Jeg gruer meg!

Nå er det bare 12 dager til jeg skal ha mitt første møte med smerteklinikken! Jeg har ventet lenge og nå er det endelig min tur! Men jeg gruer meg, jeg gruer meg veldig mye! Årsaken til at jeg gruer meg er at jeg er redd for at de ikke har noe å tilby meg! Og i tillegg er jeg bekymret for at de bare skal legge alt på psyken min og komme med at smertene bare er psykisk og ikke fysisk! Det har jeg nemlig opplevd før, og selv om de på smerteklinikken neppe er så ille som damen som sa det den gangen, så sitter dessverre frykten ganske mye i meg!

Den gangen var det faktisk en psykolog som nektet for at fibromyalgi var en virkelig sykdom... jeg gikk på videregående, i 2.klasse tror jeg det var, var feildiagnostisert, noe jeg ikke visste den gangen da. Og gikk til denne skolepsykologen fordi rådgiveren min mente jeg trengte mer hjelp enn hva hun kunne tilby meg, i tillegg hadde jeg prøvd PPT-psykologen uten særlig hell året før. Denne nyansatte skolepsykologen hadde vært ute av Norge iallfall de siste ti årene, og var alt annet enn faglig oppdatert! Ikke tror jeg hun hadde jobbet som psykolog de årene heller. Så når jeg fortalte at jeg hadde fibromyalgi sa hun at jeg ikke var virkelig syk, alt satt i hodet mitt og jeg innbilte meg bare smertene og at de ikke var virkelige... og dermed var jeg psykisk syk, jeg måtte ikke komme her og fortelle om vondter nei, det var bare tull det! Hun så nok på meg som en crazy galning! Den frykten har jeg dessverre ikke klart å legge fra meg, jeg har nemlig møtt på flere som har vært litt sånn at jeg hadde vondt i kroppen pga. fortiden min og ikke noen fysisk sykdom som diagnose... I tillegg forsterkes akkurat det litt fordi legen som henviste meg kopierte inn brevet Humlen hadde skrevet til han i henvisningen, og der står det jo at jeg går til henne pga traumatiske opplevelser i oppveksten. Så redselen for å bli avvist, avfeid og mistrodd er rimelig stor i meg!

Men heldigvis så har jeg Humlen med på laget! Og hun er veldig ivrig på at jeg skal få god hjelp! Hun sa så fint på onsdag at hun har så lyst til at jeg skal få god hjelp men at hun ikke gidder at de skal avvise meg på bakgrunn av de ikke kjenner meg! Når hun sa det så kom tårene sildrende nedover kinnene mine, for jeg ble lei meg i det det ble satt ord på det som jeg tenker sånn på. Videre sa hun blant annet at hun tenker at det er viktig at smerteklinikken får nok informasjon om hvor vanvittig bra jobb jeg faktisk gjør for å få det bedre med smertene. Og ikke minst så er det viktig at de får vite hva jeg har prøvd, hva som funket og hva som ikke funket slik at jeg slipper å måtte prøve alt på nytt igjen! Sånn og sånn har jeg gjort, kan vi gå videre? For der hos henne så kommer vi jo så og så langt men så trenger vi hjelp fra dem for siste biten! Og vi håper virkelig at de på smerteklinikken har noen ess i ermet som gjør at jeg får den hjelpen jeg trenger!

Så planen til Humle og meg er at hun skal skrive et brev som jeg får med meg når jeg skal til smerteklinikken, og Tromsø når den tid kommer. I brevet skal hun skrive om hvor vi er i behandlingen, hvor mye jeg jobber med mindfulness og yoga og alt annet! Forhåpentligvis vil det hjelpe, for verken hun eller jeg vil at de skal avvise meg! Så jeg får bare prøve å puste rolig, krysse fingrene og bare vente og se, er forøvrig ikke så mye jeg kan gjøre før jeg har vært der uansett!