Jeg er veldig pessimistisk for tiden kjenner jeg! Men det er kanskje ikke så rart når jeg er fullstendig utslitt? Det faller jo bare stein på stein på stein oppå alt som har falt ned på meg fra før av og det gjør jo ikke ting akkurat så veldig mye lettere!
Jeg leste om en mann godt inn i 60årene som hadde blitt mobbet på barneskolen, han sliter fremdeles med det han opplevde. Da lurer jeg veldig på hvor lenge jeg kommer til å måtte leve med det jeg har vært igjennom. Og kommer jeg noen gang til å klare å leve med det uten å bli fullstendig ødelagt? Joda, jeg har jo levd med dette i over 20år nå, så det er en del av meg. Det er en del av pakken min, det er greit nok det, jeg kan ikke gjøre noe med akkurat det, fortiden er slik den er og kan ikke forandres. Men det hadde vært veldig greit å klare å takle det jeg må leve med! Kommer det noen gang til å skje? I mai er det to år siden jeg startet å gå fast hos Solstrålen og hun har gjort så ekstremt mye godt for meg, uten henne hadde jeg nok vært enda lengre nede. Hun pusher meg, støtter meg, holder hodet mitt over vannet, drar meg i ørene når det trengs, roser meg, utfordrer meg og får meg til å roe meg litt ned. Hvor hadde jeg vært uten henne? ikke godt å si, hadde nok hatt det enda (mye) verre... Hvor lenge kommer jeg til å måtte gå hos Humlen? Kan hun hjelpe? Hvor lang tid vil jeg måtte få behandling for dette?
Og så surrer tankene rundt beina mine og hva nevrologen kommer til å si. Vil jeg få den diagnosen vi tror det er? hvilken variant har jeg? den midlertidige eller en annen variant? hva vil dette ha å si for fremtiden min egentlig? Vil det komme medisin som er direkte rettet mot sykdommen?
Og hva med saken min? vil den gå min vei? vil det at jeg gjør dette hjelpe meg på veien mot å få det bedre? Det er jo det som er håpet iallfall!
Jaja, dette var dagens tanker fra en sliten og litt pessimistisk Live...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar