Midt i flaisen!

Shit pomfrit og forferdelige flashbacks og møkkaminner!!!!
I dag var jeg i byen, det var ikke lurt... det resulterte i at jeg høyst ufrivillig måtte gå forbi min gamle fotballtrener, det var ikke særlig gøyt... han var også lærer på barneskolen de siste årene jeg gikk der og en veldig irriterende og ekkel fyr, jeg har ikke noen annen beskrivelse på ham rett og slett.

Jeg sank til bunnen av tankeelven i det jeg så ham og skjønte hvem det var, elven bare strømmet over meg og jeg måtte bare kjempe for i det hele tatt og stå på beina... dessverre befant jeg meg midt i sentrum og i tillegg midt i rushet. Det endte med at jeg klarte å komme meg ut, sitte i solen og kjenne at jeg faktisk var på land og ikke i vannet sånn det føltes ut som. Verktøykassen funket, om ikke så mye så nok til at jeg klarte å fungere, spise opp baguetten jeg hadde kjøpt og ikke minst komme meg til bussen sånn at jeg kunne komme meg hjem. 
Attpåtil har jeg slitt veldig med minner fra andre gamle lærere, blant annet en som var mattelæreren min de to første årene, det var takket være facebook... for vi har noen fellesvenner og derfor tenkte nok facebook at jeg kunne tenke meg å være venn med henne... nå er hun blokkert, det samme er en av guttene jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen, han kom også opp som venneforslag. Så jeg har med andre ord druknet i fortiden de siste dagene og derfor hjalp ikke dagens påminner noe særlig...

Heldigvis klarer jeg å huske en del av det både Solstrålen og Humlen sier til meg, det hjelper som oftest i sånne situasjoner og det er godt! Men det er likevel fryktelig slitsomt når det først skjer, da er det ikke like enkelt å tenke så fornuftig og rasjonelt og huske at det skjedde for mange år siden og ikke her og nå og sånt!
Her kommer også redningsvesten Humlen kastet ut til meg inn igjen. Når hun hev den etter meg sa hun også blant annet at det er hvordan jeg forholder meg til minnene, hver gang det kommer et skal jeg ikke hoppe ut på dypt vann og inn i følelsen og kjenne på krenkelsen med armer og bein og hele meg, da havner jeg jo enda dypere ned i vannet. Det jeg må prøve på når sånt skjer er å være bevisst, ha tilstedeværelse, obserevere og ha oppmerksomheten på her og nå og ikke den gang for 10-20år siden! Det er vanskelig men jeg kan ikke annet enn å prøve!