Nydiagnotisert og utslitt

Det var veldig godt med time hos Solstrålen i dag! Hun hadde allerede fått epikrise fra sykehuset, så legen jeg var hos var jo superrask! Vi pratet mye om det og hun lurte på om jeg hadde fått noe informasjon om sykdommen men det hadde jeg ikke. Da sa hun at hun hadde litt pasientinformasjon som hun kunne skrive ut til meg, men om hun kjente meg rett hadde jeg allerede lest masse, noe som stemte veldig bra, hehe:p (jeg dro nemlig frem mobilen og googlet sykdommen før jeg var ute av sykehuset etter timen)

Jeg var/er veldig lei meg, sikkert i litt sjokk etter i går + alt annet som foregår og dette pratet vi om. Samtidig så er jeg også veldig glad for at jeg fikk en diagnose! Nå har jeg jo endelig fått svar på ting jeg har lurt på i veldig mange år, helt siden ungdomsårene faktisk. Jeg har jo hele tiden hatt en liten mistanke om at det er et eller annet med meg, men ikke blitt tatt så veldig på alvor på i helsevesenet. Spesialistene jeg har vært hos har nesten bare avvist meg og bedt meg om å bli mer aktiv, med andre ord har de, noen iallfall, ment at jeg bare var lat og kastet bort tiden deres... Solstrålen sa at det er kjedelig men samtidig så er det veldig bra, det hadde nemlig vært enda verre om det ikke hadde blitt funnet noe. Da hadde jeg jo sittet der og hatt like mye plager men da vært helt uten noen rettigheter. Nå har jeg rettigheter og krav på behandling, jeg kan få sko, innleggssåler, fotseng (spesialsåle), gratis fysioterapi, kanskje ergoterapi og sikkert mer enn dette. Uten diagnose hadde jeg sittet der rådvill og ille til mote, plagene hadde jeg jo hatt uansett diagnose eller ei. I tillegg har vi jo mistenkt at det er en form for polynevropati siden smertene startet i høst, da er det jo litt godt å få konstantert at det er det vi har trodd.

Vi pratet også om at jeg er veldig sliten, hun sa at det er jo ikke noe rart i det hele tatt! Det er tøft å starte en slik behandling som jeg har, det kommer masse til overflaten som ikke har vært synlig på mange år. Og i tillegg har jo timen på sykehuset ligget og gnaget litt (eeh, mye!) siden jeg ble henvist i januar/februar en gang. Smertene og plagene har jo heller ikke hjulpet noe særlig! Men jeg er heldigvis innstilt på det og vi har snakket mye om at dette er en tøff prosess, både saken og behandlingen + sykdommen på toppen av det hele. Humlen snakket om den berømmelige løken på mandag og det er den vi skreller nå. 
At jeg kjenner det på kroppen er ikke noe rart i det hele tatt, men jeg må som jeg har gjort i alle år, stå i det og jobbe meg igjennom det. Det er tøft og blir sikkert enda tøffere men da må jeg tenke at det vil bli bedre! Forskjellen nå er at jeg får en helt annen hjelp enn hva jeg har fått før, Humlen er jo den 7.psykologen jeg er innom men den første som gir meg skikkelig behandling! Og nå er det også en utgang som ligger langt der fremme et sted og venter på meg!
Imens må jeg bare holde ut, selv om jeg tappes for energi og sover dårlig og ting kan føles skåla tungt ut (tror det var det uttrykket Solstrålen brukte). Derfor må jeg finne ut hvor jeg kan få påfyll og hvor jeg kan hente krefter og energi fra. Tur i skogen er jo en ting og det er en god ting! Jeg liker å være ute i skogen selv om det gjerne ender opp med smertefulle turer, likevel er det verdt det!

Det ble ikke noe tur etter timen hos henne, jeg dro hjem istedenfor. Tror jeg trengte å ta det litt med ro, la alt synke inn litt rett og slett. Vel hjemme hoppet jeg i koseklær og sjekket facebook, der kom jeg over en annonse fra favorittrestauranten min, de hadde ukestilbud på take-away og dermed var dagens middag ordnet i en fei. Trengte litt utskeiing rett og slett, hihi:D

Nå står sengen for tur! Jeg håper jeg får en like god natt i natt som jeg hadde natt til i dag! Da sov jeg nemlig fra rundt 22.40 til en gang mellom åtte og halv ni uten å våkne en eneste gang! Litt senere i dag men pyttpytt! Skriving er terapi!