Så sliten!

Jeg er så innmari sliten!
Uken har vært alt for lang og fortsatt er det to dager til i den... Det har skjedd veldig mye disse dagene, det meste har vært dumt og teit så det overgår på en måte de få gode tingene, dessverre... Har hatt det ene panikkanfallet etter det andre og en haug med flashbacks... Jeg har blitt dratt i begge armene hit og dit, istedenfor og si "nei" og dra hendene til meg har jeg latt folk slite meg ut... Noen vil ha en del av meg i morgen også, det resulterte i at jeg satte mobilen min i flymodus og logget av facebook for å være utilgjengelig! Burde ha svart han som sendte melding til meg men jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg har veldig lyst til det jeg ble spurt om men det kommer til å slite meg ut enda mer, om mulig... Men det er så vanskelig å si ordet "nei", folk er jo så vant til at jeg sier ja til det aller, aller meste jeg blir spurt om, så de regner nok med at jeg vil si ja.

Ikke hjelper det med smertene i beina heller, det sliter meg ut og dermed blir det vanskeligere å spille, å holde masken på plass. Dessverre får jeg veldig lite forståelse for smertene i min egen familie, de verken vil eller prøver å skjønne at jeg er sliten fordi jeg har vondt. I tenårene ble jeg feildiagnostisert og fikk diagnosen fibromyalgi, noe jeg aldri hadde, det var "slutt-å-mase-på-fagfolk"-diagnosen. Fikk den av en revmatolog som sa til meg "du er frisk som en fisk!", et halvt år senere var jeg hos fastlegen min fordi jeg ville ha noe for alle smertene jeg hadde, da fikk jeg vite om diagnosen revmatologen hadde gitt meg i epikrisen han hadde sendt til henne. Ca. to år senere ble den tatt vekk av en annen revmatolog som sa at jeg sannsynligvis aldri hadde fm, han som gav meg fm var visst litt kjent for å gi den diagnosen til en del pasienter, til tross for at de ikke hadde det... Men uansett, min skjønne fastlege (hun jeg hadde før Solstrålen) printet ut litt info om fibromyalgi, dette gav jeg til mamma etter at jeg hadde lest det. Jeg ville at hun skulle prøve og skjønne hvordan jeg hadde det, men hun forsøkte ikke engang! Hun sa bare "hva skal jeg med dette?" og så brettet hun det sammen og kastet det... Jeg måtte trene og ikke være så lat fikk jeg høre veldig mye, gå søndagsturer istedenfor å sove osv. Sant nok, bevegelse er jo viktig men når det bare gjorde meg verre var det jo noe jeg ikke hadde lyst til å gjøre mer av enn høyst nødvendig... Smertediagnoser blir man tydeligvis ikke nok syk av, men har man andre diagnoser så er det helt greit å være sliten og lei pga sykdom... At det er fire måneders ventetid til spesialisten jeg skal til gjør visst ingenting, det står jo ikke på liv og død...
Nå viser det seg at smertene jeg hadde veldig mye av i tenårene og litt fremdeles, er et resultat av alt jeg var igjennom, altså, det henger sammen med kompleks ptsd`en...

Nå skal jeg krype under dynen, tok imovane for en time siden men den funker fortsatt ikke helt. Dessverre har kroppen min begynt å bli litt for tolerant for den medisinen, men det har visst kommet en ny sovemedisin på markedet. Den skal jeg få prøve, men Solstrålen fikk ikke til å sende resept på den når jeg var hos henne, så hun skulle undersøke hva årsaken til det er, jeg håper jeg får resept på den på mandag!

Burde svare han som spurte meg nå, men jeg klarer ikke, kan prøve å sove på det. Kanskje morgendagen er litt bedre sånn at jeg kan kjenne om jeg har litt overskudd til det eller ei?! (hadde jeg hatt bil hadde jeg sagt ja på sekundet men når tur-retur tar over to timer (som regel mye venting mellom bussene) frister det ikke så veldig på en lørdagskveld!)