Damen som kom løpende tok setet ved siden av meg. Ble sittende innerst, hun som satt ytterst tok mye plass, hadde med seg både veske og handlenett. Når jeg begynte å bevege på meg spurte hun på engelsk om jeg skulle av, jeg stammet fram et "yes" og et forsiktig "thank you" når hun endelig klarte å smette foran mellom alle som skulle av. I det jeg kavet meg ut av bussen slod det meg at det er jo fredag, da må jeg jo ha brus! Egentlig litt mat også men det får vente til i morgen, kanskje. Jeg visste at det ville være masse folk på butikken da men jeg trosset angsten som lå å lurte. Var rask, visste hva jeg ville ha og hvor det stod. Kom meg ut igjen, da var det enda flere mennesker der, tydelig at arbeidstiden var over! Kom meg til busstoppet mitt, heldigvis bare to minutter igjen til bussen skulle komme. Men det var flere høylytte damer der og andre. Tok jeg ikke denne bussen som kom måtte jeg vente 20min men hvem kan dukke opp da? Jeg tok sjansen for jeg orket ikke å vente. Bussen ble ikke så full men de høylytte damene skravlet, både mye og som navnet tilsier - høyt! Heldigvis skulle de av halvveis på ruten, da ble det litt stillere, jeg skal ikke av før på nest siste stopp.
Det hjelper å sitte å skrive dette, jeg "glemmer" alle andre rundt meg, alt bråket og alle som skravler så mye! Nå er vi halvveis på ruten og skravledamene går av, heldige er de som straks er hjemme! Jeg har rundt 10-12min igjen på bussen før jeg må gå i nærmere ett kvarter, langt!
Jeg vil hjem, helst nå med en gang, men det er fortsatt et stykke igjen. Men hjemmet mitt er ikke så trygt men det er litt tryggere enn ute, jeg slapper ikke skikkelig av, finner sjelden roen helt. Men sånn er det bare! Området jeg bor i byr ikke på trygghet, egentlig er det trygt og greit å bo her, iallfall for alle andre enn meg. Men jeg liker meg ikke her, har for mange vonde minner fra områdene rundt, vil lengre unna, slippe å daglig måtte møte på folk fra fortiden... Solstrålen er enig i at jeg må vekk, jeg prøver, leter hver eneste dag men når en kun lever på arbeidsavklaringspenger er det ikke så lett, er ikke så mye penger man får da... Men som hun sier så vil det dukke opp noe en dag som passer for meg! Jeg må bare ha litt tålmodighet!
Vel, nå er det bare to stopp igjen og så skal jeg av. Hodet er slitent, kroppen verker og frostriene kommer i rykk og napp, så det skal bli deilig å komme seg ut og ikke minst hjem og under ullteppet! Men jeg går likevel bare å venter på at jeg skal få et angst/panikkanfall, jeg vet at det høyst sannsynlig vil komme, jeg kjenner igjen signalene nå etterhvert...
Dette skrev jeg når jeg satt på bussen på vei hjem isted, nå er jeg hjemme, har tullet meg inn i ullteppet og krøpet opp i sofaen. Kroppen er fortsatt i beredskap men jeg håper at angstanfallet ikke vil komme... Magen har fått litt påfyll med mat, på bordet står det en skål med snop og et glass med brus, tven ruller, der er det krim som vanlig, senere blir det også enda mer krim og mysterier.
Kanskje alt bare vil gå over av seg selv? Det er lov å håpe!
Det hjelper å sitte å skrive dette, jeg "glemmer" alle andre rundt meg, alt bråket og alle som skravler så mye! Nå er vi halvveis på ruten og skravledamene går av, heldige er de som straks er hjemme! Jeg har rundt 10-12min igjen på bussen før jeg må gå i nærmere ett kvarter, langt!
Jeg vil hjem, helst nå med en gang, men det er fortsatt et stykke igjen. Men hjemmet mitt er ikke så trygt men det er litt tryggere enn ute, jeg slapper ikke skikkelig av, finner sjelden roen helt. Men sånn er det bare! Området jeg bor i byr ikke på trygghet, egentlig er det trygt og greit å bo her, iallfall for alle andre enn meg. Men jeg liker meg ikke her, har for mange vonde minner fra områdene rundt, vil lengre unna, slippe å daglig måtte møte på folk fra fortiden... Solstrålen er enig i at jeg må vekk, jeg prøver, leter hver eneste dag men når en kun lever på arbeidsavklaringspenger er det ikke så lett, er ikke så mye penger man får da... Men som hun sier så vil det dukke opp noe en dag som passer for meg! Jeg må bare ha litt tålmodighet!
Vel, nå er det bare to stopp igjen og så skal jeg av. Hodet er slitent, kroppen verker og frostriene kommer i rykk og napp, så det skal bli deilig å komme seg ut og ikke minst hjem og under ullteppet! Men jeg går likevel bare å venter på at jeg skal få et angst/panikkanfall, jeg vet at det høyst sannsynlig vil komme, jeg kjenner igjen signalene nå etterhvert...
Dette skrev jeg når jeg satt på bussen på vei hjem isted, nå er jeg hjemme, har tullet meg inn i ullteppet og krøpet opp i sofaen. Kroppen er fortsatt i beredskap men jeg håper at angstanfallet ikke vil komme... Magen har fått litt påfyll med mat, på bordet står det en skål med snop og et glass med brus, tven ruller, der er det krim som vanlig, senere blir det også enda mer krim og mysterier.
Kanskje alt bare vil gå over av seg selv? Det er lov å håpe!
Ønsker deg en strålende fredag
og
en god helg!<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar