Hvorfor??

Hvorfor klarer jeg ikke å ta det mer med ro? Hvorfor klarer jeg ikke å begrense meg? Hvorfor klarer jeg ikke å stoppe før glasset renner over? Hvorfor klarer jeg ikke å lytte til kroppen min? Nok en gang har jeg gjort alt for mye denne uken, det er bare torsdag kveld og jeg er mer enn utslitt... Og enda er det mer jeg skal før uken er omme, heldigvis er det stort sett bare koselige ting men det er likevel for mye...

I kveld hadde jeg besøk av en fantastisk liten del av familien min, vi er ikke så mye sammen men de betyr likevel veldig mye for meg! Men nå er jeg så hinsides sliten at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg... Ikke er det så lett å få så masse spørsmål om hvordan jeg har det, ang. jobb og alt mulig! Jeg hadde så lyst til å si sannheten men jeg turde ikke, jeg klarte ikke å fortelle "tante" og "onkel" hvordan ståa er... Det var så innmari fristende å bare knekke sammen i gråt og bare fortelle alt sammen, fortelle hvordan jeg har det innerst inne og hvordan hverdagen min egentlig er, bak masken og fasaden min...  Mulig jeg hadde klart det dersom det bare var henne og jeg som var sammen og at ikke resten hadde vært tilstede. Vi to kan jo egentlig prate veldig godt sammen, vi har i bunnen et ganske godt "tante-niese" forhold, iallfall når det ikke er noen andre med store ører (altså en som får med seg mer enn hun/han trenger:p) i nærheten. "Tante" begynte å mase om utdanning og at jeg måtte gå til NAV for å få hjelp til omskolering etc. Jeg bare nikket og jattet med og endte opp med å si at jeg er under utredning, men at jeg ikke ville si så mye da ingen andre i familien vet noe om det. Hun fortsatte med at jeg kan jo gå til NAV mens jeg er under utredning og det er jo egentlig sant. Da sa jeg at jeg ville vente på svarene og ta det deretter, noe både hun og de andre heldigvis godtok og sluttet å mase mer. Men til tross for alt maset så er dette en kveld jeg vil leve på en stund fremover, da er det litt verdt det likevel!<3

Det er ikke bare pga besøket i kveld da, jeg var nemlig grytidlig oppe da jeg hadde time hos Solstrålen klokken 10, hun fjernet føflekkene og jeg var ute av kontoret før det hadde gått en halvtime og på bussen igjen før det hadde gått en time siden jeg gikk av, så med andre ord var det en effektiv morgen. Når jeg kom til byen dro jeg rett videre til Bamse og Karamell, jeg trengte et par klemmer og en prat med gode Bamse. Heldigvis var de der og heldigvis fikk jeg den praten med Bamse, han hjalp meg også slik at jeg fikk printet ut alt jeg trengte til en søknad. I morgen skal jeg levere papirene til en som muligens blir advokaten min og så skal hun fylle ut litt mer og sende det videre til rette instans som skal behandle og avgjøre. Kryss fingrene for meg da!:)

"Tante" er opprinnelig sykepleier og det benyttet jeg meg av før de gikk, jeg fikk henne nemlig til å sjekke sårene og bytte plaster på ryggen min. Kanskje jeg hadde klart å skifte den ene men den som er midt på hadde jeg ikke hatt nubbesjans til å klare selv:p Stingene skal heldigvis en av damene på labratoriumet hos Solstrålen ta! Hadde de vært på fremsiden av meg hadde jeg nok klart det selv, det er nemlig ikke så vanskelig å gjøre det. Men når det er på ryggen så sier det seg jo selv at noen andre nesten må gjøre det:p

I morgen skal jeg enda mer, bare en ting jeg absolutt må men flere andre ting jeg vil. Blant annet så vil jeg til aldershjemmet "mitt", der skal det nemlig være fredagskos og det er alltid så koselig å være med på! Etter at jeg har vært der skal jeg ta røntgen av ryggen som er dagens må-ting, jeg er veldig nysgjerrig på graden av skoliosen min, det har aldri blitt målt før, skulle jo ha vært det med en gang den ble oppdaget men den gang ei.

Uansett hva jeg gjør så kommer jeg til å angre, jeg kommer enten til å bli lei meg fordi jeg lot være eller så kommer jeg til å bli lei meg fordi jeg er for sliten... Hvorfor er det så vanskelig å balansere? Jaja, kan vel egentlig ikke gjøre så mye annet enn å prøve å prioritere litt bedre? ikke si ja til alt jeg blir spurt om/invitert til? akkurat det er ikke så enkelt, jeg er nemlig et veldig ja-menneske og har litt problemer med å si nei til ting... Eller, jeg har faktisk blitt en god del bedre, Solstrålen har dratt meg litt i ørene og jeg har virkelig tatt til meg det hun har sagt når det gjelder dette temaet og det er jo et skritt i riktig retning!

Nå skal jeg snart starte på veien mot sengen, blant annet så må jeg rydde i den. I sted ble det nemlig litt hasterydding, det betyr at jeg slenger alt jeg vil ha vekk opp i sengen, lukker døren til soverommet og glemmer det frem til det er sengetid:p