Beina mine er full av gørr, både CMT-gørr og PTSD-gørr!
PTSD-gørret fordi jeg har brukt beina til å flykte, løpe, løpe, løpe og løpe enda mer! Når jeg gikk på grunnskolen var jeg fryktelig ofte i flight-modus, jeg var stort sett alltid klar til å flykte, rømme fra det som var skummelt og farlig. Det setter spor og i mitt tilfelle har det nok satt seg ekstra i beina mine! Når man kjenner på en flight-respons så kjenner vi jo først og fremst på de fysiologiske reaksjonene som skjer i kroppen, mer adrenalin og kortisol i kroppen, økt hjerterytme, og så får vi mer krefter sånn at vi kan komme oss unna. Og for å komme seg unna er det jo beina vi bruker mest.
CMT-gørret fører med seg grådig mye smerter, litt balanseproblemer og sånt.
Det som er interessant og vanskelig med dette da, det er å vite hvor CMT`en slutter og hvor PTSD`en begynner! Men verken Humlen eller jeg har svaret på dette! Grunnen til det er at de påvirker hverandre veldig, dessverre ikke til det positive men til det negative... Heldigvis kan vi gjøre noe med det som har med traumene mine å gjøre, det kan vi få vekk, iallfall en del. CMT`en kan vi derimot ikke gjøre noe med, annet enn at jeg bare må forholde meg til det og det den fører med seg. Lettere sagt enn gjort men jeg må jo bare forsøke så godt jeg kan!
På onsdag snakket Humlen og jeg veldig mye om dette, spesielt det at jeg løp så mye og at jeg fremdeles løper i marerittene mine. Det er litt sånn som hønen og egget, hva kom først, får jeg mareritt fordi jeg har smerter i beina eller får smerter i beina fordi jeg har mareritt? Da reagerte faktisk beina mine, det begynte å krible skikkelig i leggene mine. Og det var nesten som om beina gjorde seg klare til å flykte sin vei, heldigvis var jeg hos Humlen og derfra trenger jeg heldigvis ikke å flykte! det er nemlig et trygt og godt sted! Jeg syns det var vanskelig å gå inn i det som dukket opp, beina ville nok helst sett at de slapp å bli påminnet om det! Men vi gikk likevel igjennom den hendelsen jeg husker aller best når det gjelder løping, den gangen jeg ble jaget av to små drittunger! Jeg forestilte meg lille Live som den gang gikk i 10.klasse, var på vei hjem og ble oppdaget av to drittunger som også var på vei hjem fra skolen. De skulle ta meg og de prøvde virkelig å angripe! Heldigvis kom jeg meg unna da!
Men poenget med at Humlen og jeg gikk tilbake til den hendelsen var at hun og jeg kunne hjelpe lille Live på en måte. Humlen lurte på hva lille Live hadde trengt den gangen, jeg sa at hun hadde trengt at noen hadde sagt noe til guttene som jaget henne. Så vi gikk på en måte tilbake, stod på sidelinjen og så lille Live løpe forbi oss og når hun hadde gjort det gikk vi ut i veien og sa STOPP! jeg var litt i tvil om jeg hadde klart å gjøre det alene, altså å stoppe guttene, så hun ble med meg, for sammen er vi enda sterkere! Og dessuten kan Humlen være veldig tydelig, det sa hun og dessuten vet jeg at det stemmer!:p Lille Live fortsetter å løpe til tross for at voksne Live og Humlen stoppet guttene, hun er redd og vil vel egentlig bare hjem! Det som skjedde når vi pratet om dette var at jeg begynte å gråte og det var veldig ekkelt å prate om det. Den følelsen hadde jeg i beina, det var en skikkelig ekkel kribling inni hele leggen på en måte. Jeg fikk også frem minnet om at jeg alltid var på flukt, jeg var alltid på jakt etter å komme meg unna, enten det var i friminuttene, på skoleveien eller på fritiden.
Da sa Humlen noe veldig fint, hun sa at hvis vi hadde vært der for fjorten år gamle Live kunne vi ha sagt - vet du hva, lille Live? du trenger ikke å flykte mer nå, vi tar over! du trenger ikke å flykte, du kan slappe av! Ingen tiendeklassinger skal være nødt til å flykte fra femteklassinger! Og mens hun sa dette så roet beina seg. Så da sa hun det en gang til - Lille Live, ingen tiendeklassinger skal være nødt til å flykte fra andre elever, verken fra femteklassinger eller andre elever! Nå tar vi over! Vi skal passe på deg, jeg og voksne Live, vi er her for deg! Og du er helt trygg! Det hadde virkelig virkning på beina, de ble nemlig enda roligere! Det var godt å høre, og selv om jeg ikke er lille Live lengre så trengte nok voksne Live å høre det! Og nå trenger jeg ikke å flykte mer, jeg er trygg og jeg er i havn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar