Gamle minner vekket til live...

Jeg gjorde noe som jeg kanskje ikke burde ha gjort... Humlen gav meg jo en haug med skjemaer som jeg må fylle ut. Deriblant så er det spørsmål om tidligere behandling, derfor fant jeg en gammel dagbok på macen sånn at Humlen kunne få litt mer eksakte årstall. Dagboken jeg åpnet var litt for ny men jeg begynte å lese likevel... den var fra mitt første år på høyskolen og jeg hadde blant annet skrevet fra samtaler både med A (forrige fastlege) og med Fru Klem og det vekket fryktelig, fryktelig masse minner og fikk tårene til å sile nedover kinnene... 

Så nå sitter jeg her med et gråtkvalt ansikt, røde og hovne øye... Et av temaene var i begge samtalene min biologiske far, jeg brøt kontakten med ham når jeg flyttet til andre siden av landet for å slippe å bli dratt ned i sølen hver gang han tok kontakt etter råd både fra A og Fru Klem. Dessverre er det sånn den dag i dag, nå har han ny samboer og dermed vil han vise at at han er en god far til alle tre barna sine... Problemet er bare at han ikke er noe god far til meg uansett hva han prøver å gjøre! Det hjelper ikke å invitere meg til middag i påsken og tro at alt blir bra igjen sånn helt ut av det blå! Han fikk så mange sjanser i oppveksten min og jeg ble dratt ned i sølen gang på gang på gang, så foten jeg satte ned den gangen for snart åtte år siden står fortsatt. Jeg orker ikke å gi fyren flere sjanser, er det så rart egentlig? Og må man virkelig ha sin biologiske far i livet sitt? Kan ikke folk bare skjønne at jeg ikke orker det mer? Det er jo noe med å ha kontakt med de som vil en vel og la de andre bare være!

Fru Klem kalte disse gråte/panikkanfallene mine for "knockouts" og det syns jeg egentlig er et veldig passende ord for det. Jeg blir jo slått ut når jeg får de og kan bli værende i gråten i flere timer... 

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg skulle til Solstrålen eller Humlen i morgen... jaja, det er heldigvis ikke så lenge til torsdag...

Dette handlet plutselig om helt andre ting enn planen men det får heller bare være. Tydligvis var det dette jeg skulle skrive om. Nå er klokken så mye at om jeg skal ta sovemedisin så må det skje NÅ for eller så blir det litt for sent.