Litt om hvordan jeg har det med PTSD

Hoveddiagnosen min er (kompleks) PTSD, det står for posttraumatisk stressyndrom. 
Sannsynligvis har jeg hatt dette siden en eller annen gang siden tenårene, men symptomene startet nok allerede i 9-10års alderen. Jeg var hos en haug med spesialister uten at de kunne gi meg en diagnose, ingen spurte meg heller om hvordan oppveksten min hadde vært, hadde de gjort det hadde ting kanskje vært annerledes i dag. Da hadde jeg kanskje blitt fanget opp av fagfolk tidligere og dermed fått hjelp før.
PTSD fører med seg en god del ting, hos meg er dette blant annet flashbacks, søvnvansker, nervøsitet, minner, til tider overdrevent skvettenhet, redsel, angst, kroppslig uro og depresjon.

For min del gjør PTSD`en at jeg sliter mye i hverdagen, det verste er vel egentlig flashbacksene og marerittene. 
Flashbacksene slår meg ut, det kan jeg få hvor som helst, og når som helst. Det kommer plutselig over meg, uten forvarsel. Aller verst er det når det kommer mens jeg er ute blant folk, spesielt på bussen hvor jeg ikke har mulighet for å gjemme meg, ekstra ille er det når jeg sitter ytterst for da kan jeg ikke synke langt ned i setet og late som om jeg forsvinner... De kan komme av lyder, lukter, kjente/ukjente ansikt, hendelser, minner eller bare av seg selv.
Mens marerittene sliter meg ut, noen netter er så ille at jeg kan våkne opptil 7-8ganger og da sier det seg jo selv at jeg er veldig utslitt når morgenen kommer. Jeg klarer sjelden å sette ord på marerittene, jeg klarer ikke å huske de når jeg våkner, eller, jeg husker men jeg klarer ikke å forklare, jeg kan gjerne bare si en ørliten detalj selv om det ligger mer framme...
Ellers har jeg dager hvor jeg hopper i taket av hver minste lille lyd eller bevegelse fordi jeg er så skvetten. Men her spiller også redselen og uroen inn, jo mer redd og urolig jeg er, jo mer skvetten blir jeg også.
Panikkanfallene mine kommer vel også inn under PTSD´en, de er heldigvis ikke så ofte, eller, det varierer litt. Men som regel klarer jeg å takle de, ut ifra det jeg har lest om andres anfall har jeg ikke de aller verste, det er jo en liten mager tørst. Og jeg vet jo at det går over, at det ikke er noe farlig selv om det er ekkelt og ubehagelig når det står på som verst. Solstrålen har lært meg en teknikk som jeg prøver å bruke når jeg får det, men det varierer litt om jeg klarer det etter hvor sterkt anfallet er. Jeg har også noen andre teknikker jeg kan bruke dersom jeg klarer det. I tillegg hjelper det veldig å ha radioen på, da har jeg nemlig noe jeg kan konsentrere meg om, selv om det er langt vekke så er det likevel der. 

I tillegg til PTSD har jeg også angst og depresjon, men alt går jo på en måte sammen da. Depresjonen har vært med meg lenge, til og begynne med var det stort sett om høsten og vinteren den spilte sterkest men de to siste årene har den blitt sterkere hele året og ikke bare når det er mørkt ute. Angsten har vel også vært der lenge, angst for å treffe på noen fra fortiden, angst for mye egentlig. Her spiller også klumpen i halsen inn, den har vært med meg i flere år. Heldigvis er den der ikke 24/7 men nesten hele tiden, dersom dager er ekstra ille er den der veldig tydelig. Men det er bare jeg som kjenner den, den er egentlig ikke der, det er bare følelsen av den som er der..

Alt dette kalles visst for komorbiditet, jamfør Store medisinske leksikon. Komorbiditet betyr at det er forekomst av flere ulike sykdommer og/eller lidelser hos samme person. Dagens fakta:p