frem før jeg gikk og da ble det liggende.

Planene ble forandret men det endte opp med at jeg var ute i bare knappe to timer, hvor av det meste av den tiden ble tilbragt ombord i busser til og fra steder. Jeg ble så hinsides trett at jeg bare måtte snu og dra hjemover igjen, jeg orket ikke å være ute blant folk. Alt ble for intenst og jeg var full av angst, ekkelt! Tårene stod på spreng bak øynene og klumpen i halsen bare vokste og vokste. Ikke vet jeg helt hvorfor, det var nemlig ingenting som skulle tyde på at jeg skulle bli trigget, iallfall ikke noe jeg fikk med meg da, tror jeg. Men det kan være at det er kroppen som sier (skriker) ifra, den går jo i konstant påkjenning. Får jo aldri kommet meg ovenpå, jeg får aldri (sjelden) den skikkelige gode søvnen som igjen gjør at jeg ikke får hentet meg inn igjen. Jeg går og stamper hele veien, har alt for mye mareritt, tanker som spinner, gråte/angst/panikkanfall og det er hele tiden nye runder. I tillegg er det nok også litt fordi jeg har litt reaksjoner mtp at jeg har sluttet på medisinene.

Når jeg endelig kom meg hjem så var jeg plutselig ikke trett lengre, likevel endte det opp med en lur, bare flere timer senere da. Dessverre varte den luren litt for lenge så jeg får se hvordan natten blir. Forhåpentligvis blir jeg litt trett igjen rimelig fort slik at jeg kan ta litt sovemedisin, trenger så sårt en skikkelig natt med søvn nå!

Nå sitter jeg i sofaen og her har jeg sittet lenge, strikketøyet er heldigvis kommet frem da. Det hjalp på motivasjonen og sitte og strikke med en annen strikkeglad dame i helgen! Noe som er veldig bra, det jeg strikker på er egentlig en bursdagsgave som skulle ha vært ferdig for snart et halvt år siden...:p Men jeg har bare gode unnskyldninger for at det ikke har blitt ferdig, mottakeren får bare smøre seg med tålmodighet, selv om hun helst ville ha hatt gaven for lenge siden:p

Det er så innmari slitsomt å ha sånne utmattelsesperioder! Jeg føler jeg har gått i en sånn nesten konstant siden jeg flyttet i august. Noen oppturer har det jo vært men i forhold til alle nedturene så er jo det nesten ingenting. Ikke har jeg klart å klatre skikkelig opp før jeg blir dratt ned igjen, så jeg går rundt og rundt og tråkker i den samme grøten og kræsjer i veggen.

Det hjelper på at det er helg i morgen, da er det helt greit å være sliten og trett! Sånn er det når de fleste tror at alt er greit og at jeg har det bra til tross for at jeg egentlig ikke har det... Lysten til å fortelle de rundt meg er der men jeg vet rett og slett ikke om jeg orker. Sjansen for at det blir mer belastende for meg at de nærmeste vet er stor, kanskje litt for stor til at jeg vil si noe, ihvertfall nå. Er jeg heldig så kanskje vil morgendagen bli litt bedre enn dagene som har vært denne uken, det hadde vært litt godt!

Jaja, jeg får gå og ta en sovepille før det blir for sent og jeg må utsette det enda en natt. Egentlig skulle jeg ta det i går kveld men jeg knakk sammen og fikk angstanfall istedenfor. Satt inntil kjøkkenbordet og gråt så jeg ristet i hele kroppen, når jeg endelig klarte å slutte å gråte var genseren klissvåt av tårer, ansiktet rødt og hovent og bordet hadde en dam av tårene som ikke hadde truffet genseren.