fredag 23. september 2016

Følelsen av krenkelse og nedslående telefon til Haukeland

Dette har bare vært en skikkelig møkkadag! eller, egentlig et møkkadøgn, for det startet nemlig i går kveld... forresten, når jeg tenker meg om har hele uken vært dårlig, stort sett er det CMT-smertene som har skyld i det...

I går ettermiddag var jeg innom et kjøpesenter i byen for jeg måtte tisse, for å få låne toalettet der må du ha en kode og den kan du få i en av butikkene. Dessverre valgte jeg en butikk hvor en fra ungdomsskolen min jobber, en som ikke var noe snill mot meg, i går kveld var hun på jobb... jeg så det litt for sent, jeg så henne først og kjente henne veldig fort igjen, når hun så meg så jeg at hun kjente meg igjen, eller, iallfall gjenkjente meg fra noe, om hun kunne plassere meg eksakt vet jeg ikke da. Jeg tenkte først "jaja, blås i det! hun er tross alt en god del år eldre nå og gjør meg garantert ikke noe i dag!" og det funket, en stund. Men så var det nok alt vi var igjennom på yogakurset også som gjorde at alt gikk som det gikk, det ble litt for mye rett og slett!

Når bussen endelig kom sank jeg sammen i setet og hadde mest lyst til å knekke sammen i gråt, en del tårer kom også men jeg klarte heldigvis å holde meg noen lunde over vannflaten. Men når jeg kom hjem til min trygge lille hule knakk jeg sammen, da bare kom den ene flodbølgen etter den andre og skyldte over meg. Både pga alt som sattes i gang av tanker i forbindelse med brevet og pga hun jeg møtte på butikken. Selv om jeg var fullstendig klar over at hun ikke kom til å gjøre noe så var det noe med møtet. 
Humlen og jeg har pratet om dette en gang, det var en annen gang jeg møtte noen fra fortiden men som faktisk aldri gjorde meg noe, de minnet meg bare om alt som hadde skjedd. Hun sa iallfall noe om at neste gang det skjedde skulle jeg observere at - ja, nå ble jeg minnet om den følelsen, i dag er ikke den følelsen sannhet da denne eleven fra parallellklassen ikke krenker meg her og nå. Jeg er en annen i dag enn det jeg var den gangen og dersom hun skulle gjøre noe mot meg kan jeg stå opp for meg selv. I dag skjønner jeg at jeg følte meg krenket, for den gangen var det jo helt reelt, det er greit det men jeg trenger ikke å føle meg krenket i dag.
Men jeg ser jo at jeg fremdeles går rett tilbake til den gangen ting skjedde, selv om det er mange, mange år siden nå. Det har jo ikke noe med i dag å gjøre, det hadde med å gjøre for eeh, hmm, eeh, tja, tror vi sier 12-14år siden. Måtte tenke litt, begynner jo å bli noen år siden jeg sluttet på ungdomsskolen nå faktisk.

Likevel hoppet jeg ut i elven, stupte ned til bunns og ble der, jeg lot meg drukne og gikk inn i følelsen og kjente på det å bli krenket med armer og bein og ja, rett og slett hele meg... Jeg klarte ikke å bli hengende på kanten av elven, det gikk bare ikke denne gangen... En veldig stor del av årsaken til det var/er at jeg har fryktelig vondt i beina for tiden! Jo mer smerter - jo vanskeligere er det å holde hodet over vannet, ja, i det hele tatt å holde seg fast i elvebredden... Tror dessverre redningsvesten ble liggende igjen på yogaen...

I natt var jeg litt desperat og bestemte meg for å ringe legekontoret og se om jeg kunne få en time hos Raketten eller en av de andre legene i håp om å kunne få noe som kanskje kunne dempe smertene litt.  Vet ikke om det finnes noe som kan taes i tide og utide men i natt var desperasjonen veldig stor... Dessverre ble det ikke slik når jeg våknet, natten var så pyton av både mareritt og smerter at morgenen var like ille egentlig og jeg ble bare liggende helt, helt i ro med radioen på og bare puste meg igjennom det. Når jeg endelig klarte å fungere godt nok var klokken alt for mye til at jeg kunne ringe om hastetime, så da ble det ingen tur dit i dag. Mulig det hadde gått om jeg hadde ringt og forklart situasjonen da, kanskje jeg kunne ha fått en telefontime om så. Men jeg ringte istedenfor Haukeland og spurte pent om når jeg kommer til å få time hos nevrologen min igjen! Høsten er jo godt i gang! Det var et nedslående svar jeg fikk fra damen... Skulle hatt time i oktober meeeen, den blir visst ikke noe av, tror det er pga streiken eller noe sånt, fikk ikke helt klart svar på det. Damen sa iallfall at første ledige time er i midte av november, jeg spurte pent om jeg kunne få den og det gjorde jeg. Jeg spurte også pent om å få stå på "møte på kort varsel" listen, noe jeg også fikk. Men jeg kjenner likevel at det var grådig skuffende og teit at jeg må vente sååå lenge på time! Det er så mye jeg lurer på, sikkert ikke alt jeg får svar på men jeg har veldig behov for å stille spørsmålene likevel! Og så vil jeg bli henvist til ortopedisk avdeling slik at jeg kan få sko og såler og ortroser! Humlen nevnte også smerteklinikken dersom nevrologen ikke har noe medisin å komme med til meg, vet ikke om de har noe å tilby men nå skal alle muligheter utforskes kjenner jeg!

Jaja, det er bra jeg er god på å vente på fagfolk! har etterhvert ganske lang erfaring innen akkurat det altså! (ikke sant Solstrålen?:p)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar